Rt-1945-265

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1945-11-29
Publisert:	Rt-1945-265
Stikkord:	Landssvik, Landssvikanordningen og straffeloven
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 62/2 h/1945
Parter:	Riksadvokatfullmektig Ryssdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye).
Forfatter:	Larssen, Alten, Holmboe, Schjelderup, Dissens: Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §223, §226, §86, Landssvikanordningen (1944) §2, Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §396, §47, §56, §62, §11, §12, §1, §86

Dommer Larssen: Frostating lagmannsrett avsa den 27 august 1945 følgende dom: «A kjennes skyldig i overtredelse av landssvikanordningens §2 pkt. 4, jfr. straffelovens §86, og i overtredelse av straffelovens §226, men frifinnes for øvrig.

Under anvendelse av straffelovens §62 settes straffen til fengsel i 120 dager og en bot stor kr. 1 000.

Side:266

I saksomkostninger til det offentlige betaler han 100 kroner.»

Dommen er avsagt under dissens, idet to av rettens dommere stemte for anvendelse av straffelovens §223, 2. passus i stedet for straffelovens §226. (Dommens frifinnelse «for øvrig» gjelder tiltale for på 2 møter i Sør-Trøndelag lensmannsforening høsten 1940 å ha stemt for at foreningens medlemmer kollektivt skulle søke medlemskap i Nasjonal Samling. Denne del av tiltalen ligger utenfor ankesaken.)

Med hensyn til det straffbare forhold henvises til domsgrunnene.

Påtalemyndigheten har påanket dommen både for så vidt angår saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen er frafalt.

Hva lovanvendelsen angår ankes der over at tiltalte er dømt etter straffelovens §226, idet påtalemyndigheten finner at §223 er anvendelig. Lagmannsrettens flertall bemerker herom: «Straffelovens §223 som er nevnt i tiltalebeslutningen finner ikke lagmannsrettens flertall er anvendelig. Lensmann A handlet etter oppdrag fra sine overordnede og dette kan ha gift ham den oppfatning at den påbudte pågripelse var lovlig. Derfor kan vanskelig hans her omhandlede forhold bringes inn under straffelovens §223. Det kan dog ikke erkjennes å kunne betegnes som lovlig for en nordmann som ville være lojal mot egne myndigheter å foreta denne arrestasjon. Selv om tiltalte således anså pågripelsen lovlig, uten dog å ha skjellig grunn til dette, er han ikke dermed straffri, men forholdet faller da inn under straffelovens §226.»

Rettens mindretall bemerker herom: «I og med at hans handling fyller gjerningsinnholdet i straffelovens §86 har han også i dette tilfelle medvirket til den ulovlige frihetsberøvelse som rammes av straffelovens §223.»

Lagmannsretten finner således enstemmig at tiltaltes opptreden objektivt sett var en ulovlig frihetsberøvelse. Dette synes meg også lite tvilsomt. Iallfall etterat Skjerpe hadde meddelt lensmannen at hans handling var en krigshandling etter oppdrag av vårt lands lovlige myndigheter, må jeg anse lensmannen som norsk tjenestemann for etter norsk rett å savne hjemmel til arrestasjonen.

Så vidt forståes er det lagmannsrettens flertalls mening at tiltalte trodde at han handlet lovlig selv om han ikke hadde skjellig grunn hertil. Og flertallet går ut fra at kravet til forsett etter §223 innebærer at bestemmelsen på grunn av denne lensmannens oppfatning av lovligheten av hans opptreden ikke kan anvendes. Når §223 uttrykkelig angir «ulovlig» som betingelse for straffbarhet, kan man imidlertid etter min mening neppe tillegge dette uttrykk noen annen betydning enn uttrykket «rettsstridig» i §86, og når der fra tiltaltes side ikke foreligger villfarelse om noen relevant omstendighet ved hans handling, så kan en feilaktig bedømmelse angående handlingens rettsstridige karakter ikke utelukke at hans heromhandlede forhold strafferettslig ansees som forsettlig.

Jeg mener derfor at tiltaltes forhold er straffbart etter straffelovens §223. Da alle betingelser for å anvende denne bestemmelse er

Side:267

fastslått i lagmannsrettens dom, antar jeg at Høyesterett har adgang til å dømme tiltalte etter denne bestemmelse (jfr. straffeprosesslovens §396, 2. passus).

Med hensyn til straffutmålingen bemerkes: Tiltalte har ved sin handling overtrådt straffelovens §86. Lagmannsretten fremhever at «den overordentlig vanskelige situasjon må betraktes som en særdeles formildende omstendighet ved hans handling». Samtidig fremholder lagmannsretten imidlertid også at tiltalte allerede straks «skjønte at Skjerpe var en av de ettersøkte sabotører», og at «lensmannen burde søkt en utvei til å unngå at Skjerpe ble overgitt til tyskerne». Etter det opptrin som førte til at Skjerpe ble belagt med jern uttaler lagmannsretten videre: «Lensmannen kunne ikke lenger anse Skjerpe som en person som handlet på egen hånd. Han visste nå at Skjerpe var her for å utføre et oppdrag fra ansvarlige norske myndigheter som et ledd i den krig som førtes mot Tyskland. Lensmannen kunne ikke nå overgi Skjerpe til tyskerne uten å kollidere med de plikter han hadde overfor de norske myndigheter.»

Med hensyn til lensmannens «overordentlig vanskelige situasjon» kan jeg ikke se rettere enn at han på et tidlig stadium kunne og burde ha trukket seg tilbake fra arrestasjonen. Noen risiko av betydning hadde han da ikke hatt å regne med. Og påtalemyndigheten fremholder - så vidt skjønnes med føye - lensmannens risiko ved å slippe Skjerpe fri også på et senere tidspunkt var uvesentlig i forhold til den risiko han utsatte Skjerpe og hans kamerater for ved å utlevere ham til tyskerne. Det må erindres at Skjerpe gav lensmannen opplysning om at han var i funksjon i særlig oppdrag fra lovlig norsk myndighet, og under den foreliggende krigstilstand var det å regne med at lensmannen ved utlevering av Skjerpe etter all menneskelig beregning utleverte ham til skytning, og utsatte også hans kamerater for en overhengende fare av samme art.

Under disse omstendigheter har jeg ikke kunnet finne at lensmannens opptreden har noen unnskyldning i den risiko han ville ha utsatt seg selv for ved å unnlate arrestasjonen. Jeg ser derfor hans forhold som en meget alvorlig og høyst daddelverdig forgåelse. Under hensyn hertil finner jeg at straffen bør utmåles etter straffelovens §86, ikke etter landssvikanordningen.

Ved fastsettelsen av straffen kommer tillike i betraktning den forbrytelse mot straffelovens §223 som hans handling innebærer. Jeg minner om at Skjerpe både var gjenstand for hardt fengselsopphold og at han ble dømt til døden ved tysk krigsrett, og at kun tilfellet gjorde, at dommen ikke ble eksekvert. Denne forgåelse måtte under de gitte forhold separat sett betinge anvendelse av fengselsstraff på minst 1 år. Under hensyn til hans alder er jeg blitt stående ved å kunne stemme for at frihetsstraffen ikke settes høyere enn til fengsel i 4 år. Hertil kommer begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 i 10 år. Den idømte bot finnes å kunne bortfalle.

Etter det anførte stemmer jeg for følgende

Side:268

domsslutning:

A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 og §223, jfr. §62 til fengsel i 4 - fire - år, samt til begrenset rettighetstap etter landssvikanordningen av 15 desember 1944 §12, således at de i §11 unner 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter tapes i 10 - ti - år.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler han 200 - to hundre - kroner. (Vanlig salær.)

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe og Schjelderup: Likeså.

Dommer Bonnevie: Etter min mening er straffelovens §223 ikke anvendelig på tiltaltes forhold. §223 setter bare straff for en frihetsberøvning som i seg selv er ulovlig. Det var imidlertid ikke noe i og for seg ulovlig i at det tyske sikkerhetspoliti lot Skjerpe fengsle, når denne som utsendt fallskjermsoldat kom til Norge for å utføre sabotasjehandling. Tiltaltes bistand ved fengslingen var derimot ulovlig, men utelukkende fordi han var nordmann. Som nordmann gjorde han seg skyldig i landsforræderi ved å yte fienden bistand ved den i og for seg ikke ulovlige fengsling av Skjerpe. Etter min mening er det etter dette hverken behov for eller anledning til her å anvende straffelovens §223 ved siden av §86.

Det av meg her anførte leder videre til at heller ikke straffelovens §226 er anvendelig, idet jo også denne bestemmelse forutsetter at det foreligger en i og for seg ulovlig frihetsberøvelse.

Jeg stemmer etter dette for at tiltalte frifinnes for tiltalen etter §223. Og heller ikke kan han dømmes etter §226 men bare felles for landssvik etter straffelovens §86.

Hva straffutmålingen angår er jeg i resultatet enig med flertallet. Selv om der for meg ikke blir spørsmål om anvendelse av straffelovens §223 eller §226 jfr. §62, finner jeg at forbrytelsen mot straffelovens §86 isolert sett her er av så graverende art, at en så vidt streng straff som fengsel i 4 år er på sin plass. Jeg henviser for så vidt til de av førstvoterende nevnte skjerpende omstendigheter. Med hensyn til rettighetstapet er jeg også enig med flertallet. Likeså er jeg enig i at boten bør bortfalle.

Skjønt spørsmålet ikke blir aktuelt for mitt vedkommende finner jeg grunn til å gjøre en reservasjon overfor flertallets avsigelse av ny fellende dom etter straffelovens §223, skjønt lagmannsretten bare hadde anvendt §226. Jeg finner det meget tvilsomt om dette er prosessuelt tilstedelig, men behøver ikke å ta avgjort standpunkt til spørsmålet.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med flertallet.

Av lagmannsrettens dom:

Tiltalte A, er født xx.xx.1879 av gifte norske foreldre B og C. Han har vært lensmann i Horg, konfirmert i Melhus, har amtskole og underoffisersskole, sersjant fra 1906, var i årene 1900 til 1909 lensmannsbetjent, fra 1909 til 1911 sorenskriverbetjent og ble i 1911 ansatt som lensmann, først i Lærdal og siden i

Side:269

Horg, hvor han var til 10 mai 1945. Han er gift, har ett barn som nå er voksent. Han har en eiendom i Horg på 56 mål jord taksert til kr. 18 000, og dessuten et bankinnskudd på ca. kr. 3000, gjeld på bruket ca. kr. 7000. - - -

Ad tiltalebeslutningen I.

Lagmannsretten anser følgende bevist:

Den 20 november 1943 fikk lensmann A gjennom lensmannen i Støren underretning om en sabotasjehandling på Løkken i Meldalen.

Ved 4-tiden om dagen ringte en person ved navn Olaf Krogstad til lensmannen om at en del ukjente personer var sett ved Krogstad i Hølonda og var på vei fremover Tømmesdalen mot Hovin. Lensmannen kjørte da ut i bil sammen med sin betjent Ivar Foss - etter først å ha ringt til 3 personer og spurt seg for. De kom først til Gaulfoss bro og deretter til Gaula bro hvor de stanset. Der påtraff de en enslig person som senere viste seg å være en fallskjermsoldat som i sin tid sammen med andre var sloppet ned fra fly og som hadde utført oppdrag etter påbud fra ansvarlige norske myndigheter i London. Han kom nå fra Orkladalføret. Lensmannen bad ham vise sine legitimasjoner. Personen viste frem et legitimasjonskort som lød på Ivar Kolstø fra Hommelvik. Ved legitimasjonskortet var det etter lensmannens forklaring i retten intet å bemerke. Lensmannen spurte ham nå hvor han kom fra, hvor han tenkte seg hen osv. og det fikk lensmannen svar på. Det var nå ledet nokså langt utover dagen, det var temmelig mørkt og lensmannen ønsket å avhøre personen videre i en stue ved veien. Da de var kommet dit gav lensmannen sin betjent beskjed om å tilkalle to brovakter som var plasert ved Gaulfoss bro.

Om begivenhetenes videre forløp er det noen uklarhet, men den ukjente personen, som senere viste seg å være fallskjermsoldat Paul Skjerpe, skjønte at lensmannen ville pågripe ham. Han forsøkte da å få fatt i en coltpistol som han hadde på seg, men dette ble oppdaget og han ble overmannet av de tilstedeværende og belagt med jern. De ting han hadde på seg ble beslaglagt. Blant disse var foruten coltpistolen en førstehjelpspakning med engelsk bruksanvisning.

Etter at Skjerpe var belagt med håndjern ble han ført ut i lensmannens bil og kjørt til lensmannskontoret sammen med lensmannen og betjenten.

Skjerpe gav seg til kjenne for lensmannen og sa han var sendt av den norske regjering i London for å utføre et bestemt oppdrag som han og hans kamerater hadde fått pålegg om. Skjerpe henstillet til lensmannen at lensmannen slapp ham fri og nevnte at lensmannen en gang ville komme i ansvar hvis han overgav ham til tyskerne. Lensmann A fulgte dog ikke denne henstilling men utleverte Skjerpe til det tyske politi og en norsk statspolitibetjent som senere kom til stede etter telefonvarsel fra lensmannen. Skjerpe ble hardt behandlet av de tyske myndigheter og dømt til døden 4 ganger.

Lagmannsretten antar at lensmann A etter dette må bli å domfelle etter landssvikanordningens §2, pkt. 4, jfr. straffelovens §86.

Lensmannen har forklart at han ikke hadde kjennskap til at det ble sloppet ned soldater fra fly som etter oppdrag fra norske militære myndigheter i London hadde til oppdrag å ødelegge bedrifter og innretninger

Side:270

her i landet som var av betydning for tyskernes krigsførsel. Han har videre forklart at det først var vinteren 1944 at han fikk rede på dette ved det at det da kom folk med fallskjerm ned i Krogstadmarka. Han trodde at de som således ble sloppet ned hadde til oppgave å spionere eller utføre andre oppdrag. Først sommeren 1944 i juli eller august fikk han et såkalt illegalt skrift med advarsel til lensmenn om ikke å pågripe nordmenn, og etter kapitulasjonen fikk han rede på at det her i landet var hemmelige militære norske organisasjoner. På den tid det her gjelder trodde han at sabotasjehandlinger ble utført av folk som opptrådte uten at noen ansvarlig norsk myndighet stod bak dem.

Lensmannen har forklart at han mente den gang at sivilpersoner som utførte sabotasjehandlinger burde pågripes. Det anså han som sin plikt. Han har henvist til at det var stor sannsynlighet for at de tyske myndigheter ville innføre unntagelsestilstand hvis sabotører ikke ble pågrepet. Han henviste i nå henseende til unntagelsestilstanden i Trøndelag i oktober 1942 da en rekke personer ble skutt og unntagelsestilstanden ble begrunnet med at det er utøvet sabotasjehandlinger som bare har vært mulig, idet deler av befolkningen ikke har etterkommet sin lovmessige meldeplikt eller til og med har underrettet sabotørene.

Lagmannsretten antar ikke at det som tiltalte således har anført kan frita ham for straffskyld. Det må ansees på det rene at han forstod at han hjalp tyskerne når han pågrep Skjerpe, selvom dette ikke var hans hovedøyemed.

Da Skjerpe ble avkrevd legitimasjonskort og han fremviste et falskt som ingen mistanke kunne vekke, ville det ha vært lett for lensmannen å komme ut av vanskeligheten. Lagmannsretten anser det på det rene at tiltalte på det tidspunkt ikke forstod at det var en norsk soldat han hadde for seg, men han skjønte at Skjerpe var en av de ettersøkte sabotører.

Da Skjerpe var arrestert og belagt med jern ble situasjonen vanskeligere for lensmannen. Hvis han nå skulle slippe Skjerpe løs ville dette etter det basketak som hadde funnet sted blitt omsnakket av folk og lensmannen ville fått et oppgjør med tyskerne. Lagmannsretten antar dog at lensmannen burde søkt en utvei til å unngå at Skjerpe ble overgitt til tyskerne. Lensmannen kunne ikke lenger anse Skjerpe som en person som handlet på egen hånd. Han visste nå at Skjerpe var her for å utføre et oppdrag fra ansvarlige norske myndigheter som et ledd i den krig de førte mot Tyskland. Lensmannen kunne ikke nå over gi Skjerpe til tyskerne uten å kollidere med de plikter han hadde overfor de norske myndigheter.

Fra forsvarerens side er fremholdt at tiltalte nå befant seg i en nødstilstand så han ikke kan straffen for det han nå foretok seg, jfr. straffelovens §47. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Tiltaltes interesseavveiing var feilaktig hvis han mente seg straffri etter nødstilstandsreglene.

Forsvareren har videre henvist til straffelovens §56, pkt. 1, litr. b om nedsettelse av straffen for handling foretatt under tvang. Noen direkte tvang foreligger visstnok ikke, og det lar seg vanskelig si at det foreligger tvang i den forstand straffelovens §56 anvender ordet. Men det forelå allikevel en tvangssituasjon. Det måtte for tiltalte

Side:271

fremstille seg som om det nå måtte bli galt hvordan han enn bar seg ad. Og han hadde ikke lang tid til overveielse, men måtte handle fort. I dette øyeblikk valgte han lydighet mot okkupasjonsmaktens bestemmelser fremfor å tjene de nasjonale interesser, som den gang bestod i å komme en landsmann i aktiv krigstjeneste til hjelp. Herved må tiltalte antas å ha ytet fienden støtte, og han må ha vært seg dette forhold bevisst, men den overordentlige vanskelige situasjon må betraktes som en særdeles formildende omstendighet ved hans handling.

Etter det som ber er anført finner lagmannsretten at tiltaltes forhold bør henføres under landssvikanordningens §2 punkt 4 jfr. §1, sammenholdt med straffelovens §86.

Lensmann A er videre satt under tiltale for på 2 møter i Sør-Trøndelag lensmannsforening høsten 1940 å ha stemt for at foreningens medlemmer kollektivt skulle søke medlemskap i Nasjonal Samling.

Lagmannsretten antar at tiltalt bør frifinnes for dette punkt i tiltalebeslutningen. Etter de opplysninger som foreligger antar man at det bare har vært spørsmål om en foreløpig orientering om hvordan foreningens medlemmer ville stille seg hvis de fikk valg imellom å melde seg inn i Nasjonal Samling eller oppgi sin stilling som lensmann. Lensmann A har ved den leilighet da dette spørsmål var oppe i foreningen erklært at han foretrakk å melde seg inn i Nasjonal Samling.

Lagmannsretten antar ikke at det kan sies at A ved dette har ytet fienden bistand. §86 kommer derfor ikke til anvendelse.

Ad tiltalebeslutningen II.

Ved å arrestere og overgi Paul Skjerpe til tyskerne antar lagmannsretten at tiltalte har gjort seg skyldig i en frihetsberøvelse som han uten skjellig grunn anså for lovlig. Han må derfor også bli å straffe etter straffelovens §226.

Straffelovens §223 som er nevnt i tiltalebeslutningen finner ikke lagmannsrettens flertall er anvendelig. Lensmann A handlet etter oppdrag fra sine overordnede og dette kan ha gitt ham den oppfatning at den påbudte pågripelse var lovlig. Derfor kan vanskelig hans her omhandlede forhold bringes inn under straffelovens §223. Det kan dog ikke erkjennes å kunne betegnes som lovlig for en nordmann som ville være lojal mot egne myndigheter å foreta denne arrestasjon. Selv om tiltalte således anså pågripelsen lovlig, uten dog å ha skjellig grunn til dette, er han ikke dermed straffri, men forholdet faller da inn under straffelovens §226.

Statsadvokaten har påstått en straff av fengsel i 6 år.

Lagmannsrettens flertall. antar at straffen passende kan settes til 120 dagers fengsel og en bot på kr. 1 000.

I straffskjerpende retning bemerkes at tiltalte ved sin handlemåte bistod fienden og stillet sin landsmann i en overmåte farlig situasjon. I strafformildende retning kan foruten det som fremgår av det foranstående, anføres, at A er en eldre mann som aldri har vært straffet før, og som har det skussmål at han alltid har utført sitt arbeid med plikttroskap og nøyaktighet. Det er de vanskeligheter som krigen har skapt som har ført ham opp i dette. Han har avgitt en uforbeholden forklaring, og ikke søkt å legge skjul på noe. Alt i alt finner man at

Side:272

straffen bør settes således som her nevnt, idet hensyn er tatt til regelen i straffelovens §62.

Domsmann Svange er enig i den straff som flertallet har nevnt. Men han mener at A skulle ha sloppet Skjerpe da han så hans legitimasjonsbevis som var i orden og dertil hørte hans muntlige forklaring som syntes helt troverdig. Lensmannens videre opptreden finner han ikke kan klandres.

Lagdommer Midelfart og domsmann Øraker voterer for en høyere straff. Lensmann A var på det rene med at det tyske politi søkte de norske politimyndigheters bistand for pågripelse av de sabotører som ved sine aksjoner i Meldal hadde søkt å vanskeliggjøre den for tyskerne meget viktige skipning fra Orkla gruber.

Han måtte forstå at disse sabotører arbeidet på norsk side i frigjørelseskampen mot tyskerne og at derfor enhver aksjon fra hans side mot Skjerpe og hans kamerater var ensbetydende med at han ytet tyskerne bistand. Ifølge hans egen forklaring hadde han allerede ved Gaula bro mistanke om at han hadde for seg en av sabotørene og han burde da latt Skjerpe gå. Han har selv skapt den vanskelige situasjon som oppstod for ham ved Skjerpes arrestasjon og hans senere opplysninger om at han var en norsk soldat som handlet etter ordre fra den norske militære ledelse i England.

I og med at hans handling fyller gjerningsinnholdet i straffelovens §86 har han også i dette tilfelle medvirket til den ulovlige frihets-berøvelse som rammes av straffelovens §223. Da hans medvirkning har ledet til en frihetsberøvelse over en måneds varighet må også sistnevnte paragrafs annet ledd få anvendelse.

Mindretallet er med flertallet enig i at den tvangssituasA befant seg i er av den art at det må være fullt forsvarlig å bringe i anvendelse de mildere straffebestemmelser i landssvikanordningen istedenfor den strengere straff som omhandles i straffelovens §86.

Under henvisning hertil samt bestemmelsen i straffelovens §62 voterer mindretallet for en straff på 1 år og 3 måneder.

Rettelse.

I hefte nr. 8-9 1945 109, headingenn 6. linje skal der istedenfor: storgermansk forhold stå: storgermansk forbund.