Rt-1945-273
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-23 |
| Publisert: | Rt-1945-273 |
| Stikkord: | Drap, Straffeloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 58/2 h/1945 |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Holmboe, Evensen, Fougner, Alten, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §39, §56, Løsgjengerloven (1900) §17, §228, §229, §231, §232, §350, §385, §48, §63 |
Dommer Holmboe: Ved Frostating lagmannsretts dom av 23 mars 1945 ble A for forbrytelse mot straffelovens §233, jfr. straffelovens §56, 1 b dømt til fengsel i 4 år. Dessuten besluttet lagmannsretten i henhold til straffelovens §39, 2 at sikringsmidler som nevnt i samme paragrafs punkt 1 a-f ble å anvende i inntil 6 år.
Domfelte har anket til Høyesterett over lovanvendelsen, straffutmålingen og anvendelsen av sikringsmidler.
Sakens sammenheng og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.
Hva anken over lovanvendelsen angår finner jeg etter den beskrivelse av saksforholdet som lagmannsretten har gitt intet å innvende mot at domfeltes forhold er henført under straffelovens §233 eller mot at lagmannsretten har ansett samme lovs §48 for uanvendelig. Heller ikke har jeg noe å bemerke til lagmannsrettens fastsettelse av straffen. Derimot antar jeg at bestemmelsen om anvendelse av sikringsmidler bør bortfalle, idet jeg under hensyntagen til domfeltes unge alder og den beskrivelse som er gitt i de sakkyndiges erklæring, sammenholdt med de opplysninger som senere er fremkommet, ikke tør fastslå at der ved straffetidens utløp vil være en sådan fare for gjentagelse at anvendelse av sikring kan ansees påkrevet.
Domsslutning:
Bestemmelsen om anvendelse av sikringsmidler utgår.
I øvrig forkastes anken.
I fengselsstraffen fragår ytterligere 245 - to hundre fem og førti - dager for utholdt varetektsfengsel. (Vanlig salær.)
Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner, Alten og Hanssen: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
Tiltalte A er født xx.xx.1921 i Sel i Gudbrandsdal av gifte norske foreldre B og hustru C, ikke konfirmert, gift, 1 barn ca. 2 år gammelt, har ikke gjort militærtjeneste, har ernært seg ved reparasjoner av ur, men kan ikke oppgi hva han tjener, men han klarer seg selv, har ikke vært forsorgsunderstøttet, ingen formue. Ved dom av 27 juni 1940 av Nord-Gudbrandsdal
Side:274
herredsrett er han for overtredelse av straffelovens §228 første ledd og løsgjengerlovens §17, jfr. straffelovens §63 idømt en bot stor kr. 30,- som er betalt. Ved forelegg av 6 august 1941, er han av politimesteren i Molde ilagt en bot stor kr. 200, subsidiært 45 dagers fengsel - for overtredelse av straffelovens §350 og §385. Boten er betalt, iallfall delvis. - - -
Tiltalte har erkjent at han omhandlede natt tilføyet sin bror D et knivstikk som medførte døden uten at han derved vil erkjenne seg skyldig til straff for drap.
Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte natt til 11 mai 1944 på Nerås i Vestnes med en tollekniv forsettlig tilføyde sin bror D 2 knivstikk, et 6 cm langt og 5 cm dypt på utsiden av høyre overarm, og et 10-12 cm langt stikksår fra fremre del av venstre akselhule oppover gjennom akslens pulsåre som er overskåret i sitt halve tverrsnitt. Videre går dette stikksår oppover og trenger inn under 1. ribben fortil og går inn mot halsen. Sårkanalen går like inn i brysthulen, men ikke gjennom brysthinnen. D døde umiddelbart etter å ha fått disse lesjoner og døden skylden stikksåret i venstre aksel med overskjæring av akselhulens pulsåre og dermed følgende forblødning. Det kan ikke utelukkes at en sikkert betydelig alkoholforgiftning kan ha vært av noen betydning ved siden av for dødens hurtige inntreden. Men døden ville vært en følge av stikksåret selv om det ikke hadde foreligget noen alkoholforgiftning.
Tiltalte var - liksom den drepte - atskillig beruset etter å ha drukket bl.a. akevitt og denaturert sprit og her for retten hevder tiltalte at han intet husker. Lagmannsretten antar imidlertid at tiltalte ikke har vært bevisstløs på grunn av rusen og da han samme morgen som tildragelsen fant sted gav forklaring til lensmannsbetjenten hadde han meget god erindring om hva der hadde foregått.
Lagmannsrettens flertall finner at tiltalte har handlet forsettlig med bevissthet om hva han gjorde og med bevissthet om at han ved å kjøre kniven helt til skaftet inn i akselhulen på sin bror måtte tilføye denne en livsfarlig kvestelse og at det var overveiende sannsynlighet for at denne måtte medføre døden.
Lagmannsrettens mindretall, skifteforvalter Dannevig, antar om enn under tvil, at tiltalte ikke har vært seg bevisst at et knivstikk i akselhulen sannsynligvis ville medføre døden, om han enn har forstått at han derved tilføyde den annen en betydelig skade på legeme. Likså har tiltalte handlet med bevissthet om at legemsskaden er tilføyet med et farlig redskap, nemlig en tollekniv.
Fra forsvarerens side er det sterkt prosedert på at tiltalte har handlet i nødverge. Lagmannsretten kan imidlertid ikke anta dette og bemerker herom:
Tiltalte og hans bror D - den sinte var med sin familie på besøk hos broren - hadde drukket tett utover kvelden og de natt sammen i tiltaltes kjøkken på hver sin side av bordet foran vinduet. Brødrenes mor var til stede likeledes deres hustruer. Ut på natten ble tiltalte og hans bror, som begge er omstreifere eller «reisende» atskillig beruset og begynte å skryte og kjekle, det gjaldt da især en angivelig uoppgjort affære fra året forut på Vestnes. Ved den anledning var knivene tatt fra dem eller de hadde levert dem fra seg og de skadet ikke hinannen med kniv. Det
Side:275
var åpenbart at begge ved denne anledning - natt til 11 mai, etterhånden kom i krigshumør og for å hindre at de brukte kniv på hinannen satt deres hustruer og passet på dem, idet Lina (Karoline) - gift med tiltalte - passet på sin svoger D, mens dennes hustru, Marie, etter avtale med Lina, passet på tiltalte. Tiltalte hadde sin kniv i høyre bukselomme. D, som var kjevhendt, hadde sin kniv i indre høyre trøyelomme.
D reiste seg og sa han skulle ut å late vannet. Lina og deretter tiltalte tilbød å følge ham, men han avslo og sa at hans kone, Marie, skulle følge ham ut. Tiltalte hadde imidlertid reist seg umiddelbart etter D og i dette øyeblikk støtte tiltalte og hans bror sammen midt på golvet hver med sin kniv i hånden.
Ingen av de tilstedeværende kan forklare hvem der først drog kniven. Lina (Karoline), tiltaltes hustru, har forklart, at D hadde kniv i hånd da han reiste seg. Det er derfor sannsynlig at han først hadde kniven fremme. Heller ikke kan noen forklare, hvem der først hogg etter den annen med kniven. Tiltalte har - som nevnt - intet forklart herom. Her for retten angir han intet å erindre, men for lensmannsfullmektigen forklarte han samme morgen at D hogg etter ham og han hogg etter D, men han kan ikke huske hvem som først hogg med kniven. Lagmannsretten antar at det er forklaringen for lensmannsfullmektigen som er den riktige. Men heller ikke denne forklaring gir støtte for den oppfatning at tiltalte har ment å forsvare seg i en nødvergesituasjon. Tiltalte har antagelig fått et risp over brystet av D, idet han har påvist et snitt i genser, skjorte og undertrøye litt over venstre brystvorte og et merke i huden under venstre brystvorte som formentlig skyldes D' kniv. D ble av tiltalte tilføyd et stikk og skjærsår i høyre overarm og et stikksår i venstre akselhule uten at det kan sies hvilket av disse sår ble tilføyd ham først.
Det er en knivkamp som har funnet sted mellom de to brødre, uten at man kan ni at den ene mere enn den annen har vært gjenstand for noe rettsstridig angrep. De har sittet og voktet på hinannen, og da de endelig støter sammen er det tiltalte som er den raskeste og får anledning til å tilføye broren 2 alvorlige kvestelser, som straks gjør ham ukampdyktig. For tiltaltes vedkommende er det i virkeligheten et angrep mot D som kan få skinn av forsvar, fordi D muligens har hatt sin kniv oppe først. Under de foreliggende omstendigheter kan forsvaret ikke påberope seg nødverge.
Etter flertallets oppfatning vil tiltalte bli å felle overensstemmende med tiltalebeslutningen for drap etter straffelovens §233.
Mindretallet stemmer for at tiltalte felles for grov legemsbeskadigelse med døden til følge etter straffelovens §231, jfr. §229 og §232.
Hva straffutmålingen angår bemerkes at etter flertallets oppfatning vil straffelovens §56, 1 b her få anvendelse, idet tiltalte må antas å ha vært i overhengende fare uten at dog betingelsene for nødverge er til stede. Avdøde D var en kjent knivstikker, som 2 ganger er straffedømt for legemsbeskadigelse med kniv.
Også tiltalte har tidligere brukt kniven på en av sine brødre, idet han ved forelegg av 6 august 1941 vedtok en bot på kr. 200,- bl.a. for overtredelse av straffelovens §385. Ved den anledning stakk han sin eldre bror Nikolai i magen så denne straks måtte legges inn til operasjon på
Side:276
Molde sykehus. Foruten til tiltaltes tidligere forhold er i skjerpende retning også tatt i betraktning at det var sin bror tiltalte drepte.
Tiltalte har vært undergitt rettspsykiatrisk undersøkelse ved overlæge Bauge og distriktslæge Weidemann, som begge møtte under hovedforhandlingen. De sakkyndige erklærer, at tiltalte ikke er eller var sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Derimot antar de at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner og at det som følge derav er fare for gjentagelse av lignende straffbare handlinger som den han nå er tiltalt for. Det er da fortrinsvis når tiltalte er beruset at han er farlig. Etter flere vitneforklaringer er tiltalte i edru tilstand en velvillig og omgjengelig mann. Idet lagmannsretten støtter seg til den av de sakkyndige uttalte oppfatning vil tiltalte i henhold til straffelovens §39 nr. 2 bli å undergi sikring etter at straffen helt eller delvis er avsonet dog ikke i lengere tid enn 6 år uten rettens samtykke. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen innskrenkning i de i §39, 1 litra a-f nevnte sikringsmidler.