Rt-1945-281
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-11-30 |
| Publisert: | Rt-1945-281 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 65/2 h/1945 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Ryssdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunna Mellbye). |
| Forfatter: | Holmboe, Alten, Larssen, Schjelderup, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, §98, §62, Landssvikanordningen (1944) §11, §12, §51 |
Dommer Holmboe: Ved Gulating lagmannsretts dom av 16 august 1945 ble A dømt for forbrytelse mot straffelovens §86 og §98, jfr. §62 og landssvikanordningens §51 til tvangsarbeid i 6 år samt fradømt almen tillit for en tid av 10 år.
Dommen ble avsagt under dissens, idet tre av rettens medlemmer voterte for en straff av 5 år.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har erklært anke så vel over saksbehandlingen og lovanvendelsen som over straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen er senere frafalt.
Med hensyn til lovanvendelsen gjør domfelte gjeldende at det antas uriktig at de anvendte lovsteder «benyttes som kollektive straffeparagrafer», samt at det etter hans mening er grunnlovsstridig at landssvikanordningen er gjort gjeldende med tilbakevirkende kraft. Overensstemmende med Høyesteretts tidligere avgjørelser i landssviksaker kan disse ankegrunner ikke føre frem.
Ved straffens fastsettelse har lagmannsretten så vidt skjønnes
Side:282
lagt en vesentlig vekt på at domfelte meddelte statspolitiet at Bergflødt skulle være forsvunnet. Dette forhold betegner lagmannsretten som ganske graverende, skjønt den som en formildende omstendighet tar i betraktning at domfelte neppe var kommet til å gi denne meddelelse hvis ikke hans iver i sin stilling som fullmektig ved rekvisisjonskontoret hadde brakt ham til å sette seg i forbindelse med statspolitiet i den hensikt å skaffe husrom for husville. Herom har domfelte senere opplyst at det var en dame som søkte leilighet som gjorde ham oppmerksom på at Bergflødt var reist, og på hans forespørsel opplyste hun at tyskerne kjente sikkert til det, da det var så lenge siden han var reist. Domfelte har begjært etterforskning iverksatt for å få dette nærmere klarlagt, uten at dette dog har ført til noe resultat. I betraktning av at domfelte, hvis plikt det var å skaffe husville leilighet, ikke kunne disponere rømte personers leilighet uten å henvende seg til statspolitiet, finner jeg at hans forhold ved denne anledning ikke kan betegnes som særlig graverende. Det blir da først og fremst hans forhold som tillitsmann for N. S., senest som lagfører, som får betydning for straffutmålingen. Idet jeg herom henviser til det av lagmannsretten anførte, finner jeg under henvisning til Høyesteretts dommer av 9 november dette år i sak mot B og 23 s. md. i sak mot C, at frihetsstraffen for A bør nedsettes til 4 år. I stedet for tap av almen tillit bør overensstemmende med Høyesteretts praksis og aktors påstand tre begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 for et tidsrom av 10 år.
Etter dette stemmer jeg for denne
domsslutning:
A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 og §98, jfr. §62 og landssvikanordningens §51 til tvangsarbeid i 4 - fire - år og til begrenset rettighetstap etter samme anordnings §12 jfr. §11 p. 1-5, 7 og 8 i 10 år.
I frihetsstraffen fragår for ut holdt varetektsfengsel 205 - to hundre og fem - dager. (Vanlig salær.)
Dommer Alten: Enig med førstvoterende.
Dommmerne Larssen, Schjelderup og Bonnevie: Likeså.
Av lagmannsrettens dom:
A er født xx.xx.1908, han er stuert av profesjon og har senere hatt stilling som fullmektig ved Bergens kommunale Rekvisisjonskontor, bopel Prahls vei 26, p. t. Espeland interneringsleir, er gift, har 2 barn på ca. 1 1/2 og 6 år, formue ca. kr. 2000, hans seneste inntekt var kr. 400 pr. måned, har gjort militærtjeneste i IX. regiment, men husker ikke sitt nr., er tidligere ikke tiltalt eller straffet. - - -
Retten finner bevist:
I a. (Tiltalebeslutningen av 20 juli 1945).
1. At tiltalte fra i slutten av september 1941 til i mars 1944 har vært først oppvarter og senere kokk hos den tyske marine på Marineholmen i Bergen, ikke som anført i tiltalebeslutningen, stuert.
Side:283
2. At han i 1943 i N. S.-husets radio-studio holdt en propagandatale som med hans vitende ble kringkastet fra Torvalmenningen i Bergen. Talen som var rettet mot bolsjevismen inneholdt også propaganda til fordel for den nasjonalsosialistiske samfunnsoppfatning og inneholdt advarsler mot bolsjevismen.
3. At han den 15 desember 1941 frivillig meldte seg inn i N. S. og at dette medlemskap ble opprettholdt og ikke var opphørt ved tyskernes kapitulasjon 8 mai 1945. Et par måneder etter at han hadde meldt seg inn ble han lagøkonomileder i lag nr. 1 Ytre Sandviken, Bergen. Fra sommeren 1942 ble han lagorganisasjonsleder i samme lag, og som lagorganisasjonsleder forestod han lagets organisatoriske oppbygging etter direktiver som han fikk fra kretsføreren. Våren 1944 ble han lagfører i samme lag og han fortsatte som sådan til kapitulasjonen. Som lagfører hadde han å gjøre laget og tillitsmennene mere aktive for partiet, og videre hadde han etter instruks er han fikk, plikt til å anmelde alle etter N. S's oppfatning ulovlige handlinger fra ikke-partimedlemmers side. Til oppfyllelse av sin plikt i så henseende har han rapportert til kretsføreren oppslag av V-tegnet med kongens initialer, samt at en forhenværende kommunistleder skulle gå fritt omkring, at vedkommende kommunistleder skulle ha laget bråk i N. S.-huset, og at der i bakbygningen i Kirkegaten 1 b, Bergen, skulle være et verksted, og at folk hadde lagt merke til at det var kjørt forskjellige maskiner inn til verkstedet, uten at dog disse rapporter ledet til noen forføyning fra N. S. eller politiets side.
Dessuten har tiltalte deltatt i hirdstevne i Oslo i september 1943 og i propagandamarsj i Bergen i mars 1944.
Han har også solgt kronemerker til inntekt for «frontkjemperkontoret» til et beløp av kr. 100,- og har bidratt med kr. 10,- til «Nasjonal Samlings hjelpeorganisasjon».
1 b. (Tiltalebeslutningen av 28 juli 1945) at tiltalte den 29 november 1944 meldte til «statspolitiet» pr. telefon at en mann ved navn Bergflødt skulle være forsvunnet. Han opplyste videre under telefonsamtalen at nærmere opplysninger kunne fåes av en mann ved navn Midttun på Hop. Deretter ble Olav Bergflødt i januar 1945 tatt som gissel, idet det viste seg at den person som tiltalte hadde oppgitt til statspolitiet, Karsten Bergflødt, hadde forlatt landet.
II. For det under I a, nr. 1 omhandlede forhold finner retten godtgjort at tiltalte frivillig meldte seg til arbeid hos den tyske marine. Han var da arbeidsløs, og retten finner ikke å kunne forkaste hans forklaring om at han forinnen hadde konferert med arbeidskontoret som sa at det ikke var annet enn tysk arbeid å få, og at han trodde at han skulle utføre stuert-arbeid på Marineholmen. Retten antar da ikke at hans forhold ved å ta dette arbeid, hvortil han er fagutlært, kan ansees utilbørlig etter den oppfatning som på det tidspunkt var den alminnelige, hvorfor han må bli å frifinne for så vidt angår denne post i tiltalebeslutningen.
Et mindretall bestående av lagmannen og domsmennene Størksen og Stople antar at det frivillig å ta arbeid direkte hos fienden etter den alminnelige oppfatning på det tidspunkt han tok arbeidet må ansees som utilbørlig. Visstnok antar mindretallet at han regnet med at han kom til å arbeide i sitt fag som stuert, men det var annet arbeid å få i
Side:284
land slik at han ikke kan antas å ha handlet ut fra noen økonomisk vanskelig stilling og da blir hans forhold etter mindretallets oppfatning utilbørlig. Tiltalte var etter hva mindretallet finner bevist klar over at Norge og Tyskland var i krig, da han tok dette arbeid, og at han ved sitt forhold hjalp tyskerne i dåd. Mindretallet anser ham derfor straffskyldig etter straffelovens §86 overensstemmende med post I i tiltalen av 20 juli 1945.
Retten finner bevist at tiltalte da han holdt den i I a nr. 2 nevnte radiotale var seg bevisst at det bestod krig mellom Norge og Tyskland og at han ved sin tale propaganderte for N. S.'s og de tyske synsmåter. Han er for dette forhold overensstemmende med tiltalebeslutningen av 20 juli 1945 dens post nr. I, 2 straffskyldig etter straffelovens §86.
For så vidt angår det under I a, 3 omhandlede forhold (tiltalebeslutningen av 20 juli 1945 I, 3) finner retten bevist både at tiltalte var seg bevisst at han ved å innmelde seg i N. S. og å delta i de forskjellige arbeider, som er omhandlet i I a, 3 foran, hjalp fienden, og likeledes var han seg bevisst at han ved sin virksomhet deltok i arbeidet med å søke å forandre rikets stats forfatning ved ulovlige midler.
For dette forhold er han overensstemmende med tiltalebeslutningen av 20 juli 1945 straffskyldig etter straffelovens §86 og §98 .
Endelig finnes bevist at tiltalte da han foretok den henvendelse som er omhandlet i tiltalebeslutningen av 28 juli 1945 til «statspolitiet» var seg bevisst at han derved utsatte Bergflødt for fare for pågripelse eller hans pårørende for å bli tatt som gissel, hvilket siste også ble tilfelle. Han er derfor for dette forhold straffskyldig etter straffelovens §86, selv om forholdet antagelig er, som av ham uttalt, at han hadde sin konferanse med «statspolitiet» om Bergflødts forsvinnen for derigjennom å bane seg adgang til å få benytte leiligheten for husville personer som søkte om hus gjennom rekvisisjonskontoret.
Domsmann Skurtveit finner for sitt vedkommende ikke bevist at tiltalte var seg bevisst at han ved sin konferanse med «statspolitiet» og sine opplysninger om Bergflødts forsvinnen utsatte Bergflødt eller hans pårørende for noen øket risiko. Han stemte derfor for frifinnelse for sa vidt angikk tiltalen av 28 juli 1945.
Resultatet av foranstående blir således at tiltalte er straffskyldig etter de to tiltalebeslutninger bortsett fra tiltalen av 20 juli 1945 I, 1.
Med hensyn til straffutmålingen legger retten vekt på at tiltalte var en voksen mann allerede før krigen brøt ut, slik at han hadde godt kjennskap til norske samfunnsforhold. Han var ved krigsutbruddet til sjøs og fikk ved de radiomeldinger som mottokes ombord klarhet over hva som skjedde 9 april 1940 og han var ikke i tvil om at Norge var overfalt av Tyskland. Quisling var også etter hans oppfatning landsforræder, som følge av at han hadde gjort seg til statsminister, og hadde tilbakekalt regjeringens mobiliseringsordre. Når han deretter meldte seg inn i N. S. var det ut fra en beregning om at Tyskland ville vinne krigen og fordi han håpet på at Norge ved at N. S. sluttet seg til tyskerne og N. S. fikk større tilslutning kunne oppnå bedre fredsvilkår med Tyskland. På denne bakgrunn er det han ivrig og aktivt går inn for N. S.'s formål og som følge av sin iver avanserte til lagfører. I denne stilling fikk han anledning til å utøve en ganske stor innflytelse, idet hans lag bestod av
Side:285
70 medlemmer. Hans virksomhet og hans iver i partiets interesse har fått sitt uttrykk ved de foran under I a, 2 og 3, samt ved de under I b. omhandlede forhold. Av disse er det under I b. nevnte ganske graverende. På det tidspunkt han ga sine opplysninger til «statspolitiet» foregikk der stadig arrestasjoner av folk som drev nasjonal virksomhet eller gisseltagning når sådanne var unnkommet, hvilket tiltalte ansees bekjent med.
Det er imidlertid en formildende omstendighet ved dette forhold, hvilket må tas i betraktning, at han neppe var kommet til å gi denne meddelelse hvis ikke hans iver i sin stilling som fullmektig ved rekvisisjonskontoret hadde brakt ham til å sette seg i forbindelse med «statspolitiet», i den hensikt å skaffe husrom for husville.
Noen formildende omstendighet ellers foreligger ikke bortsett fra hans tidligere ustraffede vandel. - - -