Rt-1945-43

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1945-09-01
Publisert:	Rt-1945-43
Stikkord:	Landssvik
Sammendrag:	Dissens: 7-2
Saksgang:	L.nr. 3/2 h/1945
Parter:	Statsadvokat Hagen, aktor mot A-E (forsvarer høyesterettsadvokat G. Mellbye).
Forfatter:	Grette, Stang, Næss, Schjelderup, Evensen, Klæstad, Bonnevie, Mindretall: Alten, Hanssen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §62, §86, Landssvikanordningen (1944) §11, §12, §51, Grunnloven (1814) §17, §97, Straffeprosessloven (1887) §392, Straffeprosessloven (1887), §229, §29, §30, §317, §31, §3, Militære Straffelov (1902), §3, Landssvikanordningen (1944)

Dommer Grette: Den 24 juli i år avsa Eidsivating lagmannsrett dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte nr. 1 A, nr. 2 F, nr. 3. B, nr. 4. C, nr. 5. G, nr. 6. D og nr. 7. E dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til straffeloven og provisorisk anordning av 15 desember 1944 - landssvikanordningen - §51 jfr. straffelovens §62,

nr. 1. til tvangarbeid i 7 år og tap for alltid av almen tillit etter landssviksanordningens §11,

nr. 2. til tvangsarbeid i 5 år og samme tillitstap i 15 år,

nr. 3. til tvangsarbeid i 9 år og samme tillitstap for alltid,

nr. 4. til tvangsarbeid i 9 år og samme tillitstap for alltid,

nr. 5. til tvangsarbeid i 3 år og 6 måneder og samme tillitstap i 10 år,

nr. 6. til tvangsarbeid i 8 år og samme tillitstap for alltid,

nr. 7. til tvangsarbeid i 8 år og samme tillitstap for alltid.

For utholdt varetektsfengsel fragår for nr. 1, 2, 5 og 7 76 dager. For nr. 3 74 dager, for nr. 4 74 dager, for nr. 4 75 dager, og for nr. 6 70 dager.»

Dommen var enstemmig, bortsett fra at to av domsmennene stemte for at tiltalte nr. 1 skulle dømmes til tvangsarbeid i 8 år og tillitstap for alltid.

De domfelte nr. 1 A, nr. 3 B, nr. 4

Side:44

C, nr. 6 D og nr. 7 E erklærte på stedet at de påanket dommen. Om dette heter det i rettsboken at «de mente at saksbehandlingen var feilaktig, fordi retten ikke hadde tatt til følge forsvarerens påstand om at saken skulle avvises. De anket dessuten over lovanvendelsen som de mener er uriktig for så vidt forsvarerens påstand med hensyn til tillitstap ikke er tatt til følge, og over straffutmålingen, som er for streng».

Ankesaken er behandlet i den samlede Høyesterett.

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Den avvisningspåstand som ble nedlagt ved lagmannsretten var begrunnet med at Kongen ved å utferdige rettergangsanordningen av 16 februar 1945 har overskredet den lovgivningsmyndighet som Grunnlovens §17 hjemler ham, og at rettergangsanordningen derfor er ugyldig. Denne innsigelse mot gyldigheten av rettergangsanordningen er senere forkastet ved den samlede Høyesteretts kjennelse av 9 august i år i straffesak mot H. Under prosedyren for Høyesterett i den foreliggende sak har forsvareren meddelt at innsigelsen under disse omstendigheter ikke opprettholdes, og at anken over saksbehandlingen således faller bort.

Den anke som etter dette foreligger til behandling, gjelder straffespørsmålet, og den går for det første ut på at lagmannsrettens avgjørelser av dette spørsmål hviler på uriktig lovanvendelse. I så henseende er det i ankeerklæringen som jeg alt har nevnt, henvist til at «forsvarer ens påstand med hensyn til tillitstap ikke er tatt til følge». Om den oppfatning som forsvareren ved lagmannsretten hadde framholdt med hensyn til adgangen til å idømme tillitstap, henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner, hvor det heter: «Forsvareren har gjort gjeldende, at det ikke er adgang til å idømme de tiltalte tillitstap, men at de bare kan fradømmes de rettigheter som er nevnt i strl. §29 og §30. Han mener at de provisoriske anordninger av 22 januar 1942 og 15 desember 1944, som innfører tillitstap, er grunnlovstridige, da Kongen etter ordlyden av Grunnlovens §17, ikke hadde adgang til å innføre den slags straffebestemmelser, som heller ikke var hjemlet ved den konstitusjonelle nødrett, som er påberopt som hjemmel for Kongens lovgivningsmyndighet i okkupasjonstiden.»

Under prosedyren for Høyesterett er den ankegrunn det her gjelder nærmere presisert. Det som hevdes for Høyesterett er at bestemmelsen i landssvikanordningens §11 nr. 9 ligger utenfor den lovgivningsmyndighet Kongen hadde under krigen, og at denne bestemmelse derfor overhodet ikke kan anvendes av domstolene.

Med hensyn til spørsmålet i sin alminnelighet om utstrekningen av Kongens lovgivningsmyndighet i okkupasjonstiden, henviser jeg til Høyesteretts beslutning av 6 august i år i H-saken, og til den samlede Høyesteretts kjennelse av 9 august i samme sak. Hva det spesielle spørsmål angår om Kongen har gått utenfor sitt myndighetsområde ved å utferdige bestemmelsen i landssvikanordningens §11 nr. 9 - et spørsmål som ble berørt i den votering som ligger til grunn for Høyesteretts dom av 27 august i år i straffesak mot I, men som bare ett av rettens medlemmer da tok standpunkt til - skal jeg bemerke: Det må etter min oppfatning visstnok erkjennes at bestemmelsen i

Side:45

landssviksanordningens §11 nr. 9 - om tap av retten til å eie eller erverve fast eiendom, rettigheter i fast eiendom som er avhengig av konsesjon, norsk registreringspliktig skip og aksjer eller andre andeler i norske ervervsdrivende selskaper eller sammenslutninger - innebærer en betydelig utvidelse av reglene om rettighetstap etter den eldre lovgivning, jfr. straffelovens §29 og §30 og provisorisk anordning av 22 januar 1942, og at bestemmelsen også har en noe annen karakter enn de regler om rettighetstap som gjaldt før landssvikanordningen. Men jeg kan for min del ikke se at den utbygning av de tidligere strafferettslige regler om rettighetstap som bestemmelsen i §11 nr. 9 betegner, er så vidtgående eller at den på en sådan måte avviker fra festnede rettsforestillinger, at den kan anses for å ligge utenfor den ekstraordinære lovgivningsmyndighet Kongen hadde under krigen. Det finnes etter min mening ikke tilstrekkelig holdepunkt for den oppfatning at Kongen ved å utferdige en bestemmelse som den der er gitt i landssvikanordningens §11 nr. 9 har gått ut over det område for en skjønnsmessig vurdering som måtte være Kongen forbeholdt, når det i okkupasjonstiden gjaldt å ta standpunkt til hvilke bestemmelser av lovgivningsmessig innhold var nødvendige eller hensiktsmessige for å forberede rettsoppgjøret etter krigen.

Det jeg her har nevnt er for meg avgjørende for at bestemmelsen i landssvikanordningens §11 nr. 9 må anerkjennes som rettsgyldig. Et spørsmål for seg er i hvilken utstrekning det også er grunn til å gjøre bruk av denne bestemmelse når straffen skal utmåles i de forskjellige saker det her er tale om. Jeg skal om dette spørsmål innskrenke meg til å bemerke at jeg, hva jeg senere skal komme tilbake til, for de domfeltes vedkommende hvis forhold foreligger til bedømmelse i denne sak, er blitt stående ved å anta at rettighetstap etter §11 nr. 9 ikke bør idømmes.

Det er fra forsvarerens side gjort gjeldende at selv om bestemmelsen i §11 nr. 9 er å anse som i og for seg rettsgyldig, er det etter Grunnlovens §97 ikke adgang til å anvende bestemmelsen ved bedømmelsen av de domfeltes forhold for så vidt dette ligger forut for landssviksanordningens ikrafttreden. Da jeg i den foreliggende sak, som jeg alt har nevnt, er kommet til det resultat at rettighetstap etter §11 nr. 9 ikke bør idømmes, er det unødvendig for meg å gå inn på dette spørsmål som her er reist. Heller ikke behøver jeg å drøfte om Grunnlovens §97 setter noen skranke for adangen til å idømme rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1-8. Etter det resultat som jeg i den foreliggende sak er kommet til med hensyn til straffutmålingen, antar jeg nemlig at de domfelte ikke blir ugunstigere stillet ved å bli idømt rettighetstap etter landssvikanordningen enn tilfellet ville være om deres forhold ble å bedømme etter den eldre lovgivning. Om landssviksanordningens forhold til Grunnlovens §97 henviser jeg for øvrig til det som er uttalt av førstvoterende under voteringen i I-saken.

De domfeltes anke går videre ut på at den av lagmannsretten fastsatte straff er for streng. Hva den idømte frihetsstraff angår - tvangsarbeid i 7 år for domfelte nr. 1 A, 9 år for nr. 3 B og nr. 4 C og 8 år for nr. 6 D og nr. 7 E - er jeg kommet til det resultat av anken bør forkastes. Det er etter min oppfatning ikke til å komme forbi at det må anvendes en meget streng straff overfor den

Side:46

som har gjort seg skyldig i landsforræderi ved å ta tjeneste i fiendens krigsmakt, og jeg har da ikke kunnet finne at det for noen av de domfelte er noe åpenbart misforhold til stede mellom forbrytelsen og den straff som er idømt. Jeg har visstnok vært i noen tvil om det ikke skulle være grunn til å foreta en nedsettelse av straffen for de tre yngste av de domfelte, nemlig nr. 1 A, nr. 6 D og nr. 7 E. Om disse er det opplyst at de var i 21-22 års alderen da de meldte seg til tysk krigstjeneste. Jeg er imidlertid blitt stående ved at det heller ikke for disse domfeltes vedkommende foreligger grunnlag for å fastslå at det mellom forbrytelsen og straffen er et åpenbart misforhold til stede.

Hva straffutmålingen for øvrig angår, er jeg kommet til det resultat at det i de tilfelle vi her har for oss ikke er grunn til å idømme fullt tillitstap etter landssvikanordningens §11. Jeg er blitt stående ved den oppfatning at bestemmelsen i §11 nr. 9 ikke bør bringes i anvendelse når straffen her skal utmåles. Det er etter min mening grunn til å fastsette straffen således at de domfelte ikke skal finne nærsagt alle veier stengt når de i sin tid har utsonet straffen - en betraktning som ikke minst gjør seg gjeldende overfor dem av de domfelte som er helt unge - og jeg tror at det i så henseende kan være av betydning at rettighetstap etter §11 nr. 9 ikke blir idømt. Jeg nevner til belysning av dette at en domfelt som er fradømt de rettigheter som §11 nr. 9 nevner, eksempelvis vil være avskåret fra å erverve et småbruk eller begynne som nybrottsmann, og dermed være avskåret fra en mulighet for å opparbeide seg en plass i samfunnet som kanskje ellers ville stå ham åpen. På den andre siden kan det, når det gjelder de domfelte i den foreliggende sak, etter min oppfaning ikke være nødvendig å anvende bestemmelsen i §11 nr. 9 for at straffen skal føles så streng som forbrytelsens alvorlige karakter krever. Jeg legger ved bedømmelsen, av det spørsmål det her gjelder, også atskillig vekt på de endringer i landssvikanordningen som ble gjennomført ved provisorisk anordning av 3 august i år, men som ennå ikke forelå på den tid da lagmannsrettens dom ble avsagt.

Jeg kommer etter dette til det resultat at de domfelte ikke bør idømmes fullt tillitstap, men begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §3, jfr. §12, jfr. de provisoriske anordninger av 3 og 10 august 1945, og jeg antar at de bør fradømmes de rettigheter som er nevnt i §11 nr. 1-5, 7 og 8. Etter bestemmelsen i §12 blir de rettigheter som §11 nr. 1-4 nevner, å fradømme for en tid av 10 år, og jeg antar at den samme tid bør fastsettes for fradømmelsen av de øvrige rettigheter. Jeg gjør i denne sammenheng oppmerksom på at tiden for rettighetstapet regnes fra den tid da frihetsstraffen er utstått, jfr. straffelovens §31. Til å idømme rettighetstap etter §11 nr. 6 finner jeg ikke grunn.

For det tilfelle at anken blir tatt tilfølge for tillitstapets vedkommende, har forsvareren under henvisning til bestemmelsen i straffeprosesslovens §392, tredje ledd, henstilt at lagmannsrettens dom blir endret også for dem av de domfelte som ikke har erklært anke mot dommen. Jeg antar imidlertid at den nevnte bestemmelse i straffeprosessloven ikke får anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, hvor endringen i den påankede dom bygger på en skjønnsmessig vurdering av straffutmålingen. Jeg tilføyer at jeg etter det som er opplyst, må anta

Side:47

at lagmannsrettens avgjørelse om tap av almen tillit ville være blitt endret også for domfelte nr. 2 F og nr. 5 G, dersom disse hadde erklært anke mot dommen. Jeg går ut fra at den uoverensstemmelse som her er oppstått vil kunne fjernes gjennom anke fra påtalemyndigheten til gunst for de domfelte nr. 2 og nr. 5.

Jeg stemmer for sådan

domsslutning:

I stedet tor det tillitstap som er idømt A, B, C, D og E av lagmannsretten, trer begrenset rettighetstap etter den provisoriske anordning av 15 desember 1944 §12, således at de i §11 under nr. 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter tapes i 10 - ti - år.

For øvrig forkastes anken.

I frihetsstraffen fragår for utholdt varetektsfengsel for hver av de domfelte ytterligere 39 - ni og tredve - dager. (Vanlig salær.)

Dommer Alten: Jeg er ikke enig med førstvoterende i at landssvikanordningens §11 nr. 9 er en gyldig utferdiget straffbestemmelse. Der kan ikke trekkes noen slutninger fra de provisoriske anordninger som innfører dødsstraff for landsforræderi og andre grove forbrytelser. Dødsstraff er ennå i vår tid en overalt anerkjent straff, som også har vært opprettholdt i vår militære straffelov av 22 mai 1902 og i loven om straff for handlinger som påtales ved riksrett av 5 februar 1932. I en helt annen stilling står det inngrep i domfeltes rettsevne og livsmuligheter som landssvikanordningen vil innføre gjennom §11 nr. 9. Jeg henviser til mitt votum i saken mot I. Av de grunner jeg der har nevnt, finner jeg at bestemmelsen faller utenfor grensen for Kongens ekstraordinære lovgivningsmyndighet.

Hva anken over straffutmålingen for øvrig angår er jeg enig med førstvoterende i at de ankende idømmes begrenset rettighetstap etter landssvikanordningens §12, jfr. §11 nr. 1-5, 7 og 8. Derimot antar jeg at frihetsstraffen bør settes lavere. Fastsettelsen av frihetsstraffens varighet avhenger av et skjønn over hva der kan antas å være nødvendig for å gjøre straffen effektiv. Det er vanskelig her å finne den rette målestokk, især i den første sak som forelegges Høyesterett, men etter min mening ligger lagmannsrettens fastsettelse så meget for høyt at det blir et åpenbart misforhold. Jeg stemmer for at straffetiden for hver av de ankende settes to år lavere.

Dommer Hanssen: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Alten.

Dommer Stang: Jeg er kommet til det resultat at anken bør forkastes i sin helhet.

De domfeltes forræderske forhold har vært så grovt og så langvarig at jeg finner at de må fradømmes retten til å eie fast eiendom m.v. etter landssvikanordningens §11 nr. 9. Av generalpreventive hensyn er det etter min mening nødvendig at de landssvikere som går så langt at de gjør vepnet militærtjeneste for fienden dømmes til fullstendig tillitstap, og det er etter min mening av særlig betydning at det ikke tillates dem å eie eller erverve fast eiendom.

Hvis det viser seg at domfelte skikker seg vel og etter utstått

Side:48

tvangsarbeid vil tre inn i samfunnet som et nyttig og lojalt medlem, vil han kunne få sine rettigheter helt eller delvis tilbake. Men hvis han fortsetter i sin forbryterske vilje, bør han fremdeles ha tapt sine rettigheter. Hvordan domfelte i framtiden skal behandles, må avgjøres av Kongen, som ved benådning kan gi ham igjen retten til å erverve eller eie fast eiendom. I dag kan vi ikke vite om noen av de domfelte vil vise seg verdige til å bli fritatt for rettighetstap. Jeg mener at tillitstap bør idømmes for bestandig, ikke for et bestemt antall år, idet det som nevnt bør komme an på domfeltes eget forhold under og etter tvangsarbeidet om han skal gjenvinne sine rettigheter.

Etter min mening kan Grunnlovens §97 ikke være til hinder for at landssvikanordningens §11 nr. 9 brukes i denne sak uaktet denne bestemmelse er ny i landssvikanordningen av 15 desember 1944. Det dreier seg her om et fortsatt straffbart forhold, som begynte da de domfelte meldte seg inn i Nasjonal Samling og som først ble avsluttet ved Tysklands kapitulasjon. De domfelte har også etter 15 desember 1944 stått i aktiv tjeneste for N. S. og tyskerne, dels i hirden, dels i direkte tysk tjeneste. Det er derfor ikke etter Grunnlovens §97 noe til hinder for at de dømmes til tap av de rettigheter som nevnes i §11 nr. 9.

For øvrig er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Næss: Som herr dommer Stang.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Evensen: Likeså.

Dommer Klæstad: Likeså.

Dommer Bonnevie: Som herr dommer Stang.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Solem, lagdommerne Kruse-Jensen og Chr. Knudsen med 4 domsmenn):

Tiltalte nr. 1 A, er født xx.xx.1926. Han er ugift og var tidligere gartner. Han er ustraffet.

Tiltalte nr. 3, B er født xx.xx.1916. Han er gift og har 2 barn å forsørge. Ved Oslo byretts dom av 22 desember 1938 er han dømt til fengsel i 90 dager etter strl. §229 og §317, jfr. 318. Dommen er gjort betinget.

Tiltalte nr. 4 C er født xx.xx.1901, er stuerarbeider, enkemann, har 2 barn - 16 og 18 år gamle, ustraffet.

Tiltalte nr. 6 D er født xx.xx.1920, er landarbeider, ugift, tidligere ustraffet.

Tiltalte nr. 7 E er født xx.xx.1910, var tidligere bankassistent, er ugift og tidligere ustraffet.

De er alle satt under tiltale etter den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §86, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til samme lov og provisorisk anordning av 15 desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi (landssvikanordningen) §51.

Disse bestemmelser setter straff for den som rettsstridig bærer våpen mot Norge, eller som under en krig hvori Norge deltar, eller med sådan krig for øye yter fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne.

Side:49

Grunnlaget for tiltalen er for tiltalte nr. 1 A:

A. Tiltalte har vært medlem av N. S. og hirden fra mars 1941 til mai 1945 og innehatt stilling som økonomileder og organisasjonsleder.

B. Tiltalte meldte seg i november 1942 til skijegerbataljonen og deltok inntil julen 1944 i kampene i Finnland på tysk side mot Russland, dimittert 28 mars 1945.

For tiltalte nr. 3 B:

A. Tiltalte har vært medlem av N. S. fra april 1941 til mai 1945.

B. Tiltalte meldte seg i august 1943 til S. S. vaktbataljon, Oslo, hvor han først tjenestgjorde som Oberschütze og deretter som Sturm-mann fra 1 september 1944, og S. S. Rottenführer fra 1 januar 1945. Herunder utførte han vepnet vakttjeneste for tyskerne bl.a. ved Herøya, Høyanger og Oslo.

For tiltalte nr. 4 C:

A. Tiltalte har fra våren 1941 til i mai 1945 vært medlem av N. S.

B. Tiltalte meldte seg den 25 juli 1941 til Den norske legion hvoretter han gjennomgikk eksersis og våpenøvelser først i Norge og deretter i 7 måneder i Tyskland, hvoretter han i ca. 1 år inntil 10 mai 1943 deltok i kamper i Russland på tysk side.

C. Tiltalte utførte fra begynnelsen av mars 1945 inntil krigens slutt arbeid som vaktmann ved det tyske sikkerhetspoliti i Fredrikstad.

For tiltalte nr. 6 D:

A. Tiltalte har vært medlem av N. S. siden høsten 1940 og medlem av hirden siden vinteren 1942, og opprettholdt medlemskapet til i mai 1945.

B. Tiltalte meldte seg våren 1942 til Den norske legion med forpliktelse til å delta i krigstjeneste så lenge krigen varte. Etter ca. 2 måneders våpenøvelse i Holmestrand ble han satt inn i aktiv tjeneste ved Leningradfronten på tysk side mot russerne, og hadde fronttjeneste der fra august 1942 til våren 1943, da legionen ble oppløst. Tiltalte meldte seg så til Skijegerbataljonen høsten 1943, og gjorde fronttjeneste i Finnland fra januar 1943 inntil tilbaketrekningen til Norge. Fra desember. 1944 til mai 1945 gjorde han tjeneste som tysk soldat, først på Mysen, senere i Holmestrand, hvorunder han bl.a. deltok i passkontroll.

For tiltalte nr. 7 E:

A. Tiltalte har vært medlem av N. S. i tiden 12 september 1940 til 7 mai 1945, og herunder også medlem av hirden.

B. Tiltalte meldte seg i januar 1941 frivillig til frontinnsats på tysk side i «Regiment Nordland», hvoretter han gjennomgikk militærutdannelse i Tyskland, og senere deltok i kampene mot russerne på sørfronten fra juni 1941 til juni 1943, han ble dimittert i august 1943.

Retten anser det bevist at de tiltalte har forholdt seg slik som det er nevnt i tiltalebeslutningene.

Om straffbarheten av medlemskap i N. S. har retten i denne sak den samme oppfatning som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens dom av 16 juli 1945 i saken mot H, og finner således at innmeldelse og medlemskap må karakteriseres som bistand til fienden i råd og dåd. De tiltaltes deltagelse i militære organisasjoner, som har kjempet på tyskernes side på østfronten eller har gjort tjeneste som vakthold her i landet, finner retten også må karakteriseres som bistand til fienden i råd og dåd. De tiltalte har gjennomgående erkjent, at de har meldt seg inn i N. S. og har deltatt

Side:50

i de militære organisasjoner for å samarbeide med tyskerne. Retten anser det bevist, at de har forstått, at det var krigstilstand mellom Norge og Tyskland fra overfallet 9 april 1940 til kapitulasjonen 7 mai 1945.

De tiltalte vil derfor bli å dømme etter strl. §86, idet de har vært seg bevisst, at de ved sine handlinger fremmet Tysklands krigsinteresser.

De sier alle at de samtidig har ment å fremme Norges interesser, men dette kan ikke frita dem for straffeskyld etter strl. §86. Forsvareren har gjort gjeldende, at det ikke er adgang til å idømme de tiltalte tillitstap, men at de bare kan fradømmes de rettigheter som er nevnt i strl. §29 og §30. Han mener at de provisoriske anordninger av 22 januar 1942 og 15 desember 1944, som innfører tillitstap, er grunnlovsstridige, da Kongen etter ordlyden av Grunnlovens §17 ikke hadde adgang til å innføre den slags straffebestemmelser, som heller ikke var hjemlet ved den konstitusjonelle nødrett, som er påberopt som hjemmel for Kongens lovgivningsmyndighet i okkupasjonstiden.

Retten kan med hensyn til dette spørsmål også vise til dommen i H-saken, der den har tatt standpunkt til spørsmålet om Kongen hadde adgang til å innføre dødsstraff ved provisorisk anordning. Retten mener, at det var nødvendig slik som forholdene utviklet seg under okkupasjonstiden med et stort antall landssvikere å få skjerpede regler for de rettigheter, som kunne fradømmes de skyldige. Den finner derfor at det er full adgang til å idømme tillitstap, spesielt når det ved straffutmålingen blir tatt hensyn til den grunnregel, som er kommet til uttrykk i strl. §3. Det vil da ikke bli tale om at de skjerpede regler er gitt tilbakevirkende kraft på en måte som er til skade for tiltalte. I den forbindelse gjør retten oppmerksom på at det for handlinger, som er foretatt etter 22 januar 1942 da den første provisoriske anordning om tillitstap ble gitt, er adgang til å fradømme samtlige de rettigheter som er nevnt i landssviksanordningens §11, unntatt de som er nevnt under nr. 9. Tap av adgang til å oppnå offentlig tjeneste (l. a. §11 nr. 4) er ikke nevnt i anordningen av 22 januar 1942, men det er etter strl. §29, nr. 2 adgang til å idømme slikt tap. Det samme gjelder nr. 6 i l. a. §11, jfr. strl. §29 nr. 5. Etter strl. kan disse rettighetstap bare idømmes for begrenset tid.

Ved fastsettelsen av straffen har retten tatt hensyn til som en skjerpende omstendighet for alle de tiltalte, at det er en meget alvorlig forræderihandling å melde seg til tjeneste i fiendens krigsmakt, og på den måten yte ham bistand under krigen. Ved fastsettelsen av straffen for de enkelte tiltalte er det tatt hensyn til varigheten av medlemskapet og av innsatsen på fiendens side.

For tiltalte nr. 1 A, er det tatt hensyn til hans unge alder, og at han må antas å ha vært under påvirkning av faren, som var medlem av N. S., var lagfører og ordfører i bygden og like ens under påvirkning av broren, som hadde ansettelse i det norske statspoliti.

- - -

Tiltalte nr. 3 B har gjort vakttjeneste på anlegg, som arbeidet for den tyske krigsinteresse for på den måten å hindre motstandsbevegelsens sabotasjehandlinger. Dette anser retten på det rene, at han har forstått.

Tiltalte nr. 4 C, har vært propagandaleder i Kråkerøy lag en tid høsten 1943 og økonomileder i mars 1945 og medlem av

Side:51

herredstinget i 1944, men det er ikke godtgjort, at han i den tid har vært med på noen bevilling til N. S. eller lignende organisasjoner.

- - -

Tiltalte nr. 6 D har etter at han kom tilbake fra krigen i Finnland tatt del i passkontrollen, som han var klar over var satt i gang for å vanskeliggjøre motstandsbevegelsen og forbindelsen til hjemmestyrkene.

Tiltalte nr. 7 E, var før krigen bankassistent, og ble på grunn av sitt arbeid i N. S. ansatt som sekretær i Sosialdepartementet fra mai 1944.

Alle de tiltalte er uformuende.

Retten finner at frihetsstraffen for de tiltalte børe være tvangsarbeid. Den fastsettes for nr. 1 A, til 7 år og tillitstap for alltid. Så fremt det ikke ble idømt fullstendig tillitstap etter l. a. §11, men bare begrenset tillitstap etter anordningen av 1942 og strl. §29, ville straffen vært satt til tvangsarbeid i 9 år.

- - -

For nr. 3 B, tvangsarbeid i 9 år og tillitstap for alltid. Uten tillitstap ville straffen vært satt til 11 år.

For nr. 4 C, tvangsarbeid i 9 år og tillitstap for alltid. Uten tillitstap ville straffen vært satt til 11 år.

- - -

For nr. 6 D tvangsarbeid i 8 år og tillitstap for alltid. Uten tillitstap ville straffen vært satt til 10 år.

For nr. 7 E, tvangsarbeid i 8 år og tillitstap for alltid. Uten tillitstap ville straffen vært satt til 10 år.

Det resultat retten således er kommet til anses for å være det for de tiltalte gunstigste.

Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til strl. §62.

De tiltalte får fradrag for utholdt varetektsfengsel. For nr. 1, 2, 5 og 7 76 dager, for nr. 3 74 dager, for nr. 4 75 dager og for nr. 7 60 dager. Da de tiltalte er uformuende, blir omkostninger ikke å idømme.

Dommen er enstemmig med unntak av at domsmennene Iver Svarstad og Karl Nilsen for nr. 1 har stemt på tvangsarbeid i 8 år og tillitstap for alltid.