Rt-1946-1043

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-10-10
Publisert:	Rt-1946-1043
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 322/1946
Parter:	Statsadvokat Bjørnvik, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt).
Forfatter:	Soelseth, Berger, Gårder, Fougner, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §86, §98, Landssvikanordningen (1944) §11, §47, §56, §62, §25, §32, §51

Dommer Soelseth: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 17 januar 1946 ble A for forbrytelse mot straffelovens §86 og §98, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 og 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §51 sammenholdt med straffelovens §62, dømt til tvangsarbeid i 12 år med fradrag av 254 dager for utholdt varetektsfengsel. Han ble videre fradømt de i landssvikanordningens §11 nr. 1-4, 7 og 8 nevnte rettigheter for ti år. Dessuten ble han til fordel for statskassen pålagt inndragning av kr. 54 882,86 og en erstatning på kr. 25 000. Enn videre ble han ilagt kr. 300 i saksomkostninger.

Dommen er avsagt under dissens av 3 av domsmennene hvorav 2 stemte for tvangsarbeid i 8 år og 1 for tvangsarbeid i 5 år.

Domfelte har anket over dommen. Anken gjelder så vel lovanvendelsen som straffutmålingen, inndragningen og erstatningen.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henvises til lagmannsrettens dom. Anken over lovanvendelsen gjelder for det første det forhold at han er kjent skyldig i forbrytelse mot straffelovens §98 ved i rundskriv til ordførerne av 27 mai 1942 å ha oppfordret ordførerne til samarbeid med de politiske lagførere. Det straffbare etter straffelovens §98 består i å søke å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning med ulovlige midler forandres. Et mulig samarbeid mellom ordførerne og lagførerne i kommunale anliggender antas imidlertid ikke å kunne ansees som et forsøk på å endre statsforfatningen, hvorfor dommen for så vidt må bli å oppheve. Domfelte har ikke anket over at lagmannsretten for dette forhold også har ansett ham skyldig i forbrytelse mot straffelovens §86. Under sin behandling. av dette punkt har lagmannsretten anført at domfelte ved rundskrivet mente å oppnå at ordførerne i større utstrekning enn ellers mulig kunne få gjort sine meninger gjeldende ved oppnevning av råd og lignende. Lagmannsretten har antatt at denne domfeltes hensikt med rundskrivet ikke kan unnskylde hans forhold, men lagmannsretten har intet uttalt

Side:1044

om hvorvidt den har funnet bevist at domfelte da han sendte rundskrivet var seg bevisst at han derved bistod fienden. Jeg antar derfor at dommen må oppheves også for så vidt det ovennevnte forhold er ansett som en forbrytelse mot straffelovens §86.

Anken over lovanvendelsen gjelder dernest det forhold at det i dommen i forbindelse med drøftelsene om hvorvidt straffelovens §47 skulle kommet til anvendelse til gunst for domfelte, ikke også er drøftet hvorvidt straffelovens §56 skal anvendes. Denne anke må forkastes fordi spørsmålet om hvorvidt straffelovens §56 skal komme til anvendelse etter min oppfatning er et straffutmålingsspørsmål, hvortil jeg skal komme nærmere tilbake under behandlingen av anken over straffutmålingen.

For så vidt denne angår er jeg i alt vesentlig enig i hva der herom er anført av lagmannsrettens flertall. Ved straffutmålingen må domfeltes forhold bedømmes på bakgrunn av hans tidligere meget fremtredende stilling i det offentlige liv, både som en av de ledende i et stort politisk parti, som stortingsrepresentant gjennom flere perioder, som odelstingspresident og særlig som landets statsminister. Deretter hadde han i flere år før krigen hatt en så fremtredende stilling som en fylkesmanns. Han var en kjent personlighet hvis opptreden og uttalelser ble tillagt betydning i vide kretser. Den støtte N.S. fikk ved hans tilslutning til partiet, må derfor antas å ha vært meget betydelig særlig fordi han gikk inn i partiet så tidlig som i oktober 1940, altså nettopp omkring den tid da det gjaldt å få samlet hele nasjonen til en fast holdning mot fienden og dens forbundsfelle N.S., og tilsvarende skadelig var hans forhold for norske interesser som han etter sin statsborgerlige og embetsmessige stilling, skulle ha særlig plikt til å støtte. At domfelte var oppmerksom herpå kan ikke være tvilsomt. Hans medlemskap i N.S. og at han skrev de i saken omhandlede propagandaartikler, må derfor veie meget tungt mot ham ved straffutmålingen.

Om man legger noen vekt på at domfelte innen sitt embetsdistrikt utvilsomt har forsøkt å motvirke nazifiseringen, og under sine bestrebelser i den retning også i flere henseender har oppnådd resultater, kan man dog ikke legge noen avgjørende vekt på dette, idet hans arbeid for så vidt ikke i noe tilfelle kan sies vesentlig å ha gått ut over hva han pliktet. Han utsatte seg dessuten neppe for noen nevneverdig risiko under dette sitt arbeid.

Jeg antar ikke at der kan legges noen særlig vekt til gunst for tiltalte på det forhold at han har følt seg truet av Quisling. Domfelte pliktet som fremholdt av lagmannsretten å motstå den fare som Quisling muligens representerte for ham, og det er dessuten antagelig at det ikke bare var frykten for Quisling, men også domfeltes daværende syn på krigens utfall, altså opportunistiske hensyn, som har influert på ham og medvirket til at han meldte seg inn i N.S. Som følge av at jeg ikke legger noen særlig vekt på den fare fra Quisling som domfelte har ment å være i, antar jeg at det for straffutmålingen ikke har noen vesentlig betydning om det, i motsetning til hva lagmannsretten har funnet bevist, skulle forholde seg så som hevdet under prosedyren for Høyesterett, at hans

Side:1045

første propagandaartikler er skrevet etter at han hadde hatt sitt møte med Riisnæs den 7 oktober 1940.

Under henvisning til det foran anførte, og idet jeg videre tar hensyn til at soningen av straffen vil falle domfelte særdeles hård på grunn av hans alder, antar jeg at den av lagmannsretten fastsatte frihetsstraff er for høy, og at den passende kan settes til tvangsarbeid i 10 år.

Med hensyn til inndragningen har domfelte gjort gjeldende at det ikke kan være adgang til å inndra løpende lønning for et embete som han hadde fra før krigen, og som han fortsatte i under okkupasjonen. Jeg antar imidlertid med lagmannsretten at domfelte meldte seg inn i N.S. blant annet for å sikre seg at han fikk beholde embetet. De øvrige fylkesmenn ble suksessivt avsatt fordi deres fortsatte virke i stillingene var helt uforenlige med makthavernes interesser, og det kan ikke være tvilsomt at når domfelte fikk lov til å fortsette hadde dette alene sin grunn i hans straffbare medlemskap i N.S. hva han var klar over. Det er følgelig det straffbare medlemskap som har medført inntekten som derfor bør inndras. Lagmannsretten har antatt at hvis han ikke hadde vært medlem av N.S., ville han ha vært avsatt senest fra 1 april 1941. Imidlertid er det for Høyesterett opplyst at flere av fylkesmennene forble i sine embeter til i januar 1942, og jeg antar da som det gunstigste resultat for domfelte at det regnes med at han ville ha vært avsatt fra 1 januar 1942. Det er da på det rene at inndragningsbeløpet med fradrag av skatter blir kr. 38 000. Jeg er enig med lagmannsretten i at domfelte må pålegges erstatning og i lagmannsrettens avgjørelse av erstatningsbeløpets størrelse.

Det samlede økonomiske ansvar blir således kr. 63 000. Da jeg videre er enig med lagmannsretten i at det på datteren, Bs navn innestående bankinnskudd ved denne saks avgjørelse må bli å henregne til hans formue, og at hustruen etter omstendighetene ikke bør ha anledning til å kreve unntatt sin halvpart av fellesboet, er det tilstrekkelige midler til dekning av ansvaret, og det er da unødvendig å inngå på de tvistepunkter som for øvrig foreligger om fellesboets størrelse.

Domfelte har sittet i varetektsfengsel siden lagmannsrettens dom, hvorfor der for utstått varetektsfengsel til i dag fragår ytterligere 266 dager.

Etter det foran anførte stemmer jeg for denne dom:

Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt etter straffelovens §86 og §98 for å ha utsendt rundskriv av 27 mai 1942 til ordførerne i Buskerud.

For de forbrytelser han ellers er dømt for fastsettes frihetsstraffen til tvangsarbeid i 10 - ti - år med fradrag av 520 - fem hundre og tyve - dager for varetektsfengsel.

Inndragningsbeløpet fastsettes til kr. 38 000 - åtte og tredve tusen - kroner.

For øvrig forkastes anken.

Side:1046

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Da jeg imidlertid legger ikke liten vekt på at domfelte i sin embetsmannsstilling har motarbeidet nazifiseringen i sitt fylke og delvis med atskillige resultater, har jeg vært i sterk tvil om ikke straffen burde settes ytterligere ned. Jeg er etter omstendighetene blitt stående ved ikke å oppta dissens.

Dommer Gårder: Jeg er enig med dommer Berger.

Dommer Fougner: Jeg er enig med førstvoterende.

Justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. Solem, lagdommerne P. J. Gløersen og G. Meyer samt domsmennene Per Olavsbye, Bernhard Johnsrud, Rolf Engebretsen og Fred. Adamsen):

Tiltalte A er født xx.xx.1883, forhenværende fylkesmann i Buskerud, bopel Drammen, gift, forsørger en datter på 25 år som studerer, formue kr. 86 000, tidligere ustraffet.

Tiltalte er etter Riksadvokatens ordre under 6 oktober 1945 satt under tiltale ved denne rett. - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

a. Tiltalte som hadde vært en av bondepartiets stiftere og stortingsmann i sammenheng fra 1924, odelstingspresident 1931-32, statsminister mars 1932-mars 1933, formann i bondepartiets hovedstyre fra 1929 til 1938, leder for bondepartiets stortingsgruppe fra 1931 til 1940, medlem av en rekke av Stortingets komiteer og kommisjoner fra 1924 og endelig medlem av en rekke komiteer og utvalg innenfor bondepartiet samt fylkesmann i Buskerud fra 1935, meldte seg omkring den 10 oktober 1940 inn i Nasjonal Samling og opprettholdt medlemskapet til tyskernes kapitulasjon og dermed partiets oppløsning i mai 1945.

b. Tiltalte som gikk aktivt inn for Nasjonal Samling, øvet høsten 1940 press på sine funksjonærer i fylkesadministrasjonen for å få dem til å melde seg inn i Nasjonal Samling, således på bl.a. fylkesfullmektig Ths. Angell, fru Astrid Eriksen, Sverre Nilsen, forretningsfører Halvor Lien, fylkeskasserer Fritz Baltzersen, skatteinspektør Erling Ingebrigtsen og sekretær overretssakfører E. Barmann.

c. Tiltalte skrev den 17 og 25 oktober 1940 i Buskerud Blad som var alminnelig lest i hele Buskerud fylke, to artikler, hvor han generelt rådet folk til å slutte opp om Nasjonal Samling. De samme to artikler skrev tiltalte også i Fritt Folk som var Nasjonal Samlings hovedorgan og ble lest over hele landet. Videre skrev tiltalte i Fritt Folk for 19 juni 1941 en artikkel, hvori han utrykte begeistring for og forherligelse av det nye system i kommuneadministrasjonen som de «kommisariske statsråder» ved tyskernes hjelp hadde innført i Norge ved forordning av 21 desember 1940, og som brøt ned vårt lands gamle demokratiske folkestyre i kommunene.

d. Tiltalte henstilte i rundskriv av 27 mai 1942 til ordførerne i Buskerud fylke å samarbeide med lagførerne i Nasjonal Samling.

e. Tiltalte gjorde som fylkesmann i Buskerud i fylkestingets møte den 1 mai 1943 vedtak om bevilgning av kr. 5000 til «frontkjempernes etterlatte». - - -

Side:1047

Tiltalte har erkjent at han har innehatt de tillitsposter av forskjellig slag og stillinger som er nevnt i tiltalebeslutningen under I a og at han har meldt seg inn i Nasjonal Samling antagelig 8 oktober 1940 og stått som medlem inntil frigjøringen. Han har også erkjent at han har skrevet de to artikler som er nevnt i tiltalebeslutningen under I c og at han har latt seg intervjue i Fritt Folk i juni 1941, men hans uttalelser falt ikke nøyaktig slik som gjengitt i intervjuet, særlig gjør han oppmerksom på at han ved omtalen av den nye kommunalordning uttalte at den «under de rådende forhold» d. v. s under okkupasjonen virket aldeles utmerket. Det var hans mening derved å tilkjennegi at ordningen ikke passet under normale forhold, og han søkte også å få intervjuet beriktiget, men det ble ikke tatt noe hensyn til hans henvendelse for så vidt.

Tiltalte har gjort gjeldende at han både da han meldte seg inn i N.S. og da han skrev de to nevnte artikler, har handlet under tvang, og hans forsvarer har påstått at tiltalte etter reglene i straffelovens §47 må frifinnes. Til nærmere begrunnelse av den tvangssituasjon tiltalte mener å ha vært i, har han opplyst at det i hans statsministertid 1932-33 oppstod meget sterke uoverenstemmelser mellom ham og Quisling som da var forsvarsminister. Tiltalte mente at Quisling etter dette næret et hat til ham, og at han ved leilighet ville ta hevn. Det er imidlertid på det rene at Quisling hverken i ord eller handling hadde tilkjennegitt noen slik hevntanke.

Den 9 april 1940 kom tiltalte til Oslo i syvtiden. Han fikk da i Stortinget rede på at Kongen, Regjeringen og Stortinget var reist til Hamar. Sammen med en annen stortingsmann reiste han tilbake til Drammen og bilte herfra til Lillehammer via Gjøvik da veien over Oslo angivelig var sperret. Da han kom frem til Lillehammer, ble det sagt at veien til Hamar også var sperret, hvorfor tiltalte den følgende dag vendte tilbake til Drammen. Da han på vel til Lillehammer fikk høre at Quisling hadde utropt seg til statsminister, ble siktede meget redd og trodde at Quisling nå ville gjennomføre sin hevn. Tiltalte turde derfor ikke skrive seg inn under sitt rette navn i hotellet der han overnattet. Tiltaltes frykt overfor Quisling tiltok etter at han var kommet tilbake til Drammen, og han henvendte seg til sin læge for å få hurtigdrepende gift som han i tilfelle kunne bruke hvis Quisling lot ham arrestere. Denne fikk han ikke, men han hadde en nokså stor porsjon av sovetabletter som han etter eget sigende mente han i tilfelle kunne bruke. Da Quisling fratrådte den 15 april følte tiltalte seg beroliget. Ut på sommeren fikk han besøk av en tysk doktor Richard som ville konferere med ham om forskjellige forhold vedkommende Bondepartiet. Richard bad også tiltalte om en uforbeholden uttalelse fra ham om Quisling. Tiltalte var i førstningen uvillig til å uttale seg, men da det ble sagt at uttalelsen ikke på noen måte skulle misbrukes, sa han sin uforbeholdne mening om Quisling om stortingsmann var tiltalte fullt à jour med riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Da disse ble avbrudt og Terboven utnevnte de kommissariske statsråder, ble tiltalte påny meget redd for at Quisling skulle få anledning til å hevne seg på ham.

Etter at fylkeslæge Kjølstad i førstningen av oktober 1940 hadde hatt en samtale med kommissarisk statsråd Riisnæs om embetsmennenes stilling under den inntrådte situasjon, uttalte Riisnæs at det ikke ville

Side:1048

bli forlangt av embetsmennene at de skulle melde seg inn i N.S. Ved anledningen ble det også snakk om tiltalte, og Riisnæs uttalte ønske om at tiltalte skulle komme inn og konferere med ham. Dette meddelte Kjølstad tiltalte som noe motvillig fikk ordnet en konferanse. Denne forløp vennskapelig og var ganske kort. Tiltalte orienterte Riisnæs om den uoverensstemmelse som hadde vært mellom ham og Quisling og forklarte ham at han var redd for at Quisling skulle ta hevn. Riisnæs beroliget ham og bad ham komme igjen om et par dager. Den neste konferanse fant antagelig sted 7 oktober. Tiltalte hadde da med den artikkel som ble rykket inn i Buskerud Blad 17 oktober og var datert 6 s. m. og leste opp enkelte avsnitt av den for Riisnæs. Under konferansen fortalte Riisnæs at han hadde konferert med Quisling som hadde forlangt at tiltalte skulle underskrive en erklæring. Han viste tiltalte et hånskrevet konsept - antagelig skrevet av Quisling, men tiltalte fant at formuleringen var for krass og krenkende for ham så han ikke kunne skrive under. Riisnæs lovet da å søke å få den avfattet i en lempeligere form og bad tiltalte komme tilbake samme dag. Da ble erklæringen forelagt maskinskrevet. Etter tiltaltes forklaring gikk erklæringen ut på en unnskyldning overfor Quisling i anledning tiltaltes opptreden imot ham i 1932-33 og en uttalelse cm at tiltalte skulle melde seg inn i N.S. og skrive avisartikler. Opprinnelig var det også forlangt at han skulle holde foredrag, men det var sløyfet i den endelige formulering etter henstilling av tiltalte. Tiltalte bad om å få gjenpart av erklæringen, men det ble nektet ham, og Riisnæs uttalte at han måtte bevare taushet om det som var hendt. Det har vært anstillet undersøkelser for å finne erklæringen, men de har ikke ført til noe resultat. Tiltalte har derfor forlangt saken utsatt, men da retten legger til grunn for sin bedømmelse av tiltaltes forhold hans egen forklaring om innhold et av erklæringen, finner retten ikke grunn til å utsette saken. Det er sannsynlig at det forholder seg slik som tiltalte sier at Riisnæs uttalte, at Quisling hadde rede på tiltaltes uttalelser om ham til doktor Richard. Videre er det sannsynlig at det forholder seg slik at tiltalte spurte Riisnæs hva han kunne risikere dersom han ikke skrev under. Til det svarte Riisnæs: «Det verste.» Under disse omstendigheter fant tiltalte at han måtte skrive under erklæringen. Samtidig skrev han også under søknad om å komme inn i N.S. og kamporganisasjonen og avgav tillike en skriftlig troskapserklæring. Tiltalte var ikke oppmerksom på at han hadde søkt om å komme inn i kamporganisasjonen og ble senere i februar 1941 etter søknad strøket som medlem av denne organisasjon og innført som alminnelig medlem i N.S.

Retten antar at tiltalte etter 25 september 1940 fryktet for at Quisling ville nytte sin maktstilling til nå å ta hevn over tiltalte i anledning av begivenhetene i 1932-1933. Han var redd for at en hevnaksjon fra Quislings side kunne gå ut over tiltaltes embetsstilling, hans økonomi og hans frihet og at muligens også hans liv kunne være i fare.

Selv om tiltalte mente at denne fare var uavvendelig på annen måte, berettiget ikke omstendighetene ham til å anse den som særdeles betydelig i forhold til den skade som hans landsforræderi kunne volde.

Etter rettens mening hadde ingen nordmann rett til for å redde sin stilling, økonomi og frihet å begå landsforræderi. Dette gjelder også

Side:1049

om det kan være en mulighet for at livet kom i fare. For tiltaltes vedkommende gjelder dette i utpreget grad etter den høye embetsstilling han hadde og etter den posisjon han inntok i det politiske liv, som stortingsmann og fører for en av Stortingets grupper hadde han en særlig plikt til å stå fast og ikke svikte fedrelandet. Han måtte forstå hvordan hans innmelding og avisartikler ville bli utnyttet propagandamessig av partiet.

Da tiltalte var helt klar over at Quisling opptrådte som forræder 9 april og at N.S. støttet tyskerne under den pågående krig mellom Norge og Tyskland vil han bli dømt etter straffelovens §86 for disse forhold.

Retten anser det bevist at tiltalte i slutten av september 1940 henvendte seg til skatteinspektør Erling Ingebrigtsen og sa til ham at han burde melde seg inn i N.S. da han ellers kunne risikere å miste stillingen eg det var om å gjøre at etatsjefene i fylkeskommunen ikke ble sjaltet ut og erstattet med udyktige nazister. Ingebrigtsen ville ikke meldt seg inn såfremt ikke tiltalte hadde rådet ham og han meldte seg senere ut i mai 1941. Da tiltalte fikk rede på det, uttalte han at det kunne være farlig for ham. Lignende råd gav tiltalte høsten 1940 til fylkeskasserer Fritz Baltzersen. Da de midlertidig ansatte betjenter ved fylkeskontoret Astrid Eriksen og Sverre Nilsen ville søke fast ansettelse, tilkjennegav tiltalte dem at han ikke kunne innstille dem dersom de ikke meldte seg inn i N.S. Dette gjorde de og ble ansatt. Retten mener at tiltalte ved sin opptreden overfor disse funksjonærer har tilskyndet dem til å bli medlemmer.

Retten kan derimot ikke finne det helt ut bevist at han har øvet press på fylkesfullmektig Angell eller forretningsfører Halvor Lien eller på annen måte tilskyndet disse til å bli medlemmer. Retten anser det godtgjort at tiltalte handlet ut fra den oppfatning at funksjonærer i administrasjonen burde melde seg inn i N.S. dersom det var fare for at de ellers ville bli avskjediget. Retten kan ikke godkjenne dette syn og finner at tiltaltes forhold overfor disse funksjonærer er straffbart etter straffelovens §86.

Det er på det rene at tiltalte har skrevet de to artikler som er nevnt i tiltalebeslutningen av 17 og 25 oktober 1940. Den første artikkel skrev han som tidligere nevnt, før han hadde forpliktet seg til å skrive avisartikler. I begge artikler roser tiltalte det nye system, og i den siste slutter han med en oppfordring til å slutte opp om N.S. Det syn tiltalte gjør gjeldende i artiklene, stred mot hans overbevisning, etter hans egen uttalelse. Det er også på det rene at tiltalte lot seg intervjue for Fritt Folk. Selv med den endring av intervjuet som tiltalte mente det burde ha, inneholder det en tilslutning til den nye kommuneadministrasjon som helt brøt med det gamle folkestyre i kommunene. Også dette forhold er straffbart etter §86 da tiltalte har forstått at han har hjulpet fienden på denne måte.

Tiltalte har erkjent at han 27 mai 1942 sendte et rundskriv til ordførerne i Buskerud fylke og henstillet til dem å samarbeide med lagførerne i Nasjonal Samling. Dette gjorde han av eget tiltak da. han mente at ordførerne på den måten i større utstrekning kunne gjøre sine meninger gjeldende ved oppnevning av råd og lignende. Retten

Side:1050

kan ikke finne at dette kan unnskylde tiltaltes forhold. Han var ikke berettiget til å oppfordre ordførerne til å søke samarbeid med lagførene som drev et helt ulovlig arbeid ved å blande seg inn i de kommunale saker. Han har også på denne måte bidratt til å styrke Nasjonal Samlings posisjon og må bli å dømme etter §86.

På fylkestinget 1943 ble det fra nazisthold fremsatt forslag om bevilgning av 5 000 kroner til frontkjemperkontoret. Dette ble etter tiltaltes forslag endret til en bevilgning til frontkjempernes trengende etterlatte, og om dette gjorde tiltalte som fylkesmann vedtak. Da tiltalte hadde fått gjennomført at fylkestinget ikke ble åpnet med «førerhilsen» og hadde holdt en åpningstale på dette fylkesting som delvis inneholdt angrep mot det rådende styre, var han redd for at han ville komme i vanskeligheter dersom han også nektet denne bevilgning. Tiltalte var imidlertid ikke nødt til. å gjøre slikt vedtak. Det viste seg nemlig senere at Innenriksdepartementets Kommunalavdeling gjorde bemerkning ved vedtaket, da fylkeskommunens penger ikke kunne brukes til denslags formål.

Tiltalte har forstått at denne bevilgning var en støtte til fienden og forholdet må bedømmes etter straffelovens §86.

Tiltalte som visste at N.S. etter sitt program ville endre statsforfatningen, og forstod at målet var å få innført førerprinsippet i hele det offentlige liv, har forstått at han ved å være medlem av partiet, tilskynde andre til å bli medlemmer, støtte partiet ved avlspropaganda og ved å oppfordre ordførerne til å samarbeide med de politiske lagførere har søkt å bevirke eller medvirke til at statsforfatningen ble endret ved ulovlige midler, nemlig med støtte av den tyske militærmakt. Han vil derfor for disse forhold også bli dømt etter straffelovens §98. Ved straffutmålingen tar retten i skjerpende retning hensyn til at tiltaltes støtte av N.S. var særlig skikket til å utnyttes propagandamessig og kunne få virkning utover det hele land. Han satte til side det hensyn han som nordmann skule tatt til vern om fedrelandets interesser mot N.S.' og fiendens overgrep. I stedet har han mot bedre vitende og ikke ledet av noen ideelle grunner fremtrådt overfor offentligheten med en tilslutning til N.S.' idéer, og dette har han gjort utelukkende for å verne om sine egne personlige interesser. Ved å tilskynde sine funksjonærer til å melde seg inn har han ikke bare støttet N.S., men han har ført disse folk som tilla sin overordnedes ord stor vekt, ut i ulykke. I beste tilfelle mister de sin stilling.

Det er fra tiltaltes side sterkt gjort gjeldende at han ved sin administrasjon av fylket under okkupasjonstiden har nedlagt et dyktig arbeid og har motarbeidet nazifiseringen av administrasjonen i den utstrekning han har maktet det. Han har også søkt å avverge de mest skadelige følger av tyskernes rekvisisjoner m.v. Han har også påberopt seg at han med hell har skredet inn overfor ulovlige avskjedigelser og ved andre tilfelle utvirket at avskjedigede tjenestemenn fikk frilønn. Tiltalte påberoper seg også at han har medvirket til å få løslatt fengslede nordmenn. Han har også nevnt at han personlig samlet opp skillemynt for å unndra dem fra å falle i tyskernes hender og at han fikk fjernet og gjemt metalldørvridere og lignende i fylkeshuset. Retten

Side:1051

har ikke kunnet finne at disse momenter har noen vesentlig vekt i formildende retning.

Tiltalte vil derfor bli dømt etter straffelovens §86 og §98, jfr. de provisoriske anordninger av 3 oktober 1941 og 15 desember 1944 §51, sammenholdt med straffelovens §62. Frihetstraffen som settes til 12 år blir dømt som tvangsarbeid med fradrag for utholdt varetektsfengsel fra 9 mai 1945.

Domsmennene Olavsby og Engebretsen stemmer for en frihetsstraff på 8 år og domsmann Adamsen for 5 år. Disse dommere finner at tiltaltes administrasjon av fylket bør tillegges stor vekt i formildende retning. De tar også hensyn til den frykt tiltalte har næret for Quislings hevn. Adamsen legger særlig vekt på dette forhold.

Statsadvokaten har påstått inndratt tiltaltes gasje som fylkesmann, representasjonspenger og godtgjørelse som formann i fylkesforsyningsnemnda og Buskerud Elektrisltetsforsyning med et nettobeløp av kr. 54 882,86 etter at skattene er trukket fra. Gasjen er regnet fra 1. april 1941 til 1 april 1945, idet statsadvokaten gjør gjeldende at tiltalte under enhver omstendighet ville vært avskjediget 1 april 1941 såfremt han ikke hadde meldt seg inn i N.S. Når han da har kunnet fortsette, skyldes dette hans forbryterske forhold. Det er også nedlagt påstand på bot og erstatning etter landssvikanordningens §25. Tiltalte og hustrus fellesbo har en formue på kr. 86 553,10, dessuten har hustruen særeiemidler kr. 150 000. I fellesformuen er iberegnet et bankinnskudd på kr. 14 000 som tiltalte høsten 1944 overførte til sin datter for at hun skulle ha det til sin utdannelse. Retten tar ikke noe standpunkt til om denne overføring er rettsgyldig, men den finner å burde regne med hele formuen. Tiltalte har påstått at halvparten av fellesboet bør holdes utenfor, da hans hustru ikke har vært medlem av N.S. og forøvrig inntatt en fast nasjonal holdning.

Retten kan i dette tilfelle da hustruen har en betydelig formue som særeie ikke finne tilstrekkelig grunn til å tilgodese henne ved å holde halvparten av boet utenfor tiltaltes økonomiske ansvar, jfr. landssvikanordningens §32 som den nå lyder.

Tiltalte vil ikke bli idømt bot, men etter landssvikanordningens §25 en erstatning som fastsettes til kr. 25 000 idet retten tar hensyn til den utviste skyld og omstendighetene for øvrig. I denne forbindelse nevnes at han med sin bevilgning til frontkjempernes etterlatte har voldt fylket en økonomisk skade på kr. 5 000. - - -