Rt-1946-1180
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1946-10-03 |
| Publisert: | Rt-1946-1180 |
| Stikkord: | Mangelfulle domsgrunner |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2446/1946. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schjelderup, Berger, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §85, Straffeloven (1902) §86, Landssvikanordningen (1944) §15, §16, §2, §3 |
Dommerne Schjelderup, Berger og Gaarder.
Malermester A har anket over Haugesund byretts dom av 19 juli 1946, hvorved han ble dømt etter landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 3, jfr. straffelovens §86 til å betale en bot stor kr. 500 og til å tåle inndragning etter samme anordnings §15 og §16 av kr. 5 300. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.
I ankeerklæringen uttales det blant annet: «Den handling å olje eller male tyske barakker og uthus var ikke en bistand til fienden av den art og betydning for krigsførselen, at den rammes av §85. Denne min innsigelse under hovedforhandlingen har retten ikke drøftet og avgjort. - - - Heller ikke har retten begrunnet tilstrekkelig at forholdet er utilbørlig. - - - Jeg hadde høsten 1940 - våren 1941 den sikre forvissning at jeg ikke gjorde meg skyldig i noe lovbrudd ved å utføre dette malerarbeid. Jeg fremholdt i retten at
Side:1181
diverse forbudsbestemmelser av Administrasjonsrådet (av 10 juni, 12 juli 12 august, 20 august, 23 august 1940) gjorde det umulig for meg å få norsk arbeid, at henved 5 måneder av arbeidssesongen i mitt yrke var hengått uten virksomhet, og at jeg ikke kunne tenke meg at jeg ytet fienden noen ulovlig bistand ved å motta oppfordringen fra tyskerne gjennom en mellommann til å oppgi pris på oljing og maling av noen barakker og uthus. Retten har imidlertid ikke i det hele tatt gått inn på spørsmålet om de subjektive straffbarbetsbetingelser i denne henseende.»
I domsgrunnene får en nærmere redegjørelse for hvordan saken har vært anlagt og forfulgt: «I formildende retning kommer også i betraktning, at Haugesund politikammer ved påtegning av 5 januar 1946 til statsadvokaten har foreslått påtale unnlatt dersom inndragningsforelegg ble vedtatt.»
Påtegningen lyder:
«Med hjemmel i straffeprosesslovens §85 annet ledd tillater jeg meg å foreslå at det unnlates påtale - - -. Jeg vil ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at innstillingen avgis under sterk tvil, og når jeg er blitt stående ved påtaleunnlatelse, er det ut fra den oppfatning, at selvstendige håndverksmestre som ikke har benyttet situasjonen til å utvide virksomheten i noen særlig utstrekning og ikke har tjent utilbørlig meget på sin virksomhet ikke kan komme i noen annen stilling enn frivillige «tyskerarbeidere». Disse siste skal, så vidt jeg har forstått, gå fri enhver forfølgning, hvis de ikke har forlatt sivilt norsk arbeid for å få tysk.
I nærværende sak er det opplyst at på det tidspunkt siktede tok arbeid for tyskerne var det lite eller intet norsk arbeid å få. Videre er det opplyst at siktede ikke utvidet virksomheten i noen særlig grad, ikke la noen iver for dagen i arbeidet og heller ikke, etter min mening har tjent utilbørlig på dette.
På den annen side finner jeg at den fremgangsmåte siktede har brukt for å få arbeid, særlig hans henvendelse til N.S.-mannen, er så vidt utilbørlig at han ikke bør få beholde den fortjeneste han har hatt på tyskarbeidet. Jeg tillater meg derfor å foreslå at saken først sendes Erstatningsdirektoratet til utferdigelse av inndragningsforelegg, og at spørsmålet om påtaleunnlatelse utstår inntil en får avgjort hvorvidt siktede vedtar dette, se Riksadvokatens rundskriv av 22 november 1945, L.nr. 52.»
Domsgrunnenes videre redegjørelse lyder: «Etter statsadvokatens samtykke heri utferdiget Erstatningsdirektoratets Haugesundskontor den 11 juni 1946 inndragningsforelegg for kr. 7 300 + renter. Da tiltalte ikke vedtok dette forelegg, ble det utferdiget nytt lydende på bot, rettighetstap samt samme inndragningsbeløp. Således er det i retten opplyst at der ved Erstatningsdirektoratets Haugesundskontor i to lignende tilfeller er vedtatt inndragningsforelegg med den følge at selve straffekravet er bortfalt, dog var det i de tilfelle formuesøkningen som ble inndratt.» Av siktede var det hans samlede fortjeneste som arbeidsgiver, som ved foreleggene ble krevet inndratt, beløpet var satt til kr. 7 300, men ble i dommen antatt å være kr. 5 300. Den bot som ved det annet forelegg og i tillegg til
Side:1182
rettighetstap ble avkrevet siktede, var satt til 5 000 kroner, men ble altså av byretten redusert til 500.
Utvalget har for det første festet seg ved påtalemyndighetens karakteristikk av siktedes forhold som «såvidt» utilbørlig, at straffepåtale bør unnlates, men inndragning foretas. Når det i et straffebud som landssvikanordningens §2, nr. 3 er stillet det vilkår for at ervervsvirksomhet for fienden skal kunne straffes, at forholdet «må ansees utilbørlig», så er herved bestemmelsens slagvidde fastlagt. Selv om grensen mellom det straffri og det straffbare i det enkelte tilfelle kan være vanskelig nok å konstatere, så gis der i relasjon til straffebudet intet tilfelle av en noe mindre graverende utilbørlighet enn den som kreves for at straff skal kunne gjennomføres.
Videre kan Utvalget ikke finne at det er i samsvar med våre rettergangsregler å gå frem på den måte, som Erstatningsirektoratets Haugesundskontor i forståelse med den stedlige påtalemyndighet i en flerhet av tilfelle sees å ha gjort. Den ved straffeprosesslovens §85, annet ledd instituerte adgang til påtaleunnlatelse er ikke ment å skulle kunne gjøre tjeneste som et regulært tvangsmiddel. Også en påtaleunnlatelse stempler sin mann, om enn ikke i samme grad som en straffedom. Forutsetningen for å anvende en fremgangsmåte som den her benyttede må derfor være, at påtalemyndigheten i hvert enkelt tilfelle anser forholdet utilbørlig og dessuten mener at der foreligger bevis for utilbørligheten, som kan føre frem i en rettssak. Det går ikke an å utferdige inndragningsforelegg i håp om at de ervervsdrivende skal vedta av frykt for verre ubehageligheter. Denne Utvalgets oppfatning stemmer da også med hva Riksadvokaten uttaler i det i domsgrunnene nevnte sirkulæres post 4.
Hvilken rettsfølge det skal få, at det i det foreliggende tilfelle er gått frem som anført er det imidlertid unødvendig for Utvalget å ta standpunkt til. De i ankeerklæringen anførte grunner må nemlig uvegerlig føre til opphevelse av dommen.
Den beskrivelse som i domsgrunnene er gitt av siktedes handling - nemlig at han fra høsten (formentiig august) 1940 til juli 1941 med opp til 7-8 mann i sin tjeneste utførte malerarbeid for tyskerne etter selv å ha innlevert anbud til dem - inneholder ikke en angivelse av saksforholdet tilstrekkelig nøyaktig til å gi Høyesterett adgang til å kontrollere riktigheten av den målestokk byretten har anvendt, når den har karakterisert det foreliggende forhold som utilbørlig og dermed straffbart. Heller ikke gir domsgrunnene beskjed om hvor vidt siktede var klar over, at han på utilbørlig måte ytet fienden bistand.
Slutning:
Byrettens dom med hovedforhandhng oppheves.