Rt-1946-1185
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-11-02 |
| Publisert: | Rt-1946-1185 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 364/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Rolv Ryssdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Schjelderup, Gaarder, Eckhoff, Berger, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §56, §86, §12, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §11, §2, §3, §51, Landssvikanordningen (1944) |
Dommer Sohjelderup: Stavanger byrett avsa 4 mars 1946 dom med sådan domsslutning:
Grunnlag for beregning av kontingent til Hovedstyret og innskudd til Krigsfondet.
Det enkelte medlems kontingent beregnes på grunnlag av hans skattbare inntekt ifølge staskatteligningen, uansett om denne inntekt skriver seg fra hans virksomhet som sakfører eller ikke. Inntekt av hustrus særeiemidler regnes med, derimot ikke hennes inntekt i eget erverv.
Utøver et medlem av Sakførerforeningen også et yrke som medfører medlemskap i annen forening, kan inntekten i dette yrke trekkes fra ved beregning av kontingenten til Hovedstyret. Ovennevnte beregningsgrunnlag gjelder også for fastsettelse av innskudd til Krigsfondet. (Representantskapet 28. mai 1947).
Som grunnlag for sin frifinnelsespåstand. har domfelte påberopt straffelovens §86 annet ledd. Denne bestemmelse står imidlertid i beste samsvar både med hovedbestemmelsen i paragrafens første ledd, og med bestemmelsen i §12, 3 om forbrytelser mot straffelovens kap. 8, og som er begått i utlandet. Denne siste bestemmelsen stiller uttrykkelig en i Norge hjemmehørende person i klasse med norske statsborgere. Hva straffelovens §86, annet ledd angår, så dekreterer denne i virkeligheten at under en norsk okkupasjon av Tyskland mens krig ennå står på, kan en i Tyskland hjemmehørende norsk statsborger, som militært eller på annet vis støtter bostedslandet, ikke straffes for landssvik mot Norge. Om hans bistand finner sted i Tyskland eller i Norge er for så vidt likegyldig. Også lovgrunnen til denne bestemmelsen synes å være klar: Overfor dem som uten på annet særlig vis å være knyttet til statsborgerlandet, har bosatt seg i et annet land, ville det være lite rimelig å regne det som svik mot statsborgerlandet når de, til fullgjøring av sine lovmessige plikter mot bostedslandet, også oppfyller den ytterste av disse, nemlig å delta i krig, også mot statsborgerlandet.
Side:1186
Noen sikker folkerettsregel som skulle hindre statsborgerlandet i å stille krav som krenker disse tungtveiende hensyn, lar seg dessverre ikke påvise. (Se Hagerup, Folkeretten i fredstid, (1932) side 236-37). Og det nazistiske Tyskland har som kjent satt seg ut over dem ved å stille meget store krav også til disse «utenlandstyskere», samtidig som det ved ny lovgivning har forsøkt å gjøre utvandrede tyskere til tyske statsborgere, til tross for at deres statsborgerskap etter den tidligere tyske lovgivning var falt bort.
Domfelte i denne sak er født og vokset opp i Norge, hvor hans tyskfødte far ved krigsutbruddet hadde bodd i 44 år. Like så litt som hans tilknytning til bostedslandet, Norge, som altså i bokstavelig forstand var hans «fosterland», faktisk ble brudt, falt hans troskapsplikt bort av den grunn at våre militære styrker for et lengere tidsrom ikke maktet å hindre statsborgerlandets tropper i å holde Norge besatt. Jeg viser til Høyesteretts dom av 16 oktober i år i straffesak mot B, og nevner til sammenligning også en engelsk Privy Council dom i sak de Jager - The Attorney General of Natal, referert i «Law Quarterly Review» for 1907 364. Saken skrev seg fra den tidligere Sydafrikanske Republiks (Transvaals) okkupasjon av Natal og gjaldt et med vår sak analogt forhold. I domstolens fellesbegrunnelser heter det: «Det ville være meningsløst og måtte uunngåelig lede til restriksjoner i de overalt innrømmede internasjonale lettelser, dersom forholdet skulle være det at så snart en fiende hadde klart å gjennomføre en militær okkupasjon av et distrikt, skulle de som inntil da som fredelige utlendinger hadde bodd der, straffritt kunne gripe til våpen på invasjonshærens side. Det foreligger ingen presedens som kan tvinge oss til å komme til et så forunderlig resultat.» Jfr. også en amerikansk høyesterettsdom i sak, Carlisle U.S.A. og Hall International Law 3. utgave side 468. - Domfeltes anke over lovanvendelsen kan således ikke føre frem.
Da domfeltes forhold etter min mening er straffbart etter straffelovens §86, selv om han skulle være tysk statsborger, behøver jeg ikke å uttale meg om det omtvistede spørsmål om han virkelig var dette, eller om han var statsløs, eller norsk statsborger.
Hva straffutmålingen angår mener jeg det er et åpenbart misforhold mellom domfeltes forbrytelser og den straff han er idømt. I motsetning til byretten finner jeg det nemlig klart at han på grunn av sin tyske avstamning, og den nevnte tyske lovgivning, ble satt i en overordentlig vanskelig stilling da tyskerne kom hit til landet. Uten at jeg finner det nødvendig å gjennomgå de mange tyske aksjoner siktende til å få domfeltes eldre brødre og ham selv i militærets makt som soldater, må jeg anta at også domfelte i det lengste har strittet imot, selv om riktignok hans lodd, i motsetning til brødrenes, til slutt ble at han satt i saksen. Å unngå dette ved å komme seg over grensen til Sverige ville neppe vært så lett for en ung mann med utelukkende tyske papirer. Jeg mener derfor at bestemmelsen i straffelovens §56 om den som har handlet under tvang eller overhengende fare rettelig her bør medføre nedsettelse av straffen under det bestemte lavmål. At domfelte etter opphold i
Side:1187
München og Dresden, henholdsvis under og etter de voldsomme bombinger disse byene ble utsatt for, skrev et privatbrev som er farvet av de inntrykk disse krigsbegivenheter gjorde på ham, legger jeg liten vekt på. Jeg finner etter dette at en frihetsstraff av ett år kan være passende.
Hva det idømte rettighetstap angår mener jeg at dette bør innskrenkes til de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1-2. Jeg antar at han bør idømmes rettighetstap etter nr. 1 uaktet det er omtvistet om han er norsk statsborger.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
Byrettens dom endres slik at frihetsstraffen fastsettes etter straffelovens §86, jfr. §56, til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 310 - tre hundre og ti - dager for varetektsfengsel, og at rettighetstapet etter landssvikanordningens §11, 4, 5 og 8 faller bort.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff og Berger samt justitiarius Stang: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Gjøstein med domsmenn Gidske Årstad og G. T. Espedal):
A er født xx.xx.1921. Han er student og bor i Asbjørn Klosters gate 27, Stavanger. Han er uformuende og har ikke hatt noen inntekt i de siste år bortsett fra 10 mark i soldatsold pr. 10. dag. Han er ugift, har ingen forsørgelseabyrde. Han er ikke tidligere straffet eller mulktert.
Ved tiltalebeslutning av statsadvokaten for landasviksaker i Rogaland, utferdigot den 21 februar 1946, er han satt under tiltale ved Stavanger byrett, til fellelse etter straffelovens §86, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til samme lov og provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §51, og etter provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §3, jfr. §2 nr. 1.
Grunnlaget for tiltalen er:
I. 1) Tiltalte meldte seg inn i N.S. den 24 februar 1942 og har stått som medlem til kapitulasjonen. Tiltalte fungerte fra juli 1942 til 10 februar 1943 som instruktør ved N.S.U.F. lagførerskole ved Leira, senere på Lena. Han ble på Lena utnevnt til troppsfører i N.S.U.F. Tiltalte har båret N.S.U.F. uniform.
2) Tiltalte søkte i 1943 om opptagelse i Germanske SS Norge. Han gikk ut igjen kort tid etter for å gå over i rikshirden. Han er senere ikke utmeldt av hirden.
II. 1) Tiltaite har gjort krigstjeneste på tysk side fra februar 1943 til 2 april 1945.
a) Tiltalte fikk først opplæring i våpenbruk og eksersis i utdannelsesleiren i Senheim i Tyskland hvor han var fra 23 mars 1943 til august s. å. Tiltalte tilhørte i denne tiden det norske skijegerkompani.
Side:1188
b) Fra oktober 1943 til januar 1944 fikk tiltalte utdannelse som «pansergrenadier» i Elvangen ved Nürnberg.
c) Tiltalte gjorde fra januar 1944 fronttjeneste i Pansergrenadierregiment 10 Westland på fronten i Ukraine. Tiltalte ble tatt til fange av russerne men rømte og gjorde deretter tjeneste på fronten ved Kowel til han ble såret den 2 mai 1944.
d) Fra juni 1944 til høsten s. å. da han ble såret, gjorde tiltalte fronttjeneste i Polen Han ble her forfremmet til SS-sturmmann.
e) Fra slutten av oktober 1944 til 2 april 1945 gjennomgikk tiltalte «Pansergrenadierschule» i Tsjekkoslovakia.
f) Fra 9-25 april 1945 gikk tiltalte på SS-junkerskolen i Tölz.
Angående tiltaltes personilge forhold er opplyst at han er født og oppvokset i Norge. Foruten folkeskolen har han gjennomgått middelskolen og den 2-årige tekniske aftenskole i Stavanger. Han tok artium som privatist på Grimeland skole i Oslo i 1942. Tiltaltes far C er tysker. Han kom til Norge i 1896 og har vært i landet siden den tid. Han har aldri søkt om norsk statsborgerskap og har selv oppfattet seg som statsløs. Tiltaltes mor er norsk og etter tiltaltes opplysning har hun beholdt sitt norske statsborgerskap. Tiltalte har forklart at han selv har følt seg som nordmann og den hele tid har ønsket å være nordmann. På middelskolen ble han innskrevet som statsløs. Ingen i hans familie har vært medlemmer av N.S. En bror av tiltalte satt under krigen arrestert i flere år for illegal virksomhet rettet mot tyskerne og en annen bror som ble innkalt til tysk militærtjeneste rømte til Sverige. I 1941 fikk tiltalte innkallelse til å møte på Reichskommissariatet, hvor han fikk beskjed om at han var tysk statsborger. Av denne grunn ble han heller ikke innkalt til arbeidatjeneste. Stavanger politikammer har opplyst at tiltalte stod oppført i fremmedregisteret som tysk, idet han ikke hadde fylt 22 år på det tidspunkt. På Reichskommissariatet fikk tiltalte beskjed om at han som tysk statsborger ville bli innkalt til militærtjeneste i den tyske hær. Tiltalte fikk imidlertid utsettelse, fordi han den gang gikk på skole. Høsten 1942 ble han på ny innkalt til Reichskommissariatet hvor det ble sagt ham at han måtte møte til milltærtjeneste. Tiltalte gikk opp i Innenriksdepartementets fremmedavdeling og snakket der med en byråsjef som sa at han var tysk statsborger og at han måtte møte. Han hadde kort tid i forveien fått en ny utsettelse med å møte til militærtjeneste, idet han hadde meldt seg inn i N.S.U.F. etter anbefaling fra en kamerat, som hadde sagt at han ville bli fritatt for militærtjeneste hvis han ble instruktør eller troppsfører i N.S.U.F. Av denne grunn var det han meldte seg inn i N.S.U.F. den 24 februar 1942. Han hadde i den anledning underskrevet et ansøkningsskjema om opptagelse i N.S. hovedorganisasjon. Vedkommende byråsjef i innenriksdepartementet som tiltalte noe senere snakket med hadde anbefalt tiltalte å søke opptgelse i en «norsk» hæravdeling. I så fall ville han nemlig bli norsk statsborger i det øyeblikk han fylte 22 år, selv om han da befant seg i Tyskland. Etter dette råd meldte tiltalte seg til Det norske skijegerkompani i 1943. Etter at tiltalte hadde vært på et våpenopplæringskurs i Senheim i Tyskland, kom han hjem på permisjon utpå ettersommeren 1943. Han gjorde da henvendelse til innenriksdepartementet og fikk den 1 oktober 1943 brev fra departementet
Side:1189
hvori meddeltes at han hadde ervervet norsk statsborgerskap ved fylte 22. år den 9 mai 1943, i medhold av §2 i lov nr. 3 av 8 august 1924. Tiltalte har opplyst at han til tross for sitt norske statsborgerskap var pliktig til å gjøre tysk militærtjeneste i henhold til en tysk lov herom av 1936. I henhold til provisorisk anordning av 17 august 1945 er tiltaltes norske statsborgerskap foreløpig satt ut av kraft.
Retten finner det gedtgjort at tiltalte har forholdt seg slik som anført i tiltalebeslutningen. Bortsett fra tiltalepunktet under I nr. 2. Man finner det ikke godtgjort at han har søkt om opptagelse i Germanske SS Norge og at han har gått over i rikshirden.
Retten finner det gjennom tiltaltes egen erkjennelse godtgjort at han var klar over at det besto krig mellom Norge og Tyskland og at han gjennom sin krigstjeneste og sitt medlenlskap i N.S. og ved å fungere som tillitsmann i N.S.U.F. har ytet fienden sådan bistand i råd og dåd som omhandlet i straffelovens §86. Det under tiltalens post I nevnfe forhold rammes da av landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 og det under II nevnte forhold rammes av straffelovens §86.
Retten kan ikke ta til følge tiltaltes påstand om frifinnelse på det grunnlag at han ikke er norsk statsborger. Straffetruselen i straffelovens §86 retter seg nemlig ikke bare mot norske statsborgere. Det kreves imidlertid at den påtalte handling skal være rettsstridig. Det kan i så henseende ikke være avgjørende at tiltalte som tysk statsborger har lydighetsplikt overfor tysk lovgivning. Som den der er født og oppvokset i Norge med fast varig bopel her i landet er han også knyttet til Norge og er bundet av norsk lovgivning, deriblant straffeloven. Norge har ikke noe herredømme over hvilken utformning andre stater vil gi sin statsborger lovgivning, og hvem de vil innrømme statsborgerskap. Skulle det fremmede statsborgerforhold være avgjørende for en handlings rettsstridighet, ville den beskyttelse Norge kunne skaffe seg mot forbrytelser mot statens sikkerhet lett kunne gjøres illusorisk. I den kollisjon vedrørende lydighetsforholdet tiltalte er kommet opp i tilsier etter rettens oppfatning alminnelig rettsfølelse at det avgjørende må være realiteten: at tiltalte bor og den hele tid har bodd i Norge. At han selv føler seg som nordmann, og vil være nordmann. At han er født og oppvokset her i landet, har hatt sin skolegang og fått sin utdannelse her og at han gjennom hele sitt liv har nydt de fordeler landet har kunnet by ham. At hans mor er norsk og hans kamerater er nordmenn og at det er disse han betrakter som sine landsmenn. Hvis han opptrer som nordmann vil han derfor heller ikke stå alene i en vanskelig situasjon under krig her i landet. Også uomtvistelig norske statsborgere har under okkupasjonstiden overfor N.S.-myndighetenes lovgivning til støtte for fienden vært i den situasjon at de har måttet nekte å adlyde ordre, for ikke å gjøre seg skyldig i straffbare handlinger ved å yte støtte til fienden. Også tiltalte måtte ha tatt den risiko en nektelse av å gjøre tysk militærtjeneste hadde påført ham. Eller han måtte slik som hans bror, ha gått i dekning eller søkt å rømme fra landet. Tiltalte har imidlertid ikke gjort noe. At han meldte seg inn i N.S., angivelig for å unngå tysk militærtjeneste kan ikke godtas, og det førte da heller ikke frem. Tiltalte har heller ikke gjort noe for å komme ut av tysk militærtjeneste etter at
Side:1190
han i 1943 fikk brev fra Innenriksdepartementet om at han i medhold av §2 i lov nr. 3 av 8 august 1924 var blitt norsk statsborger.
Straffen finnes passende å kunne settes til tvangsarbeid i 3 år og 6 måneder, jfr. straffelovens §62. Han finnes dessuten å burde fradømmes de i landssvikanordningens §11 under nr. 1, 2 og 4 nevnte rettigheter i 10 år og de under nr. 5 og 8 nevnte rettigheter i 5 år.
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning tatt hensyn til at det er temmelig alvorlige forgåelser tiltalte har gjort seg skyldig i. Som instruktør og troppsfører i N.S.U.F. har han vært med å oppdra ungdommen i nazistisk ånd og han har i 2 år gjort krigstjeneste på tysk side og deltatt i kamper på frontene i Ukraine og Polen. Gjennom brever som han har sendt hjem til Norge da han var i Tyskland i 1945 har han gitt uttrykk for nazistisk mentalitet og en hatefull innstilling. I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte er en ung mann og at han er tidligere ustraffet. Det er også tatt hensyn til at han som følge av sin tyske avstamning og tyske statsborgerforhold har vært i en meget vanskelig situasjon. Hvis han ikke hadde vært i en slik situasjon, ville straffen blitt betydelig høyere. - - -