Rt-1946-1236

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-11-19
Publisert:	Rt-1946-1236
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 70 B/1946
Parter:	1. Dag-Ny Margarinfabrikk A/S 2. Norsk Bilforsikring, Gjensidig (overrettssakfører Kjeld Bugge til prøve) mot A (høyesterettsadvokat R A Riekeles).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Larssen, Grette, Soelseth, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, Motorvognloven (1926) §30

Dommer Kruse-Jensen: Den 6 oktober 1942 avsa sorenskriveren i Nedre Romerike dom med denne domsslutning:

«Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen in solidum å betale til Ingvard Vattøy kr. 15 905.89 med 4 prosent årlig rente fra 7 mai 1942 til betaling skjer, samt til det offentlige i saksomkostninger kr. 160 med tillegg av de beløp som blir endelig fastsatt som salærer til den beskikkede sakfører høyesterettsadvokat R. A. Riekeles og til den sakkyndige dr. Haakon Sæthre.»

Dommen ble av Dag-Ny Margarinfabrik A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig påanket til Eidsivating lagmannsrett. Saksøkeren for herredsretten, Ingvard Vattøy, som mente at han var blitt tilkjent for liten erstatning både for det inntektstap som var lidt til avsigelsen av herredsrettens dom, og for tapet i fremtidig erverv, erklærte motanke.

Den 23 august 1943 avsa lagmannsretten - de juridiske dommere og to domsmenn - dom med sådan domsslutning:

«Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til å betale - en for begge og begge for en - 19 500 kroner til Ingvard Vattøy.

Dessuten dømmes Dag-Ny Margarinfabrikk A/S til å betale til Ingvard Vattøy 2 500 kroner.

Av de nevnte beløp svares 4 prosent rente p. å. fra 7 mai 1942 til betaling skjer.

Der tilkjennes ikke saksomkostninger hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.

Oppfyllingsfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Dommen er avsagt under dissens idet en av dommerne og en domsmann kom til det resultat at ankemotpartens forhold ved kollisjonen måtte betegnes som grovt uaktsomt. Mindretallet antok imidlertid at også motorvognens fører hadde gjort feil, og at skaden burde fordeles mellom motparten og de ankende parter i forholdet 2:1.

Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og nedlagt påstand på frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

De ankende parter gjør i ankeerklæringen, i samsvar med hva herredsretten har antatt, gjeldende at det fra sjåførens side ikke ble vist noen uaktsomhet i forbindelse med kollisjonen, men at ankemotpartens forhold således som antatt av lagmannsrettens mindretall,

Side:1237

må betegnes som grovt uaktsomt; subsidiært hevder de at erstatningen for tapt inntekt og for tap i fremtidig erverv, av lagmannsretten er ansatt for høyt. Ankemotparten, som har hatt fri sakførsel for samtlige retter - har erklært motanke, og for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til å betale til Ingvard Vattøy:

a. Erstatning for ødelagte eiendeler og andre utgifter med i alt kr. 777.64.

b. Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erverv, hvilken erstatning blir å fastsette ved rettens skjønn. Erstatningen begrenses oppad til samlet kr. 50 000 med fradrag av allerede mottatte kr. 500 og med fradrag av mottatte sykepenger kr. 371.75. Til beløpene kommer 4 pst. renter fra forliksklagen til betaling skjer. Av erstatningsbeløpet kjennes Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, solidarisk forpliktet for inntil kr. 19 500 med tillegg av renter, mens Dag-Ny Margarinfabrikk A/S alene er ansvarlig for den overskytende del med renter.

2. Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, dømmes til en for begge og begge for en å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett og Høyesterett, som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Mitt salær som beskikket sakfører fastsettes av retten.»

I motankeerklæringen gjør ankemotparten - i samsvar med hva herredsrett og lagmannsrett har antatt - gjeldende at hans forhold ikke kan betegnes som grovt uaktsomt; videre at lagmannsretten har tilkjent ham for liten erstatning både for tapt arbeidsinntekt til dommens avsigelse, og for tap av fremtidig erverv.

I motankeerklæringen var påstanden begrenset til kr. 30 000. Påstanden om forhøyelse av erstatningen til kr. 50 000 ble fremsatt under forhandlingene i Høyesterett under henvisning til tvistemålslovens §366 og §367, idet det antokes at det etter ankeerklæringens forkynnelse var inntrådt omstendigheter som gjorde utvidelsen, som de ankende parter ikke hadde rimelig grunn til å motsette seg, berettiget. Mot utvidelsen av påstanden har de ankende parter protestert.

For Høyesterett er fremlagt en erklæring av 9 november 1945 fra den av Høyesterett oppnevnte sakkyndige dr. med. K. Zeiner-Henriksen som konkluderer med at det siden undersøkelsene i 1942 og 1943 hos ankemotparten er foregått en betydelig endring til det bedre, samt at han anser hans invaliditet på erklæringens tidspunkt å være 33 1/3 pst. oppstillet som «varig mén».

Videre en erklæring av 1 desember 1945 fra dr. Hjalmar Torp. Dr. Torp, som likeledes er oppnevnt av Høyesterett som sakkyndig, har undersøkt ankemotparten den 22 og 26 november 1945. Hans erklæring konkluderer med at den generelle varige invaliditet hos ankemotparten skjønnsmessig kan ansettes til 33 1/3 pst.

Dessuten er det for Høyesterett fremlagt en del dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å referere.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:1238

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at ankemotpartens forhold umiddelbart før kollisjonen ikke kan betegnes som grovt uaktsomt. Jeg anser det tilstrekkelig i den forbindelse å vise til det som lagmannsrettens flertall har anført, idet dette i det vesentlige dekker min oppfatning av spørsmålet.

Om de skader som ankemotparten har fått som følge av kollisjonen, er det - foruten de forannevnte erklæringer av dr. med. K Zeiner-Henriksen og dr. Hjalmar Torp - avgitt 2 erklæringer av dr. med K. Zeiner-Henriksen av henholdsvis 14 mars og 28 september 1942, samt 2 erklæringer av overlæge dr. med. Haakon Sæthre av henholdsvis 19 august 1942 og 18 august 1943. I følge de sakkyndiges uttalelser - som i alt vesentlig stemmer overens - er det konstatert hos ankemotparten tilstedeværelsen av en organisk hjerneskade, som antas å ville føre med seg en varig generell invaliditet på ca. 33 1/2 pst. I sin erklæring av 19 august 1942 har overlæge Sæthre dessuten anført bestemte prosenttall for invaliditeten for hvert år fra ulykken og fremover og foreslått følgende skala lagt til grunn:

Invaliditet det første år etter ulykken 100 pst.

» » annet » » » 75 pst.

» » tredje » » » 50 pst.

og deretter 25 pst. som varig invaliditet. I sin erklæring av 18 august 1943 er han med omsyn til den varige invaliditet kommet til det samme resultat som de øvrige sakkyndige, nemlig 33 1/3 pst.

Dr. Torp kommer i sin erklæring inn på enkelte symptomer hos ankemotparten som de øvrige sakkyndige ikke har påpekt, likesom han også uttaler seg om den spesielle invaliditet. Jeg gjengir i denne forbindelse følgende uttalelse: «M. h. t. det spesielle yrke er skadedes arbeidsevne i vesentlig grad redusert. Han kan neppe utføre synderlig utendørs arbeide og ikke arbeide på stillas. Den spesielle invaliditet kan skjønnsmessig nok anslås til omkring 50 pst.»

Ankemotpartens arbeidsforhold og økonomiske forhold før og etter ulykken er blitt belyst ved vitneforklaringer, fremleggelse av skattsedler, erklæringer fra hans arbeidsgiver etc.

Etter det som således foreligger er jeg blitt stående ved at det hittil lidte tap fastsettes til kr. 15 000 heri innbefattet de kr. 777.64 som ankemotparten tilkommer som erstatning for ødelagte eiendeler. Jeg bemerker i den forbindelse at den av lagmannsretten fastsatte erstatning for lidt tap inntil lagmannsrettens dom, etter min mening er noe høyt ansatt.

Vurderingen av ankemotpartens tap i fremtidig erverv er forbundet med atskillige vansker, idet tapet må bli å fastsette skjønnsmessig på grunn av temmelig usikre faktorer. Alle hensyn tatt i betraktning er jeg blitt stående ved å fastsette erstatningen til kr. 15 000.

I det samlede erstatningsbeløp kr. 30 000 blir å fratrekke kr. 500 som ankemotparten har fått utbetalt av forsikringsselskapet samt kr. 371.75 for mottatte sykepenger. Om disse beløp er partene enige. Ved ansettelsen av erstatningen er forutsatt at det av erstatningsbeløpet svares prosessrente fra forliksklagens forkynnelse. Av

Side:1239

erstatningsbeløpet vil de ankende parter bli å kjenne solidarisk ansvarlige for i alt kr. 19 128.25 (kr. 20 000 v kr. 871.75), mens Dag-Ny Margarinfabrikk blir eneansvarlig for kr. 10 000.

Etter det resultat jeg således er kommet til blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til det av de ankende parter i forbindelse med påstandens utvidelse, for Høyesterett reiste prosessuelle spørsmål. De ankende parter finnes å burde betale sakens omkostninger med kr. 3 000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Dag-Ny Margarin fabrikk A/S og Norsk Bil forsikring, Gjensidig, betaler en for begge og begge for en til Ingvard Vattøy 19 128.25 - nitten tusen et hundre og åtte og tyve - kroner og fem og tyve øre. Dessuten betaler Dag-Ny Margarin fabrikk A/S til Ingvard Vattøy 10 000 - ti tusen - kroner.

Av de nevnte beløp svares 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 7 mai 1942 til betaling skjer.

I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, en for begge og begge for en 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

Dommer Larssen: Hva det hittil lidte tap angår er jeg tilbøyelig til å ansette dette tap til kr. 18 000. Med hensyn til erstatning for tap i fremtidig erverv, skal jeg bemerke:

Det er fra sakkyndig side hevdet at bilkjøreren har gjort seg skyldig i flere overtredelser av trafikkreglene. Uten å gå nærmere inn på de faktiske forhold, skal jeg bare fremholde at jeg bedømmer bilkjørerens forhold således at der fra hans side ikke er påvist å foreligge noen feil som kan antas å være av betydning for skadetilføyelsen. At det derimot fra den skadedes side foreligger en utpreget uforsiktighet er opplagt, selv om også jeg - om enn under noen tvil - er blitt stående ved at hans uaktsomhet ikke bør betegnes som grov uaktsomhet i motorvognlovens forstand. Begge disse forhold er etter min oppfatning av betydning når erstatningsbeløpet for nedsettelse av fremtidig ervervsevne skal fastsettes.

Ved fastsettelse av erstatning for tap i fremtidig erverv, skal det i følge ikrafttredelseslovens §19 tas hensyn til «den utviste skyld og omstendighetene forøvrig». Denne bestemmelse omfatter etter sin ordlyd også den skadegjørendes objektivt bestemte ansvar etter motorvognlovens §30 («og er han etter de ellers gjeldende regler erstatningspliktig»). Jeg ser denne bestemmelse for innen sitt område å være en spesialbestemmelse i forhold til motorvognlovens §30's alminnelige bestemmelse om erstatning for skade ved motorkjøretøyer. Den blir derfor for så vidt angår erstatning for tap i fremtidig erverv å anvende også ved skade fra motorkjøretøy. Etter min mening er det heller ikke reel grunn til ikke å gi

Side:1240

ikrafttredelseslovens §19 anvendelse også i saker etter motorvognlovens §30. Jeg er oppmerksom på at den alminnelige compensatio culparegel i ikrafttredelseslovens §25 etter tidligere avgjørelser av Høyesterett ikke kommer til anvendelse i saker etter motorvognlovens §30, jfr. således Rt-1923-569 m. fl. Men spørsmålet om anvendelse av særbestemmelsen i ikrafttredelseslovens §19 om fremtidig skade, har så vidt jeg kan se, ligget utenfor de hittil av Høyesterett trufne avgjørelser. Om forholdet mellom motorvognlovens §30 og ikrafttredelseslovens §19, når det gjelder fremtidig skade, skal jeg her alene tilføye: Motorvognloven gir skadelidende full erstatning. For fremtidig ervervstap vil dette føre til at også det skal erstattes, forutsatt at det av den skadelidende føres et fyldestgjørende bevis for dette tap på samme måte og etter samme regel som det kreves for allerede lidt tap. Det kan da tenkes innvendt at skadelidendes erstatningskrav i følge motorvognlovens §30 vil kunne reduseres, om ikrafttredelseslovens §19 anvendes, og at det ikke har vært tanken med ikrafttredelseslovens §19 å innskrenke erstatningskrav, som den skadede ellers måtte ha. Jeg tillegger ikke den innvending synderlig vekt. Man kan sikkert gå ut fra at det måtte foreligge helt ekstraordinære forhold, hvis retten skulle finne det «billig» (ikrafttredelseslovens §19) å redusere erstatningen for en skade som den skadelidende hadde ført et virkelig bevis for, all den stund tanken med §19 er at dens regel skal åpne adgang til å fastsette et erstatningsbeløp uaktet et vanlig bevis herfor ikke kan sies å være ført. Jeg nevner derfor at erstatningen for fremtidig ervervstap i nærværende sak blir å avgjøre etter ikrafttredelseslovens §19.

Spørsmålet er da om det ved ikrafttredelseslovens uttrykk, hvoretter hensyn skal tas «til utvist skyld og omstendighetene forøvrig», er åpnet adgang til ved utmålingen av den erstatning som retten «finner billig», også å ta hensyn til at den skadelidende ved sin egen uaktsomhet må antas å ha medvirket til den skade som er overgått ham. Loven henviser retten til å fastsette erstatningen etter billighet. Grunnen hertil er åpenbar den at et virkelig bevis for fremtidig tap etter sakens natur er meget vanskelig å føre. Såvel en persons ervervsevne som dennes fulle utnyttelse i årene fremover, er usikre. Og selv om man henser til et sannsynlighetsbevis, må det medgis at dette må bygges på supposisjoner om hvis inntreden man lite eller intet vet. Det i høy grad avvikende resultat hvortil partene i nærværende sak ut fra de samme faktiske forutsetninger er kommet, med hensyn til erstatningsbeløpet, viser også tydelig nok i hvor ringe grad de faktiske data gir anledning til sikre slutninger om den fremtidige skade. Det er derfor med full grunn at loven henviser til den avgjørelse som retten finner billig. Jeg må anta at retten herved er gitt adgang til ved erstatningens fastsettelse ikke utelukkende å hense til at avgjørelsen gir sikkerhet for at den skadelidtes tap skal påses dekket fullt ut. Der skal søkes truffet en avgjørelse som etter rettens skjønn er billig, også hensett til den annen parts forhold. At det da, når retten står overfor et usikkert skjønn, er naturlig grunn til å ta i betraktning som en av «omstendighetene forøvrig», at den skadelidende ved sitt eget

Side:1241

daddelverdige forhold har medvriket til skaden, synes lite tvilsomt, og så vidt jeg forstår er også lovens egne uttrykk fullt forenlige hermed, jfr. bemerkningen av Stang: «Skade voldt av flere» 234/35 og noten.

I nærværende sak har som av førstvoterende opplyst, skadelidende fått en varig invaliditet av 33 1/2 pst. Fra hans advokats side er, med utgangspunkt i hans fortjeneste fra før ulykken, hans tap i fremtidig erverv beregnet til et betydelig høyere beløp enn av førstvoterende foreslått til erstatning. Under hensyn til hva jeg ovenfor har anført om den skjønnsmessige bedømmelse av denne erstatning, når skadelidende har medvirket til skaden og iøvrig til hva der av førstvoterende er anført, er jeg imidlertid blitt stående ved å slutte meg til førstvoterendes forslag, hvoretter den samlede erstatning fastsettes til 30 000 kroner. I de øvrige punkter er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av annenvoterendes uttalelser om forholdet mellom ikrafttredelseslovens §19 og motorvognlovens §30, finner jeg å burde fremheve at det etter mitt syn på saken ikke er nødvendig å ta standpunkt til om det vil være forenelig med motorvognlovens erstatningsregler å anvende ikrafttredelseslovens §19 således i det foreliggende tilfelle at uaktsomhet fra den skadelidendes side kommer i betraktning ved fastsettelsen av erstatning for tap i fremtidig erverv. Jeg skal innskrenke meg til å bemerke at motorvognlovens regel om at det overhodet ikke skal tas hensyn til den skadelidendes uaktsomhet med mindre uaktsomheten er grov, er nyere enn ikrafttredelseslovens bestemmelser, og at det etter høyesterettsdommen i Rt-1923-569 etter min mening vanskelig kan være plass for den oppfatning av forholdet mellom ikrafttredelseslovens §19 og motorvognlovens §30 som annenvoterende har gitt uttrykk for.

Dommer Soelseth: Som dommer Grette.

Dommer Bonnevie: Likeså. Jeg forstår motorvognlovens §30 slik at den skadelidende som har opptrådt uaktsomt, men dog ikke grovt uaktsomt, skal ha samme erstatning som han ville ha krav på om han hadde opptrådt med full aktsomhet. Heller ikke i forhold til ikrafttredelseslovens §19 skal den skadelidtes - ikke grove - uaktsomhet stille ham dårligere når det gjelder erstatning etter motorvognlovens §30, enn om han ikke kunne legges noen uaktsomhet til last.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ole F. Harbek):

Saksøkeren malersvenn Ingvard Vattøy har ved stevning av 20 mai 1942 reist sak mot Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og Norsk Bilforsikring, Gjensidig, og krevet erstatning for skade ved en bilpåkjørsel 31 juli 1941. - - -

Den ulykke hvorved saksøkeren kom til skade, fant sted 31 juli 1942 ved 1/2 7-tiden om morgenen i veikrysset mellom Fetveien og Storgaten i Lillestrøm. Saksøkeren kom syklende i Storgaten fra Lillestrøm i retning mot Kjeller. Han var på vei til sitt arbeidssted ved Hauerseter.

Side:1242

En lastebil A 37729 kom kjørende i retning fra Kjeller og skulle fortsette Fetveien. Den har antagelig hatt en fart av omkring 45-50 km., men hadde muligens slakket av noe på farten før veikrysset hvor Storgaten støter til Fetveien. Saksøkeren kjørte i veikrysset tvers over Fetveien for å komme over på høyre side av denne vel. Han kom derved foran bilen som omtrent midt i veikrysset støtte mot syklen med temmelig stor fart. Saksøkeren ble kastet av syklen og fikk betydelig skade så han ble bevisstløs. Han pådrog seg en hjernerystelse, brakk 3 ribben, fikk slått ut 56 fortenner og fikk en del skrubbsår.

Bilen eies av saksøkte nr. 1 Dag-Ny Margarinfabrikk A/S og er ansvarsforsikret hos saksøkte nr. 2, Norsk Bilforsikring, Gjensidig. Bilen ble ved anledningen kjørt av sjåfør Arne Sand Hansen.

Saksøkeren er 30 år gammel, han begynte i malerlære i 1936 på sitt hjemsted Ulsteinsvik og drev som fisker og malersvenn til 1940, da han flyttet til Lillestrøm. Han har ikke avlagt svenneprøve. - - -

Retten skal om skylden for kollisjonen bemerke:

De opplysninger som foreligger tyder på at bilen muligens har hatt noe stor fart da den kjørte inn i veikrysset, særlig i betraktning av at den hadde stoppeplikt for mulige møtende biler fra Storgaten. På den annen side er å ta i betraktning at veikrysset ikke er særlig uoversiktlig. Det kan i all fall ikke ansees godtgjort at bilen hadde større fart enn at den hadde klart å stoppe i tide etter at sjåføren hadde kunnet få øye på en bil som kom fra Storgaten. Alt tatt i betraktning kan bilen ikke antas å ha hatt så stor fart at kjøringen kan betegnes som uaktsom.

Sjåføren er heller ikke overført å ha gjort andre feil ved kjøringen. kjøre over veien foran bilen. I det øyeblikk saksøkeren kjørte ut i veien Han måtte ha grunn til å gå ut fra at saksøkeren ville stoppe og ikke således at sjåføren kunne bli oppmerksom på at han ville; kjøre foran bilen, må det antas at det ikke var tid nok for sjåføren til å få stoppet bilen eller på annen måte å unngå kollisjonen.

Om saksøkerens kjøring foreligger ikke sikre opplysninger. Selv husker han ikke hvordan kollisjonen foregikk, da han straks mistet bevisstheten ved kollisjonen. Sjåføren og de andre i bilen forklarer at de trodde saksøkeren ville stoppe eller svinge til venstre uten å kjøre over Fetveien, et par andre syklister som syklet foran saksøkeren, hadde således svinget til venstre uten å kjøre over Fetveien. Da sjåføren ble oppmerksom på at saksøkeren plutselig bestemte seg for å kjøre over veien foran bilen, bremset han straks, men det var for sent å unngå kollisjon. Det eneste vitne som ellers har kunnet forklare noe av interesse, Karl Olsen Heia, kom gående Fetveien i retning mot bilen. Han forklarer at saksøkeren kom på sin venstre side av Storgaten og trodde at bilen skulle svinge ned Storgaten. Vitnet mener det var av denne grunn saksøkeren prøvet å komme over på høyre side av Fetveien. Vitnet er for øvrig av den oppfatning at bilen hadde for stor fart i veikrysset.

Retten anser det ikke godtgjort at saksøkeren har kjørt på venstre side av Storgaten. Vitnet var i kollisjonsøyeblikket så pass langt borte, at han neppe har kunnet se på hvilken side av Storgaten saksøkeren kjørte. Vitnet har dessuten forklart at han først i kollisjonsøyeblikket ble oppmerksom på saksøkeren. Men retten finner det sannsynlig at vitnets oppfatning med hensyn til grunnen til at saksøkeren prøvet å

Side:1243

kjøre over Fetveien, er riktig. Retten kan derfor ikke finne at saksøkerens kjøring har vært grovt uaktsom. Det må nemlig ansees som ikke urimelig av saksøkeren å gå ut fra at bilen skulle ned Storgaten, hvor de aller fleste biler skal når de kommer i retning fra Kjeller. Og under denne forutsetning kan det vanskelig karakteriseres som særlig uforsiktig av saksøkeren å kjøre over på høyre side av Fetveien. Det riktige hadde nok vært å regne med muligheten av at bilen skulle fortsette Fetveien, og at saksøkeren derfor hadde stoppet. Men han kan i all fall ikke skjønnes å ha vist grov uaktsomhet.

Saksøkeren må derfor ha krav på erstatning etter motorvognlovens §30.

Om de følger ulykken har hatt for saksøkerens arbeidsdyktighet foreligger uttalelse fra 2 læger. - - -

Retten finner etter de sakkyndiges uttalelser og de øvrige opplysninger i saken, at saksøkeren som følge av ulykken har vært helt ut forhindret fra å ta arbeid i tiden inntil domsavsigelsen. Hans tap ved ikke å ha kunnet arbeide i denne tid antas å burde settes til kr. 6 000. Det er da tatt i betraktning at saksøkeren må antas å kunne ha fått særlig godt lønnet arbeid i denne tid.

Det er videre på det rene at saksøkeren vil lide tap i fremtidig erverv på grunn av den skade han pådrog seg ved ulykken. Med hensyn til graden av arbeidsudyktigheten legger retten til grunn de sakkyndiges erklæringer, og setter tapet i fremtidig erverv til kr. 10 000. Retten har da gått ut fra at saksøkeren ikke ville kunne regne med å få så godt lønnet arbeid i fremtiden som i de siste par år. Videre har retten gått ut fra at saksøkeren fremdeles i noen måneder ikke vil kunne ta arbeid, men at han deretter i etter hvert vil kunne påta seg lettere arbeid. Det er også tatt i betraktning at han på grunn av sin nedsatte arbeidsdyktighet vil ha vanskeligere for å få arbeid enn om han hadde vært fullt arbeidsdyktig.

For ødelagte eiendeler og de andre forskjellige utgifter settes erstatningen til i alt kr. 777.64. Utgifter til tannreparasjoner i fremtiden er da tatt med for et beløp av kr. 200.

Fra erstatningsbeløpet blir å trekke de 500 kroner som saksøkeren har fått utbetalt som forskudd av saksøkte nr. 2, samt hans sykepenger av syketrygden kr. 428 med fradrag av kr. 56.25 for utlegg til premie.

Det samlede beløp som saksøkeren har krav på, blir da kr. 15 905.89 med 4 pst. årlig rente fra 7 mai 1942. - - -

Av lagmannsrettens dom lagmann Krog, lagdommer Jebe og kst. lagdommer Knudsen med domsmenn Otto Kahrs og Albert Flengsrud):

- - - Lagmannsretten skal bemerke:

Det ansees ikke godtgjort at Vattøy ved leiligheten kjørte fra venstre siden av Storgaten. Det er under hovedforhandlingen også innrømmet av de ankendes advokat. Men det antas å ha vært en feil av syklisten at han kjørte inn i gatekrysset til Fetveien foran den fra Kjeller kommende bil som etter trafikkreglenes §18, 2 hadde forkjørsretten. Under noen tvil antas det dog ikke at han derved kan sies å ha vist «grov uaktsomhet». Hans kjøring kan forklares ved at han har gått ut fra at bilen i likhet med den alt overveiende del av trafikken i

Side:1244

retning fra Kjeller skulle til Lillestrøm og derfor ville svinge til høyre. Det bemerkes også at bilen kom på hans venstre side og at det like inntil forordningen av 1 april s. å. trådte i kraft - altså noen få måneder tidligere - hadde vært bilen som skulle ha stanset for syklen. Det er ikke utelukket at han ennå kunne ha den gamle bestemmelsen i hodet. Ansvaret for sammenstøtet må etter det anførte bæres av de ankende.

Dommer Jebe og domsmann Kahrs antar at syklistens forhold må betegnes som grovt uaktsomt og gjør spesielt oppmerksom på at sjåføren ikke hadde gitt tegn til forandring av kjøreretningen. Men mindretallet finner at også sjåføren har gjort feil ved å ha kjørt inn i krysset med for stor hastighet - jfr. det lange bremsespor - og derfor ikke har vist den i reglenes §24 påbudte særlige varsomhet. Etter skylden antas skaden å burde fordeles mellom motparten og de ankende i forholdet 2:1.

Retten må etter opplysningene gå ut fra at Vattøy på grunn av ulykken hittil har vært ute av stand til å ta fast lønnet arbeid og at det han kan ha tjent på annen måte, vesentlig ved husflidsarbeid, har vært helt ubetydelig. Etter hva 4. vitne har forklart for lagmannsretten ansettes hans hittil hatte tap, innbefattet foruten tapt fortjeneste også tap av eiendeler kr. 777.64 tilsammen til 12 000 kroner. Når fortjenesten er satt vesentlig lavere enn hva vitnet har opplyst de øvrige medlemmer av laget har fått utbetalt er det særlig fordi det må forutsettes han måtte ha bodd på arbeidsstedet med de derav flytende utgifter hvis han skulle ha vært i stand til å holde den arbeidstid som den høye fortjeneste betinger.

Med hensyn til tapet i fremtidig erverv henvises til de av herredsretten i den forbindelse nevnte momenter. Tapet ansettes anslagsvis til 10 000 kroner, dog således at heri er medregnet utgifter ved fremtidige tannreparasjoner som er nødvendiggjort ved ulykken, mens man på den annen side bortser fra de av forsikringsselskapet og syketrygden allerede innbetalte forskudd på tilsammen kr. 928. Likeledes bortfaller kravet for utlegg til premie etter ulykken. - - -