Rt-1946-1268

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1946-11-28
Publisert:	Rt-1946-1268
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 80 B/1946
Parter:	Høyesterettsadvokat Arne Vislie, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Kr. Fr. Brøgger).
Forfatter:	Thrap, Sejersted, Berger, Holmboe, Dissens: Skau
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §49, §86, §98, Landssvikanordningen (1944) §11, §36, §62, Straffeloven (1902), §12, §15, §51

Dommer Thrap: Eidsivating lagmannsrett avsa 21 mai 1946 dom med denne domsslutning:

«Tiltalte A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 §98, jfr. §49, jfr. §62, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 §2 til tvangsarbeid i 20 år med fradrag av utholdt varetektsfengsel i 378 dager.

Tiltalte dømmes med hjemmel i provisorisk anordning av 15 desember 1944 §51 og §12, jfr. provisorisk anordning av 22 januar 1942 §3 til tap av de i førstnevnte anordning §11 punkt 1, 2, 4, 5, 7 og 8 nevnte rettigheter for et tidsrom av 10 år. Han fradømmes også sin stilling som sekretær i Justisdepartementet.

Med hjemmel i straffelovens §36 og provisorisk anordning av 15 desember 1944 §15, jfr. §51 inndras hos tiltalte kr. 71 295,80.

Tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 200.»

Dommen er enstemmig bortsett fra at lagmannen stemte for at frihetsstraffen ble satt til tvangsarbeid på livstid.

Påtalemyndigheten har påanket dommen til skjerpelse av frihetsstraffen, og gjør gjeldende at livstidsstraff bør idømmes. Også domfelte har anket over straffutmålingen som han finner for streng. I ankeerklæringen har han dessuten anket over lovanvendelsen, men denne anke er frafalt for Høyesterett. Det er ikke anket over inndragningen.

Side:1269

Jeg legger ved straffutmålingen i det store og hele vekt på de samme momenter som er nevnt i lagmannsrettens dom. Jeg vil dog bemerke at det er en unøyaktighet når det i dommen heter at domfelte som statens embetsmann i særlig grad hadde plikt til å vise lojalitet og disiplin. Det er på det rene at domfelte inntil han i november 1940 av den kommissariske statsråd Riisnæs ble forfremmet til byråsjef, alene var sekretær i Justisdepartementet. Han var således ikke embetsmann og har ikke avlagt embetsed eller troskapsløfte.

Med hensyn til domfeltes overtagelse av stillingen som dommer i den kommissariske høyesterett, hans tjenestegjøring i denne rett, og hans medvirkning til statsakten, henviser jeg til de alminnelige betraktninger vedkommende straffutmålingen i Høyesteretts dom av 30 oktober 1946 i sak mot B, og av 14 november 1946 i saken mot C m. fl. For domfelte i nærværende sak gjelder det at han da han overtok stillingen i den kommissariske høyesterett var fullt orientert med hensyn til det som lå til grunn for at samtlige medlemmer av den lovlige Høyesterett nedla sine embeter. Han kjente således ikke bare til den kompetansestrid som var oppstått mellom Høyesterett og Reichkommissar, når det gjaldt Høyesteretts adgang til å prøve gyldigheten av Reichskommissars forordninger, men han var også på det rene med at Høyesteretts tilbaketreden var en manifestasjon av norsk motstandsvilje overfor de stadig tiltagende overgrep fra tyskernes og N.S.'s side. Hvorvidt domfelte har gått inn i Høyesterett med bundet mandat eller ikke, spiller under disse omstendigheter ingen vesentlig rolle, all den stund det er på det rene at domfelte, da han av Riisnæs ble «kallet» til å ta sete i den kommissariske høyesterett, hadde inntatt et klart standpunkt til støtte for den kommissariske statsråd i den foreliggende konflikt. At domfelte motvillig overtok stillingen, som påstått av forsvareren, kan jeg heller ikke tillegge noen særlig vekt. Han har ikke fremholdt sin motvilje med særlig styrke, og har i hvert fall ikke vært utsatt for trusler eller tvang fra Riisnæs's side.

Når det gjelder avsigelsen av dommen av 10 februar 1941, henviser jeg til bemerkningene i Høyesteretts dom mot B . Det er på det rene at domfelte har spillet en fremtredende rolle ved utformningen av dommen. Han har selv fremholdt at han som jurist i særlig grad hadde satt seg inn i folkerettslige spørsmål, og han hadde til bruk for utarbeidelsen av dommen på forhånd drevet inngående studier. Det er under disse omstendigheter klart at hans votum er tillagt stor vekt av de andre voterende.

Om domfeltes medvirkning til statsakten 1 februar 1942, viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner, hvorav fremgår at han også her har utfoldet en særlig aktivitet. Han har ikke bare tatt fremtredende del i utarbeidelsen av den kommissariske høyesteretts erklæring av 30 januar 1942, men har også bistått i utarbeidelsen av utkast til ministrenes beslutning av samme dag, til ministerpresidentens kunngjøring av 15 februar 1942, og til forskjellige lovutkast i forbindelse med statsakten. Jeg finner domfeltes medvirkning til

Side:1270

statsakten, som lagmannsretten med rette har ansett som et sammenhengende straffbart forhold, særlig graverende. Hans medvirkning til statsakten og hans overtagelse av dommerstillingen i den kommissariske høyesterett, anser jeg i det hele tatt som det mest straffverdige av de forhold han er dømt for.

Også domfeltes overtagelse av stillingen som minister og sjef for Innenriksdepartementet, - en stilling som han tiltrådte 27 november 1944 og innehadde til landets frigjøring, - er i og for seg en meget alvorlig forbrytelse. Når domfelte på et så sent tidspunkt under okkupasjonen ble tilbudt denne stilling, viser det at han like til det siste var en betrodd mann i partiet og at han hårdnakket har fastholdt sine nazistiske ideer. Han må også ha vært klar over at han som minister i Quislings regjering i okkupasjonens siste desperate fase kunne komme til å måtte treffe drastiske disposisjoner med henblikk på å undertrykke den norske motstandsbevegelse. Domfelte fikk da også i oppdrag å foreta en rekke avskjedigelser av offentlige tjenestemenn i Innenriksdepartementet og i Oslo og Aker kommuner. Det er derfor ikke tvilsomt at overtagelsen av ministerstillingen må medføre en alvorlig strafferettslig reaksjon. Imidlertid kan jeg ved straffutmålingen ikke se bort fra at domfelte allerede på forhånd satt i en meget høy stilling i okkupasjonsmaktens og N,S.'s tjeneste. Det var også bare i et forholdsvis kort tidsrom han innehadde stillingen som minister - den langt overveiende tid under okkupasjonen har domfelte innehatt dommerstillingen i den kommissariske høyesterett. Jeg legger også vekt på at da domfelte overtok ministerstillingen, hadde Innenriksdepartementet, som anført av lagmannsretten, mer fått karakteren av et fagdepartement. En del saker av politisk tilsnitt var utskilt fra departementet ved Hagelins fratreden. Bortsett fra de nevnte avskjedigelser av offentlige tjenestemenn, er det etter det som er fremkommet i saken, heller ikke noe å si på domfeltes arbeid i departementet, som han søkte å lede etter saklige hensyn.

De øvrige forhold som domfelte er dømt for, deriblant hans propagandavirksomhet og hans innmeldelse i Germanske SS Norge, viser at domfelte har gått inn for støtte til N.S. og tyskerne, men ved siden av de foran nevnte alvorlige forbrytelser, finner jeg at de ved straffutmålingen ikke bør tillegges noen vesentlig selvstendig betydning.

Mitt samlede inntrykk av domfelte er at han i hele okkupasjonstiden konsekvent har gått inn for å støtte N.S. og tyskerne. Han har i de stillinger han har innehatt, og som partimedlem stillet sin arbeidskraft, sin dyktighet og innsikt til disposisjon. De mange lønnede verv som han har hatt ved siden av den faste lønn han oppebar, har skaffet ham betydelig økede inntekter under okkupasjonen, uten at jeg kan fastslå at økonomisk vinning har vært hovedmotivet for hans handlemåte. Domfelte har ikke vært noen ondsinnet mann. På grunn av sin dyktighet og målbevissthet har han vært en særdeles nyttig mann for bevegelsen, men han har ikke vært av de mest fremtredende forgrunnsfigurer. Han var ikke noen utpreget ledertype

Side:1271

og hans bistand har vesentlig vært av teknisk og rådgivende art.

Ved utmålingen av straffen er det naturlig først og fremst å sammenligne domfelte med de øvrige kommissariske høyesterettsdommere, hvis saker er pådømt av Høyesterett. Jeg finner at domfeltes sak har mange likhetspunkter med Bs sak. De har begge vært med i den kommissariske høyesterett fra begynnelsen. De har begge vært fullt orientert med hensyn til konflikten mellom den lovlige Høyesterett og Reichskommissar, og har på forhånd støttet Riisnæs's standpunkt. De har begge vært med på dommen av 10 februar 1941, og har begge deltatt i utarbeidelsen av erklæringen av 30 januar 1942. Imidlertid finner jeg å burde fremheve en del punkter, som viser at B står i en særstilling. Først og fremst mener jeg det må tillegges en vesentlig betydning at B overtok stillingen som justitiarius i den kommissariske høyesterett. Jeg finner at dette må betinge en vesentlig høyere straff, idet stillingen som justitiarius både innad, når det gjaldt arbeidet i retten, og utad overfor offentligheten, var mer fremtredende. Det må også tillegges vekt at B fra før av var embetsmann og mangeårig dommer, og derfor hadde en særlig plikt til å vise Kongen og konstitusjonen troskap. Enn videre anser jeg det for å være godtgjort at B drev en ganske annerledes utstrakt og omfattende propaganda enn domfelte. B er dessuten kjent skyldig i et enkelt angiveri. Disse momenter mener jeg bør bevirke at domfeltes forhold når det gjelder hans virke i den kommissariske høyesterett, må bedømmes betydelig mildere enn Bs.

Det spørsmål som for meg i denne sak har voldt den største tvil er dette, om domfeltes overtagelse av ministerstillingen bør betinge at straffen settes til livsvarig tvangsarbeid, eller om jeg som lagmannsretten kan bli stående ved tidsbegrenset frihetsstraff. Idet jeg viser til det jeg foran har sagt med hensyn til de formildende momenter som foreligger når det gjelder overtagelse av ministerstillingen, er jeg blitt stående ved ikke å skjerpe straffen.

Jeg skal til slutt nevne at domfelte på vesentlige punkter står verre enn de kommissariske høyesterettsdommere, hvis saker ble pådømt av Høyesterett den 14 november 1946. Ingen av disse hadde ved sin inntreden bundet seg til å stemme i noen bestemt retning i noen sak. Ingen av dem deltok i dommen av 10 februar 1941, og ingen av dem tok del i forberedelsen til erklæringen av 30 januar 1942. Tre av disse dommere var for øvrig ikke med i den kommissariske høyesterett fra begynnelsen av, idet de nektet å gå inn under den akutte kampsituasjon ved årsskiftet 1940-41. Der forelå også for øvrig for enkelte av disse dommere særlig formildende omstendigheter. Jeg finner det derfor utvilsomt at domfelte må ha en betydelig høyere straff enn den som er fastsatt i dommen av 14 november 1946.

Med hensyn til det idømte rettighetstap, finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring. Domfelte har etter lagmannsrettens dom sittet 191 dager i varetekt, og tilkommer ytterligere fradrag for dette.

Side:1272

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

I frihetsstraffen fragår ytterligere 191 - ett hundre og en og nitti - dager for varetektsfengsel.

Dommer Skau: Jeg er kommet til det resultat at påtalemyndighetens anke må tas til følge.

Domfelte gikk med på å stille seg til disposisjon for Riisnæs da denne i desember 1940 etablerte den kommissariske høyesterett. Som dommer her var domfelte med på dommen av 10 februar 1941. Videre var han med på erklæringen av 30 januar 1942. Om den generelle karakteristikk av disse handlinger kan også jeg henvise til Høyesteretts dom i B-saken. Men jeg vil understreke at det var nettopp disse forhold som i nevnte sak ble nevnt som særlig graverende. Den alminnelige vurdering av dem kan ikke bli mildere for A. Også A var - som av førstvoterende nevnt - fullt orientert. Og As bistand ved de nevnte anledninger var minst like aktiv som Bs - til dels også mer omfattende. Jeg nevner således hans redaksjon av den sterkt propaganderende brosjyre som ble sendt ut etter dommen av 1941, og hans assistanse i forbindelse med statsakten 1 februar 1942.

Hertil kommer så As overtagelse av stillingen som «minister» og sjef for Innenriksdepartementet i november 1944. På dette tidspunkt var tyskernes og de hjemlige nazisters hensikter iallfall helt åpenbare, og dertil kom at deres mål og metoder var blitt belyst ved en slik rekke av avskrekkende eksempler, at det at A på dette tidspunkt gikk inn i Quislings «regjering», etter min mening må veie tungt mot ham. Jeg viser også til førstvoterendes bemerkninger om hva overtagelsen av en slik stilling kunne medføre i krigens hektiske sluttfase. At Innenriksdepartementet etter Hagelin's fratreden hadde fått mer karakter av et fagdepartement og at domfelte - som av lagmannsretten fremholdt - «forsøkte å lede departementets arbeid - om enn selvsagt i N.S.'s ånd - så dog etter saklige hensyn», - kan i forhold hertil etter min mening ikke tillegges noen vekt av betydning. At domfelte fremdeles gikk inn for N.S. og forbindelsen med tyskerne, viser blant annet hans tale i januar 1945 på det kurs som Auslandswissenchaftliches Institut i Berlin da arrangerte i en tysk by under mottoet «Europa foran avgjørelsen». Og jeg nevner i denne forbindelse også den tale som han holdt i Stortinget den 1 februar 1945 som svar på Regierungspräsident Dr. Kochs tale i anledning tilbakeleveringen av stortingsbygningen.

I det hele gir saken etter min mening bildet av en mann som fra sin inntreden i N.S. høsten 1940 helt og fullt har gått inn for N.S. og allianse med fienden, og som senere under hele okkupasjonen har stillet sine kunnskaper og sin dyktighet til disposisjon for partiets arbeid på det område og på den måte hvor det best kunne utnyttes. Jeg er derfor enig i det dissenterende votum i lagmannsretten, hvor lagmann Cappelen uttaler at «tiltalte har forbrudt

Side:1273

seg så grovt mot det norske samfunn at det ikke bør bli tale om tidsbegrenset frihetsstraff» - selv om der også er formildende omstendigheter til stede. Og jeg mener at livsvarig frihetsstraff i dette tilfelle også vil være i best samsvar med Høyesteretts enstemmige dom i B-saken. Riktignok har As propaganda vært av en annen art og ligget på et høyere nivå enn Bs, men den var ikke mindre betydningsfull for det. Og riktignok var det for B et skjerpende moment at han som embetsmann og mangeårig dommer hadde en skjerpet troskapsplikt. Men bortsett fra det ekstra bånd som embetsløftet la på B, så kan jeg ikke innse at det er grunn til å stille ringere krav til A, hvis avansement til byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling høsten 1940, lagmannsretten, på grunn av hans kvalifikasjoner, ikke har funnet å kunne betegne som noe overgrep. Og den reklamemessige verdi av at A stillet seg til disposisjon for N.S. og samarbeidet med tyskerne, har sikkert ikke vært mindre enn verdien av Bs bistand. På grunn av de momenter jeg har nevnt, kan jeg heller ikke se at den omstendighet at B fungerte som «justitiarius», er et moment som kan betinge noen vesentlig forskjell i bedømmelsen av hans og av As forhold. Når så hertil kommer As overtagelse av stillingen som «minister», kan jeg for min del ikke se at det - tross visse forskjelligheter i As favør - er grunn til å bedømme As forhold vesentlig mildere enn Bs. Jeg stemmer etter dette for at straffen fastsettes til tvangsarbeid på livstid.

Dommer Sejersted: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Når jeg under tvil er blitt stående ved ikke å stemme for at lagmannsrettens straffutmåling skjerpes, er dette blant annet av at jeg ikke har kunnet tilegne meg den oppfatning, at domfelte har hørt til de mest aktive, politisk ledende nazister. Grunnet sin rent juridiske dyktighet er han blitt benyttet bl.a. av Riisnæs til en rekke i og for seg meget viktige oppdrag, som han har gått inn for med alle sine gode evner, mens initiativet i ikke liten grad synes å ha kommet fra annet hold.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og er også enig i tredjevoterendes bemerkninger.

Dommer Holmboe: Som dommer Berger.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Cappelen, lagdommerne Gulbrandsen og Qvigstad med domsmenn Othilie Bentzen, Egil Elias Johansen, Frithjof Blom og Ola Brennhovd):

Tiltalte Arnvid Birger Liljedahl A er født xx.xx.1903. Han har siden 1934 vært sekretær i Justisdepartementet, er gift og har hustru og 2 barn å forsørge, eier løsøre (innbo) til en verdi av ca. kr. 20 000 samt en liten fast eiendom på Brønnøya, tidligere ustraffet. - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

I a. Tiltalte lot seg i desember 1940 utnevne til medlem av den høyesterett som kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs etablerte, og

Side:1274

tjenestegjorde i denne domstol til 27 november 1944. Denne domstol ble opprettet for å bekjempe den norske motstand, som var tydelig manifestert ved at den samlede Høyesterett, for å motvirke forsøkene på å nazifisere og svekke vårt rettsvesen og gjøre det til et tjenlig redskap for okkupasjonsmaktens interesser, hadde nedlagt sine embeter. Således var tiltalte som førstvoterende med og avsa en dom av 10 februar 1941, Rt-1941-63, som gikk ut på at domstolene savnet kompetanse til å prøve den statsrettslige og folkerettslige gyldighet av de forordninger som var utstedt av den tyske Reichskommissar og de kommissariske statsråder han hadde oppnevnt.

b. Tiltalte medvirket til Quislings ulovlige regjeringsdannelse av 1 februar 1942 derved at han deltok i utarbeidelsen av utkast til ministrenes beslutning av 30 januar 1942 (Lt. 2. avd. 1942 58).

Likeledes utarbeidet han, den 28 eller 29 januar 1942, sammen med byrettsdommer B og kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs, utkast til et skriv, hvori Riisnæs utba seg en uttalelse av høyesterett om det fantes avgjørende statsrettslig betenkelighet ved at Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling, dannet en norsk nasjonal riksregjering til overtagelse av regjeringsmakten.

Videre var tiltalte med på å utarbeide og undertegne den nazistiske høyesteretts uttalelse av 30 januar 1942 (Lt. 2. avd. 1942 59), som angivelig dannet et rettslig fundament for statsakten av 2 februar 1942.

Likeledes deltok tiltalte i en komité til utredning av visse statsrettslige spørsmål i forbindelse med nyordningen. Sammen med «justisråd» R. Kåre Larssen og «innenriksråd» Dahl utarbeidet han, som medlem av komiteen, bl.a. utkast til «ministerpresidentens kunngjøring» av 5 februar 1942 (Lt. 2. avd. 1942 72).

Komiteen utarbeidet i samme forbindelse utkast til lov om visse angrep på staten og partiet m.v. av 12 mars 1942 (Lt. 2. avd. 1942 139) samt utkast til lov om parti og stat av 12 mars 1942 (Lt. 2. avd. 1942 137).

c. Tiltalte var medlem av N.S. fra desember 1940 til krigens slutt. I 1941-42 meldte han seg til Germanske SS Norge, hvor han fungerte som nesttroppsjef og avdelingsleder fra 1944 av.

Videre har tiltalte fungert som landsleder for N.S. juristgruppe fra 1942.

d. Tiltalte fungerte som formann i den av Quisling i 1943 nedsatte protokollkomité (rikskontrollen) som skulle fungere som et konsultativt og rådgivende kontrollorgan for Quisling, samt til dels overta arbeidet etter Stortingets protokollkomité.

e. Tiltalte lot seg utnevne til «minister» og sjef for Innenriksdepartementet i november 1944, og tiltrådte denne stilling den 27 november s. å., og fungerte til krigens slutt. I denne egenskap arbeidet han for å fremme tyske og nazistiske interesser.

Således bevirket eller medvirket tiltalte bl.a. til at en rekke av departementets embets- og tjenestemenn av politiske grunner fikk avskjed eller nødtvunget søkte seg andre stillinger eller sykepermisjoner. Således fikk bl.a. kontorsjef Wessel Berg, byråsjef Grønvold og byråsjef Friis Bull avskjed. Likeledes to apotekerassistenter i medisinalavdelingen, frøken Ingeborg Tharalsen og fru Astrid Eriksen.

Side:1275

Ekspedisjonssjef Rognlien, ekspedisjonssjef Dybsjord og byråsjef Roll-Matthiesen ble fjernet fra sine stillinger med 3 måneders sykepermisjon.

Videre bevirket eller medvirket tiltalte i sin egenskap av sjef for Innenriksdepartementet januar-februar 1945 at ca. 30 kommunale tjenestemenn fra Oslo, og ca. 20 fra Aker fikk avskjed av politiske grunner.

f. I årene 1941-45 drev tiltalte ved foredrag, brosjyrer og avisartikler offentlig propaganda til fremme av tyske og nazistiske interesser.

Tiltalte har således skrevet utkast til Justisdepartementets brosjyre:

«Høyesterett avsier en dom av historisk betydning», hvor han bl.a. uttaler:

«Det er forstemmende å ha vært vitne til hvorledes misforstått patriotisme, fanatisme og politiske sympatier og antipatier, for en stor del inspirert fra London, har kunnet fordunkle juridisk tenkning og nøkternt resonnement i disse spørsmål. At høyesteretts dom vil få historisk medhold tør være hevet over tvil.»

Likeledes har tiltalte utarbeidet foredraget «Internasjonalt samarbeide på lovgivningens område», for kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs. I utkastet uttaler han bl.a.:

«Ennå står vi midt i en gigantisk verdenskamp mot engelsk imperalisme, mot plutokrati, internasjonal jødedom og bolsjevisme. Men utgangen av denne kamp er viss. Den kan bare bli en ny og rettferdig ordning i Europa, og en ny og bedre verdensordning etter de retningslinjer som aksemaktene har oppstillet og er gått inn for».

Videre:

«Hva jødeproblemet angår, har Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling, i sin tale i Frankfurt a. M. i fjor gått inn for at dette må løses internasjonalt ved en mellomfolkelig europeisk jødelovgivning.»

Kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs holdt dette foredrag i Internasjonale Rechtskammer i 1942-43.

Tiltalte holdt videre den 2 desember 1941 et foredrag i N.S. juristgruppe over «Vår statsform i dag». Likeledes offentliggjorde han en artikkel over samme emne i «Ideologisk månedshefte for hirden» særutgave nr. 2, som utkom i første halvdel av 1942. I denne artikkel uttales bl.a.:

«Den nåværende ordning er en foreløpig ordning, en overgangsordning. En etappe på veien i den stadig fremadskridende nasjonale revolusjon med fullstendig nyordning som mål.»

I desember 1942 holdt tiltalte et foredrag i N.S. juristgruppe om N.S. juristgruppens oppgaver, hvor han bl.a. uttalte:

«Vi har en stor og betydningsfull, men også krevende oppgave foran oss. Den går ut på at intet mindre enn av all kraft å arbeide for gjennomførelsen av Nasjonal Samlings program på rettslivets område.»

«Det er et juridisk nybrotts- og nyskapningsarbeide av enormt omfang som skal utføres. Resultatet vil bli en hel omveitning av samfunnets struktur, et nyordnet rettssamfunn.»

I samme ånd er tiltaltes tale den 1 februar 1945 ved overtagelsen av stortingsbygningen. Talen er referert i Fritt Folk for 2 februar 1945.

Det samme gjelder tiltaltes foredrag i Tyskland i januar 1945, i Auswissenschaftliches Institut. Foredraget er referert i Aftenpostens morgennummer for 31 januar 1945.

Side:1276

Det heter her bl.a.:

«På grunnlag av Ministerpresidentens uttalelse framholdt minister A hvor uomgjengelig nødvendig det er at Europas folk samler seg under tysk førerskap. - Dette fellesskap må omfatte alle europeiske folk, men stenge ute og bekjempe de antieuropeiske folk, men stenge ute og bekjempe de antieuropeiske krefter som jødedom, frimureri, plutokrati og marxisme.» - - -

Ved søknad av 4 februar 1942 meldte tiltalte seg frivillig til Den norske legion. Han ble imidlertid av kommissarisk minister Sverre Riisnæs nektet permisjon fra stillingen i Høyesterett og kom således ikke avgårde.

Blant annet ved tiltaltes egen erkjennelse anser retten det bevist at tiltalte i faktisk henseende har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen.

Han har således etter høsten 1940 å ha meldt seg inn i N.S.:

1. latt seg utnevne til medlem av den nazistiske høyesterett og tjenestegjort i denne domstol til 27 november 1944.

2. Medvirket til Quislings såkalte regjeringsdannelse (statsakten) den 1 februar 1942 og endelig

3. i november 1944 latt seg utnevne til «minister» og sjef for Innenriksdepartementet og fungert i denne stilling til kapitulasjonen.

Disse tre hovedankepunkter mot tiltalte anser retten som forbrytelser mot straffelovens §86 og §98, og anser det til begrunnelse herav tilstrekkelig å henvise til Høyesteretts dom av 2 februar 1946 mot D og E og til Eidsivating lagmannsretts tre tidligere dommer mot de i okkupasjonstiden ansatte høyesterettsdommere, deriblant særlig dommen av 26 mars 1946 mot B.

Retten anser det også bevist at tiltalte forsto at han ved å forholde seg slik som i tiltalebeslutningen beskrevet bistod fienden under den pågående krig og medvirket til å endre Norges statsforfatning, og at han således på samme måte som de hittil dømte høyesterettsdommere og ministre har handlet forsettlig.

Til supplering av det som er anført i tiltalebeslutningen og til nærmere belysning av tiltaltes subjektive skyld skal retten bemerke:

Ad post 1 a.

Tiltalte var da krigen kom til landet sekretær i Justisdepartementets lovavdeling. Han var anerkjent som en dyktig jurist, og det kan ikke betegnes som noe overgrep at tiltalte i november 1940 ble forfremmet til byråsjef i samme avdeling.

Tiltalte var en av de meget få embetsmenn i Justisdepartementet som straks gikk inn for den nye tid. - Han mottok sin utnevnelse til byråsjef av Riisnæs, og synes fra 25 september 1940 da Riisnæs overtok Justisdepartementet å ha vært sterkt knyttet til denne.

Riisnæs på sin side har i tiltalte straks funnet en alliert innen selve lovavdelingen, som han utnyttet best mulig.

Samarbeidet har tatt til da konflikten med Høyesterett ble tilspisset i november-desember 1940 - hva der blant annet fremgår av at det var tiltalte som formulerte den henvendelse til dr. jur. Astrup Hoel, hvori

Side:1277

departementet utba seg dennes betenkning om Høyesteretts adgang til å bedømme gyldigheten av de kommissariske statsråders forordninger, se As utkast til dette brev av 19 desember 1940.

Retten anser det i øvrig angående tiltaltes forhold i dette punkt tilstrekkelig å henvise til de tidligere dommer og fastslår at tiltalte i særlig grad på grunn av sin stilling i Justisdepartementet hadde forutsetninger for å forstå og på forhånd var informert om sammenhengen med høyesterettsdommernes avskjed og bakgrunnen for den.

Tiltalte har heller ikke anført til forsvar for at han trådte inn i høyesterett enn at han gjorde det motvillig, og med at Riisnæs hadde gitt ham feilaktige opplysninger med hensyn til hvilke personer der skulle bli hans kolleger i retten. Selv mente tiltalte at han gjorde mer nytte for seg og den nye tid i sin stilling i departementet.

Til slutning skal retten angående tiltaltes virksomhet i høyesterett bemerke at det er tiltalte som først og fremst har ansvaret for at den nazistiske høyesterett avsa dommen av 10 februar 1941.

Og det er tiltalte som personlig har satt i pennen den oppstyltede kommentar, hvormed denne dom i brosjyres form er servert det norske publikum våren 1941.

Ad post I b.

Som det vil sees av tiltalebeslutningens beskrivelse har tiltalte deltatt særlig aktivt i forberedelsen og gjennomføringen av «statsakten» 1 februar 1942.

Tiltalte har for det første medvirket til «statsakten» ved på forhånd sammen med B å drøfte formen for Riisnæs' henvendelse til Høyesterett og Høyesteretts uttalelse. -

Videre har han som de andre dommere vært med å avgi selve uttalelsen av 30 januar 1942.

Men dernest har tiltalte deltatt i utarbeidelsen av utkast til den såkalte «Ministrenes beslutning» av 30 januar 1942 (Lovtidende, 2. avdeling 1942 58). Om innholdet av denne og dens funksjon i «statsakten» er det tilstrekkelig å henvise til dens tekst.

Tiltalte har erkjent at han ved et besøk på Riisnæs' kontor antagelig den 29 januar 1942 ble gjort bekjent med et av Riisnæs personlig gjort utkast til den nevnte «Ministrenes beslutning» og tiltalte foretok så diverse rettelser på dette utkast.

Endelig har tiltalte som nærmere beskrevet i tiltalebeslutningen latt seg utnevne til medlem av en komité bestående av ham, «innenriksråd» Dahl og «justisråd» Ragnar Kåre Larssen, som hadde til oppgave å utarbeide de kunngjøringer og lover som er nevnt i tiltalebeslutningen og som umiddelbart satte «statsakten» ut i livet.

Ad post I c.

Når det i tiltalebeslutningen heter at tiltalte i sin stilling som minister og sjef for Innenriksdepartementet fra 27 november 1944 og til krigens slutt «arbeidet for å fremme tyske og nazistiske interesser», så er dette nærmest å betrakte som en alminnelig karakteristikk av den rolle en N.S.-minister i denne tragediens siste akt hadde å spille.

Side:1278

Det som er tiltaltes forbrytelse her er at han på ny gikk ut av sin vei som dommer, denne gang for å overta ledelsen av et departement hvis systematiske overgrep mot den sivile norske administrasjon og befolkning på det tidspunkt var åpenbar for alle.

Retten anser det bevist at tiltalte som sjef for Innenriksdepartementet mottok en til samtlige departementssjefer stilet skrivelse fra Quisling av 9 februar 1945 hvori «ministerpresidenten» krever en hårdhendt utrenskning av patriotisk Innstilte personer både i regjeringskontorene og i den kommunale administrasjon.

Retten anser det bevist at tiltalte ikke billiget denne aksjon, og at han til en viss grad bidrog til at dens omfang ble innskrenket og til at dens ubehagelige følger for de angjeldende ble minimert.

Ikke desto mindre måtte han etter sin egen forklaring lystre ordre - og effektuerte således en rekke avskjedigelser og permitteringer av de i tiltaltebeslutningen nevnte departementsfunksjonærer samt av ca. 50 kommunale tjenestemenn fra Oslo og Aker.

Det var nettopp slike desperate foranstaltninger tiltalte måtte være forberedt på å bli pålagt, da han i november 1944 overtok en stilling, som ifølge sin opprinnelse og natur var en nøkkelstilling i den nazistiske administrasjon.

Hva angår tiltaltes forhold utover de foran beskrevne tre hovedtiltalteposter, anser retten det tilstrekkelig å henvise til tiltalebeslutningens beskrivelse som helt dekkes av det som er erkjent av tiltalte. Det gjelder postene I c, d og f og tillegsstiltalebeslutningen av 4 mai 1946.

Også ved å forholde seg som her beskrevet har tiltalte gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §86, idet han ved sin innmeldelse og forbliven i N.S. og dens forskjellige grupperinger og videre ved sin propagandavirksomhet og ved å melde seg til Den norske legion har bistått - respektive forsøkt å bistå - fienden i råd og dåd og svekket Norges stridsevne.

Tiltaltes propagandavirksomhet går som det fremgår av det siterte i tiltalebeslutningens post f blant annet ut på å forherlige den «nye «statsform» og innebærer derfor også et angrep på rikets statsforfatning. Tiltalte har her som under hovedtiltalepostene vært klar over at han bisto fienden og søkte rikets statsforfatning endret ved ulovlige midler.

Tiltalte blir etter dette å kjenne skyldig i samtlige tiltalebeslutninningens poster.

Hva straffutmålingen angår bemerkes:

I forhold til de foran i dommen nevnte 3 hovedtiltaleposter mot tiltalte er tiltaltes forhold til Germanske SS Norge, til partiets propaganda og til legionen av mindre vesentlig betydning.

Hans stilling som nesttroppsjef i Germanske SS Norge synes å ha vært en stilling på papiret. Her som overalt var det juristen A som var fremme - idet han var formasjonens juridiske konsulent.

Og tiltalte har ikke i nevneverdig grad deltatt i propaganda utover det som er oppregnet i tiltalebeslutningen og da kun i lukkede møter for sine partifeller.

For offentligheten har han - etter eget sigende og noe annet er ikke bevist - kun opptrådt ved den i tiltalebeslutningen nevnte anledning da

Side:1279

han takket Terboven for stortingsbygningens frigjørelse den 1 februar 1945.

Tiltaltes søknad om opptagelse i Den norske legion var han på forhånd klar over sannsynligvis ville bli avslått.

Ved bedømmelsen av tiltaltes forhold som høyesterettsdommer og som minister bemerkes:

Det er, som det fremgår av rettens bemerkninger til skyldspørsmålet dette at tiltalte har overtatt stillingene som først og fremst utgjør forræderiet.

Som dommer i høyesterett har tiltalte - så vel som de andre nazidommere - så vidt forståes dømt etter beste overbevisning og ikke tatt politiske hensyn.

Den politiske dom som ble forelagt høyesterett straks retten var etablert - den såkalte folkerettsdom av 10 februar 1941 - er det tiltalte som har skrevet.

Han var førstvoterende og har utformet både domsgrunnene og slutningen.

Men på samme måte som i dommen mot B må det da fastslåes, at det forhold at tiltalte var med å avsi denne dom - og for så vidt har hovedansvaret for den - ikke i og for seg kan betegnes som en overtredelse av straffelovens §86 og §98.

Når man leser dommen, og tiltaltes egen kommentar til den i den før omhandlede brosjyre har man - så vidt retten kan se - den psykologiske forklaring på tiltaltes hele forhold i okkupasjonstiden:

Tiltalte har sett på okkupasjonen quajurist og innrettet hele sin handlemåte etter en skarpsindig, men også spissfindig fortolkning av folkerettslige rettsregler, som han mente å ha et særlig inngående kjennskap til.

Både høyesterettsdommen av 10 februar 1941 og tiltaltes hele opptreden og handlemåte senere har vært diktert ut fra den formaljuridiske oppfatning at den norske befolkning hadde plikt til å holde statsapparatet i gang i lojalt samarbeid med okkupasjonsmakten og under en teoretisk avveien av hvilke plikter han som embetsmann etter folkeretten hadde like overfor tyskerne.

Med en lett retusjeren av tiltaltes egne ord i den forannevnte brosjyre kan man si at det er forstemmende å se hvordan juridisk tenkning og nøkternt resonnement i hele tiltaltes virksomhet fordunkler og overskygger hans patriotisme og nasjonale instinkt.

Ut fra tiltaltes syn på okkupasjonsmaktens makt- og rettsstilling må man visstnok erkjenne at tiltaltes motiver for sin handlemåte har vært aktverdige - og at han - for øvrig i likhet med mange andre, som har sveket sitt land ikke har hatt til direkte hensikt å hjelpe fienden.

Han har opptrådt ut fra sin individuelle oppfatning av det som tjente til landets beste og helt glemt eller tilsidesatt den lojalitet og disiplin overfor landets lovlige myndigheter, som han som statens embetsmann i særlig grad hadde plikt til å handle etter.

Tiltaltes deltagelse på den i tiltalebeslutningens post b nevnte måte i statsakten den 1 februar 1942 anser retten for sammenhengende straffbart forhold.

Side:1280

Han har her utvilsomt et meget strengt ansvar - idet han - uten å ha noen tilknytning til Justisdepartementet - har gått ut av sin vei som dommer for å stille seg og sine juridiske kunnskaper til disposisjon for naziregimet i dettes nye fremstøt i retning av å føre befolkningen bak lyset.

Som minister og sjef for Innenriksdepartementet er det ikke påvist at tiltalte - bortsett fra hans deltagelse i de foran nevnte avskjedigelser av tjenestemenn, som imidlertid må betegnes som meget alvorlige forbrytelser - har foretatt handlinger som utelukkende hadde til hensikt å fremme tyske og nazistiske interesser.

Innenriksdepartementet hadde utvilsomt etter Hagelins fratreden fått mer karakter av et fagdepartement - og det må - ansees bevist at tiltalte forsøkte å lede departementets arbeid - om enn selvsagt i N.S.'s ånd - så dog etter saklige hensyn.

Tiltalte har under rettsforhandlingene til sin unnskyldning påberopt seg at han ved flere anledninger, både forut for og under sin ministertid, ikke har vært blant partiets aktivister, og ved vitneførsel synes det også å være godtgjort at tiltalte ved flere anledninger har gjort sin innflytelse gjeldende for å modifisere hårdhendte tiltak fra Quislings og Riisnæs' side.

Blant de ting tiltalte med stor kraft gikk inn for var således å få stoppet den lov som dannet grunnlaget for mordet på politifullmektig Eilifsen høsten 1943.

Retten finner å måtte kreditere tiltalte hans opptreden ved denne og enkelte andre anledninger, men på den annen side er det forhold at Quislings og Riisnæs' desperate linje tross alt ble fulgt både likeoverfor Eilifsen og senere - et moment som skjerper tiltaltes ansvar ved å gå inn i d'herrers regjering.

Under hensyntagen til det her anførte finner retten at tiltalte må bli å idømme en frihetsstraff av tvangsarbeid i 20 år.

Lagmann Cappelen voterer for at tiltalte dømmes til tvangsarbeid på livstid. De foran fremhevede omstendigheter må utvilsomt betraktes som formildende, men tiltalte har forbrudt seg så grovt mot det norske samfunn at det ikke bør bli tale om tidsbegrenset frihetsstraff.

Retten finner videre at tiltalte må idømmes tap av de i landssvikanordningens §11 nr. 1, 2, 4, 5, 7 og 8 nevnte rettigheter for et tidsrom av 10 år. Tiltalte fradømmes under henvisning til samme anordnings §11 nr. 3 sin stilling som sekretær i Justisdepartementet.

Med hjemmel i straffelovens §36 og provisorisk anordning av 15 desember 1944 §15 flg. har påtalemyndigheten nedlagt påstand om inndragning hos tiltalte av kr. 74 108,96. - - -

Retten finner at den av påtalemyndigheten nedlagte påstand om inndragning må bli å ta til følge unntagen for så vidt angår post i, uniformsgodtgjørelse kr. 2 813,16. Denne post vedrører alene med 1/3 av beløpet uniform for tiltalte: Uniformen ble anskaffet etter pålegg av Justisdepartementet for offentlig regning i anledning av tiltaltes reise til Tyskland og etter tilbakekomsten avlevert til vedkommende bekledningsdepot. Tiltaltes bruk av uniform en må derfor ansees alene som et utlån. Inndragningsbeløpet blir etter dette kr. 71 295,80. - - -

Side:1281