Rt-1946-198

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1946-02-27
Publisert:	Rt-1946-198
Stikkord:	(Klinge-saken), Strafferett, Dødsstraff, Krigsforbryter, Lovers tilbakevirkningskraft, Grunnlovsmessighet, Plenumssak
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av provisorisk anordning av 4. mai 1945 som hjemmel for å idømme dødsstraff for krigsforbrytelser. Spørsmålet var om den provisoriske anordning kunne gjelde handlinger begått før anordningen ble gitt, og om slik tilbakevirkende kraft var i strid med Grunnloven § 96 og 97, og folkeretten. Dissens: 9-4
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett 08.12.1945 - Høyesterett HR-1946-54, L.nr. 54/1946
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Harald Sund) mot A (høyesterettsadvokat Adam Hiorth)
Forfatter:	Skau, Schjelderup, Larssen, Alten, Grette, Evensen, Stang, Bahr, Berg, Mindretall: Holmboe, Bonnevie, Fougner, Berger
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §91, §96, §97, Straffeloven (1902) §228, §229, §231, §232, §62, §86, Straffeprosessloven (1887) §1, §342, §6, Militære Straffelov (1902), LOV-1940-04-09, Landssvikanordningen (1944), LOV-1945-07-06

Dommer Skau: Eidsivating lagmannsrett avsa den 8 desember 1945 dom med slik domsslutning:

«Tiltalte A dømmes til døden for forbrytelse mot straffelovens §228 og §229, jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere §3a, b og c, jfr. §1, sammenholdt med straffelovens §62.»

Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen for så vidt som det hevdes at lagmannsretten med urette har anvendt den provisoriske anordning av 4 mai 1945, da de handlinger som domfelte er dømt for, er foretatt før anordningen ble gitt. Domfelte mener at straffen derfor rettelig skulle ha vært utmålt innen den

Side:199

strafferamme som gjelder etter straffelovens §228 §229, jfr. §62.

Subsidiært ankes det over straffutmålingen idet domfelte hevder at den idømte straff er for streng selv om anordningen av 4 mai 1945 kan brukes.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg skal først behandle den del av anken som går ut på at det i dette tilfelle ikke er l o v l i g adgang til å anvende en strengere straff enn den som straffelovens §228 og §229, jfr. §62, hjemler.

Forsvarerens begrunnelse av anken på dette punkt er i det vesentlige følgende:

1. Norsk rett gir ikke hjemmel for en strengere straff.

Anordningen av 4 mai 1945 kan ikke brukes, da dette ville stride mot bestemmelsen i Grunnlovens §97 om at «ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

2. Selv om folkeretten tillater anvendelse av strengere straff inntil dødsstraff - så er folkeretten ikke noen del av norsk rett. En folkerettslig regel som nevnt, kan derfor ikke uten formelt å være inkorporert i norsk rett gi hjemmel for anvendelse av den strengere straff i dette tilfelle.

3. Når hverken den nasjonale norske rett eller folkeretten hver for seg gir hjemmel for en slik straff, kan heller ikke en kombinasjon av disse rettssystemer gjøre det uten på den måte som er nevnt under punkt 2.

Etter denne begrunnelse blir det et springende punkt i saken om bestemmelsen i Grunnlovens §97 må antas å være til hinder for at anordningen av 4 mai 1945 anvendes på handlinger som er begått før anordningen ble gitt. Det fremgår av anordningen og motivene til den, at det er forutsatt at den skal anvendes også på eldre handlinger.

Forsvareren har pekt på at det er en i norsk teori og rettspraksis anerkjent oppfatning at på strafferettens område er forbudet i Grunnlovens §97 mot at en lov gis tilbakevirkende kraft, absolutt - hva enten den nye lov kriminaliserer et forhold som tidligere var straffritt, eller den medfører en strengere bedømmelse av et allerede tidligere straffbart forhold.

Jeg er enig i at de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen i §97 i alminnelighet vil føre til at den faktisk får virkning som et absolutt forbud. Og jeg erkjenner også fullt ut styrken av de betenkeligheter som forsvareren har fremholdt mot en innsnevring av den slagvidde som bestemmelsen som nevnt er antatt å ha. Jeg er videre enig med forsvareren i at en ekstraordinær situasjon i og for seg ikke vil gjøre det berettiget - eller overhodet gi adgang til - å foreta noen lemping i anvendelsen av denne Grunnlovens bestemmelse. Tvertom - nettopp i slike situasjoner kan bestemmelsen ha sin største misjon. Jeg anser det således utvilsomt at om en større eller mindre fraksjon av borgere, som måtte komme til å overta styremakten - det være seg på lovlig eller ulovlig vis - skulle ville vedta lover som kriminaliserte tidligere handlinger av

Side:200

motstanderne, handlinger som etter den nye styremakts oppfatning er straffverdige, så ville Grunnlovens §97 være en absolutt hindring mot slike tiltak, og det uansett hvor stor tilslutning de måtte ha.

Når jeg likevel er kommet til det resultat at domfeltes anke på dette punkt ikke fører frem, er det fordi jeg mener at det foreliggende tilfelle i virkeligheten ikke skaper noen konflikt med §97 og at det for øvrig ligger utenfor rammen av det område som denne grunnlovsbestemmelse har til hensikt å regulere.

Tiltalte er dømt for en rekke grove tilfelle av tortur. Tortur er ikke bare uttrykkelig forbudt ifølge norsk lov - Grunnlovens §96, 2net punktum. Den er også i strid med «menneskelighetens lover» og «den offentlige samvittighets krav» (Haagkonvensjonen IV, innledningen, landkrigsreglementet art. 46 og krigsfangekonvensjonen art. 61). De handlinger som tiltalte i denne sak er dømt for, er derfor etter «krigens lover og sedvaner» k r i g s f o r b r y t e l s e r. I den listen over krigsforbrytelser som ble utarbeidet til bruk for fredskonferansen i Versailles i 1919 er tortur oppført under III. Men for krigsforbrytelser kan ifølge de samme krigens lover og sedvaner de strengeste straffer - også dødsstraff - anvendes. Jeg viser herom til bl.a. Oppenheim - Lauterpacht: «International Law» (6te utg. 1940) 459 og til Verdroos: Die Vølkerrechtswidrige Kriegshandlung und der Straafanspruch der Staate, Berlin 1920, 12, 20-33 og 98, hvor det er redegjort for statens praksis under den forrige verdenskrig, og hvori det er gjengitt de britiske krigshåndbøker fra 1884 og 1911. Med andre ord: For handlinger som de som domfelte gjorde seg skyldig i, var såvel straffbarbeten som rammen for straffereaksjonen på forhånd gitt i folkerettens regler om «krigens lover og sedvaner». Og folkerettens regler om «krigens lover og sedvaner» gjelder også for Norge som krigførende.

Om en norsk domstol på grunn av bestemmelsen i Grunnlovens §96 om at «ingen kan dømmes uten etter lov», under disse omstendigheter skulle være avskåret fra å dømme for forbrytelser av denne art umiddelbart med hjemmel i de nevnte folkerettsregler, anser jeg det etter mitt syn på saken ikke nødvendig å gå inn på. Avgjørende for så vidt er det at en eventuell slik hindring i og for seg er fjernet ved anordningen av 4 mai 1945. Ved denne anordning er de folkerettslige regler om krigsforbrytelser inkorporert i norsk rett i den utstrekning som det av den da lovgivende myndighet ble funnet nødvendig.

Spørsmålet blir så om bestemmelsen i Grunnlovens §97 er til hinder for at denne inkorporasjon får virkning for de før anordningen begåtte krigsforbrytelser. Jeg mener at svaret på dette spørsmål må bli nei. De utenlandske krigsforbrytere som dømmes i Norge vil ikke bli dømt for et forhold som ikke tidligere var straffbart eller bli idømt en straff som ikke tidligere kunne idømmes - selv om en antar at n o r s k domstol ikke uten anordningen av 1945 kunne gjøre det. Men her legger jeg da avgjørende vekt på at det karakteristiske ved de handlinger det her dreier seg om ikke er det at de er forbrytelser etter norsk lov, men det at de er k r i g s f o r b r y t l e s e r, forbrytelser mot «menneskelighetens lover», mot «krigens lover og sedvaner». Og jeg understreker videre den tilsvarende

Side:201

internasjonale karakter av oppgjøret med - avstraffelsen av - krigsforbryterne. Dette i motsetning til oppgjøref med de enkelte allierte nasjoners quislinger, et moment som jeg senere kommer tilbake til.

At oppgjøret med krigsforbryterne gikk inn som et viktig ledd i de allierte nasjoners krigsmål, ga president Roosevelt og premierminister Churchill uttrykk for allerede i erklæringen av 25 oktober 1941. En høytidelig erklæring om avstraffelse av krigsforbryterne ble den 13 januar 1942 avgitt av regjeringene i de allierte land hvis territorium var besatt av fienden, deriblant også den norske regjering (St. James-erklæringen). Jeg nevner videre Moskva-deklarasjonen av 1 november 1943 som gir klart uttrykk for det samme. Endelig minner jeg om det arbeid som har vært utført av de forente nasjoners krigsforbryterkommisjon til forberedelse av oppgjøret med krigsforbryterne og de avtaler som er inngått mellom de allierte nasjoner om hvorledes oppgjøret skal fordeles mellom de enkelte stater.

Etter dette må jeg erklære meg enig med lagmannsretten i at det her ikke foreligger noen grunnlovstridig tilbakevirkning. Tiltalte i denne sak er blitt dømt for handlinger som, på det tidspunkt da de ble foretatt, etter folkeretten var forbrytelser og kunne straffes med den strengeste straff. Jeg kan da ikke se at det i realiteten oppstår noen konflikt med Grunnlovens §97 - eller de hensyn som ligger til grunn for denne bestemmelse. Utferdigelsen av anordningen av 1945 var et ledd i - eller en konsekvens av - Norges avtale med de allierte nasjoner om avstraffelse av krigsforbryterne og om fordelingen av dette oppgjør. Selve straffekravet for de allierte krigførende nasjoner - derunder Norge - oppstod i kraft av folkerettens regler om krigens lover og sedvaner, og med et av disse bestemt innhold, i og med at krigsforbrytelsene ble begått. Virkningen av anordningen av 1945 blir i realiteten da bare den, at den under hensyntagen til bestemmelsen i Grunnlovens §96, åpner adgang for de norske domstoler til - i samsvar med de derom inngåtte avtaler - å gjøre det allerede ervervede straffekrav gjeldende.

Når jeg således antar at Grunnlovens §97 ikke er til hinder for at anordningen av 4 mai 1945 anvendes på det foreliggende tilfelle, mener jeg som allerede nevnt, at dette resultat må følge også derav at et tilfelle som dette ligger utenfor det område som bestemmelsen i Grunnlovens §97 har hatt til hensikt å regulere.

Bestemmelsen i §97 er et ledd i det vern som Grunnloven under litra E: «Alminnelige bestemmelser», har villet etablere mot uberettigede inngrep fra styremaktens side overfor borgerne. Jeg er enig med forsvareren i at dette vern ikke bare og heller ikke først og fremst - er gitt av hensynet til den enkelte borger, men i samfunnets interesse. Den vilkårlighet og usikkerhet som en uinnskrenket adgang til å bringe nye lovbestemmelser til anvendelse på eldre forhold kunne medføre, ville skade vitale samfunnsinteresser. Det er et alminnelig rettferdskrav at borgerne i et samfunn skal kunne føle seg trygge for uberettigede inngrep fra styremaktenes side.

Men når dette er så, synes det meg urimelig å anta at den

Side:202

samme bestemmelse som er gitt til vern om samfunnet også skulle kunne påberopes av fremmde voldsmenn, borgere av en stat som har gått til angrep på det samme samfunn i den hensikt å underlegge seg det, og som et ledd i forsøket på undertvingelsen har anvendt de mest hensynsløse og brutale midler. Et slikt tilfelle kan ikke grunnlovgiverne ha hatt for øye. Det fremgår etter min mening klart også av de historiske forutsetninger for bestemmelsen i Grunnlovens §97. Og jeg ser det slik at en motsatt løsning nettopp ville krenke den høye rettsfølelse som ligger til grunn for §97 og det rettferdskrav som den er bærer av.

Det har vært fremholdt fra forsvarerens side at det ikke forelå noen nødssituasjon for våre styremakter for så vidt som Kongen og den norske regjering i London hadde full adgang til å holde lovgivningen ajour også på dette område. I den forbindelse er det henvist til provisorisk anordning av 22 januar 1942 om tillegg til straffelovens kapitler 19, 21 og 22. Ved denne anordning ble det åpnet adgang til - for forbrytelser foretatt så lenge Norge er i krig - å idømme dødsstraff for forbrytelser bl.a. etter bestemmelsene i straffelovens kap. 22 angående forbrytelse mot liv, legeme og helbred, når det etter de samme bestemmelser kunne idømmes fengsel inntil på livstid. Da straffen for de i §228 §229 nevnte forbrytelser i alle tilfelle er tidsbegrenset fengsel, ville det følgelig for de forbrytelser som tiltalte er dømt for, ikke kunne idømmes strengere straff med hjemmel i anordningen av 22 januar 1942. Derimot kan anordningen i visse tilfelle føre til at det blir adgang til å idømme dødsstraff for forbrytelser etter straffelovens §231 jfr. §232. Etter anordningen av 1945 vil den strengeste straff - inntil dødsstraff - under de i anordningens §3, 2net ledd nevnte betingelser kunne idømmes også for forbrytelser etter §228 og. 229. I den utvidelse av adgangen til å anvende de strengere straffer, som anordningen av 1945 gir sammenlignet med anordningen av 1942, ser forsvareren et uttrykk for at vurderingen av de handlinger som innfanges av den siste anordning, har undergått en forandring siden anordningen av 1942 ble gitt.

Hva den første del av denne betraktning angår - at det såvel faktisk som rettslig var adgang til under okkupasjonen å holde vår straffelovgivning på dette område ajour, så får den etter den begrunnelse jeg har gitt for mitt resultat, ingen betydning.

Hva siste del angår - at anordningen av 1945 skulle bygge på en endret, skjerpet vurdering av de handlinger som den innfanger utover dem som gikk inn under anordningen av 1942, skal jeg bemerke:

Det er ikke opplyst noe om grunnen eller grunnene til at en anordning som den av 4 mai 1945 ikke ble gitt tidligere. Jeg skal bare peke på det forhold at anordningen av 1945 - i motsetning til den av 1942 - ikke bare åpner adgang til å idømme en strengere straff enn det tidligere etter vår nasjonale rett var adgang til - men den gir selve karakteristikken av handlinger som dem som tiltalte her er dømt for - de er krigsforbrytelser og skal straffes etter norsk lov (jfr. Grunnlovens §96) når de etter sin art går inn

Side:203

under norske straffebestemmelser. For så vidt hadde det etter min mening vært riktig at domfelte hadde vært tiltalt og dømt for forbrytelse mot anordningen av 4 mai 1945, jfr. straffelovens §228 og §229, og ikke omvendt. Som jeg tidligere har sagt: Anordningen av 1945 inkorporerer folkerettens regler om krigsforbrytelser og straff for disse. Det ligger da nær å anta at tidspunktet for anordningens utferdigelse står i forbindelse med de forhandlinger som ble ført mellom de allierte nasjoner om oppgjøret med krigsforbryterne. Jeg tror derfor at det heller ikke er riktig å se an ordningen som uttrykk for en endret vurdering av de handlinger den rammer. I denne forbindelse peker jeg på at det vel var de færreste - utenom kretsen av dem som ble direkte rammet - som hadde begrep om eller oversikt over arten og utstrekningen av Gestapos voldsmetoder her hjemme før de etter kapitulasjonen ble avslørt. Og om det norske folk ved krigens begynnelse hadde visst at Gestapo skulle ha opptrådt som de gjorde, så er jeg for min del ikke i tvil om at en alminnelig og homogen rettsfølelse ville ha krevet den samme strenge bedømmelse av disse krigsforbrytelser som anordningen av 1945 gir uttrykk for. Jeg er for så vidt ikke enig i den uttalelse fra forarbeidene til landssvikanordningen som forsvareren i denne forbindelse har påberopt seg og hvor det heter at det under de forhold vi hadde under krigen - med landet hærtatt, Kongen og regjeringen utenlands- storting og Høyesterett ute av funksjon - ikke «har vært mulig å holde straffelovgivningen ajour med den rettsfølelse som har vokset seg frem i vårt folk i denne tid.» Hvis den her fremhevede setning skal forståes slik at det norske folks rettsfølelse har undergått en endring i løpet av krigsårene, så mener jeg det er galt. Da er det vel riktigere å si at det norske folks rettsfølelse med henblikk på de umenneskelige forbrytelser vi her står overfor, først kunne gi seg uttrykk etter som disse forbrytelser kom til folkets kunnskap.

Det følger av den begrunnelse jeg har gitt for mitt resultat at jeg mener det ikke er noen motstrid mellom dette og Høyesteretts standpunkt i de landssviksaker hvor spørsmålet om forholdet mellom Grunnlovens §97 og de anordninger som kommer til anvendelse har vært avgjort eller drøftet. Jeg minner her om hva jeg har uttalt om krigsforbrytelsenes karakter som forgåelser mot folkerettslige regler - «krigens lover og sedvaner» - og den tilsvarende almene karakter av oppgjøret med forøverne. Dette i motsetning til de forbrytelser som de enkelte allierte nasjoners quislinger har gjort seg skyldig i, hvor det - selv i de tilfelle hvor det dreier seg om torturister - er den landsforræderske side ved deres forbryterske forhold som kommer i forgrunnen og det derfor er krenkelsen av vedkommende lands nasjonale lovgivning som blir det karakteriserende trekk. Forøvrig viser jeg angående fortolkningen av Grunnlovens §97 i dens anvendelse på strafferettens område, til Høyesteretts dom i saken mot Carl Stephanson, Rt-1945-26. Førstvoterende, til hvem de øvrige i det vesentlige sluttet seg, uttalte her: «Grunnlovens §97 er etter min oppfatning til hinder for at en lov setter straff for tidligere rettmessige handlinger, og i

Side:204

prinsippet også for at loven skjerper straffen for tidligere straffbare handlinger.» Jeg forstår det slik at førstvoterende ved den reservavasjon som ligger i uttrykket «i prinsippet» har villet la åpent spørsmålet om hvorvidt en straffskjerpelse i kraft av en senere vedtatt lov i alle høve vil være utelukket som følge av bestemmelsen i Grunnlovens §97. Og når det i teorien har vært lært med bred penn at den skranke som Grunnlovens §97 setter på strafferettens område er absolutt, så har sikkert ingen tenkt på slike forhold som danner bakgrunnen for det tilfelle som vi her behandler.

Idet jeg altså ikke finner at det er grunn til å tilsidesette anordningen av 4 mai 1945 - jfr. loven av 6 juli samme år - som grunnlovsstridig anvendt på det tilfelle som behandles i denne sak, går jeg over til anken over straffutmålingen.

Om de handlinger som tiltalte er dømt for, viser jeg til den utførlige beskrivelse og til den karakteristikk som er gitt i lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er enig med lagmannsretten i at dødsstraff må anvendes i dette tilfelle. Jeg viser til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt, og som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jeg er altså også enig med lagmannsretten i at det i det foreliggende tilfelle ikke er grunn til å anvende en mildere straff i medhold av bestemmelsene i anordningen av 4 mai 1945 §5 om at straffen kan nedsettes når gjerningsmannen har handlet i henhold til befaling av overordnet. For meg er det i så henseende avgjørende hva lagmannsretten har funnet bevist, nemlig at tiltalte for så vidt har handlet fritt - han har i de fleste tilfelle handlet på eget tiltak men i forståelse med sine foresatte.

Forsvareren har pekt på det uhørte press som det nazistiske system la på tyskerne og at de underordnede ble villedet med hensyn til rettmessigheten av å anvende de metoder som de brukte. Til dette har jeg å si at de mishandlinger som tiltalte har gjort seg skyldig i er en så grov krenkelse av «menneskelighetens lover» at han, tross all propaganda, ikke kan ha vært i tvil om at de -uansett formålet - var, ikke bare i høyeste grad moralsk forkastelige, men også rettsstridige.

Etter dette mener jeg lagmannsrettens dom må opprettholdes

Jeg stemmer for kjennelse med slik

S L U T N I N G :

Anken forkastes.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg antar at det ikke er anledning til å anvende de strengere straffebestemmelser i provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 annet ledd på de i saken omhandlede forbrytelser, som alle er begått før denne anordning ble utferdiget.

Jeg går med førstvoterende ut fra at anordningen, overensstemmende med motivenes forutsetning, må forståes således at den skal

Side:205

komme til anvendelse på eldre forbrytelser. Dette er ganske visst ikke kommet til uttrykk i anordningens tekst, hva der antagelig forklares ved følgende uttalelse i motivene (s. 2.):

«Folkeretten fastslår at overtredelse av krigens lover og sedvaner er forbrytelser og straffbare. Det består med andre ord en folkerettslig straffeaksjon som trer i virksomhet i og med krigstilstanden. Som følge herav kan det ikke bli spørsmål om straff med tilbakevirkende kraft, uansett om de nasjonale straffebestemmelser som måtte bli brakt i anvendelse overfor krigsforbryterne, er utferdiget etter at forbrytelsen var forøvet.»

Dette resonnement som også er kommet til uttrykk i lagmannsrettens dom og er nærmere utviklet i førstvoterendes votum, kan jeg ikke godkjenne. For det første antar jeg at det følger av Grunnlovens §96 at norske domstoler ikke kan dømme til straff uten hjemmel i lov og derved forstår jeg da norsk formell lov eller dermed likestillet beslutning av norsk myndighet. Det kan her ikke gjøre noen forandring om der eksisterer en folkerettslig straffesanksjon som kan bringes i anvendelse av folkerettslige organer eller - som opplyst i motivene - av domstolene i land hvis rettsforfatning tillater å idømme straff uten særskilt lovhjemmel. Jeg henviser herom til anordningens motiver, hvor det (s. 4) sies at «en slik innstilling er fremmed for norsk rettstankegang. Norske domstoler kan bare straffedømme i henhold til norsk straffelov, borgerlig eller militær. Prinsippet i Grunnlovens §96 må i denne sammenhengføre til at det ikke er anledning til arbitrær anvendelse av en ubestemt folkerettslig sanksjon. Folkeretten utgjør ikke hos oss som etter forskjellige fremmede rettssystemer en integrerende del av den indre rett. For at en folkerettslig forskrift av materiell lovs karakter skal kunne anvendes av norske domstoler, må den ved en særskilt lovgivningsmakt være opptatt i norsk rett».

Til denne uttalelse kan jeg helt slutte meg. Og jeg kan tilføye at våre rettergangslover så vel for vanlige straffesaker (§286) som for militære straffesaker i krigstid (§145) krever at tiltalebeslutningen ved sin beskrivelse av det straffbare forhold skal fremheve de i loven beskrevne kjennemerker og henvise til den eller de straffebestemmelser som antas å kunne komme til anvendelse. Alene for standrettsbehandling er disse krav ikke oppstillet, men at der heller ikke i disse saker kan anvendes straff uten hjemmel i norsk lov, fremgår av den militære straffeprosesslovs §6, jfr. §1. Allerede disse bestemmelser ville etter min mening ha vært til hinder for at de i saken omhandlede forbrytelser kunne ha ledet til domfellelse etter folkeretten på den tid da de ble foretatt.

Men er dette så, følger derav etter min oppfatning som en nødvendig konsekvens, at den lov som gir hjemmel for norske domstolers håndhevelse av folkerettslige straffesanksjoner, vil få tilbakevirkende kraft hvis man anvender den på handlinger som er foretatt forut for dens utferdigelse.

Hovedspørsmålet i saken blir da for meg om sådan tilbakevirkning ville stå i strid med Grunnlovens §97. Som av førstvoterende nevnt, har det i vår rettslitteratur - uansett den meningsforskjell

Side:206

som har hersket når det gjelder forståelsen av det nevnte grunnlovsbud i dets anvendelse på lover av privatrettslig og forvaltningsmessig innhold - alltid vært ansett som hevet over tvil at dette bud danner en absolutt hindring for at en straffelov til skade for tiltalte bringes til anvendelse på handlinger som er foretatt før lovens ikrafttreden. Dette ikke bare således at der ikke er adgang til å belegge en handling med straff som var straffri etter den lovgivning som gjaldt da handlingen ble foretatt - det spørsmål foreligger ikke her - men også således at der ikke er adgang til ved ny lov å skjerpe straffen for eldre forbrytelser. Vår lovgivning har alltid bygget på denne forståelse av Grunnlovens §97, og dette er åpenbart grunnen til at spørsmålet ikke er blitt forelagt domstolene. På denne forståelse bygger også den lovgivning som er blitt til under den tyske okkupasjon. Således ble den provisoriske anordning av 22 januar 1942 om straff for medlemskap i N.S. ikke tillagt tilbakevirkende kraft. Det samme gjelder de provisoriske anordninger av 3 oktober 1941 og 22 januar 1942 som bl.a. innførte dødsstraff for forskjellige forbrytelser mot den alminnelige borgerlige straffelov, - sistnevnte anordning kommer jeg tilbake til senere. Også landssvikanordningen synes prinsipielt å bygge på den samme forståelse av Grunnlovens §97, se motivene 92, hvor det betegnes som «utvilsomt stridende mot fredstidens fortolkning av Grunnlovens §91 å idømme dem (landssvikerne) m a k s i m u m s s t r a f f etter. kap. 8 og 9, og d e s s u t e n en eller flere av de nye straffer». Ved håndhevelsen av landssvikanordningens bestemmelser har man gått ut fra den samme forståelse, uten at det dog vites å foreligge noen prinsipiell rettsavgjørelse av spørsmålet, fordi en avvikende fortolkning ikke har vært hevdet; jeg kari imidlertid henvise til uttalelser under voteringen i den av førstvoterende nevnte høyesterettsdom 27 august 1945 i straffesak mot Carl Stephanson (Rt-1945-26 f.) og i Høyesteretts kjennelse 24 november 1945 i straffesak mot Magnus Værnes Eide (Rt-1945-263).

Jeg anser det således ikke tvilsomt at det, iallfall under normale forhold, ville stride mot Grunnlovens §97 å anvende en lov som fastsetter dødsstraff, på handlinger som dengang de ble foretatt, bare var belagt med frihetsstraff, slik som tilfellet er i nærværende sak.

Spørsmålet blir da om de ekstraordinære forhold som krigen og okkupasjonen har ført med seg, gjør at man kan underkaste §97 en friere fortolkning, eller som jeg heller ville uttrykke det, om disse ekstraordinære forhold kan gjøre det tillatelig (helt eller delvis) å tilsidesette det nevnte grunnlovsbud, slik som det rettelig må forståes. Spørsmålet er berørt i landssvikanordningens motiver hvor det (s. 91) uttales at «en streng håndheving av Grunnlovens §97 fører heller ikke særlige ulemper med seg» under alminnelige forhold, «straffelovgivningen kan til enhver tid holdes á jour med de skiftende behov og med endringer i folkets rettsfølelse». Men motivene fremholder samtidig at situasjonen nå ligger helt annerledes an, idet det på grunn av forholdene ikke har vært mulig «å holde straffelovgivningen á jour med den rettsfølelse som har vokset

Side:207

seg frem i vårt folk i denne tid», og at «sterke grunner taler for å tolke §97 mindre strengt enn under fredstidens rolige forhold».

For så vidt disse betraktninger kunne tyde på at det har vært meningen at landssvikanordningen skulle tillegges tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte, er denne forståelse som før nevnt, ikke blitt fulgt i praksis. Forarbeidene til anordningen 4 mai 1945 berører ikke spørsmålet, hva der forklares ved den tidligere imøtegåtte tankegang, at der ved denne anordning ikke blir spørsmål om egentlig tilbakevirkning.

Overfor de betraktninger som jeg her kortelig har referert, peker jeg for det første på at der ikke under okkupasjonen har vært noen rettslig hindring for at straffelovgivningen kunne holdes á jour. Regjeringen har den hele tid gått ut fra at så lenge Stortinget var ute av funksjon, kunne Kongen gi de nødvendige lover som provisoriske anordninger, og Høyesterett har sagt seg enig heri og har brakt de provisoriske anordninger av strafferettslig innhold i anvendelse, jeg henviser særlig til høyesterettsdom i Rt-1945-13 flg. (straffesak mot Reidar Haaland). Og jeg fremhever, hva jeg i denne sak legger særlig vekt på, at nettopp det emne som omhandles i anordningen 4 mai 1945, straff for utenlandske krigsforbrytere, også er gjort til gjenstand for lovgivning tidligere under okkupasjonen, nemlig ved den før nevnte provisoriske anordning av 22 januar 1942 om tillegg til straffelovens kap. 19, 21 og 22. Denne anordning, som ifølge motivene nettopp tar sikte på å ramme grove legemsbeskadigelser, drap og mishandlinger, foretatt av «tyskerne og deres hjelpere», bestemmer at dødsstraff kan anvendes for forbrytelser som i de nevnte straffelovskapitler er belagt med livsvarig fengsel. Lovgiveren fant altså dengang ikke grunn til å belegge andre forbrytelser mot de nevnte kapitler med dødsstraff, således heller ikke slike forbrytelser som dem tiltalte i nærværende sak er dømt for. Det som senere er hendt, er altså at lovgivningsmyndigheten etter tre års forløp, henimot okkupasjonens opphør, er kommet til det resultat at anordningen av 1942 ikke gikk langt nok, men at også forbrytelser av den i nærværende sak omhandlede karakter bør medføre dødsstraff.

Jeg er klar over at der kan ha vært faktiske vanskeligheter av forskjellig art ved å holde lovgivningen á jour, f. eks. vanskelige arbeidsforhold og utilstrekkelig kontakt med folkemeningen hjemme. Også forhandlingene med de allierte om behandlingen av krigsforbryterne kan ha sinket lovarbeidet. Men slik som jeg ser det, kan disse vanskeligheter ikke rettferdigggjøre at man tillegger den provisoriske anordning tilbakevirkende kraft på tross av Grunnlovens forbud.

Den sentrale idé i Grunnlovens §97 er etter min oppfatning ikke bare dette at forbryteren på forhånd skal kunne kjenne den straff som truer ham. Også dette er et viktig hensyn, men det er ikke avgjørende for forståelsen av det nevnte grunnlovsbud, og man kan ikke anføre mot å bruke §97 at forbrytere av den type det her er tale om, neppe har ventet seg annen straff enn døden såfremt Tyskland tapte krigen. Et annet likeså viktig synspunkt ved

Side:208

fortolkningen av §97 er dette at statsmyndigheten - det være seg den lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet - ikke skal kunne belegge en allerede utført handling med straff etter sitt frie skjønn. Grunnlovens §97 må med andre ord oppfattes således at den fullstendiggjør det fundamentale prinsipp som er uttalt i §96, at ingen kan straffedømmes uten etter lov. Dette prinsipp forutsetter at loven er vedtatt allerede før den forbryterske handling er forøvet, og denne konsekvens er det vår Grunnlov har trukket i sin §97.

At det foreliggende tilfelle skulle ligge utenfor det område som bestemmelsen i Grunnlovens §97 har hatt til hensikt å regulere, kan jeg ikke anta. Grunnloven og dens historiske forbilleder er blitt til i en periode av krig og revolusjon - heller ikke terror var ukjent, selv om det kan sies at grunnlovgiverne ikke har kunnet forestille seg den form for krigsførsel som Tyskland har brakt i anvendelse under den siste krig. §97 er ikke skrevet for bestemte situasjoner, men som uttrykk for et rettsprinsipp som etter grunnlovgivernes mening hørte hjemme i en fri rettsforfatning. Og man skal etter min mening være varsom med å innsnevre bestemmelsens rekkevidde fordi om situasjonen er ekstraordinær. I normale tider har bestemmelsen mindre betydning, iallfall på strafferettens område, fordi den bare sier det som allikevel ville følge av folkets rettsfølelse. Det er i urolige tider at bestemmelsen har sin betydning. Og i en henseende kan man si at den foreliggende situasjon nettopp er en slik som §97 er skrevet for, eller hvor bestemmelsen iallfall har sin naturlige anvendelse: Den rettsfølelse som, for å tale med landssvikanordningens motiver, «har vokset seg frem i vårt folk i denne tid», den har vokset frem under inntrykket av forferdelse og harme over de skjenselsgjerninger som er begått, og av uro og bekymring. Om rettsfølelsen, som av førstvoterende fremholdt, ville ha vært den samme før okkupasjonen, tør jeg ikke ha noen mening om. Hvor sterkt jeg, som alle, føler at de forbrytelser som er begått mot vårt folk krever streng straff, kan jeg dog ikke se bort fra den erfaringssetning, at en atmosfære som den jeg har nevnt, er egnet til å vanskeliggjøre en rolig og rettferdig overveielse.

Den omstendighet at folkeretten tillater dødsstraff for forbrytelser av den heromhandlede art, kan ganske visst sies å tale for at den foreliggende anordning i og for seg ikke er urimelig. Men denne faktiske omstendighet kan etter min mening ikke gjøre det berettiget, i strid med vår Grunnlov, å bruke anordningens bestemmelser på tidligere handlinger. Jeg kan heller ikke slutte meg til den av førstvoterende nevnte betraktning, at det ville være urimelig om §97 skulle kunne påberopes av fremmede voldsmenn, borgere av en stat som har gått til angrep på Norge. Her er det for me avgjørende at §97 inneholder et bud som er rettet direkte til landets myndigheter, først til lovgiveren, men også til dommeren, et bindende bud om hvorledes retten skal pleies i vårt land. Men i sin virkning blir bestemmelsen selvsagt også et vern for forbryteren, og det uten hensyn til forbrytelsens art eller grovhet. Og jeg vil tillike peke på at man ikke kan trekke den enkelte tysker til ansvar for at han er kommet hit til landet - hvor folkerettsstridig det tyske angrep

Side:209

enn var. Det han kan straffes for er de misgjerninger han har forøvet under sitt opphold her. De er i dette tilfelle svære, men det forhindrer ikke at hans forhold - av norske domstoler - helt ut skal bedømmes etter norsk lov og Grunnlov.

Jeg kommer således, som allerede nevnt, til det resultat at det ikke er grunnlovsmessig adgang til å anvende den provisoriske anordning av 4 mai 1945 §3 på de her omhandlede forbrytelser. Straffen kan da ikke settes høyere enn til fengsel i høyst 13 år og 6 måneder - det skal jeg straks komme tilbake til. Dette resultat tilfredsstiller meg ikke. Jeg ville hvis jeg fant at jeg hadde anledning til det, ha stemt for en langt strengere straff, uten at jeg etter mitt resultat behøver å gå nærmere inn på straffutmålingsspørsmålet. Jeg er heller ikke blind for at det kan virke støtende for den alminnelige rettsfølelse at fremmede forbrytere av tiltaltes type dømmes til tidsbegrenset fengsel, mens norske torturister dømmes til døden eller livsvarig frihetsstraff, hvorved dog er å merke at disse dømmes ikke bare for tortur, men også for landssvik. Men når man ser saken på lengere sikt, betegner det ikke noen ulykke at en forbryter, eller en gruppe av forbrytere, får en mindre straff enn den dommeren kunne ønske å anvende. Og i hvert fall står det for meg som mer vesentlig at domstolene ikke under rettsoppgjøret velger en vei som innebærer, eller kan bli oppfattet derhen, at man ikke uavkortet opprettholder den ubrytelige skranke mot vilkårlighet i strafferettspleien som vårt folk gjennom generasjoner har sett, og vurdert høyt, i Grunnlovens forbud mot å la et skjerpende straffebud virke tilbake i tiden.

Idet jeg således antar at straffebestemmelsene i den provisoriske anordning av 4 mai 1945 §3 ikke kan anvendes, antar jeg at domfeltes forhold må bli å henføre umiddelbart under straffeloven, som, jfr. dens §11 I, er anvendelig på forholdet. Etter det av lagmannsretten anførte, antar jeg heller ikke at det etter vanlige strafferettslige regler kan bli spørsmål om frifinnelse på grunn av straffrihetsgrunner som er nevnt i anordningens §5. Lagmannsretten har henført de forhold tiltalte er dømt for dels under straffelovens §228, dels under §229; i en rekke tilfelle har den ansett det bevist at de tilføyde legemsskader har ført til arbeidsudyktighet eller sykdom som har vart over to uker, således at annet straffalternativ i §229, fengsel i inntil seks år, kommer til anvendelse. Lagmannsretten har derimot ikke drøftet spørsmålet om å anvende straffelovens §232. Jeg finner det etter den beskrivelse av forholdet som lagmannsretten har gitt, ikke tvilsomt at legemsskaden i flere av de sist omhandlede tilfelle, således iallfall i de i tiltalen under II c, h og p omhandlede, forsettlig er voldt på en særlig smertevoldende måte, og at disse tilfelle derfor skulle ha vært henført under §232, etter hvilken bestemmelse maksimumsstraffen blir 9 år for den enkelte forbrytelse, fellesstraffen under anvendelse av straffelovens §62 altså maksimum 13 år og 6 måneder. At lagmannsretten ikke har drøftet spørsmålet om å anvende §232, skjønt dette lovsted var nevnt i tiltalebeslutningen, går jeg ut fra skyldes den omstendighet at spørsmålet ikke hadde noen betydning etter det resultat

Side:210

lagmannsretten kom til ved å anvende anordning av 4 mai 1945. Under disse omstendigheter antar jeg at Høyesterett må ha adgang til å bringe §232 til anvendelse. Aktor og forsvarer har for Høyesterett uttalt seg om den nye subsumsjon.

Jeg stemmer følgelig for at tiltalte dømmes for forbrytelse mot straffelovens §228, §229 og §232, sammenholdt med §62 til fengsel i 13 år og 6 måneder. Da jeg etter rådslagningen vet at min mening ikke deles av rettens flertal, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bonnevie: Med hensyn til spørsmålet om Grunnlovens §96 og §97 er til hinder for å bringe anordningen av 4 mai 1945 i anvendelse på tiltaltes forhold er jeg i alt vesentlig enig med dommer Holmboe.

For meg står det slik at den naturlige konsekvens herav bør være, at lagmannsrettens dom oppheves. Derigjennom vil lagmannsretten få høve til under iakttagelse av bestemmelsen i straffeprosesslovens §342 siste punktum å ta standpunkt til spørsmålet om forholdet kan subsumeres under en eller flere andre straffebestemmelser i den borgerlige eller i den militære straffelov som ikke er nevnt i tiltalebeslutningen. Jeg nevner i denne forbindelse spesielt straffelovens §86 og jeg peker på at hvis forholdet rammes av §86, vil dødsstraff kunne idømmes etter denne paragraf, jfr. den provisoriske anordning av 3 oktober 1941 og uten hinder av Grunnloven.

I lagmannsretten ble spørsmålet om subsumsjon under straffelovens §86 ikke brakt på bane. Under sakens behandling her i Høyesterett har aktor på forespørsel opplyst at Riksadvokaten allerede dengang tiltalen ble reist, hadde overveiet om tiltaltes forhold gikk inn under straffelovens §86, og var kommet til det resultat at §86 her ikke var anvendelig, og dette er fremdeles påtalemyndighetens oppfatning.

Jeg er for mitt vedkommende langtfra sikker på at dette er riktig. Selve ordlyden av §86 utelukker ikke bestemmelsens anvendelse på enhver, endog på krigsmenn tilhørende de fiendtlige hærstyrker, - vel å merke når de handlinger det dreier seg om er rettsstridige. Når straffelovens §86 uttrykkelig gjør handlingens r e t t s s t r i d i g h e t til betingelse for dens straffbarhet, er derigjennom sagt at den fiendtlige stats borgere som regel ikke vil kunne rammes av denne straffebestemmelse. Det er selvsagt i sin alminnelighet ikke rettsstridig for den fiendtlige stats borgere å bære våpen mot Norge eller å yte Norges fiende bistand i råd og dåd.

For en meget viktig gruppe av handlingers vedkommende - som innebærer bistand til Norges fiende - vil imidlertid handlingene være rettsstridige, nemlig handlinger som etter sin konkrete beskaffenhet er i strid med sikre folkerettslige regler for krigsførsel. Til den slags handlinger hører etter min mening tortur brukt som middel til å fremtvinge opplysninger av interesse for krigføringen.

Jeg finner i øvrig ikke for tiden grunn til å ta bestemt standpunkt til spørsmålet om hvorvidt tiltaltes forhold, slik som det i lagmannsrettsdommen er beskrevet, er straffbart etter straffelovens §86. Skulle det under voteringen vise seg at Høyesteretts flertall

Side:211

vil avsi fellende dom og herunder subsumere tiltaltes forhold tillike under straffelovens §86, vil det bli nødvendig for meg å ta standpunkt til realitetsspørsmålet. Men jeg må etter rådslagningen gå ut fra, at en slik eventualitet ikke vil bli aktuell.

Når jeg prinsipalt finner å måtte stemme for oppheving av lagmannsrettens dom, vil jeg ikke dermed ha sagt, at jeg anser det utvilsomt at Høyesterett her er avskåret fra uten ny lagmannsrettsbehandling å avsi fellende dom etter straffelovens §86. Jeg henviser om spørsmålet i sin alminnelighet til Skeie, Straffeprosess II 74 flg. men jeg lar spørsmålet stå åpent i anvendelse på det foreliggende tilfelle, for jeg mener, at selv om der her muligens er prosessuell adgang til for Høyesterett å avsi fellende dom med den nevnte nye subsumsjon, vil det være det tryggeste og derfor riktigste å gå veien om ny lagmannsrettsdom. Herigjennom oppnår en også å få se lagmannsrettens syn på selve straffutmålingsspørsmålet på grunnlag av en riktig subsumsjon.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Schjeldørup: Jeg er kommet til samme, resultat som førstvoterende og kan med en enkelt reservasjon slutte meg til første del av hans begrunnelse. - Uten at jeg her nærmere skal redegjøre for mitt syn, og hva jeg grunner det på, nøyer jeg meg med å uttale at det for meg er tilstrekkelig og for så vidt avgjørende, at det tiltalte i realiteten er dømt for, ikke er for en krenkelse av norsk lov i engere forstand, men for å ha krenket de ved universell sedvanerett fastslåtte landkrigens lover og sedvaner, som for forholdet mellom Norge og Tyskland og for deres borgere trådte i kraft 9 april 1940, og vil vedbli å være gjeldende inntil fred blir avsluttet. Anordningen av 5 mai 1945 og de i dens §1 første punktum nevnte eldre norske straffebestemmelser er altså etter min mening i forhold til krigens lover og sedvaner ikke å oppfatte som annet og mer enn rene tolkningsregler på lignende måte som landssvikanordningens innledende bestemmelser er tolkende og utfyllende rettsregler i forhold til straffelovens §86. I kraft av de nevnte universelle rettsregler som jeg altså mener var umiddelbart bindende for tiltalte, var hans handlinger dengang de ble foretatt forbrytelser som kunne straffes med døden. Noe spørsmål om å anvende straff som er strengere enn den som på gjerningstiden var knyttet til de begåtte handlinger, er det således etter min mening ikke spørsmål om. Krigens lov med dens hårde maksimale straffebestemmelse var tydelig nok.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. I tilslutning til hva han har anført, skal jeg i anledning av dissensen gjøre noen bemerkninger om lovanvendelsen.

De straffebestemmelser som det i nærværende sak blir tale om å anvende, er den borgerlige straffelovs §228 flg. og anordningen av 4 mai 1945 (nå lov av 6 juli s. å.). Annenvoterende stemmer i konsekvens av sin oppfatning av Grunnlovens §97 for å anvende straffelovens bestemmelser på tiltaltes handlinger.

Side:212

Gjerningsinnholdet for tiltaltes forbrytelser - legemsbeskadigelse, grovt smertevoldende midler med døden til følge - finnes ganske visst også straffet i straffelovens §228 fig. Men den form for disse forbrytelser, som foreligger her i saken, og som består i en metodisk og fortsatt anvendelse av særlige torturmidler under gjennomføringen av okkupantens krigsformål her i landet, er av en helt annen karakter enn de forbrytelser som den borgerlige straffelov har for øye. Denne forskjell er så vesentlig at den foreliggende serie av straffbare handlinger må sies å tilhøre en helt annen forbrytelseskategori enn forbrytelser mot straffelovens §228 fig. Det særlig straffbare ved disse forbrytelser ville derfor ikke få sin fulle strafferettslige vurdering ved anvendelsen av den borgerlige straffelovs bestemmelser. Man kan etter min oppfatning endog si at den vesentligste side av forbrytelsene ikke ville bli straffet om man var henvist til å bruke den borgerlige straffelovs bestemmelser. At dette ville være ufyldestgjørende sier seg selv.

På den annen side er, som av førstvoterende og dommer Schjelderup fremhevet, allerede for lengst i folkeretten fastslått, at disse handlinger er «krigsforbrytelser», og som sådanne straffbare med inntil dødsstraff. Denne rettsordning var derfor tiltalte i nærværende sak undergitt da han begikk sine forbrytelser. Dette ville klart ha vist seg såfremt folkerettens rettsordning også på strafferettens felt umiddelbart hadde kunnet gjennomføres ved våre domstoler, således som tilfellet er i enkelte andre land. Dommer Schjelderup antar at også våre domstoler har kompetanse hertil. Den alminnelige mening hos oss har dog hittil vært at Grunnlovens §96 hindrer, at straffedom kan avsies av norsk domstol uten formell hjemmel i en norsk lov. Jeg er tilbøyelig til å holde meg hertil. Det er nok mulig at vårt land kan komme i så ekstraordinære forhold at man må komme til å nå frem til det resultat, som dommer Schjelderup antyder. Det er imidlertid som av førstvoterende fremholdt ikke nødvendig i nærværende sak å gå inn på dette spørsmål, idet anordningen av 1945 foreligger som den formelle hjemmel. Etter denne anordning kan våre domstoler straffe krigsforbrytelser, således som en fyldestgjørende strafferettslig bedømmelse tilsier.

Når det så spørres om den omstendighet, at anordningen kom først e t t e r forbrytelsens forøvelse bevirker at dens bestemmelser i medhold av Grunnlovens §97 ikke kan anvendes her i saken, oppnåes det riktige synspunkt ikke ved å hense til hvordan tiltaltes stilling ville vært etter den borgerlige straffelovs bestemmelser. Hans strafferettslige forhold ved forøvelsen av forbrytelsene var bestemt ved at han den gang var undergitt f o l k e r e t t e n s rettsbud (altså krigsforbrytelse med straff inntil dødsstraff). Selv om man går ut fra at disse bud på grunn av Grunnlovens §96 ikke dengang kunne gjennomføres ved våre norske domstoler, så endrer ikke dette hans strafferettslige stilling materielt sett, - men måtte bare medføre at strafforfølgningen ble å gjennomføre ved anordnede folkerettsdomstoler, således som det skjer ellers mot krigsforbrytere. Idet anordningen av 1945 i lovs form kun sammenfatter disse folkerettens rettsbud som norsk rett kan jeg med

Side:213

førstvoterende ikke se at anordningens straffesatser stiller tiltalte i noen ugunstigere strafferettslig stilling enn han var før anordningen. Det er dermed avgjort, at anvendelsen av anordningen på eldre handlinger ikke støter an mot Grunnlovens §97.

For dette resultat synes også den omstendighet å kunne anføres at okkupasjonsmaktens utøvere under sin virksomhet her i landet var undergitt tyske lover og tysk strafferett, og at tiltalte derfor naturlig kunne regne med at hans handlinger ikke ble pådømt etter norsk lov. Jeg lar stå derhen om denne ordning var hjemlet i folkeretten eller kun var en faktisk følge av okkupantens maktstilling. Men når forbrytelsen således på forøvelsestiden ikke kunne straffes etter norsk lov, synes det å være lite rimelig å tolke Grunnlovens §97 så at den gir forbryteren adgang til nå etter okkupasjonens opphør å forlange seg behandlet etter forøvelsestidens norske lovbud.

Minoritetens standpunkt i saken fører altså til at tiltalte fritas for å bli dømt som krigsforbryter og i stedet blir dømt for overtredelse av den borgerlige straffelovs bestemmelser om legemsbeskadigelser, altså for en forbrytelse av en annen og langt mindre alvorlig art enn den han virkelig har begått. Nå er Grunnlovens §97 i sin generelle form uttrykk for et rettferdsprinsipp. Det skal da sterke og avgjørende grunner til for å godta denne tolkning som fører til et resultat som også i annenvoterendes votum er fremholdt å være støtende for en naturlig rettsfølelse. Sånne grunner foreligger så vidt skjønnes ikke.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg kan også i det vesentlige tiltre dommer Larssens uttalelse, som såvidt jeg har oppfattet er i overensstemmelse med førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Grette: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og slutter meg i det vesentlige til den begrunnelse som han har gitt, og som for meg er tilstrekkelig.

Dommer Evensen: Likeså.

Dommer Stang: Som herr dommer Alten.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Holmboe.

Dommer Berger: Som herr dommer Bonnevie.

Dommer Bahr: Som herr dommer Grette.

Justitiarius Berg: Som dommer Stang. Jeg vil ellers også for øvrig tilføye at jeg deler det syn på folkeretten som dommer Schjelderup har gjort seg til talsmann for. Fiender som bryter inn i landet vårt og overfaller folket, står utenfor det norske rettssamfunnet. Vi har ingen andre rettsplikter mot dem enn de som følger av folkeretten.

Side:214

Av lagmanrettens dom:

Tiltalte nr. 1, A er født xx.xx.1909, tidligere kjøpmann, enkemann, ingen barn, bopel Hamburg.

Riksadvokaten har under 15 oktober 1945 satt de tiltalte under tiltale ved denne rett etter

I. Den almmnelige borgerlige straffelovs §228 - jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere §3 som skjerper straffen

a) når det ved handlingen er voldt betydelig skade på legeme eller helbred, betydelig lidelse, langvarig frihetsberøvelse eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom,

b) når handlingen har hatt døden til følge selv om dette ligger utenfor gjerningsmannens forsett,

c) når det foreligger gjentatte overtredelser av straffelovens kap. 21, 22 og 25,

d) når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter.

Grunnlaget for tiltalen er:

I slutten av februar eller begynnelsen av mars 1945 mishandlet de tiltalte Carl Oddvar Erichsen under forhør på Victoria Terrasse, ved å kommandere ham til knebøyninger over et så langt tidsrom at han ble legemlig svekket. Deretter slo de ham med kølle over rygg og sete, og til slutt badet de ham i naken tilstand med påsatt håndjern og sammenbundne ben i iskalt vann, hvorunder han gjentagne ganger ble dukket under til tross for at han da var blitt merkbart svakere, alt med den følge at han umiddelbart etter badet falt sammen, og avgikk ved døden samme dag.

I. den alminnelige borgerlige straffelov §229, jfr. §232.

Grunnlaget for tiltalen er:

1. For begge de tiltaltes vedkommende:

a) Den 28 februar 1945 mishandlet de tiltalte Per Henrik Borgen under forhør på Viotoria Terrasse, ved å tilføye ham knyttneveslag på kjevene og over ørene, gripe ham i luggen og holde ham, mens han ble slått med en 70 cm lang gummibatong over ryggen fra nakken ned til knærne så han hovnet opp og ble mørkeblå, fikk sterke smerter i korsryggen, og sterk øresus. Under forhøret satte Erlandsen brennende sigarettstumper på fornærmedes fingernegler, hvilket forårsaket sterke smerter.

b) Den 2 mars 1945 og følgende dager, mishandlet de tiltalte Jan Henrik Tveten under forhør på Victoria Terrasse, ved å slå ham med knyttnevene i ansiktet, slå ham med kølle over ryggen, setet, lår og kraveben, så han var blå på ryggen og lårene.

c) Den 8 mars 1945 mishandlet de tiltalte Arne Iversen, under forhør på Victoria Terrasse mens denne var påsatt håndjern, ved å slå ham med politikølle, for tiltalte nr. 2,s vedkommende med en lenger kølle av gummi innlagt med stålwire over hele kroppen i et par timer så

Side:215

han måtte ha lægebehandling idet han var hudløs på rele ryggen. Sårene ble betente og det utviklet seg verkebyller, ansiktet var opphovnet og trommehinnen sprang på høyre øre.

d) Den 4 april 1945 mishandlet de tiltalte Henning Astrup, ved å tildele ham spark og knyttneveslag, og med påsatte håndjern og sammenbundne føtter kaste ham opp i et badekar fylt med iskalt vann. Under behandlingen ble han grepet i strupen og presset under vannet mens benene ble helst opp, og gjentagne ganger slått i ansiktet mellom hver av de 8-10 ganger han ble dukket under. Etter badet ble fornærmede av de tiltalte slått og sparket, samt slått med 1 1/2 meter lang gummikølle med innlagt stålwire mens han ble holdt nede på gulvet med hendene påsatt håndjern og strakt fremover. I denne stilling ble han trampet på hendene og slått med gummibatong over hele kroppen. Deretter ble han lagt over en stol og banket i nakken med gummikøllen. Som følge av behandlingen fikk fornærmede blodutredelser over hele kroppen, og var helt kullsort fra knærne opp til midt på ryggen.

e) Den 4 april 1945 mishandlet de tiltalte Erik Oscar Heiberg under forhør på Victoria Terrasse, ved å slå og sparke ham mens han var påsatt håndjern så håndleddene hovnet opp, sparke ham over leggene, knærne og i bekkenet og hvor de ellers kunne komme til, så han ble døv på venstre øre i en tid fremover og trommehinnen sprang, samt gripe ham i håret og snippen, og banke hodet hans hårdt mot murveggen. Som følge av behandlingen fikk fornærmede blodutredelser, hovnet opp i ansiktet og fikk skrubbsår og merker på knær og legger.

f) Den 19 april 1945 mishandlet de tiltalte Gunnar Dørum under forhør på Victoria Terrasse ved å tildele ham slag med knyttnever i hodet, ansiktet og over ørene så han hovnet opp. Deretter badet de ham i iskalt vann med hendene påsatt håndjern hvorunder tiltalte nr. 2 - med bistand av tiltalte nr. 1 sparket og slo ham i maven så han ramlet bakover i badekaret, tok fatt i bena og løftet dem opp så han kom med hodet under vannet, tok samtidig strupetak og klemte til så han fikk blå og gule merker etter det, la ham deretter tvers over badekaret med ryggen mot den ene kanten og bena mot den andre, og begynte å slå ham med kølle over lårene, samt tildelte ham knyttneveslag på ørene

g) Den 19 april 1945 mishandlet de tiltalte Arne Bror Christiansen under forhør på Victoria Terrasse ved å slå ham i ansiktet, mellomgulvet og brystet. Deretter ble fornærmede av tiltalte nr. 2 i nærvær av tiltalte nr. 1, tildelt en rekke slag over sete og rygg med en 30 cm lang gummikølle, mens han sto bøyet forover med hodet klemt fast mellom bena på den som holdt ham, så han hadde bloduttredelser, hovnet opp over øynene, samt leilighetsvis blødde fra nesen i 1 1/2 måned etterpå.

h) Den 20 april 1945 mishandlet de tiltalte Gunnar Torgersen ved å tildele ham en rekke slag i hodet med knyttneve og gummikølle slik at trommehinnen sprang på venstre øre, ved å sette håndjern på ham som stadig ble skrudd tettere sammen så håndleddene hovnet opp og han senere fikk blodforgiftning i håndleddene, deretter ved å dukke ham 4-5 ganger i iskalt vann med sammenbundne hender og føtter slik at fornærmede flere ganger mistet bevisstheten.

Side:216

i) Den 23 april 1945 mishandlet de tiltalte Karsten Klingenberg under forhøret på Victoria Terrasse ved å sette på ham håndjern som dro seg til så han fikk blødende sår rundt håndleddene, og fingrene ble følelsesløse, samt tildele ham knyttneveslag i ansiktet og kølleslag over hele kroppen samt over håndleddene og tommelfingrene, og deretter putte ham opp i et badekar med iskalt rindende vann hvorunder han ble dukket gjentagne ganger inntil han tilslutt mistet bevisstheten. Under badningen ble fornærmede satt på tvers av badekaret og ble herunder slått over leggene med kølle så blodet rant. Som følge av behandlingen fikk fornærmede et ribben knekket, sår på leggene, ble opphovnet på hendene og i ansiktet og fikk bloduttredelser rundt øynene.

2. For tiltalte nr. 1's vedkommende.

j) Omkring 15 november 1944 mishandlet han Tollev Midgaard under forhør på Victoria Terrasse, ved å slå ham i ansiktet så han falt av stolen han satt på, og deretter gjentange ganger slå og lugge ham, hvorunder han fikk slått i stykker en krone på en fortann, og under det siste forhør ved å kommandere ham til å utføre om lag 150 knebøyninger.

k) Den 22 desember 1944 mishandlet han Ludwig Wiese under forhør på Victoria Terrasse ved å slå ham i ansiktet med knyttede never så han mistet bevisstheten, og etter at han hadde gjenvunnet denne, tildele ham flere knyttneveslag i ansiktet så han hovnet opp og fikk et blødende sår bak venstre øre. I løpet av de neste tre måneder ble fornærmede ved gjentagne forhør av tiltalte nr. 1 slått i ansiktet med knyttneven, og tildelt håndkantslag over nakken.

l.) Den 27 desember 1944 mishandlet han Cato Ingar Brustad under forhør på Victoria Terrasse ved å slå ham på haken så han ravet, tildelte ham en rekke slag i ansiktet så han fikk bloduttredelser rundt begge øynene, og deretter kommanderte han ham til knebøyninger så lenge han orket, så han hadde vanskelig for å gå flere dager etterpå.

m) Den 5-6 januar 1945 mishandlet han Erik Malmo under forhør på Victoria Terrasse ved å slå ham over munnen og ellers hvor han traff i hodet, med flat hånd eller knyttnever hvorved han fikk slått ut halvparten av en jeksel, ble kvalm og kastet opp og blødde på innsiden av munnen, og fikk hovne lepper.

n) Den 13 januar 1945 og ved fire senere anledninger mishandlet han Erling Hanssen under forhør på Victoria Terrasse ved å slå ham gjentagne ganger i ansiktet så han fikk en sprekk i kjevebenet i høyre kjeve.

o) Noen dager etter den 2 mars 1945 mishandlet han Jan Henrik Tveten under forhør på Victoria Terrasse ved å sette på ham benklemme på høyre ben ovenfor kneet, som ble skrudd så hardt til at fornærmede besvimte av smertene, samt stikke en brennende sigarettstemp under haken på ham for å få ham til å våkne igjen. Behandlingen hadde til følge at benet ble nesten sort, og fornærmede kunne nesten ikke gå på det på flere dager.

p) Den 7 mars 1945 mishandlet han Arne Iversen under forhør på Victoria Terrasse ved å tildele ham flere slag med knyttneven og flat hånd i hodet og over ørene, deretter på baksiden av knærne med kølleslag som forårsaket intens smerte og hadde til følge at knærne hovnet

Side:217

voldsomt opp. Under forhøret ble fornærmede også kommandert til å gjøre knebøyninger og armhevninger til han falt over ende på gulvet, og ble deretter tildelt spark i siden og brystet. Deretter medvirket tiltalte nr. 1 til at fornærmede ble puttet ned i et badekar fylt med kaldt vann med sammenbundne hender og føtter og gjentagne ganger dukket under, og herunder ble fornærmede, mens han satt i det kalde vannet av en ukjent tilstedeværende tysker dusjet med varmt vann over hodet.

q) I tiden fra 4 april og utover mishandlet tiltalte nr. 1 under gjentagne forhør på Victoria Terrasse Morten Henrik Kielland ved å slå ham med knyttneve og flat hånd i hodet og over ørene så han var nesten døv på det ene øret et døgn, påsette håndjern med skarpe kanter, gripe fatt i snippen og vri til så han ble blåsprengt i ansiktet, samt slå ham i ansiktet flere ganger med en linjal så han fikk blødende rift i hodet, og deretter med påsatte håndjern og sammenbundne ben, dyppe ham ned i et badekar fylt med kaldt vann og dukke ham under til han holdt på å miste bevisstheten.

- - -

Tiltalte nr. 1, som før krigen var kjøpmann i Hamburg, har tidligere under krigen gjort tjeneste i Nord-Norge som grensepoliti. Han kom til Oslo og ble ansatt hos Gestapo på Victoria Terrasse i november 1944. Her ble han saksbearbeider i en avdeling (referat) som fortrinsvis hadde med etterforskning av den norske Mil.org. I denne egenskap har han gjort seg skyldig i de handlinger som er nevnt i tiltalebeslutningen under I. og II. 1 a-i og 2 j-q. Han har erkjent dette for alle posters vedkommende unntatt II o for så vidt den gjelder anvendelse av leggklemme. Ellers har han ikke annen merknad å gjøre til beskrivelsen i tiltalebeslutningen enn at beskrivelsen på enkelte punkter er noe overdrevet.

Om tyskernes bruk av tortur overfor fanger er det opplyst at denne ble innført fra 1941. De torturmidler som har betydning for denne sak er

1. Slag med 40-100 cm lange gummikabler, surret sammen 3 og 3 med tjæreband, og med vanlige norske politikøller.

2. Ørefiker og slag med knyttet neve.

3. «Wadenklemmen», leggklemmer, et redskap som skulle øve trykk på tykkleggmusklene og som ble tatt i bruk fra slutten av 1942 eller førstningen av 1943.

4. Kaldt bad som ble tatt i bruk i førstningen av 1945.

De kalde badene ble foretatt i vann tappet direkte fra kranen. Etter at den som skulle forhøres var avkledd ble han forsynt med håndjern og bena ble bundet sammen. Deretter ble han lempet opp i badekaret og dukket under gjentatte ganger. Dersom han søkte å holde pusten ble han stundom dunket i mellomgulvet. Mellom hver dukkert ble det stillet spørsmål til ham.

Retten anser det bevist at tiltalte har forholdt seg slik som angitt i tiltalebeslutningen og skal til utfylling av denne bemerke:

Til I. Carl Odvar Erichsen.

Det er bevist at Erichsen var en kraftig sportsmann og dyktig svømmer. Han led ikke av noen konstitusjonell mangel. Han ble flere ganger undergitt forhør som mistenkt for befatning med Mil.org. Under forhørene hadde

Side:218

tiltalte etter konferanse med en av sine kolleger kommandert Erichsen til knebøyninger i stort antall, 50-150 ganger. Da dette ikke nyttet ble det av tiltalte innberettet til hans overordnede som forordnet at det skulle foretas kaldt bad. Før badningen ble Erichsen underkastet et nytt forhør i 1 1/2 time med knebøyninger og kølleslag. Tiltalte forsto at Erichsen var svak etter behandlingen under forhøret. Da han ikke reagerte etter et par neddukninger ble badningen innstillet. Erichsen hadde vanskelig for å kle på seg og ble brakt ned til et kontor i etasjen under badet. Her ble han liggende på gulvet. Da tiltalte skjønte at det var fare på ferde, ble det hentet en tysk læge som foretok et par innsprøytninger på Erichsen, som imidlertid avgikk ved døden umiddelbart etter. På forlangende av kriminalrat Fehmer som var tiltaltes overordnede og var tilkalt, ga lægen attest for at Erichsen var død ved selvmord (hengning). Dette ble meddelt hans hustru.

Retten anser det bevist at Erichsen er død som følge av den behandling han var utsatt for. Da tiltalte måtte innse muligheten av denne følge av behandlingen vil han for dette forhold bli dømt etter straffelovens §228, annet ledd.

Tiltalebeslutningens II.

a. Per Henrik Borgen ble arrestert den 28 februar 1945 ved 14-tiden og tatt i forhør av tiltalte og hans norske medhjelper og tolk Erlandsen som oppfordret Borgen til straks å si sannheten. Det nyttet ikke å nekte da Gestapo hadde metoder til å få frem sannheten, ble det sagt ham. Da tiltalte og Erlandsen ikke fikk noe ut av Borgen, ble han først satt mot veggen og slått med flat hånd, senere ble han slått med knyttneve og batong på kroppen. Foruten tiltalte og Erlandsen var det også en annen nordmann til stede, han tok Borgen i håret og trakk ham ned. En tysker kom inn under forhøret og tok strupetak på ham.

Det var vesentlig Erlandsen som slo Borgen, men tiltalte ledet forhøret og også han slo ham bl.a. I ansiktet med flat hånd. Borgen fikk også et slag eller støt med batong i brystet så han mistet pusten. Erlandsen truet med å brenne ham med en tent sigarett, men det kan ikke ansees bevist at tiltalte var oppmerksom på det.

Resultatet var at Borgen hadde smerter i det ene øre, sannsynligvis på grunn av brist på trommehinnen. Setet hovnet opp og ble mørkeblått av bloduttredelsene og han har fremdeles smerter i korsryggen.

b. Johan Henrik Tveten ble arrestert 13 januar 1945 og ble da underkastet et foreløbig forhør av en tysker som han ikke vet navnet på. Den 2 mars ble han hentet til et nytt forhør på Victoria Terrasse, og dette ble ledet av tiltalte med Erlandsen som tolk og hjelper. Straks han kom inn ble han slått med gummikølle av Erlandsen. På tiltaltes bord ble lagt frem fem forskjellige køller. Tiltalte slo ham i ansiktet med knyttneve og truet med å skyte både Tveten, hans far og bror som var arrestert samtidig med ham. Tveten hadde hele tiden håndjern på. Han ble slått av Erlandsen med kølle. Etter behandlingen ble han ført ned i arrestrommet i kjelleren på Victoria Terrasse og etter en stunds forløp tatt opp til nytt forhør, der han påny ble slått med kølle av Erlandsen, mens tiltalte stadig stillet spørsmål. På denne måten ble Tveten behandlet hver dag i en hel uke. Ved første

Side:219

forhør var tiltalte edru, men senere drakk han under forhørene og var beruset. Tveten hadde alltid håndjern på under forhørene.

c. Ved en anledning da Tveten ble hentet til forhør var tiltalte alene med ham. Tiltalte var da beruset. Han satte benklemme på Tvetens høyre ben ovenfor kneet og skrudde til med den følge at Tveten besvimte. Han ble kalt til bevissthet ved at tiltalte satte en brennende sigarett på hans hake. Resultatet av tiltaltes behandling var at Tvetens ben ble blåsort og at han manglet førlighet i det i noen dager.

p og c. Arne Iversen ble arrestert den 7 mars 1945. Han ble tatt i forhør av en annen tysker enn tiltalte, men tiltalte var til stede. Iversen, som hadde håndjern på, ble av tiltalte tildelt flere slag i ansiktet dels med knyttneve, dels med flat hånd. Deretter slo tiltalte med kølle flere ganger på baksiden av Iversens knær, noe som var særlig smertefullt. Iversen ble kommandert til flere knebøyninger inntil han falt over ende på gulvet. Mens han lå her, sparket tiltalte ham i brystet og i siden. Deretter ble Iversen med sammenbundne ben og med håndjern lempet opp i bad med iskalt vann og dukket under flere ganger. Tiltalte hjalp til ved neddukningen av Iversen. Badningen ble gjentatt en gang til samme dag og tiltalte hjalp også til annen gang. Den følgende dag var Iversen påny til forhør hos den samme tysker. Han ble ved denne leilighet slått med kølle av tiltalte og Erlandsen med den følge at han ble hudløs på ryggen. Han lå en uke uten lægebehandling i Møllergaten 19. Til slutt gikk det verk i sårene. Dette varte i 5-6 uker. På grunn av slagene i ansiktet som tiltalte tildelte ham, ble trommehinnen sprengt. Han hadde en tid smerter i knærne og regner at han var arbeidsudyktig i over tre uker.

d. Henning Astrup ble arrestert den 4 april 1945 ved 7-tiden av tiltalte, Erlandsen og fem andre politimenn. Alt ved arrestasjonen ble han sparket og tildelt knyttneveslag av tiltalte og Erlandsen, som kjørte ham til Victoria Terrasse, der han straks ble ført opp i badeværelset. Etter at han var kledd av og forsynt med håndjern, ble bena bundet sammen og han ble slått i hodet og maven av tiltalte, Erlandsen og en tysker som var til stede. Deretter ble han kastet opp i badekaret og dukket under, idet han ble grepet i strupen mens han ble holdt under vannet. Da de måtte ha hodet opp av vannet for at han skulle få pusten, ble han slått i ansiktet og påny dukket under. Slik ble han behandlet 8-10 ganger. Etter badningen fikk Astrup ikke tørke seg, og fikk med vanskelighet kledd på seg. Deretter ble han ført ned på tiltaltes kontor, der han ble forhørt av tiltalte, mens Erlandsen og en annen nordmann etter kommando av tiltalte slo og sparket ham. Tiltalte tildelte ham også slag. Etter at han var blitt forsynt med håndjern, ble han lagt på gulvet, og en sto på hendene, en holdt bena og Erlandsen slo løs på ham med en om lag en meter lang gummibatong med innlagt stålwire. Resultatet var at Astrup fikk bloduttredelser over hele kroppen, særlig fra knærne opp over til korsryggen. Etter denne behandling ble han lagt over en stol og banket med gummibatong i nakken, og ble så brakt ned i selle på Victoria Terrasse og kjørt til Grini om kvelden uten å ha fått mat hele dagen.

Resultatet av behandlingen var at Astrup hadde vanskelig for å sitte, ligge og gå. Forhøret ble ledet av tiltalte.

e. Erik Oscar Heiberg. Under behandlingen av ham, slik som den er beskrevet i tiltalebeslutningen, var tiltalte den mest aggressive.

Side:220

f. Også behandlingen av Arne Dørum, slik den er beskrevet i tiltalebeslutningen, ble foretatt under ledelse av tiltalte.

g. Arne Bror Christiansen ble arrestert 19 april 1945 om ettermiddagen og tatt i forhør av tiltalte på Victoria Terrasse. Han ble kastet overende på ryggen. Først ble han slått i ansiktet av tiltalte. Deretter ble bena løftet opp og Erlandsen slo løs på ham med kølle - først 25 slag og etter et opphold, hvorunder han ble eksaminert, ble han tildelt nye slag. Til slutt slo tiltalte til ham over nesen så blodet sprutet. Christiansen ble så opphovnet i ansiktet av behandlingen at en av hans kamerater som satt i sellen dit han ble brakt ned ikke kjente ham igjen.

h. Gunnar Torgersen ble den 20 april 1945 behandlet på Victoria Terrasse av tiltalte, Erlandsen og Pohl (tysker). Forhøret ble ledet av tiltalte. Han ble slått av alle tre med knyttneve og gummikølle. Deretter ble han badet og dukket under 4 til 5 ganger. Retten anser det godtgjort at han et par ganger tapte bevisstheten under badningen. Håndjernene som var satt på Torgersen ble skrudd tettere sammen med den følge at hendene hovnet opp. Han fikk blodforgiftning i hendene og var sykmeldt i tre uker etter kapitulasjonen på grunn av den behandling han hadde vært gjenstand for.

i. Karsten Klingenberg ble arrestert 20 april 1945 av fem politimenn med tiltalte som leder. Straks han kom til Victoria Terrasse ble han tatt i forhør 1 1/2 time av tiltalte som slo ham i ansiktet, sparket ham i baken og tok kvelertak på ham, så han holdt på å tape bevisstheten.

Den 23 april ble Klingenberg på ny tatt i forhør av tiltalte med Erlandsen som hjelper. Klingenberg hadde håndjern på som automatisk strammet til så hendene hovnet opp. Under et to timers forhør ble han slått med knyttneve i ansiktet av tiltalte og Erlandsen og slått med gummikølle på kroppen og over hendene av Erlandsen.

Etter denne behandling ble han brakt opp i badet, bena ble bundet sammen og han ble puffet ned i karet. Etter to gangers neddukning satt han på tvers av karet og ble av Erlandsen slått over leggene, så blodet rant. Tredje gang han ble dukket under mistet han bevisstheten. Under behandlingen fikk han brukket et ribben. Tiltalte ledet forhøret.

Den 24 april var han med tiltalte i bil for å hente en radio. Under turen slo tiltalte ham med knyttneve i mellomgulvet. Deretter ble han på Victoria Terrasse på ny avhørt av tiltalte og herunder slått og sparket.

Klingenberg hadde bloduttredelser og sterk opphovning i ansikt og hender etter behandlingen, og har merker på leggene etter sparkene.

j. Tollev Midgaard var fra 15 november 1944 flere ganger under forhør av tiltalte og ble da behandlet slik som beskrevet i tiltalebeslutningen. Etter 150 knebøyninger ble han kommandert til å utføre bøyninger på ett ben.

k. Ludvig Wiese var fra 22 desember 1944 i alt 12 ganger under forhør av tiltalte og ble under disse stadig slått av tiltalte dels med knyttneve i ansiktet, dels med handkantslag i nakken. Etter et slag i munnen hovnet leppen opp.

l. Brustad er behandlet av tiltalte som beskrevet i tiltalebeslutningen.

m. Erik Malmo var i førstningen av januar 1945 underkastet i alt syv forhør. Tiltalte var til stede ved 4-5 av disse og spurte da den som forhørte hvordan det gikk. Tiltalte kom etter Malmos beskrivelse inn som

Side:221

et uvær, lugget og slo ham over munnen, og tildelte ham ellers flere knyttneveslag. Derimot ble Malmo ikke forulempet av den tysker som forhørte ham. Tiltalte hadde ved disse anledninger drukket.

n. Erik Hanssen. Foruten den behandling som er nevnt i tiltalebeslutningen tok også tiltalte strupetak på Hanssen.

q. Morten Henrik Kielland. Ved forhørene over Kielland slik som beskrevet i tiltalebeslutningen hadde tiltalte drukket.

I alle disse tilfelle - unntatt p. og c. Iversen og m. Malmo - har tiltalte ledet forhørene og selv tatt personlig del i mishandlingene. De mishandlinger som er foretatt av tiltaltes hjelpere er skjedd etter hans ordre eller med hans billigelse som et ledd i den forhørsmetode som tiltalte brukte. Han er derfor strafferettslig ansvarlig for det hele forhold. I tilfellene p-c og m er tiltalte bare ansvarlig for de voldshandlinger han personlig har utført.

Retten finner at tilfellene:

b Tveten, j Midgaard og k Wiese, l Brustad, m Malmo og q Kielland må bedømmes etter straffelovens §228, da det ikke kan ansees bevist at det er voldt legemsskade eller bevisstløshet.

De andre tilfeller rammes av §229 og i tilfellene a Borgen, c og p Iversen og h Torgersen har skadene ført til arbeidsudyktighet eller sykdom som har vart over to uker.

De forhold som er bevist i saken viser at tiltalte fra han ble tilsatt på Victoria Terrasse har gått helt inn for de forhørsmetoder med bruk av tortur som var innarbeidet der. Han har brukt tortur og mishandling av de mistenkte i stor utstrekning. Slag og trusler har konsekvent vært den umiddelbare følge av at den avhørte ikke straks ga tilfredsstillende svar på de spørsmål som ble stillet. Det sørgelige utfall av behandlingen av Erichsen har ikke avholdt tiltalte fra å fortsette med de iskalde bad til tross for at han måtte være klar over at han utsatte sine ofre for livsfare ved å bruke dem, særlig når neddukningen ble gjentatt etterat ofret hadde mistet bevisstheten og så vidt igjen var kommet til bevissthet.

Den sjokkvirkning som var påregnet ved metoden, mente tyskerne etter erfaring som var vunnet i Frankrike var særlig egnet til å fremkalle tilståelser. Dessuten frembød fremgangsmåten den fordel at ofrene ikke hadde synlige merker etter behandlingen.

Tiltalte har ofte under forhørene drukket og vært mer eller mindre beruset.

Den høyeste straff tiltalte kan idømmes etter straffelovens §228 og §229, jfr. §62, er frihetsstraff i ni år. Men påtalemyndigheten har med hjemmel i provisorisk anordning av 4 mai 1945 påstått dødsstraff.

Det er fra tiltaltes forsvarers side gjort gjeldende at det strider mot Grunnlovens §97 å anvende anordningen på disse handlinger som er foretatt før anordningen ble gitt.

Om dette spørsmål skal retten bemerke:

I alle siviliserte land er tortur ansett som stridende mot de elementæreste rettsregler. Hos oss forbyr alt den gamle Gulatingslov å bruke tortur endog mot treller med den grunngivning at det et vitne sier under pinsler det sier han bare av redsel. Og den form for pinlig forhør som ved tysk påvirkning var kommet inn i vår lovgivning ble uttrykkelig forbudt ved Grunnlovens §96.

Side:222

Vår straffelov er ikke avfattet med de forhold for øye at landet skulle bli okkupert av en fremmed makt som overfor sivilbefolkningen ville bruke barbariske fremgangsmåter som i beste tilfelle kunne passe i Middelalderen. Den borgerlige straffelovgivning har definert forbrytelsene og bestemt strafferammene etter de hjemlige forhold i fredstid. Den nasjonale lovgivning må derfor utfylles med folkeretten, og reglene i den er rettsregler.

Haagkonvensjonens IV (innledningen), landkrigsreglementet art. 46 og krigsfangekonvensjonens art. 61, viser at okkupanten ikke kan bruke den slags metoder som han her har gjort. I den liste over krigsforbrytere som ble utarbeidet til bruk for fredskonferansen i 1919 er tortur oppført under III.

Det kan derfor ikke være tvilsomt at tortur etter folkeretten er en krigsforbrytelse, og det er også i samsvar med folkeretten å anvende dødsstraff på de krigsforbrytelser som er av det slag at de etter godkjente alminnelige menneskelige betraktninger gjør dødsstraff berettiget. Alle er vel på det rene med at tortur er av de mest uverdige og umenneskelige handlinger som gjør dødsstraff berettiget.

Når tyskerne satte i verk sine uverdige og umenneskelige torturmetoder visste de at de foretok handlinger som var krigsforbrytelser og som i tilfelle de tapte krigen kunne straffes på den strengeste måte.

De rettsregler som finnes i folkeretten som ikke har formulert dem i bestemte lovregler, må for å få anvendelse i den nasjonale rett utformes i lov. Iallfall gjelder det hos oss for strafferegler, da ellers Grunnlovens §96 om at ingen kan dømmes uten etter lov ikke er tilfredsstillet. Men dette vilkår er oppfylt ved at folkerettsreglene er lov festet ved den provisoriske anordning av 4 mai 1945.

Om en tenker seg at et okkupert lands lovgivning var så mangelfull at den savnet enhver lovregel som kunne ramme selv de groveste og mest åpenbare krigsforbrytelser som ble foretatt av fienden, ville det være helt uantagelig at det ikke skulle være adgang til ved lov å inkorporere folkerettens sikre regel om krigsforbrytelser i den nasjonale lovgivning og bringe denne til anvendelse uten hinder av forbudet om tilbakevirkning. Men kan dette gjøres, må en uten hinder av forbudet også kunne gjøre det mindre å skjerpe straffen for en forbrytelse som tortur.

Etter den betraktning som her er gjort gjeldende, er det i virkeligheten ikke spørsmål om tilbakevirkning. Men under enhver omstendighet er meningen med Grunnlovens §97 at gjerningsmannen i handlingsøyeblikket skal vite at han kan rammes med straff av en viss størrelse, og etter folkerettens regler måtte som nevnt tyskerne være forberedt på at deres torturhandlinger ville bli straffet på strengeste måte, når de tapte krigen. Om dette var de ellers varslet både ved St. James-erklæringen av 13 januar 1942 og Moskvadeklarasjonen av 1 november 1943.

Retten viser ellers til motivene til den provisoriske anordning og til Lauterpacht «Law of Nations and Punishment of War Crimes» i «The British Year Book of International Law» 1944 58 flg. og Brierly «The Nature of War Crimes Jurisdiction» i «The Norseman» 1944 166 flg.

Etter rettens oppfatning er det således adgang til å anvende den provisoriske anordning av 4 mai 1945 overfor tiltalte.

Side:223

Tiltalte har påstått at han i alle tilfelle av tortur har handlet etter befaling av sine foresatte.

Disse foresatte er 4. og 5. vitne kriminalrat Sigfried Fehmer og kriminalobersekretær Richard H. W. Bruhns, som begge benekter riktigheten av tiltaltes forklaring. Retten legger ingen vekt på disse vitners generelle benektelser, da både Fehmer og Bruhns er interessert i å fralegge seg ansvaret for tiltaltes handlinger. Men retten anser bevist at tiltalte og andre «saksbearbeidere» på Victoria Terrasse i virkeligheten oftest selv har hatt avgjørelsen, hvor det var spørsmål om å anvende tortur. Det må antas at de foresatte som regel ikke ble spurt og vanligvis heller ikke ga ordre, bare tillatelse til å anvende bestemte metoder, f. eks. bad, etter forslag av den som behandlet saken.

Retten antar tiltalte for så vidt har handlet fritt. Han har i de fleste tilfelle handlet på eget tiltak, men i forståelse med sine foresatte. I et tilfelle som ikke er tatt med i tiltalebeslutningen, har han forklart at han nøyet seg med et vanlig forhør, til tross for at han hadde ordre om å bruke tortur. Og i et annet tilfelle (Oddvar Erichsen) anvendte han forhørsmetoder som førte til avhørtes død, til tross for at Fehmer hadde gitt ordre om mild behandling. En kvinnelig bekjent av Fehmer kjente nemlig Erichsens hustru Av denne grunn skulle tortur ikke anvendes mot ham.

Tiltalte har også anført, at når tortur var besluttet av hans overordnede innebar dette en befaling om at tortur skulle anvendes på vedkommende fange.

Fehmer har imidlertid i retten forklart, at han overfor sin foresatte sturmbannführer Reinhardt i overvær av mange høyere tjenestemenn i sikkerhetspolitiet skarpt har protestert mot Reinhardts oppfatning, at en gitt tillatelse til å anvende «skjerpet forhør» innebar en befaling om å gjøre dette.

Ved de anledninger da tiltalte overhodet søkte forbindelse med sin nærmeste overordnede Bruhns innskrenket dennes ordre eller befaling seg til en håndbevegelse med tommelfingeren vendt nedad og dette betød på Victoria Terrasse at vedkommende fange kunne bades.

Retten anser det godtgjort, at behandlingen på Victoria Terrasse var vilkårlig, således kunne tiltalte unnlate å forelegge de saker han hadde til undersøkelse, til behandling ved den tyske politirett. Tiltalte kunne derfor sikkert uten risiko for straff ha behandlet sine fanger på menneskelig vis.

Selv om han har vært oppdratt og utdannet i et system av brutalitet har han etter rettens oppfatning vært klar over at de metoder han benyttet, var ulovlige og umenneskelige. Men han mente de var nødvendige, om tyskerne skulle makte å slå ned den indre motstand i Norge, hvor tyskerne etter sammenbruddet i Tyskland skulle føre den siste og avgjørende kamp.

Etter det resultat retten er kommet til, finnes det ingen grunn til å nedsette straffen etter anordningen av 4 mai 1945 §5. Det vises i denne sammenheng til Justisdepartementets innstilling til anordningen, side 7, 2. sp. til professor Lauterpacht, anførte sted side 58 flg., særlig side 73-74.

Ved utmålingen av straffen finner retten det avgjørende at tiltalte vel sine handlinger har tilføyet sine ofre de største legemlige og sjelelige lidelser, da pinslene hadde til hensikt å fremtvinge opplysninger av ofrene om deres kamerater, som ville bli satt i fare om det ble røpet noe. Dette visste

Side:224

tiltalte. Videre er det tatt hensyn til at mishandlingen i et tilfelle hadde døden til følge og at det dreier seg om et stort antall mishandlinger mot en rekke fanger, hvorav de fleste ble mishandlet flere ganger.

Det er etter den provisoriske anordning av 4 mai 1945 §3a, b og c adgang til å anvende lovens strengeste straff på hvert enkelt av disse forhold.

Tiltalte har anført at han på gjerningstiden var sterkt nedtrykt, da han hadde opplysning om at hele hans familie deriblant hans hustru og barn var omkommet ved bombingen av Hamburg. Han har videre påberopt at han i det lengste håpet at tyskerne skulle vinne og at det derfor var om å gjøre å holde Norge mot en invasjon. Under en sådan ville Mil. org. kunne skade tyskerne og derfor var det hans plikt på alle måter og med alle midler å motarbeide denne organisasjon.

Han har dessuten som formildende omstendighet anført at han som før nevnt har aldri innstillet noen av sine ofre til domstolsbehandlingen ved den tyske politirett.

Retten kan ikke finne at disse omstendigheter kan få noen innflytelse på straffutmålingen.

Etter provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3a, b og c er det anledning til å anvende dødsstraff i alle disse tilfelle som foreligger her. Det er nødvendig å reagere strengt overfor tyskernes forbrytelser i de okkuperte land for å vise at de metoder som er fordømt i alle kultursamfunn ikke kan tåles og at enhver i sin stilling - stor eller liten - må stå til ansvar for umenneskelige handlinger.