Rt-1946-225
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1946-03-01 |
| Publisert: | Rt-1946-225 |
| Stikkord: | Anke på forelegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 56/1946 |
| Parter: | Statsadvokat J. C. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Andenæs, Fougner, Evensen, Schjelderup, Alten |
| Lovhenvisninger: | Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §257, §270, §280, §284, §287, §381, §99, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §11, §25, §2, §3 |
Dommer Andenæs: Politimesteren i Moss utferdiget 23 oktober 1945 forelegg mot A, Spydeberg, for forbrytelse mot landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 a, omfattende bot kr. 40 000,-, rettighetstap etter §11 nr. 1-4 i 10 år samt erstatning etter §25 kr. 20 000,-. Grunnlaget for forelegget var siktedes medlemskap i Nasjonal Samling fra september 1941 til mai 1945.
Forelegget ble forkynt for siktede 30 oktober 1945. Han tok betenkningstid, men erklærte så den 3 november 1945 overfor lensmannen i Spydeberg at han vedtok forelegget og underskrev skriftlig erklæring herom på selve forelegget.
I skriv av 15 november 1945 til politimesteren i Moss har Ole
Side:226
A og hans forsvarer påanket vedtakelsen av forelegget i henhold til straffeprosesslovens §381, idet det anføres at det foreligger både en grov krenkelse av rettergangsreglene og at vedtagelsen mangler de for en bindende viljeserklæring fornødne egenskaper, idet den er avgitt under bristende forutsetninger.
Anken over saksbehandlingen bygger på to ting. For det første er det anført at den offentlig oppnevnte forsvarer, tross gjentatte anmodninger, ikke har fått utlånt sakens dokumenter for på grunnlag av disse å gi uttalelse før påtalemyndigheten traff sin avgjørelse. For det annet er det anført at forsvareren den 12 september 1945 sendte politimesteren i Moss 4 erklæringer angående siktedes forhold, men at disse erklæringer ikke var vedlagt saken, da forelegget ble utferdiget, og at det således ved bedømmelsen av siktedes forhold ikke er tatt hensyn til de opplysninger i siktedes favør som fremgikk av disse erklæringer.
Fra påtalemyndighetens side er det ikke bestridt at de faktiske forhold er som i ankeerklæringen anført, men aktor har i tilslutning til en påtegningsskrivelse fra Riksadvokaten av 5 desember 1945 hevdet at der ikke hermed er begått noen rettergangsfeil som kan bevirke opphevelse av forelegget. Det er nemlig etter påtalemyndighetens oppfatning ikke foreskrevet i straffeprosessloven at forsvareren har krav på å få seg dokumentene tilstillet før det utferdiges forelegg. Og det er påtalemyndigheten som suverent bedømmer hvilket grunnlag den må ha før den går til utferdigelse av forelegg.
Politiets behandling av denne sak har åpenbart vært lite heldig, om det enn er mulig at det kan unnskyldes ved det usedvanlige arbeidspress og vanskelige arbeidsforhold. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om den mangelfulle forberedelse av forelegget utgjør en krenkelse av rettergangsregler som kan bevirke opphevelse av forelegget. Jeg mener nemlig, som det vil fremgå av det følgende, at anken i hvert fall må tas til følge fordi vedtagelsen er skjedd under bristende forutsetninger.
I ankeerklæringen har siktedes forsvarer herom anført følgende: «Da A mottok forelegget, søkte han å få forbindelse med meg innen utløpet av 5 dagers fristen, men det lykkedes ham ikke. Og da han av lensmannens uttalelse fikk forståelsen av at han måtte vedta forelegget innen utløpet av de 5 dager (hvoriblant 2 helligdager) hvis han ikke ønsket saken inn for retten, vedtok han forelegget uten å konferere med meg, idet han selvsagt gikk ut fra at avgjørelsen var truffet også på grunnlag av de til politiet oversendte erklæringer.»
Riksadvokaten har i den før nevnte påtegningsskrivelse hevdet at her ikke foreligger noen relevant villfarelse fra siktedes side. A var etter påtalemyndighetens syn selv den nærmeste til å kjenne alle sider av sitt eget forbryterske forhold og det stod ham fritt for å vedta forelegget eller ikke. Hans ankegrunn gjelder i realiteten at han mener politiet ville ha fastsatt en lavere bot eller erstatning, hvis politiet hadde hatt det samme kjennskap til saken som han selv hadde og hvis hans advokat hadde fått uttale seg. En anke over foreleggets størrelse er imidlertid ikke tillatt etter straffeprosessloven.
Jeg er ikke enig i de betraktninger som her er fremholdt fra påtalemyndighetens side. En kan ikke se et forelegg under samme synsvinkel
Side:227
som et privatrettslig kontraktstilbud. Et forelegg er på samme måte som en tiltalebeslutning en offentlig rettslig myndighetsakt, avgitt under embetsmessig ansvar. Siktedes tillit til at forelegget er bygget på en pliktmessig gransking og vurdering av det foreliggende materiale, også det han selv har skaffet til veie, vil naturlig være et vesentlig moment under hans overveielser om hvorvidt han skal vedta forelegget eller ikke. Når det viser seg at denne forutsetning ikke slår til, ville det etter mitt skjønn være urimelig å erklære ham for bundet av vedtakelsen. Jeg fremhever i denne forbindelse at det her er tale om et forelegg som vil ha en inngripende betydning for siktedes hele økonomi, og at vedtakelsen har funnet sted på et tidspunkt da det var ytterst vanskelig for siktede å gjøre seg opp en selvstendig mening om hvordan utfallet ville bli dersom han lot det gå til sak.
Jeg stemmer for denne
slutning:
Vedtakelsen av forelegget oppheves. (Vanlig salær.)
Dommer Fougner: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen og Schjelderup: Likeså.
Dommer Alten: Likeså. Jeg finner imidlertid at også den annen ankegrunn bør lede til at As vedtakelse av forelegget oppheves. Av straffeprosesslovens §287 sammenholdt med §284 fremgår det at forelegg ikke skal utferdiges før saken er tilstrekkelig forberedt. Når det gjelder mindre forseelser kan en skriftlig innberetning fra offentlig myndighet legges til grunn. Men ellers trenges regelmessig en etterforskning for å få mistenktes eller siktedes forklaring og andre opplysninger, jfr. påtaleinstruksen av 14 desember 1934 §17 §51. Under etterforskningen har siktede etter straffeprosesslovens §99 rett til å la seg bistå av forsvarer. Etter §257 skal han ha leilighet til å gjendrive de grunner hvorpå mistanken beror, og til å gjøre gjeldende de omstendigheter som taler til hans fordel. Og etter §280 annet ledd, jfr. §270, har både siktede og hans forsvarer rett til å gjøre seg bekjent med sakens akter. Har siktede, som i dette tilfelle, offentlig oppnevnt forsvarer, gjelder ikke de innskrenkende bestemmelser i §280 tredje ledd. Videre må det selvsagt være lovens mening at den myndighet som utferdiger forelegget, skal gjøre seg bekjent med alle sakens akter, derunder også det som forsvareren har å anføre. Jeg mener derfor at lovens rettergangsregler er tilsidesatt, både ved at de av forsvareren nevnte erklæringer ikke har vært forelagt politimesteren før han utferdiget forelegget, og ved at den oppnevnte forsvarer overhodet ikke har fått seg dokumentene tilstillet eller fått anledning til å uttale seg i saken. Disse feil ved saksbehandlingen er av den art at de kan ha hatt innflytelse på foreleggets innhold. Når jeg stemmer for at forelegget oppheves også av denne grunn, er det fordi det alltid er av viktighet at en siktet får adgang til å utøve sine partsrettigheter, og fordi det i denne tid har særlig praktisk betydning når forelegg skal kunne brukes ikke bare til å gjennomføre landssvikanordningens vidtgående økonomiske sanksjoner, men også til fastsettelse av fengsel og tvangsarbeid på opp til ett år.
Side:228