Rt-1946-425

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-04-09
Publisert:	Rt-1946-425
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108/1946
Parter:	A (høyesterettsadvokat Andr. Støylen) mot B (overrettssakfører Lars Hægg, til prøve).
Forfatter:	Alten, Fougner, Bahr, Holmboe, Larssen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §43, LOV-1909-08-20-1-§8, LOV-1909-08-20-1

Dommer Alten: Denne sak er reist av Gustav Adolf Tobiassen mot hustruen Guri med påstand om skilsmisse etter ekteskapsloven av 31 mai 1918 §43 annet ledd.

Ved Torridal herredsretts dom av 16 mars 1943 ble denne påstand ikke tatt til følge. Herredsrettens dom ble stadfestet av Agder lagmannsrett ved dom av 15 september 1944.

Gustav Tobiassen har påanket dommen til Høyesterett. Han mener at lagmannsretten har tatt feil i bevisbedømmelsen når den har funnet at han har skylden for samlivsbruddet, og at samlivet senere kan bli tatt opp igjen. Som følge herav mener han at også den skjønnsmessige rettsanvendelse er blitt uriktig. Han har nedlagt påstand om at ekteskapet oppløses og at hustruen tilpliktes å betale saksomkostninger.

Motparten Guri Tobiassen påstår lagmannsrettens dom stadfestet, dog således at den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett og lagmannsrett, og videre at det tilkjennes henne saksomkostninger for Høyesterett.

Bestemmelsen i ekteskapslovens §43 om adgang for en ektefelle til å oppnå skilsmisse, når samlivet mellom ektefellene har vært hevet i 3 år uten bevilling, er kommet inn i vår lovgivning gjennom bestemmelsen i §8 i skilsmisseloven av 20 august 1909. I Ot. prp. nr. 8, som ligger til grunn for denne lov, har Justisdepartementet på side. 7 opplyst at man i den tidligere bevillingspraksis i alminnelighet krevet at atskillelsen skulle ha vart i 6 à 7 år, og at samlivet som regel skulle ha vært opphevet etter felles overenskomst eller i gjensidig forståelse. Avgjørelsen beror imidlertid på omstendighetene i hvert enkelt tilfelle, og når det var tilstrekkelig på det rene at fornyelse av samlivet ikke var å vente, ble skilsmisse i alminnelighet innvilget. På side 37 i samme proposisjon anføres at departementet har funnet det rimelig å opprettholde denne praksis, idet dog minimumstiden for den faktiske atskillelse ble foreslått satt til 4 år. Departementet tilføyet: «Alene hvor forholdet er et sådant, at det derav med noenlunde sikkerhet kan sluttes, at det ikke er utsikt til gjenopptagelse av et ekteskapelig samliv, antas det å burde være tale om å tilstå oppløsning av ekteskapet.» Departementet omhandlet ikke særskilt det spørsmål hvilken betydning det skal tillegges at det er den part som søker skilsmisse som har foranlediget at samlivet er blitt opphevet. I det utkast fra familierettskomiteen som ligger til grunn for loven av 1918 ble det imidlertid i §47 i utkastet inntatt følgende tilleggsbestemmelse: «Dog bør oppløsning i alminnelighet ikke skje etter begjæring av ektefelle

Side:426

som ved forgåelse eller slett forhold hovedsakelig er skyld i samlivets opphevelse, såfremt den annen ektefelle motsetter seg oppløsningen.» Denne tilføyelse ble utelatt i Ot. prp. nr. 43 for 1917 etter forslag av komiteen som uttalte at bestemmelsen nærmest var medtatt av hensyn til ønsket om å tilveiebringe mest mulig overensstemmelse med den danske og den svenske lovgivning, hvor regelen ansåes nødvendig fordi sakene der skulle avgjøres av domstolene. Under den da gjeldende ordning hos oss med administrativ avgjørelse tilla komiteen regelen mindre betydning. Den henviste også til at det svenske Lagråd hadde foreslått den utelatt med den begrunnelse at når samlivet mellom ektefellene på grunn av uoverensstemmelse har vært hevet i 3 år, er dette et tilstrekkelig sterkt bevis for at uoverensstemmelsen er av alvorlig karakter og at det ikke er grunn til håp om bedring i ektefellenes innbyrdes forhold.

Som lovens §43 annet ledd, lyder etter strykningen av komiteens tilleggsbestemmelse gir den ingen veiledning om hvilke hensyn der skal tas ved avgjørelsen av en begjæring om en skilsmisse. Men jeg antar med herredsretten og lagmannsretten at det må tas vesentlig hensyn, på den ene side til om den part som begjærer skilsmisse har hevet samlivet uten at dette har fyldestgjørende grunn i den annen ektefelles forhold, og på den annen side om det er utsikt til at det ekteskapelige samliv senere kan bli gjenopptatt.

Det er dokumentert for Høyesterett en bevisopptagelse med avhøring av hustruen og en rekke vitner som har kjent partene personlig, og dessuten to av de voksne barn. Denne vitneførsel bekrefter det resultat som herredsretten og lagmannsretten er kommet til, nemlig at det ikke har vært noe å utsette på hustruens forhold, og at ektemannen for så vidt kan sies å ha den vesentlige skyld i samlivsbruddet. Derimot antar jeg at det iallfall ikke nå lenger kan sies å være noen rimelig utsikt til at samlivet overhodet vil bli gjenopptatt fra mannens side. Han forlot hustruen allerede i juli 1938 med tilkjennegivende om at han ikke aktet å vende tilbake. Samlivet er senere ikke gjenopptatt, og avbrytelsen har nå vart i ca. 7 3/4 år. nder disse omstendigheter kan jeg ikke se at det av hensyn til hustruen og barna er grunn til fremdeles å opprettholde ekteskapet. Jeg stemmer derfor for at mannens påstand om skilsmisse bør tas til følge.

Da avgjørelsen kan fremby tvil, og da jeg tillegger det betydning at avbrytelsen nå har vart lengere enn da de forutgående dommer ble avsagt, finner jeg at der ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

domsslutning:

Ekteskapet mellom Gustav Adolf Tobiassen og Guri Tobiassen oppløses.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bahr: Likeså.

Side:427

Dommer Holmboe: Likeså. Når jeg har antatt at det ikke er rimelig sannsynlighet for at samlivet vil bli gjenopptatt, har jeg ved siden av den lange avbrytelse særlig lagt vekt på at den ankende part er en moden mann, ca. 50 år gammel, og så vidt, man kan dømme etter sakens opplysninger, en sindig mann.

Dommer Larssen: I det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av lagmannsrettens dom (sorenskriver Adler Lie):

- - - Saksøkeren er født xx.xx.1896, arbeidsformann ved Sognfossen kraftanlegg, Trysil, hans inntekt er 7 500 kroner pr. år hvortil kommer fritt losji og kostgodtgjørelse når han arbeid er utenfor Oslo hvor han egentlig er stasjonert.

Saksøkte er født xx.xx.1898, bopel Dønnestad i Tveit.

Ekteskapet ble inngått i Vennesla den 9 juni 1923. I ekteskapet er det 6 barn i årene 18, 17, 15, 13, 10 og 8 år. De 3 eldste forsørger seg selv, mens de 3 yngste er hjemme hos moren.

Saksøkeren har hittil betalt til hustruens og barnas underhold 200 kroner pr. måned og er villig til også fremtidig å gjøre det og samtykker i at barna følger moren. Det er felleseie, men ektefolkene har ikke annet enn nødvendig innbo og bohave, og saksøkeren fremsetter ikke noe krav på bodeling forutsatt at hver beholder hva de nå besitter.

Saksøkeren gjør gjeldende at han aldri har hatt noen større følelse for sin hustru, og de er ytterligere avtatt med årene. Det har vært uoverensstemmelser, men det er aldri kommet til noe sammenstøt eller scener fordi han har foretrukket å tie. Hustruen manglet renslighetssans, så hjemmet led under det, han har ikke hatt noe å bemerke ved hustruens personlige forhold, hennes liv og levnet og heller ikke på matstellet, på hennes oppdragelse av barna kan det være noe å si, idet hun lot dem være ute om kveldene i stedet for å holde dem hjemme.

Hustruen kjøpte en gang en strikkemaskin på avbetaling for å strikke selv og lære opp barna, men det ble ikke noe av med det, og strikkemaskinen ble solgt. Han har oppholdt seg lite hjemme, idet han den meste tid har vært ute på anlegg, og han har ikke søkt arbeid på eller i nærheten av hjemstedet for ikke å behøve å bo hjemme, hans opphold i hjemmet har derfor artet seg som besøk. I juli 1938 reiste han hjemmefra for godt idet han da sa til hustruen at han ikke kom tilbake, og at han ville gifte seg når han hadde oppnådd skilsmisse. Han brøt ikke med hustruen for å gifte seg på ny, han hadde visstnok kjent vedkommende kvinne fra år tilbake, men de har ikke levet sammen. Senere er samlivet med hustruen ikke gjenopptatt, og han er fast bestemt på ikke å gjenoppta det. Han mener at selv om han stifter ny familie allikevel vil kunne forsørge hustru og barna av det nåværende ekteskap, idet hans arbeidsgiver har sikret ham en invalidepolise på kr. 20 000, liksom han har kjøpt en livrente løpende fra hans 65 år på kr. 5 000 om året.

Saksøkte motsetter seg skilsmissen av hensyn til barna, idet saksøkeren ikke har noen grunn til å forlange skilsmisse, forholdet har vært godt, og hun har ikke gitt noen grunn til klage fra saksøkeren. Den omtalte strikkemaskin solgte hun uten tap da hun ikke fikk anledning

Side:428

til å benytte den. Hun hadde ikke hørt noe om skilsmisse eller at han var misfornøyd med henne før han i juli 1938 forlot hjemmet og sa at han ikke kom hjem mere, og at han ville gifte seg med en annen. Dels av helbredshensyn og dels fordi hun må stelle for barna har hun ikke anledning til å ta nevneverdig arbeid utenfor hjemmet. - - -

Under prosedyren har saksøkerens prosessfullmektig hevdet at når 3-års faktisk atskillelse foreligger er det ved domstolene i Oslo og omegn en kurant sak at skilsmisse innvilges, dette i motsetning til den tidligere administrative praksis.

Saksøktes prosessfullmektig bestrider dette og i hvert fall har det ikke dannet seg noen sedvanerett i så henseende.

Retten anser det godtgjort at saksøkeren forlot det felles hjem i juli 1938 i den hensikt ikke å vende tilbake, hva han senere heller ikke har gjort. For så vidt er betingelsene etter ekteskapslovens §43 annet ledd til stede. Derimot kan retten ikke være enig i at skilsmisse skulle være en kurant sak. Loven sier at skilsmisse kan, ikke skal, innvilges, i motsetning til §43 første ledd, annet punktum hvoretter ektefellene i dette tilfelle har krav på skilsmisse. At det skal ha utviklet seg noen alminnelig rettspraksis hvoretter skilsmisse i disse tilfelle skulle være en kurant affære i motsetning til den tidligere administrative praksis anser retten ikke godtgjort. Som bemerket i Arnholm: Familierett side 283 gir loven ikke noen nærmere direktiver på dette punkt. Den svenske og danske lov gir uttrykkelig anvisning på å ta hensyn til hvorvidt den ektefelle som krever skilsmisse selv har den vesentlige skyld i opphevelsen av samlivet. Om enn vår lov ikke gir noen lignende anvisning vil det være overensstemmende med lovens system for øvrig å legge vekt herpå. Dette er et gjennomgående synspunkt i alle de bestemmelser i loven som innrømmer skilsmisse eller separasjon etter ensidig begjæring av den ene part. Ekteskapet er ikke bare en kontrakt mellom 2 parter som inngåes og kan oppheves med 3 års oppsigelse. Et ekteskap som har bestått i 15 år og hvori det er 6 barn, og hvor hustruens forhold stort sett ikke har gitt grunn til klage bør ikke kunne oppløses ved en desertio fra mannens side og 3 års fravær fra hjemmet fordi han nå har funnet en ny kvinne som har synes bedre om. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelse i skilsmisseloven av 1909 anføres det at skilsmisse etter denne bestemmelse bare bør gis «hvor forholdet er et sådant at det derav med noenlunde sikkerhet kan sluttes at der ikke er utsikt til gjenopptagelse av det ekteskapelige samliv». Saksøkeren har visstnok erklært at han aldri vil vende tilbake til sin hustru. Det kan han si nå fordi han går ut fra at han har et ubetinget krav på skilsmisse, så at han kan gifte seg på ny, men retten føler seg slett ikke overbevist om at han vil si det samme hvis den utvei ikke står ham åpen. Det er på det rene at han først forlot hjemmet etter å ha funnet den nye kvinne, det er ikke utelukket at han hvis det attrådde nye ekteskap ikke oppnåes fremfor en hjemløs tilværelse vil ty tilbake til hustru og barn.

Når hustruen har motsatt seg skilsmisse er det ikke av religiøse grunner, men av hensyn til barna som har så meget imot skilsmissen. Dette er et fullt respektabelt standpunkt. Ved siden herav må man også se hen til de økonomiske hensyn. Så lenge saksøkeren ikke har noen annen forsørgelsesplikt, og så lenge tidene er så gode som nå er det ikke noen

Side:429

vanskelighet for saksøkeren å avse det fornødne til hustru og barns underhold. Annerledes kan forholdet stille seg når han har stiftet ny familie og under en mulig nedgangsperiode i økonomisk henseende.

Retten kommer således til det resultat at påstanden om skilsmisse ikke blir å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (sorenskriverne Huuse, Løvland og Fjalstad):

- - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer også dennes begrunnelse.

En finner det ikke godtgjort at det har vært noe å si på hustruens stell i hjemmet eller på hennes opptreden i det hele.

En har fått det inntrykk at ektefellene er av noe forskjellig lynne, men der er ikke grunn til å anta at der i det 15 år lange ekteskap har oppstått uenighet eller uoverensstemmelse av noen vesentlig betydning. En må derfor gå ut fra at den alt overveiende grunn til samlivsbruddet er at mannen har truffet en annen kvinne, som han foretrakk.

Lagmannsretten anser det helt utvilsomt at den ankende part ikke har noe ubetinget krav på skilsmisse, selvom der foreligger 3 års faktisk separasjon.

Derimot finner en i loven liten veiledning med hensyn til hvilke synspunkter bør legges til grunn ved løsningen av et spørsmål som det foreliggende. Det kan heller ikke sees at lignende sak har foreligget for Høyesterett, men det kan være av noen interesse å merke seg de danske høyesterettsdommer, som er referert i «Tidsskrift for Rettsvidenskap» for 1929 492, 1931 436 og 1933 320. Disse sees å legge vekt på om ekteskapet er blitt verdiløst for den krenkede ektefelle.

Fra den ankende parts side er anført at det avgjørende må være om forholdet er sådant at det med noenlunde sikkerhet kan sluttes at det ikke er utsikt til gjenopptagelse av samlivet. Han hevder også at det rimelige må være at der finner en interesseavveining sted.

Lagmannsretten mener i sin alminnelighet at der fra domstolenes side bør vises stor forsiktighet, når det spørres om oppløsning av ekteskap etter en desertio fra den ene ektefelles side, idet ekteskapet er et overmåte viktig ledd i vårt samfunnsliv og bør beskyttes.

Men hensyn til de momenter som i dette tilfelle kan komme i betraktning bemerkes at det antas at det også etter norsk rett må legges stor vekt på hvem der har den vesentlige skyld i samlivsbruddet og at der må tas særlig hensyn til den krenkede parts holdning, når denne holdning er bestemt av respektable grunner.

De grunner ankemotparten har i nærværende sak anser en som meget forsvarlige. Det er helt naturlig og riktig at hustruen slutter seg til barnas ønske om at ekteskapet ikke oppløses, og hensynet til ektefellenes 6 barn må veie betydelig.

Også hensynet til en trygg forsørgelse av familien må tillegges vekt.

Spørres der dernest om ekteskapet nå må sies å være blitt verdiløst for ankemotparten således at det bare er en tom form som benyttes til å legge vanskeligheter i veien for den ankende part, mener lagmannsretten at det må svares benektende på dette. Det henvises i den forbindelse - foruten til de økonomiske hensyn - også til at retten har fått

Side:430

den oppfatning at det er alvorlig ment fra hustruens side, når hun uttaler at hun ønsker samlivet gjenopptatt og er villig til å ta mot mannen, om han kommer tilbake. Det ansees likeledes godtgjort at barna fremdeles er glad i sin far og gjerne vil at foreldrene kommer sammen igjen.

Den ankende parts uttalelse går ut på at bruddet er definitivt fra hans side og at det aldri blir tale om gjenopptagelse av samlivet. Lagmannsretten finner dog - liksom herredsretten - at en ikke kan se bort fra muligheten av at han kan skifte syn, når endrede forhold inntreffer, og i den alder han er, skulle det også synes naturlig at han søkte tilknytning til sin familie.

Lagmannsretten er kommet til at ekteskapet fremdeles betyr så meget for hustru og barn at det ikke vil være rimelig og riktig å oppløse det, forat mannen kan få ordnet seg med nytt ekteskap. - - -