Rt-1946-733
| Instans: | Eidsivating - dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-12-18 |
| Publisert: | Rt-1946-733 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 149/1945 |
| Parter: | Alfhild Larsen (overrettssakfører Ole Arvesen) mot Karen Hauges slektsarvinger, Anton Pedersen m.fl. (høyesterettsadvokat N. R. Heyerdahl). |
| Forfatter: | Lagmann Krogh, lagdommerne Stenersen, Kviberg |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §28, Uskifteloven (1927) §6, LOV-1937-06-25-12 |
Rettens medlemmer: Lagmann Krog og lagdommerne Stenersen og Kviberg.
Aker skifterett - dommerfullmektig Jan Fjære - avsa 19 mars 1945 kjennelse i fellesboet etter ektefellene Karen Hauge (død 20 november 1937) og Hans Ingvald Hauge (død 29 februar 1944) i tvist mellom Karen Hauges slektsarvinger, Anton Pedersen m. fl., og frk. Alfhild Antonie Larsen, der var innsatt som arving av «alt hvad jeg efter min død efterlater mig» i Hans Ingvald Hauges testament, dat. 8 juli 1939. Kjennelsen hadde sådan slutning:
«Karen Hauges slektsarvinger arver en halvpart av Hans Ingvald Hauge og før avdøde hustru Karen Hauges fellesbo.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Om saksforholdet henvises til kjennelsens grunner.
Frøken Alfhild Larsen, som ved Det kgl. Justis- og Politidepartements bevilling av 13 august 1945 er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettgebyrer, har ved den oppnevnte prosessfullmektig overrettssakfører Ole Arvesen, Oslo, påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett med påstand:
1. At frk. Alfhild Larsen tilkjennes 3/4 parter av Hans Ingvald Hauges og før avdøde hustru Karens fellesbo.
2. At ankemotparten dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til den ankende part for skifteretten og til det offentlige for lagmannsretten.
3. At min godtgjørelse som beskikket sakfører ansettes av retten.
Den ankende hevder at det er i strid med loven, gjeldende regler og rettspraksis, når retten har antatt, at lengstlevende her ikke tar arv etter førstavdøde. Det henvises til de uttalelser, som foreligger i saken om praksis ved de større skifteretter i landet og som alle går ut på, at i den gjenlevende ektefelles lodd i det uskiftede bo medregnes ektefellens arv etter den avdøde i henhold til arvelovens §28.
Den ankende parts prosessfullmektig har opplyst, at han personlig opprettet det heromhandlede testament og ved leiligheten leste arvelovens §28 opp for testator før testamentets opprettelse, således at testator måtte vite hva det lå i «alt hvad jeg ved min død efterlater mig».
Ankemotparten, Anton Pedersen m. fl. har påstått skifterettens kjennelse stadfestet og seg tilkjent sakens omkostninger for begge retter.
Saken foreligger i samme skikkelse for lagmannsretten, der ingen avhørelse er foretatt og ingen nye opplysninger er fremlagt.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.
Det må - etter overrettssakfører Arvesens opplysning om hva det ble meddelt Hans Ingvald Hauge ved opprettelsen av testamentet
Side:734
- antas at testator ved ordene «alt hvad jeg efter min død efterlater mig» har ment 3/4 av boet. Det er - så vidt skjønnes - på det rene, at ankemotpartene er førstavdødes søsken eller søskendes avkom, således at overlevende ektefelles arvelodd etter arvelovens §28 er 1/2 part av førstavdødes boslodd. Men testators mening er her irrelevant, ettersom det er sikkert, at den lengstlevende, som sitter i uskiftet bo, ikke ved testamentet kan forføye over mere enn den ham tilkommende andel av det uskiftede bo.
Spørsmålet om, hvorvidt lengstlevende tok arv etter sin avdøde ektefelle samtidig med at han etter loven ble sittende i uskiftet bo, kunne ikke komme opp under den før lovene nr. 12 og nr. 15 av 25 juni 1937 gjeldende rett. Dengang hadde nemlig den gjenlevende ektefelle alene legal rett til å sitte i uskifte med den avdøde ektefelles livsarvinger, men overfor disse hadde den gjenlevende på den annen side ingen intestatarverett. Overfor utarvinger måtte det skiftes.
Men herpå bøtedes ved opprettelse av gjensidige testamenter. Disse medførte normalt, at lengstlevende fikk rett til å sitte med boet til sin død - eller tidligere nytt ekteskap -, men at fellesboet så ble å dele mellom begges arvinger etter loven. Her kom det til det foreliggende svarende spørsmål opp, hvorledes lengstlevendes andel, som ved hans død og uskiftets opphør skulle beregnes, hva der med andre ord skulle tilfalle lengstlevendes arvinger. Det antokes at lengstlevende ektefelle, som benyttet seg av gjensidig testament, var avskåret fra å gjøre arverett etter arvelovens §28 gjeldende, slik at fellesboet ble delt i to like deler mellom begges arvinger etter loven. Se således Knophs Arverett 262-263 og høyesterettsdom i Rt-1933-353 flg. som fastslo dette. Grunnen hertil tør vel ha vært, at man har ansett lengstlevende, som sammen med den avdøde har opprettet det gjensidige testament, forpliktet etter testamentets forutsetning om like deling mellom begges arvinger, slik at han ved å benytte seg av det er ansett bundet ved, at han ikke skal ansees å eie mere enn halvparten av boet som sin andel. Jfr. for dansk rett, før loven av 20 april 1926 avgjorde spørsmålet, Benzons Arverett, 1. utg. side 186 nederst.
Men i det foreliggende tilfelle, hvor det er loven som gir den gjenlevende ektefelle retten til å sitte med boet uskiftet, har en jo ikke i et gjensidig testaments bestemmelser eller forutsetningen noe holdepunkt for å utelukke hans legale arverett etter den avdøde i henhold til arvelovens §28. Og da lovene av 25 juni 1937 ingen bestemmelse har, og forarbeidene heller ikke byr noen støtte for deling halvt om halvt, synes det riktige utslag å måtte være, at den gjenlevende ikke avskjæres fra å benytte seg av sin arverett etter §28 ved å overta boet til uskifte. En sterk støtte for dette resultat finnes å ligge så vel i det som er opplyst fra Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Nordhordlands skifteretter som i den dokumenterte rundskrivelse av 11 desember 1937 fra Finans- og Tolldepartementet, hvor det kort og godt gjøres oppmerksom på, at den nye bestemmelse i arvelovens §28 om ektefellens arverett også gjelder, om lengstlevende blir sittende i uskiftet bo.
Side:735
Noen «stilltiende frafallelse» av intestatarveretten kan det vanskelig legges i lengstlevendes overtagelse av boet til uskifte. Det vil også kunne virke uheldig for den gjenlevende ektefelle, at hans lodd forminskes, om han kommer til å skulle skifte i levende live. De nye lovregler i 1937 hadde til bevisst hensikt å begunstige den gjenlevende av ektefellene. Arven falt her for mannen ved hustruens død og det er ingen anledning til å anta at han ikke tiltrådte den.
Den under prosedyren nevnte §6, annet ledd, i loven om uskiftet bo av 4 juli 1927 har ikke hatt et tilfelle som det foreliggende for øye. Som foran nevnt var det, da loven ble til, umulig, at det kunne bli spørsmål om arverett for den gjenlevende ektefelle samtidig med at han ble sittende i uskifte etter loven. Det er arv eller gave, som tilfaller lengstlevende utenfra under uskiftets forløp, bestemmelsen har for øye, ervervelser, som forøker uskifteboet, hvis det går inn i dette, og som derfor den lengstlevende er funnet å burde tillegges en adgang til å holde for seg. Bestemmelsen finnes derfor ikke å kunne påberopes mot at ektefellens arverett etter §28 skal kunne kombineres med hensitten i uskifte.
Anken finnes i henhold til det anførte å måtte gis medhold.
Da spørsmålet så vidt vites er uløst i rettspraksis og nok må sies å fremby en del tvil, finnes saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
Frøken Alfhild Larsen kjennes arveberettiget til 3 - tre - fjerde parter av Hans Ingvald Hauges og før avdøde hustru Karens fellesbo.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.