Rt-1946-769

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-07-04
Publisert:	Rt-1946-769
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 191/1946
Parter:	Statsadvokat Harald Sund, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Evensen, Berger, Skau, Larssen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §228, §229, §231, §232, §233, Lov om adgang til å anvende dødsstraff (1945), Straffeprosessloven (1887) §134, §380, §393, §58, §62, Domstolloven (1915) §108

Dommer Evensen: Gulating lagmannsrett avsa den 18 mars 1946 dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte nr. 1 A dømmes til døden for forbrytelse mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1, jfr. straffelovens §233, §231, §229 jfr. §62, §229 jfr. §231 og §232 jfr. §62, §228 og §228 jfr. §232, alt jfr. §62.

Tiltalte nr. 2 B dømmes til livsvarig fengsel for forbrytelse mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1 jfr. straffelovens §233, §231, §229, jfr. §62, §229 jfr. §231 og §232 jfr. §62, straffelovens §228 og §228 jfr. §232, alt jfr. §62 og §58.»

Saksforholdet og de tiltaltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Av disse vil videre fremgå at der var dissens i lagmannsretten med hensyn til straffutmålingen for B, idet lagmannen og 3 domsmenn stemte for dødsstraff.

A har påanket dommen til Høyesterett. Likeså påtalemyndigheten for så vidt dommen over B angår.

Jeg skal først behandle As anke. Ankeerklæringen er formet som et lengere forsvarsskrift inneholdende anke som omfatter både saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldsspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen. Hva saksbehandlingen angår, anfører A at han etterat dommen var avsagt var blitt bekjent med at en av domsmennene, Rekve, i sin tid selv hadde vært arrestert i anledning av sabotasjesaken «Iversen og andre» og underkastet skjerpet forhør. Han hevder at Rekve av denne grunn måtte være ugild og forsvareren har påstått dommen opphevet under henvisning til straffeprosesslovens §393, jfr. domstollovens §108. I anledning av forholdet har lagmannen ved ankeerklæringens oversendelse gitt følgende påtegning:

«Da retten var blitt satt og domsmennene påropt ble de på vanlig måte foreholdt bestemmelsene om ugildhet. Samtlige erklærte seg habile.

Under domskonferansen lot Rekve falle en ytring hvorav jeg forstod at han hadde vært på Espeland. På forespørsel bekreftet Rekve at så var tilfelle. Han ble deretter spurt om han hadde vært

Side:770

mishandlet. Også det bekreftet han og ble så spurt om han var mishandlet av A eller B. Han svarte at så ikke var tilfelle. Derimot hadde gestapisten Arendt mishandlet ham.

Det falt etter denne opplysning ikke meg inn, at Rekve skulle være inhabil. I så fall ville spørsmålet om hvorvidt han skulle vike sete straks være reist. Heller ikke noen av de andre juridiske dommere reiste spørsmålet om hvorvidt Rekve skulle være ugild. De har etter å være forelagt saken uttalt, at de ikke antok at Rekve som følge av det opplyste var ugild.

Det var - bortsett fra den reservasjon, som lagdommer Mørdre og domsmann Rekve gjorde med hensyn til enkelthetene i Gjernes's forklaring (l.nr. 5 i dommen) - ingen tvil eller særskilt diskusjon om bevisene og bevisenes bedømmelse etterat undertegnede som rettens formann hadde oppsummert bevisene og uttalt meg om deres bevisverdi og da retten under sine drøftelser var kommet til straffutmålingen var det heller ikke noen diskusjon om straffutmålingen for As vedkommende. Samtlige dommere erklærte seg enige i undertegnedes oppfatning, at dødsstraff måtte anvendes i forhold til ham.

At Rekve er blant dem, som har vært gjenstand for mishandling av det tyske sikkerhetspoliti antas derfor ikke å ha kunnet influere på dommens innhold eller sakens utfall.»

Da der her ikke foreligger noen i loven fastsatt tvingende ugildhetsgrunn og jeg etter det opplyste heller ikke kan anta at forholdet har virket bestemmende på dommens innhold, finner jeg at anken over saksbehandlingen må forkastes.

Hva anken over bevisbedørnmelsen under skyldsspørsmålet angår, er anke avskåret etter straffeprosesslovens §380.

Med hensyn til lovanvendelsen gjør A kort uttrykt gjeldende at han ikke kan straffes for de i saken omhandlede handlinger, både fordi skjerpet forhør under de foreliggende forhold ikke kan ansees som folkerettsstridig og fordi han handlet etter ordre. At anvendelse av såkalt skjerpet forhør - anvendelse av tortur for å fremtvinge opplysninger - var folkerettsstridig, anser jeg utvilsomt. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn herpå, men henviser til Høyesteretts dom av 27 februar 1946 i saken mot Klinge og Høyesteretts dom av 3 juli 1946 i saken mot Bruns med flere. Jeg kan heller ikke anta at den omstendighet at man handler etter ordre gjør et forhold som det foreliggende, hvor handlingens rettsstridighet - krenkelsen av «menneskelighetens love» og «den offentlige samvittighets krav» (Haagerkonvensjonens uttrykk) ligger klart i dagen, straffritt. Skal straffrihet inntre, må det iallfall kreves at den handlende har befunnet seg i en utpreget tvangssituasjon som han ikke kunne redde seg fra. Men slik kan ikke situasjonen ha vært her etter lagmannsrettens beskrivelse av forholdet. Jeg nevner at det ikke er spørsmål om en enkeltstående handling, men systematisk anvendelse av tortur ved en lang rekke tilfelle og over et lengere tidsrom, og hvor tiltalte selv til dels har hatt fritt spillerom både med hensyn til torturformer og torturens omfang.

Tilbake står så anken over straffutmålingen. Også denne anke

Side:771

finner jeg må forkastes. Etter arten og omfanget av As forbrytelser kan der etter min mening overhodet ikke være spørsmål om annen straff en lovens strengeste straff.

Jeg går deretter over til påtalemyndighetens anke i forholdet til B. Anken gjelder straffutmålingen, idet påtalemyndigheten mener at dødsstraff også burde vært anvendt overfor B.

Jeg finner at anken bør tas til følge. Visstnok er B en torturist av langt mindre format enn A, men også han har deltatt i så megen planmessig, grov og umenneskelig tortur, at han tross sin forholdsvis unge alder og sin underordnede stilling etter min mening ikke kan unngå lovens strengeste straff. Jeg finner det ikke nødvendig å gå i detaljer, men henviser til lagmannsrettens beskrivelse av hans forbrytelser og hans forhold for øvrig. Han kan heller ikke som tyskerne gjør påberope seg at han har ment å måtte opptre som gjort av plikt overfor sitt fedreland.

Jeg stemmer etter dette for sådan

domsslutning:

1. As anke forkastes.

2. Nils Petter Bernhard B dømmes til døden for forbrytelser mot provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1, jfr. straffelovens §233, §231, §229 og §228, jfr. §232, jfr. lov nr. 3 av 6 juli 1945.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Larssen og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsretten dom:

Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1903. Han har sin bopel i Dortmund, Tyskland, for tiden i varetektsfengsel, er gift, men barnløs, uformuende, inntekt 250 mark pr. måned + fri stasjon, dessuten har han et familietillegg på 250 mark.

Han er tysk statsborger og er opprinnelig utdannet som møbelsnekker. Han ble i mai 1932 medlem av S.A. og gikk etter Hitlers maktovertagelse inn i det hemmelige politi. Han kom i slutten av november 1941 til Bergen som overassistent hos kommissar Neumann i avdeling 4 A, og har senere tjenestegjort ved sikkerhetspolitiet i Bergen, senest som kriminalsekretær og leder av avdeling 4 E, hvilken stilling han hadde da tyskerne kapitulerte 8 mai 1945.

Han er tidligere ikke tiltalt eller straffet.

Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1923. Han er kontorassistent, har sin bopel i Kjøbenhavn, for tiden i varetektsfengsel, ugift, uten forsørgelsesbyrde, inntekt ca. kr. 450 pr. måned.

Han er dansk statsborger, og kom til Norge 16 oktober 1942 som kontormann ved sikkerhetspolitiet i Bergen. Fra i januar 1944 ble han overført til avdeling 4 E som tolk for A og hjelpepolitimann, og han var i disse stillinger da tyskerne kapitulerte 8 mai 1945

Han er ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Etter Riksadvokatens ordre har statsadvokaten for landssviksaker i

Side:772

Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane den 20 februar 1946 av almene hensyn reist tiltale mot dem til fellelse for forbrytelse mot straffelovens §229 og §233 jfr. provisorisk anordning av 22 januar 1942 og 4 mai 1945 §3 jfr. §1, samt lov nr. 3 av 6 juni 1945. I forhold til A gjelder tiltalen også forbrytelse mot straffelovens §231 §232 jfr. de foran nevnte provisoriske anordninger og lov nr. 3 av 6 juni 1945.

Ved rettens beslutning av 4 mars 1946 er sakene mot de ovennevnte tiltalte slått sammen til felles behandling og pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §134.

Retten finner bevist:

I. Vedkommende tiltalte A:

at han i tiden mellom april-mai 1943 som funksjonær i det tyske sikkerhetspoliti senest som kriminalsekretær og leder for avdeling 4 E, Bergen, deltok i mishandling av nedennevnte personer, som samtlige på forskjellig vis var med i patriotisk arbeid under tyskernes okkupasjon av Norge:

1 a. Trygve Freyer.

Han var hovedkasserer for det illegale arbeid i Bergen og på Vestlandet og hadde dessuten med radio sendinger til og mottagelser av radiobeskjeder fra England, å gjøre. Han ble som led i opprullingen av Mil. org. i Bergen arrestert 17 mai 1943 av en del sikkerhetspolitifolk under ledelse av sikkerhetspolitimannen Hartung. Han ble straks ført til sikkerhetspolitiet hus, Veiten 3, Bergen. Her ble han først ført til overrettssakfører Rieber Mohns celle og konfrontert med denne, som allerede da var mishandlet og deretter tatt i forhør. Under dette forhør ble han slått i svime 4 ganger og han ble til dels brakt til bevissthet igjen ved at han ble sparket.

Etter en avbrytelse ble forhøret fortsatt samme dag, og han ble gjentagne ganger i løpet av de derpå følgende 2-3 døgn forhørt og mishandlet. Han ble avhørt så hyppig som det var mulig etter at han var blitt såpass bra etter tidligere mishandlinger at et avhør kunne tenkes å være til noen nytte og han ble under hvert forhør i ovennevnte tidsrom mishandlet.

Freyer har ikke vært sikker på at A var til stede under første forhør, og retten legger derfor til grunn at så ikke har vært tilfelle. Under samtlige senere forhør i ovennevnte tidsrom var han imidlertid til stede. Under de forhør med mishandlinger hvori A var til stede ble Freyer slått med knyttnever, med spanskrør og oksepeis. Han ble slått fra hodet til fotsålene og iallfall i enkelte tilfelle hvorunder skoene var tatt av ham, under fotsålene. Han ble også av Hartung brent med sigaretter og han fikk satt på leggen en ring med skrue som ble skrudd inn i leggen. Han var også kontinuerlig lenket i de tre første døgn. Han kunne hver gang han skulle til forhør i dette tidsrom gå fra cellen til det rom hvor forhørene og mishandlingen fant sted, men han måtte etter hvert forhør bæres tilbake. Under de forhør hvorunder A deltok var A med på mishandlingene. Han slo med oksepeis og byttet under en av mishandlingene den han brukte med en annen og større fordi den han hadde brukt var for liten. Det var Hartung, A og Arndt som var hovedmenn under mishandlingene. A var imidlertid den mest aggressive.

Side:773

Foruten ved slag var tiltalte også utsatt for trusler og annet psykisk press. Han ble truet med at hans kone skulle bli sendt til Tyskland, at hun skulle bli pisket i hans nærvær, hvis han ikke tilstod, og A uttalte ved en anledning, at Freyer skulle skytes kl. 12, men hvis han snakket var det håp om utsettelse. A uttalte også at de ikke tok hensyn til hvordan det gikk dem (de mishandlede) «vi tar bare hensyn til våre soldaters sikkerhet». Det tyskerne ville ha ut av Freyer var navnene på telegrafistene og hvor senderne var.

Han var i Veiten 3 til 25 mai 1943 og han ble ogå senere mishandlet under de forhør som fant sted etter de første 3 døgn, men ikke i så høy grad som i det foran nevnte tidsrom. Da han 25 mai 1943 kom til kretsfengslet hvor han skulle være for at sårene kunne gro før han sendtes til Espeland, måtte han bæres inn. Hans benklær og hans strømper særlig under fotsålene var i filler etter slagene. Han var gul, blå og fiolett over ryggen med åpne sår på hver side av setet, store stykker av kjøttet på denne legemsdel var revet ut ved slagene i en lengde av ca. 15 cm og i en bredde av ca. 7 cm. Gropene var meget dype. Sårene var betente og blodige og ville ikke begynne å gro ved hjelp av den salve som ble anvendt og det måtte for ham og hans kamerater Rivenes, Lerøy og overrettssakfører Rieber Mohn anskaffes et særskilt sittebad som bruktes under behandlingen av deres sår.

Som følge av sårene kunne han ikke ligge på ryggen i 3 måneder. Han var fremdeles blå etter slagene, og sårene var ikke helbredet da han den 18 august 1943 ble sendt fra kretsfengslet til Espeland. Da han senere i desember 1943 derfra kom i konsentrasjonsleir i Tyskland, hadde han fremdeles ondt i ryggen når han skulle ligge på de papirmadrasser som bruktes der.

Etter ringen med skrue hadde han ganske dype sår. Arrene etter disse er nå forsvunnet.

1 b. Lars Rivenæs.

1 c. Jan Lerøy og

1 d. Overrettssakfører Rieber Mohn var med i samme illegale gruppe som Freyer og ble arrestert under samme aksjon som ham. De har ikke kunnet bli avhørt under hovedforhandlingen fordi de samtlige døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Man har derfor ingen detaljerte forklaringer om hvorledes mishandlingen av dem var foretatt, bortsett fra at A har forklart at Lerøy i Veiten 3 ble tildelt 10-15 slag med oksepies over setepartiet av Arndt. Denne mishandling pågikk etter As forklaring i kanskje så lang tid som 10 min. A hevder at han selv ikke slo, men han har erkjent at han har medvirket ved denne mishandling ved etter ordre av Hartung å holde Lerøy mens Arndt slo. Ved de opplysninger 1. vitne Freyer, 2. vitne Nilsen, 3. vitne Tommy Dreksler, 6. vitne Odd Meling, 7. vitne Martin Stavland har gitt anser imidlertid retten det ikke tvilsomt at Lerøy er mishandlet i langt større utstrekning enn av A medgitt, at Rivenæs og Rieber Mohn er alvorlig, mishandlet og at A har deltatt i mishandlingen av samtlige disse 3.

Da Rivenæs kom til retsfengslet måtte han likesom Freyer bæres inn. Hans tilstand var omtrent som Freyers, bortsett fra at strømpene ikke var slått i filler. Han hadde lignende store sår som Freyer, men

Side:774

Freyer var dog alt i alt verst tilredet. Etter den forklaring 3. vitne Dreksler som var fengslet fra i juli 1942 til 18 februar 1944 og som fungerte som kalfaktor har gitt har han ikke sett noen så tilredet som Freyer og Rivenæs. Han har også uttalt at det var ufattelig for ham hvorledes sådanne sår kunne oppstå. Rivenæs' skade ble behandlet på samme måte som Freyers i Kretsfengslet og hans tilstand ved overførelsen til Espeland var omtrent som Freyers og hans sykehistorie var tilsvarende Freyers på Espeland.

Lerøy og Rieber Mohn var etter vitnenes forklaring også blant de mest alvorlig mishandlede som kom inn i Kretsfengslet, men de var dog ikke så hårdt såret som Freyer og Rivenæs. De hadde også ved slagene fått revet vekk kjøttet av setepartiet, men bare på den ene side og sårene var ikke så store og dype som de Freyer og Rivenæs hadde fått.

Lerøy og Rieber Mohn var også blå etter slagene på ryggsiden og de kunne ikke ligge på ryggen i 4-5 uker.

Mens disse 4 var i Kretsfengslet var Hartung på en inspeksjon der og så blant annet også på disse. Han uttalte derpå etter 3. vitne Drekslers forklaring at de så verre ut enn han hadde ventet og at de måtte til Tyskland og ikke komme levende tilbake og grunnen til denne uttalelse var etter vitners oppfatning at det ikke måtte kunne påvises hvorledes de hadde vært mishandlet.

Lerøy ble dessuten mishandlet av A på Espeland 2 ganger med en dags mellomrom. Lerøy ble da slått med et redskap. Han hadde etter disse mishandlinger et åpent sår 2 om langt og 1 à 2 cm bredt over setepartiet. Det var ikke særlig dypt. Han var blåsvart over setepartiet og lårene etter disse mishandlinger. Etter Lerøys uttalelse til 7. vitne Stavland hadde A lagt særlig makt i slagene og frydet seg over å slå.

Freyer har som en karakteristikk av de opptredende gestapister uttalt, at han har sagt at denne oppfatning stemte med hva en av hans kamerater Paul Karlsen har fortalt ham om sitt inntrykk, at Arndt slo mest mens A var sadisten.

2. Pastor Peter Robertstad.

Han ble arrestert i sitt hjem 5 mai 1943 under en razzia i Sunnhordland etter Englands-agenter, ammunisjon m.v., etter affæren i Sunde hvor Kristian Tønseth som var utsendt av de norske myndigheter i England hadde skutt 2 av sikkerhetspolitiets folk.

Det var sikkerhetspolitifolkene Hartung, A, Arndt og Rook som arresterte ham. Han ble brakt til sikkerhetspolitiets skøyte i Urangsvåg og ble gitt 5 minutter til å betenke seg i, om han ville snakke. Han ble også meddelt av Rook at de hadde midler til å få ham til å forklare seg. Da han intet fortalte innen den satte frist ble han lenket på hender og føtter og A tok fatt i ham og holdt ham over munnen med hendene, halvveis liggende over ryggen på Robertstad. A klemte til så hårdt at en tann som var rotfylt ble trykket inn. Mens han ble holdt således ble han slått av andre av sikkerhetspolitiets folk fra hoften og nedover lårene og leggene med en gummibatong. Han antar at dette pågikk i 10-15 minuter. Så ble han lagt på en divan og ble på ny slått med batongen. Under annen gangs mishandling besvimte han. Etterpå ble han anbrakt i en køy i et avlukke. Etter at Odd Meling var arrestert ble han

Side:775

sammenlenket med denne og var sammenlenket med ham natt og dag fra onsdag (5 mai) til den påfølgende lørdag aften.

Han hadde etter mishandlingen vanskelig for å gå i flere dager og hadde blod i urinen i de første par uker etterpå.

3. Odd Meling.

Han ble arrestert samme dag som pastor Robertstad av Hartung i sitt hjem i Bremnes og transportert til en skjellfabrikk i nærheten. Her ble han belagt mel hånd- og fotjern. A sa uten at noen eksaminssjon hadde funnet sted at Meling skulle få føle at As beste kamerat var skutt på Sunde. Han ble så lagt over en stamp og slått av Arndt med en stokk og A med en hasselkjepp. Han antar at han ble mishandlet i ca. 2 timer. Etter hvert forstod han av det gestapistene spurte om under mishandlingen at de visste atskillig så han måtte si noe og ble ikke senere mishandlet. Han ble slått over korsryggen, setepartiet og under fotsålene av Arndt og A, dessuten ble han spent av andre. Deretter ble han brakt ombord i skøyten i Urangsvåg og sammenlenket med pastor Robertstad som omtalt under 1, nr. 2 foran.

Han hadde etter mishandlingen åpne sår fra korsryggen til knærne. Slagene hadde gått gjennom huden og revet opp muskulaturen. Setepartiet var etter hans forklaring «en eneste blodkake». Han kastet opp blod under mishandlingen og hadde smerter når han skulle spise, og kastet opp maten blandet med blod. Han hadde også smerter når han skulle late vannet og blod i urinen i 3 uker etter mishandlingen. Han kunne ikke ligge på ryggen i 14 dager etter mishandlingen. Sårene var ikke helt helbredet før like før han i desember 1943 ble sendt til Tyskland.

4. Martin Stavland.

Han ble arrestert 8 mai 1943 under samme razzia som Robertstad og Meling av bl.a. A. Han ble mishandlet på sikkerhetspolitiets skøyte i Urangsvåg av Arndt og A som slo ham etter Melings angivelse i 2-3 timer med en gummibatong og en lærrem som var 60-70 cm lang. De skiftet om å slå og begge brukte begge sorter redskaper. Rook holdt. Han ble slått over setepartiet. Han ble blå og der kom litt blod på undertøyet som av blodet ble klistret til kroppen. Han var blå på kroppen i 3 uker etter mishandlingen og hadde blod i urinen i 3-4 dager.

Han ble deretter slått i Veiten 3, Bergen, av Arndt og senere ble han på Espeland slått av A med en svepe eller rem. Han ble også på Espeland truet av A med at han ble slått i hjel hvis han ikke snakket.

5. Knut Gjernes.

Han var med i en organisasjon som bl.a. stod i forbindelse med overrettssakfører Rieber Mohn. Det var affæren på Sunde i Sunnhordland som gav støtet til at hans organisasjon ble opprullet.

Han ble arrestert i sitt hjem på Voss den 26 mai 1943 av bl.a. A og Arndt i 1-tiden om natten. Etter at konen og barna var vist ut ble han eksaminert om det illegale arbeid på Voss. Da han ikke svarte

Side:776

måtte han legge seg ned på divanen og ble slått med en ca. 1 meter lang og ca. 2 tommer tykk stokk som var skåret på veien til hans hjem. Det var Arndt som begynte å slå. Herunder satte A foten på hans nakke. Han hadde inntrykk av at Arndt rev A vekk og at Arndt misbilliget at A blandet seg inn i Arndts behandling av ham. Så skiftet Arndt og A om å slå, men Arndt slo dog mer enn A. Slagene traff fortrinsvis fra setet og ned til helene men også på armene og både bak og foran, bortsett fra ca. 10 cm omkring lysken. Behandlingen av ham pågikk fra ca. kl. 1 natt til i 4-5-tiden om morgenen. I de første 1 1/2 à 2 timer ble han vesentlig slått. Senere ble han ikke slått, men eksaminert.

Han ble så ført til en barakke på Vossevangen. Han greide å gå dit en strekning på ca. 2 km om det enn falt ham besværlig. Til barakkene ble også brakt en del andre arresterte, De ble eksaminert, også Gjernes fra ca. kl. 8 om morgenen til i 7 1/2-tiden om kvelden med ca. 2 timers middagspause. En av de arresterte, Repold, ble slått med en ildraker uten at det dog kan ansees bevist at A brukte dette redskap, men denne slo Gjernes med knyttneven, spente ham og tråkket ham på tærne og ryggtavlen.

Han hadde blod i urinen og avføringen i 14 dager etterpå, og var blå fra setepartiet og nedover også foran. Til å begynne med kunne han ikke få hvile på annen måte enn ved å rulle sammen madrassen og legge den under maven så at kroppen ellers ikke hvilte på noe. Det varte 7 måneder før han kunne ligge på ryggen.

Han har nå ikke lenger noe mén etter disse mishandlinger, men han er sykmeldt etter mishandlingene i Tyskland.

Angående Gjernes' vitneprov vil lagdommer Mørdre og domsmann Rekve bemerke:

På grunn av at forhøret av Gjernes førte til at Repold og Olav Bergstrøm ble arrestert og også på grunn av det inntrykk Gjernes' vitneprov i retten har gitt, må man antagelig regne med at der i forklaringens detaljer kan foreligge visse overdrivelser uten at man kan peke på hvilken del av forklaringen dette gjelder.

6. Doktor Sigurd Hus.

Han ble arrestert den 6 oktober 1943 bl.a. av A i sitt hjem i Bremnes, mistenkt for å ha mottatt agenter fra England og rettledet dem videre. Hus ble brakt til Rubbestadnesset, hvor sikkerhetspolitiets skøyte lå. Det var A som var leder for denne razzia.

Ombord i skøyten sa A at Hus var hovedmannen og forlangte at han skulle snakke, Da han spurte hva han skulle snakke om, fikk han en lusing fordi han spurte, og da han gjentok sin forespørsel, fikk han en lusing til og så kom det en mann og satte håndjern på ham, slik at hendene var lenket på ryggen. Deretter ble et tau fra bommen festet i lenken og han ble heist opp i kappen, slik at føttene så vidt berørte dørken i kahytten. Det gjorde meget vondt å henge slik, hvorfor han forsøkte å sette foten i trappen fra kahytten til dekket, men fikk et spark, visstnok av sikkerhetspolitimannen Rundzheimer. Så hang Hus rolig uten å gjøre noe forsøk på å få støtte med føttene. Etter hvert tøyet sener og muskulatur seg så han kom med føttene på dørken, slik at kroppsvekten

Side:777

delvis ble båret av føttene. Da dette ble bemerket ble det festet et tau i benene som ble trukket vekk slik at det ikke lenger gav noen støtte. Så fant sikkerhetspolitiets folk visstnok at det var for brysomt å holde i tauet, og wiren til bommen ble strukket, slik at han hang fritt. Deretter ble motoren satt i gang og båten gikk fra kaien. Det ble noen dønning visstnok fra et annet fartøy som gikk forbi, og han svinget frem og tilbake, som følge av skøytens bevegelser. A lå under opphengningen og senere på en benk og gav ordrer. Siden under skøytens gang satt eller lå han og leste mens han ventet på virkningen av opphengningen. Ved motorens gang og de derved oppståtte rystninger, øket smertene og sikkerhetspolitimannen Palm rystet dessuten av og til på wiren for å øke smertene. For å utholde disse søkte Hus å konsentrere sine tanker om andre ting. Han svedet meget og da en svettedråpe under dønningene falt ned på A eller det han leste i, fikk Hus en kraftig lusing så han slo an i veggen i kappen. Dette gjorde meget ondt. Han fikk også beskjed om at hvis det gjentok seg, skulle han få en verre behandling. Hus fikk under opphengningen følelsen av at hendene var lenket foran på maven, skjønt han visste de var på ryggen, så han måtte se etter for å konstatere at de ikke var foran.

Mens han hang hørte han sikkerhetspolitimann Gärtner si: «Er hängt jetz 4 1/2.» Hus oppfattet det slik at Gärtner mente at han hadde hengt i 4 1/2 time, men det kan også være at Gärtner hadde siktet til klokkeslettet.

Da han skjønte at han ikke kunne greie opphengningen lenger, simulerte han at han hadde krampe. Gärtner satte da en kam mellom tennene på ham og da han bet i stykker kammen en trepinne. Gärtner foreslo at Hus skulle tas ned men A sa nei. Så simulerte Hus at han var besvimt og så ble de enige om å ta ham ned. Han ble liggende og hvile litt på dørken etter at han var firet ned, men så kom A og spente ham i siden. Han ble på ny spent og A spurte om han ville tilstå. Hus svarte at det skulle han hvis han fikk hvile litt først. Skøyten var da kommet tilbake til Rubbestadnesset, det var fortøyet like ved siden av et tysk marinefartøy og A fortalte etter at Hus var tatt ned, at hans kone var ombord på marineskøyten. Under den eksaminasjon A deretter foretok, kom han med trusler bl.a. om at fruen ville ble «behandlet» hvis Hus ikke tilstod. Han ble bl.a. spurt om «Illestigen». Da Hus bare kunne gi dårlig beskjed herom, fikk han et slag av A så han for bortover dørken. Deretter ble han lagt på en benk og ble slått av A med en blykabel som var brakt ombord av en mann i marineoffisersuniform. Etter at A hadde slått en stund, ble han avløst av andre. Hus skrek skjønt han gjorde alt han kunne for å beherske seg, for at hans frue ikke skulle høre noe. Mens han ble slått kom Rundzheimer med en pose salt. Klærne ble revet ned baktil på Hus, og mens A holdt ham, ble det slått salt på hans forslåtte ryggside. Også skoene ble tatt av ham og han ble nå på ny slått over ryggen, setet, nedover benene og under fotsålene. Særlig slagene under fotsålene var meget pinlige. Han fikk under slagene vridd litt på seg og ble da sparket i hodet og ryggen så han ble bevisstløs.

Etter at han var brakt på benene igjen tråkket A på begge hans føtter og spurte om han skulle trekke ut neglene på ham. A

Side:778

tok deretter av ham strømpen på hans høyre fot, og vred løs en negl på den midterste tå med en nebbetang. Etter den behandling han hadde gjennomgått følte han herunder ikke noen særlig smerte, og da A sa at han ville trekke ut alle neglene, svarte Hus, vær så god. Deretter ble Hus lenket med håndjern og slengt inn i et avlukke ombord. Etter den behandling Hus hadde fått var han meget tørst. Han bad om vann og fikk en kopp. Han ville ha mere, men ble nektet, etter hva det må antas for derved å presse ham til å tilstå. Han fikk imidlertid i hemmelighet av en annen sikkerhetspolitimann en halv flaske inneholdende vann og nå og da en kopp vann av Gärtner.

Etter Gärtners forklaring varte opphengningen av Hus ca. 1 1/2 à 2 timer. Selv anslo Hus opprinnelig varigheten til 4 1/2 time, men etter opplysninger han har fått av folk på stedet som iakttok skøyten da den gikk fra Rubbestadnesset og kom tilbake dit og som visste at Hus var ombord, skulle han ha vært opphengt 7 à 8 timer.

Han var i alt 5 døgn ombord på skøyten og kunne i den tid ikke spise. Når han den første tid etter ankomsten til Bergen skulle spise måtte han ha maten på en krakk og huke seg ned fordi han ikke kunne bruke armene. Det tok henholdsvis 3 og 6 måneder før han kunne løfte høyre og venstre hånd så høyt at han kunne stikke hendene i trøyelommen. Han var følelsesløs i hendene og armene i minst 1 måned etter mishandlingen. Berøringssans og smertesans er fremdeles nedsatt fra fingertuppene til håndleddene.

På håndleddene hadde han etter opphengningen sår som holdt seg minst 6 uker. Han har fremdeles merker etter sårene. Setet var opphovnet og det varte flere dager før han som følge derav kunne få presset ut avføringen. Han hadde blod i urinen i ca. 3 uker etter mishandlingen. Hvorledes han så ut på baksiden kunne han ikke iaktta, på forsiden var han blå fra brystvortene og nedover. Samtlige negler falt litt etter litt av. I juli 1945 stod ennå skiftningen av neglene på begge stortær igjen, men disse neglene var også i orden omkring slutten av august 1945. Han har ennå sviverk i venstre skulder, hofte og legg og han blir trett når han går omkring i byen 1 times tid. Disse plager har holdt seg konstant.

Han fikk en lettere hjernerystelse av et spark. Hukommelsen er ennå svekket, raskheten i tankegangen er mindre og konsentrasjonsevnen er nedsatt. Han kunne overhodet ikke utføre noe arbeid før i augustseptember 1945, men anser seg nå noenlunde arbeidsdyktig.

Han har uttalt at da han hang syntes A å ha en djevelsk fryd av situasjonen og at hans ansikt lyste av en djevelsk fryd da han tok blykabelen og begynte å slå Hus med den. Han slo med stor kraft.

7. Olai Dyrkolbotn.

Han ble arrestert på Dyrkolbotn i Osterfjorden 12 november 1944 som følge av at tyskerne fikk vite at han skulle skjule folk som var i dekning. Samtidig med ham ble 4 hos ham værende flyktninger arrestert. I arrestasjonen deltok A og B. Han ble mishandlet allerede i sitt hus, idet han fikk et slag og A trådte ham på tærne. Deretter ble han ført ut til en tom hytte noe undav etter ordre av lederen for razziaen, Weimann. Her fikk han mens han lå over en seng et slag. Så fikk han håndjern på, ble bøyd sammen og låst fast i sammenbøyd

Side:779

stilling ved hjelp av en stokk som ble satt inn over armene og under knærne. I denne stilling ble han slått med en stokk som etter Dyrkolbotns oppfatning kunne være et bordben. A slo mest, men også B slo og etter tilsigelse av A. B slo heller ikke så hårdt som A. Mens A slo holdt B en pute over Dyrkolbotns hode. B løftet puten opp nå og da og slo Dyrkolbotn i ansiktet med åpen hånd. Dyrkolbotn ble etter sine antagelser slått mesteparten av 3/4 av 1 time og over korsryggen og setepartiet. Det ble lagt kraft i slagene. Han ble truet med å bli skutt hvis han ikke gav opplysninger, men lovet å bli fri, hvis han snakket. A ønsket opplysninger om flyktningeorganisasjoner og om forlegninger i fjellet.

Han ble deretter ført til Bergen og ble på ny en uke etter mishandlingen på Dyrkolbotn forhørt og mishandlet i Veiten 3, men av andre enn A og B. Mishandlingen på Dyrkolbotn var imidlertid den hårdeste. Han var etter denne blå fra korsryggen til knærne og meget hoven og hadde ikke kunnet ligge på ryggen da han ble brakt til den annen mishandling. Han fikk mot slutten av den annen mishandling åpne sår og under huden hårde klumper som utviklet seg til byller. Han kunne ikke ligge på ryggen i 3 uker etter annen mishandling, og han var ikke restituert før 3 måneder etter og bærer fremdeles merker etter mishandlingene. Han føler seg trett, er uten arbeidslyst og får vondt i ryggen når han skal stå i arbeid i lengere tid.

8. Nils Kollen.

Han ble arrestert den 23 november 1944 i 9-tiden om morgenen. Det var egentlig hans bror Halvor Kollen som var mistenkt for å være i besittelse av våpenlagre, men da han var flyktet, ble Nils Kollen tatt i håp om at man kunne få rede på våpenlagrene eller hvor broren var. Straks etter at han var blitt arrestert måtte han sykle med B og en del andre til Sperrvik hvor en del undersøkelser ble foretatt. Han kom tilbake derfra til tre Drangsvåg hvor han ble satt inn i en fabrikk sammen med en del andre arresterte. Fra dette sted ble han hentet av A og B Goecks var visstnok også med, han ble ført til sitt hjem på Kollen hvorhen han kom ca. kl. 12,30 eller noe før. Etter hva øyenvitner har uttalt var han blek, men hadde ikke vanskelig for å gå og de regnet med at hans blekhet skyldtes at han var nervøs for tyskerne. Inne i hans hus gikk A og B løs på ham med stokker som de hadde tatt fra et ved lager utenfor. Han var da lenket på ryggen og måtte sette seg på huk, og han ble straks slått av A så at han falt omkull på gulvet og i liggende stilling ble han kraftig slått både av A og B. Goecks som var til stede herunder har i sin politiforklaring som er dokumentert uttalt at stokkene hvinte i luften og at han ble ganske uvel av å se på og at han som følge derav gikk ut. Da han kom inn igjen etter et par minutters forløp måtte også han etter ordre av A slå. Han slo imidlertid etter sin forklaring, ikke mere enn noen få slag og han la ikke mer kraft i slagene enn nødvendig for at han ikke skulle få påtale for at han ikke lystret ordre. Etter Goecks forklaring traff slagene fortrinsvis på setepartiet, men også i ryggregionen og ellers på kroppen. Om Kollens tilstand etterpå er det opplyst at han var gulblek, pustet tungt og vanskelig kunne gå. Han måtte følge de

Side:780

tre tyske sikkerhetspolitifolk ned til sitt sjøhus og hadde meget vanskelig for å gå da de deretter skulle gå opp til veien. Da han kom opp til veien ble han liggende og det ble gjort åndedrettsbevegelser med ham og han ble så kjørt til fabrikken, hvorfra han i 16-tiden ble kjørt med en motorbuss sammen med et par andre fanger, samt tyske sikkerhetspolitifolk og militære til Bergen. Etter ca. 20 minutters kjøring fikk bussen havari og kort etter at en ny buss var kommet til, ca. 1 time eller 2 senere og Kollen var kommet inn i denne bil, døde han. Han må etter rettens oppfatning ansees å være død som følge av de indre lesjoner han fikk ved den mishandling han var utsatt for i sitt hjem av de 3 forannevnte sikkerhetspolitifolk.

9. Nancy Landaas.

Hun hadde vært med på illegalt arbeid bestående i å motta brever som hun skulle levere til nedennevnte Reidar Olsen. Hun ble arrestert 25 november 1944 i 5-5 1/2-tiden om morgenen og ble brakt til Veiten 3, hvor hun ble avhørt av A og B som tolk. A begynte med å spørre om hun talte tysk, og da hun svarte nei hertil, lugget han henne så hun falt ned av den stol hun hadde sittet på. A løftet henne så opp fra gulvet etter håret, og satte henne på stolen igjen. Da hun begynte å skrike, idet hun ble løftet opp etter håret, tok A henne over munnen for å få henne til å tie, og da hun fikk anledning til å tale, sa hun, at hun hadde lungetuberkulose. Dette foranlediget at A gikk ut på toalettet og vasket sine hender. Da han kom tilbake igjen, forlangte han at hun skulle tilstå, og da hun fremdeles nektet, slo han henne med en nokså lang pisk. Hun kan ikke nøyaktig si hvor mange slag hun fikk, det var muligens mer enn ti slag, men ikke så mange som tyve. Hun ble særlig truffet over venstre skulder og lår og legg, men ble også rammet litt på høyre side. Hun fikk likeledes et streifslag over nesen. Et av slagene traff hennes armbåndsur, slik at det stanset og er blitt helt ubrukelig. Det var stanset kl. 9,30.

Hun ble kraftig blå av slagene og det tok flere uker før fargen fortok seg.

10. Reidar Olsen.

Han ble arrestert om morgenen den 25 november 1944, mistenkt for å ha foretatt likvidasjonen av statspolitifolkene Njøten og Pedersen. Han ble straks tatt i forhør i Veiten 3, av As underordnede, Holzchneider. Ca. et kvarter etter at forhøret var begynt kom A og B inn og i alt 6 à 8 personer slo nå løs på ham som rasende. A slo med en oksepeis, B med gummikølle. A og Holzchneider slo mest i de første 3 kvarter etter at A var kommet til, B slo mindre, han hadde dog tatt trøyen av for å være ledigere under slagene. Klærne ble revet av Olsen, og han besvimte flere ganger mens han ble slått og ble kalt til bevissthet igjen med vann som ble skvettet på ham. Etterpå flommet gulvet av vann. Han ble slått så voldsomt at 26. vitne Notø, som i halv time iakttok mishandlingen fra badet, hvor han lå, anket seg over synet. Etter at Olsen var slått på denne måte, ble han opphengt i håndjern hvormed han var bakbundet i den åpne dør, ved hjelp av en snor som var bundet i håndjernene og som ble lagt over døren og festet

Side:781

til dørtrykkeren på den annen side. Mens han hang slik ble døren beveget frem og tilbake av A, og herunder ble Olsen klemt mellom døren og veggen. Olsen hang ikke svært lenge før han ble tatt ned. Han ble plasert på gulvet og satt lenet mot veggen mens en annen fange, 26. vitne Notø, ble avhørt. Olsen anket seg, men ankingen tok litt etter litt av, og Notø tenkte at nå dør Olsen. Olsen ble så lagt ut i badet. Noe etter døde han av de indre lesjoner han hadde fått av slagene.

11. Martin Domben.

Han ble arrestert den 16 februar 1945 i Davik av sikkerhetspolitimannen Esswein, som siktet for å ha befatning med våpenlagre. Han ble brakt til Nordfjordeid og avhørt natt til 17 februar 1945, og ble her lagt på en krakk og slått med en gummikølle over skuldrene, ryggen og føttene. Han ble på ny samme natt behandlet på samme måte. Så ble han brakt til Høyanger, hvor han av sikkerhetspolitimannen Kløtzer ble opphengt i bakbundne lenker i ca. 10 minutter. Deretter ble han sendt til Bergen, hvortil han kom omkring den 20 februar 1945. Her ble han tatt i forhør av A, B og Gärtner var også til stede. Domben ble av A beordret til å snakke om sin forbindelse med agenter fra England og våpenlagre, da han ikke ville snakke, slo A ham over nakken med en gummikølle. Deretter ble han lenket med håndjern med hendene på ryggen, hvoretter B og Gärtner løftet ham opp og Nesting festet en snor som førte fra håndjernene over døren til dørtrykkeren på den annen side. Han hang minst ca. 1/2 time, etter hva han har antatt, og han ble eksaminert mens han hang. A hadde under eksaminasjonen sagt så meget at Domben trodde å vite hva han kunne si. Han sa derfor at han ville gi forklaring og ble tatt ned. Under eksaminasjonen tok han imidlertid «feil» i sin forklaring, slik at A skjønte at han løy og han fikk nå ikke noen chanse til å korrigere forklaringen før han på ny ble opphengt. Han mener at han annen gang hang minst ca. 1 1/2 time. Under begge opphengninger tøyet kroppen seg etter hvert og snoren ble derfor flere ganger kortet inn. Han kunne under opphengningen bare så vidt berøre gulvet med tærne. Under en av opphengningene ble han slått i ansiktet av Gärtner med noe som lignet en hundepisk og A truet med å skyte ham, hvis han ikke tilstod.

Han fikk sår på håndleddene av lenken. Det tok ca. 8-14 dager før sårene grodde. Han følte stikninger i fingrene på begge hender inntil i september 1945. Han kunne ikke få armene frem etter at håndjernene var tatt av og det tok timer før han med møye greide å få dem opp til munnen. Han har nå ikke lenger noen ulemper av mishandlingen.

Domben har uttalt at det virket på ham som om A var «vel fornøyet» med at han led.

12. Martin Nordstrand.

Han hadde med å skaffe falske pass til folk som måtte rømme og med føring av folk til utskipningsstedet. Han ble arrestert 16 februar 1945 kl. 16 om ettermiddagen i sitt hjem og brakt til Veiten 3, hvor han ble tatt i forhør av A, B, Rundzheimer og en fjerde sikkerhetspolitimann. A og B var til stede den hele tid, mens

Side:782

de øvrige bare delvis var til stede. Tyskerne ville ha ham til å oppgi sine kontakter. Etter at han først var lenket med hendene på ryggen til en stol, ble han oppfordret til å snakke, og da han ikke gjorde det, gav A ham et slag med en stokk over venstre hånd, slik at hånden hovnet opp. Deretter gikk alle 4 løs på ham, og de gav ham et spark hver. Han ble truffet på lårene og oppetter siden. Da han fremdeles ikke snakket sa A til B at de like godt kunne henge ham opp med det samme. Han fikk da festet et tau til håndjernene, ble løftet opp av B og Rundzheimer, hvoretter tauet som var lagt over den åpne dør ble festet av A til dørvrideren på den annen side. Han hang slik at tåspissene så vidt berørte gulvet. Han ble slått mens han hang både av A, Rundzheimer og B, men mest av A. Der ble brukt en stokk som de skiftet om å slå med. Han ble slått fra overarmen og nedover og helt ned til føttene. Han ble vridd rundt, slik at de kunne komme til å slå på ryggen og armene. En gang B var alene med Nordstrand, slo B ham uten noen tilsigelse. Nordstrand har dog ikke kunnet si hvor mange slag B gav.

En å to timer etter at mishandlingen var begynt, begynte han å kaste opp blod. Skjønt A var oppmerksom på dette, fortsatte han å slå. Under mishandlingen satte de 4 seg til å spille kort eller lot som de spilte kort Det syntes å være bridge de skulle spille, men de spilte i ethvert fall svært dårlig, så Nordstrand oppfattet det hele nærmest som «nervekrig». Blindemannen slo ham mens de andre spilte. De satte også på radio med dansemusikk. Etter å ha beskjeftiget seg på denne måte i noen tid, sa de at de skulle gå, og at han sikkert ville dø i løpet av natten. Han bad forgjeves om å bli tatt ned. De tok på seg yttertøyet, slukket lyset og gikk, men kom tilbake et par minutter etter, tok ham ned og brakte ham tilbake til cellen. Hans klokke var da 21,55 eller 22,50. Usikkerheten i angivelsen skyldes at han ikke kunne skille time- og minuttviserne fra hinannen. Han var da han kom ned i cellen helt følelsesløs over hele kroppen.

Dagen etter ble han påny opphengt og slått på samme måte som foregående dag. Bare A og B var til stede da han ble opphengt. A løftet ham opp og B festet tauet. A slo mens han hang og Rundzheimer som kom til mens han hang, slo også. I alt fikk han mange slag. Han antar at han kunne ha hengt kanskje så meget som 4 timer under denne mishandling. Han syntes at mishandlingen var verst første dag, fordi han annen dag nesten ikke hadde følelse i kroppen. Han fikk ikke vann på 2 dager, skjønt han bad A herom. Han led meget av tørst som følge av mishandlingen.

Håndjernene som han hadde hatt på om natten mellom første og og annen mishandling, ble tatt av ham etter annen mishandling. Han kunne da ikke løfte armene og bare med møye få dem frem på forsiden av kroppen. Han hadde ikke førlighet i hendene før et halvt år etter at han var kommet fra Espeland, hvorfra han slapp ut ved kapitulasjonen. Han har ennå nedsatt førlighet i armene, mest i venstre arm. Antagelig er noen nerver overslitt. Smertesansen er vekk og ansees varig skadet.

Sårene i håndleddene var gjengrodd på 14 dager. Han hadde rifter i hodet etter 2 slag av Rundzheimer. Disse sår var også grodd i løpet av 14 dagers tid.

Side:783

13 a. Hans Holmefjord og

13 b. Olav Skaathun.

Disse som tilhørte hjemmefronten hadde dradd til fjells og oppholdt seg på eller i nærheten av gården Ystås i Granvin. De ble arrestert av tyskerne kort før påske 1945, og ble brakt til Bergen, hvor de ble forhørt i Veiten 3. Forhøret ble ledet av A, som gav Holmefjord ca. 20 slag med oksepeis. Deretter ble han av A og B opphengt i lenken på de bakbundne hender. Han var antagelig opphengt ca. et kvarters tid. Noen dager senere ble Skaathun av de samme opphengt på samme måte.

Som følge av mishandlingen var Holmefjord blå på kroppen etter slagene i flere uker og kunne vanskelig ligge på grunn av smertene. Det er ikke dokumentert at mishandlingene hadde noen spesielle følger for Skaathun.

II. Vedkommende tiltalte nr 2 B.

at han har deltatt i mishandlingen av

1. de under I nr. 7, 8, 10, 11, 12 og 13 a og b nevnte personer på den måte som under disse poster er nærmere behandlet.

2. Sigfred Askeland.

Denne ble arrestert i november 1944 i sitt hjem i Eikangervåg og brakt ombord, først i en statspolitiskøyte og derfra ombord i sikkerhetspolitiets skøyte i Hjelmås. Her ble han lenket med hendene på ryggen og helst opp i lenken slik at føttene bare så vidt berørte dørken og hengende i denne stilling ble han slått over ryggen, setepartiet og benene med en armert blykabel. Blant de som slo var tiltalte B.

Mens han hang på denne måte tøyet kroppen seg slik at han kom ned på dørken med føttene. Der ble derfor festet en gummislange rundt benene på ham og ved hjelp av denne ble benene trukket klar av dørken. Han har antatt at han var opphengt i et par timer.

Før han kom på sikkerhetspolitiets skøyte hadde han vært mishandlet av sikkerhetspolitimannen Lang ombord i statspolitiskøyten. Mishandlingen på sikkerhetspolitiets skøyte var dog verst. Han fikk en rekke slag på begge båter.

Etter behandlingen var han lam i armene i flere uker. I den venstre arm verket det slik at han ikke var arbeidsfør før i februar-mars 1945. Senere i 1945 gjorde det fremdeles ondt når han bar noe i venstre hånd.

Den venstre arm kunne han etter mishandlingen ikke løfte så høyt at han kunne få den i bukselommen da han mot slutten av november kom til Espeland. Den høyre kunne han på det tidspunkt heve til skulderen.

Han fikk et sår i høyre hånd av lenkejernet. Såret var ikke grodd før 3-4 uker etter mishandlingen. Han var blå etter slagene på lår og seteparti og hadde en bred farvet stripe på forsiden nederst på maven.

3. Anton Hollevik.

Han ble arrestert på Stavenes i Askvoll 16 mars 1945 av sikkerhetspolitimannen Esswein og ført til Høyanger. Han ville ikke tilstå og ble mishandlet ved at han i bakbundne lenker ble hengt opp etter lenken og banket med gummibatong. Det var Klötzer som foretok denne siste mishandling. Han kom så ombord på en skøyte i Naustdal og ble på denne

Side:784

mishandlet av Gärtner og B som slo ham med gummibatong. Mens disse slo holdt to andre ham. A som også var til stede var blant dem som holdt. Han ble truffet over føttene, lårene og oppover ryggen. Han ble slått i ca. en time og B og Gärtner var like ivrige til å slå.

Han ble blå hvor han ble rammet, men fikk ikke åpne sår. Blåfarven holdt seg i ca. 14 dager og i denne tid var han også lemster. Han føler seg nå og da ennå dårlig i ryggen etter mishandlingen.

Retten finner bevist at de under I nr. 1 a-d, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 11, 12 og 13 a omhandlede handlinger etter sin art er legemsbeskadigelser (straffelovens §229). Av disse har de under I nr. 1 a-d, 3, 5, 6, 7 og 12 omhandlede medført sykdom eller arbeidsudyktighet mere enn 2 uker. De under I nr. 1 a-d 6, 11, 12 og 13 a omhandlede er utført på en særlig smertevoldende måte (straffelovens §232) og de under I nr. 1 a-b, 3, 6 og 12 omhandlede har medført langvarig sykdom (straffelovens §231).

De under I nr. 1, 9 og 13 b omhandlede handlinger synes under noen tvil nærmest å måtte ansees som legemsfornærmelser. Den under 13 b omhandlede er utført på en særlig smertevoldende måte.

Det har vært tvil om ikke flere av handlingene er utført på særlig smertevoldende måte eller har medført langvarig sykdom, men opplysningene har vært såpass usikre, at man ikke har ment å burde konstatere at så er tilfelle.

Retten anser bevist, at A var klar over handlingenes karakter og over at mishandlingene spesielt foran nevnte tilfelle både var særlig smertevoldende og kom til å medføre langvarig sykdom. De under I nr. 1 a-d, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 11, 12, 13 a omhandlede forhold rammes derfor av straffelovens §229, de under I nr. 1, 9 og 13 b av straffelovens §228, de under I nr. 1 a-d, 6, 11, 12 og 13 a og b tillike av straffelovens §232 og de under I nr. 1 a-b, 3, 6 og 12 av straffelovens §231.

For så vidt angår den under I nr. 8 nevnte mishandling av Nils Kollen, som er død av mishandlingen, kan det etter de foreliggende bevis ikke ansees brakt nøyaktig på det rene, hvorledes mishandlingen i sine enkeltheter er foregått. Således er det ikke klarlagt, om et eller flere enkelte slag har vært dødbringende eller om det er mishandlingen i sin helhet, som har medført døden.

Den medisinske årsak til døden er heller ikke brakt på det rene. Etter symptomene hos avdøde etter mishandlingene mener den sakkyndige, at der kan foreligge flere muligheter fremkalt ved mishandlingen.

Ved en etter frigjøringen foretatt obduksjon av Nils Kollens lik er det heller ikke lykkedes å bringe dødsårsaken på det rene.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten det ikke godtgjort, at det har ligget innenfor As bevissthet at den måte mishandlingene ble utført på kunne medføre døden for Kollen, hvorfor han må frifinnes for forsettlig drap og forholdet antas da riktigst å burde bedømmes etter straffelovens §231, idet retten antar, at A i gjerningsøyeblikket var seg bevisst som overveiende sannsynlig at Kollen ved mishandlingen kunne bli varig arbeidsudyktig.

Lagmannen og domsmennene Andreassen og Rekve finner for sitt vedkommende at A, så voldsomt og så vedvarende der ved anledningen ble slått med de grove og ganske lange trestokker var klar over

Side:785

at det var en nærliggende mulighet for at følgen av slagene kunne bli så svære, særlig indre skader, at Kollen kunne komme til å dø, samt at A dessuaktet fortsatte mishandlingen i håp om at han derved kunne avtvinge Kollen opplysninger. Mindretallet finner derfor - overensstemmende med tiltalebeslutningens subsumsjon - at dette forhold rammes av straffelovens §233.

For så vidt angår den under I, 10 nevnte mishandling av Reidar Olsen finner retten, at A var klar over, at det var en nærliggende mulighet for at Reidar Olsen ved den usedvanlige mishandling kunne dø og at han dessuaktet deltok videre i mishandlingen av Olsen. As forhold for så vidt er derfor en forbrytelse som rammes av straffelovens §233.

De under II nr. 1 nevnte mishandlinger er de samme som er beskrevet under I nr. 7, 8, 10, 11, 12 og 13 a og b, og der henvises for så vidt angår subsumsjonen av disse forhold til hva der herom er uttalt for As vedkommende.

Det under II nr. 2 omhandlede forhold antas å være en legemsbeskadigelse. Det under II nr. 3 omhandlede antas riktigst å måtte betraktes som en legemsfornærmelse (straffelovens §228), men tilføyet på en særlig smertevoldende måte.

B antas å ha vært klar over handlingenes karakter og over at mishandlingene i de spesielt foran nevnte tilfelle 1 nr. 11, 12 og 13 a og b, jfr. II nr. 1 og II nr. 3 var utført på en særlig smertevoldende måte (straffelovens §232) og at der ved den under I nr. 12, jfr. II nr. 1 omhandlede mishandling ble forvoldt langvarig sykdom (straffelovens §231).

For så vidt angår mishandlingen av Nils Kollen og Reidar Olsen gjelder for B i subjektiv henseende hva foran er anført for As vedkommende.

De ovennevnte mishandlinger er forøvet av tyske myndigheter i den hensikt å fremtvinge forklaringer av de mishandlede både om deres egne handlinger av patriotisk art, rettet mot tyske interesser, og om deres medarbeideres handlinger og de motstandsorganisasjoner som de tilhørte, for derigjennom raskest og sikrest å kvele deres for tyske interesser skadelige virksomhet. Om det enn fulgte av okkupasjonen, at de tyske myndigheter hadde folkerettslig adgang til å foreta visse forføyninger like overfor den norske befolkning, så var det i ethvert fall uberettiget etter folkerettens regler å foreta mishandlinger for å oppnå å tvinge de mishandlede til å gi opplysninger av den i saken omhandlede art, idet de mishandlede samtlige hadde plikt etter norsk lov og var berettiget etter folkeretten å fortie hva de ble eksaminert om og de begikk landsforræderi hvis de frivillig gav opplysninger. De tiltalte handlet derfor folkerettsstridig når de anvendte mishandling, som var av både fysisk og psykisk art, som middel til å fremtvinge opplysningene. Ingen av de tiltalte var i noen tvil om det moralsk avskyelige i mishandlingene. De var heller ikke i tvil om at deres opptreden var folkerettsstridig, og at de voldte de mishandlede betydelige lidelser. Deres mishandlinger er derfor forhold som er straffbare etter de vanlige folkerettsregler.

At mishandlingene i tid faller forut for lov nr. 3 av 6 juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 er etter høyesterettsdom av 19 februar 1946 i saken mot Klinge ikke til hinder for anvendelsen av disse bestemmelser.

Side:786

Mishandlingene antas av A å være utført dels etter ordre, dels etter av ham hos overordnede innhentet samtykke. B har deltatt som As tolk og medhjelper etter dennes ordre. At der foreligger foresatte ordre kan imidlertid ikke frita de tiltalte for straffeskyld.

Tiltalte A er derfor etter foranstående straffskyldig etter lov nr. 3 av 6 juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1 straffelovens §233, §231, straffelovens §229 jfr. §62, straffelovens §229 jfr. §231 og §232 jfr. straffelovens §62, straffelovens §228 og straffelovens §228 jfr. §232, alt jfr. §62 og B etter lov nr. 3 av 6 juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1 jfr. straffelovens §233, §231, straffelovens §229 jfr. §62 og straffelovens §229 jfr. §231 og §232 jfr. §62, straffelovens §228 og §228 jfr. §232, alt jfr. §62.

De subsumsjonsendringer som er foretatt i forhold til tiltalebeslutningen fremgår av foranstående. Partene har under hovedforhandlingen vært gitt anledning til å uttale seg herom.

Tiltalebeslutningen mot A omfattet foruten de forannevnte mishandlinger også under postene 7 og 8, 9 og 10 mishandlinger av Egil Seger, Karl M. Valestrand, Hans Engelsen og Rolf Thomassen. Om mishandlingen av disse personer ble der ikke ført noe nærmere bevis under hovedforhandlingen, idet statsadvokaten med Riksadvokatens samtykke frafalt tiltalen for så vidt. A blir derfor å frifinne for så vidt angår disse poster i tiltalebeslutningen.

Med hensyn til straffutmålingen kommer i betraktning for As vedkommende antallet og arten av mishandlingene. I siste henseende legger retten vekt på at han i ett tilfelle på den mest bestialske måte har vært med på å slå en mann i hjel (Reidar Olsen). I et annet tilfelle har han vært med på å drive mishandlingen så vidt at den mishandlede fikk så svære indre skader at han døde (Nils Kollen). Mishandlingen av de fleste andre har vært meget alvorlig, særlig var mishandlingen av Freyer, Rivenæs og dr. Hus opprørende grusomme, men også den behandling Lerøy, Rieber-Mohn og Nordstrand fikk, må karakteriseres som forferdelige og har forvoldt dem betydelige og til dels langvarige lidelser.

Etter enkelte av vitnenes prov (Freyer, dr. Hus og Domben) har A vist sadistisk glede ved å foreta eller være til stede ved mishandlingene. Han har også utvist stor tjenesteiver etter rettens mening i ønsket om å vise seg dyktig for å avansere og han har herunder gått inn for de brutaleste psykiske og fysiske maktmidler for å knekke ofrenes moral under tilsidesettelse av enhver menneskelig følelse. Han har for å oppnå sitt mål brukt ethvert tjenlig middel, dels har han som f. eks. likeoverfor dr Hus begynt mishandlingene før han foretok noen eksaminasjon for å gjøre ofrene desto mere møre når de senere skulle forklare seg, dels har han truet med å skyte dem eller å mishandle dem i nærvær av pårørende eller at de pårørende skulle bli mishandlet eller sendt til Tyskland.

Skjerpet forhør, dvs. mishandlinger skal etter hva det er opplyst under saken bare foretas etter foresattes ordre eller med disses samtykke. De fleste av de mishandlinger A har foretatt synes å være skjedd etter at han hadde gjort innberetning med forslag om skjerpet forhør. I enkelte tilfelle som f. eks. ved mishandlingen av dr. Hus hadde han fått med seg blankofullmakt, slik, at det helt ut avhang av hans egen

Side:787

bedømmelse om skjerpet forhør skulle anvendes, og det synes i alle tilfelle å ha vært overlatt vedkommende politimann selv å avgjøre hvilken form av skjerpet forhør skulle brukes og omfanget av de skjerpede forhør. Det har således ikke i liten grad vært avhengig av den enkelte funksjonærers egen oppfatning av det ønskelige eller nyttige i anvendelsen av skjerpet forhør som er blitt bestemmende, og A har benyttet adgangen til å drive skjerpet forhør i en meget stor utstrekning. Det er erkjent av ham at han har foretatt skjerpet forhør i en rekke andre tilfelle enn dem tiltalen omfatter og det er betegnende når man skal bedømme hans virksomhet at Reinholdt Thomas som har vært knyttet til sikkerhetspolitiet i Bergen like lenge som A og som fra begynnelsen av 1944 til høsten s. å. ledet avdeling 4 E, ikke ved de hittil foretatte etterforskninger er overført noen mishandling, mens A som etterfulgte ham som leder av denne avdeling i tiden fra 6 oktober 1944 og til okkupasjonens opphør har deltatt i mishandlinger av 9 personer, hvorav 2 med dødelig utgang.

Ved vurderingen av hans forhold må der imidlertid ikke bare tas hensyn til de lidelser som i form av pinsler ble påført de enkelte ofre, men også til at en rekke personer som følge av hans virksomhet måtte vansmekte i tyske interneringsleire og at flere av dem han har behandlet er død i sådanne leire.

Videre må det tas hensyn til den skade denne folkerettsstridige handlemåte har voldt det norske folk under bestrebelsene på å holde oppe de nasjonale ideer.

Han har hatt en fremtredende andel i de mishandlinger som han har deltatt i. I en rekke av dem har han vært den overordnede av de tilstedeværende, således ved mishandlingen av dr. Hus, Nils Kollen og Reidar Olsen.

Selv om man i formildende retning tar i betraktning at han som tysk statsborger har ment å hevde tyske interesser og at han som sådan og som soldat har ansett seg forpliktet til å lyde ordre, antas det etter hva foran er anført om hans forhold og handlingenes art at lovens strengeste. straff må komme til anvendelse for hans vedkommende.

B var ikke fylt 20 år da han kom til landet. Etter opplysninger var han en bra elev på skolen som ikke hadde noe å utsette på hans karakter og oppførsel. Heller ikke ellers er det opplyst noe ufordelaktig om ham før han kom hit. På grunn av det dårlige økonomiske forhold tok han stilling ved sikkerhetspolitiet her etter at han av sin morbror den forannevnte Thomas var gjort oppmerksom på de bedre økonomiske kår som han kunne få. Hans far hadde også forinnen betinget seg at han ikke skulle delta i arrestasjoner og så vidt forståes hadde Thomas gitt uttrykk for at det ikke ville skje.

I Bergen synes han relativt snart å være kommet under innflytelse av A og i tilsvarende grad å ha unndradd seg Thomas's påvirkning. Da han i januar 1944 ble beordret til å være tolk for A og hjelpepolitimann synes han personlig ikke å ha gjort noen innsigelse iallfall ikke noen av betydning og Thomas's forsøk på å få ham tilbake til hans opprinnelige stilling ble avvist av ledelsen med at der iallfall ikke for tiden kunne gjøres noen forandring i ordningen. Senere gjorde visstnok B forespørsler om å slippe ut av tjenesten, men fikk som svar at han

Side:788

bare kunne slippe fra Bergen mot at han tok tjeneste ved sikkerhetspolitiet i Kjøbenhavn, og denne endring ville han ikke foreta. Noe mer synes han ikke å ha foretatt, således synes han ikke å ha påberopt seg at han av samvittighets eller moralske grunner ikke kunne delta i mishandlinger og det til tross for at han angir å ha hatt motbydelighet for å delta i mishandlinger. Han har heller ikke forsøkt å rømme fra tjenesten. Han var så vidt forståes høsten 1944 i Danmark, men vendte, da han fikk ordre herom fra Bergen, tilbake. Han har heller ikke nektet å delta i mishandlingene til tross for at han selv mente at følgen av en sådan nektelse ikke ville bli annet enn i verste fall en internering.

Om man etter Bs egen forklaring skulle anta at han til å begynne med har følt et visst ubehag ved å overvære og delta i mishandlinger synes han meget snart å ha overvunnet denne følelse. Betegnende for hvor avstumpet han til tross for sin ungdom moralsk er blitt er det at han 23 november 1944 deltok i mishandlingen av Nils Kollen, at han 24 november n. e fikk vite at Kollen var død, og at han dagen deretter var med på å pine Reidar Olsen i hjel.

Videre må tas hensyn til at tiltalte ikke som A er kommet til Norge som tysk statsborger og soldat, men frivillig har tatt tjeneste her og at han som det fremgår av det foran anførte, intet virkelig har foretatt for å slippe å delta i mishandlingene, da han ble anbrakt som tolk hos A. At han i ethvert fall på det tidspunkt hadde fullt kjennskap til de tyske metoder, og at A var en aggressiv og ivrig mishandler er ikke tvilsomt.

Det henvises til hva der er uttalt under behandlingen av As forhold for så vidt angår vurderingen av mishandlingene og deres innflytelse på ofrene og landets interesser.

I formildende retning legges vekt på at han har hatt en helt underordnet stilling og at han som man antar kun har deltatt i mishandlinger etter direkte ordre.

Dessuten antas det at han må sies å være en indolent og passiv natur som har ligget under for As innflytelse og at han har vært engstelig for denne, som han har karakterisert som en streng og visstnok farlig arbeidsgiver.

Dernest legges det vekt på at hans medvirkning i de forskjellige mishandlinger må sies å ha vært foranlediget ved hans avhengige stilling til de andre skyldige og har vært forholdsvis ringe i forhold til hovedmennenes.

Alt tatt i betraktning, også tiltaltes ungdom, finner man ikke at lovens strengeste straff bør anvendes, men at denne passende bør settes til fengsel på livstid.

Lagmannen og domsmennene Andreassen, Knag og Rekve finner ikke å kunne legge særlig stor vekt på at tiltalte har handlet etter ordre. Som foran nevnt regnet han med internering som den verste følge av at han nektet, og han kunne også ved å søke støtte hos sin onkel Thomas i noen grad ha motvirket den innflytelse A hadde på ham i de enkelte tilfelle. Hans deltagelse i mishandlingene antas derfor ikke så meget å skyldes ordrene som at han er glidd inn i systemet hvilket styrkes ved at han i det relativt lange tidsrom han var i avdeling 4 E. ikke gjorde noe effektivt for å komme seg vekk eller fremtvinge at han

Side:789

slapp å delta i mishandlinger, eventuelt med en internering til følge. Derimot finner de nevnte voterende at det må legges atskillig vekt på hans ungdom som kan forklare at han så lett har latt seg gripe av systemet og bruke til mishandlinger. Men dette, hans ungdom og hans underordnede stilling, antas etter disse voterendes oppfatning ikke å burde kunne tillegges så stor betydning at man kan unnlate å anvende lovens strengeste straff, når man ser hen til antallet av de til dels grufulle mishandlinger han, som det synes til As tilfredshet har vært med på, og det relativt lange tidsrom, hvori han har deltatt i mishandlingene. Man har da også tatt i betraktning at der ikke bør stilles så store krav til ham som til en nordmann ved bedømmelsen av forholdet. Disse voterende stemmer derfor for at dødsstraff anvendes også likeoverfor ham.

Dissensene fremgår av foranstående.