Rt-1946-986
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1946-09-21 |
| Publisert: | Rt-1946-986 |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | L.nr. 304/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Sejersted, Grette, Eckhoff, Stang, Dissens: Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §15, §17, §29, Straffeprosessloven (1887) §187, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §64 |
Dommer Sejersted: Lyngdal herredsrett avsa 26 april 1946 dom med sådan domsslutning: «A dømmes for forseelse mot motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd jfr. §15, 10. ledd til en straff av fengsel i 24 dager.»
Domfelte har påanket dommen grunnet lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
Hva lovanvendelsen og saksbehandlingen angår skal jeg bemerke:
Det er på det rene at tiltalte var beruset og at han ikke selv kjørte bilen. Spørsmålet er om motorvognlovens §15, tiende ledd i nærværende tilfelle er anvendelig: «På øvingskøyring vert fylgjesmannen rekna som førar av vogni.» Etter min oppfatning er det ikke nødvendig for å bringe denne bestemmelse i anvendelse at hensikten med kjøringen er å øvelseskjøre i streng forstand. Det må være til strekkelig at den som setter seg ved siden av vognføreren er klar over at sistnevnte ennå ikke har fått førerkort, og at det er den omstendighet som gjør kjøringen lovlig, at førstnevnte som fylgjesmann og innehaver av førerkort er med på turen og klar over at han har ansvaret for kjøringen. Spørsmålet er dermed om domsgrunnene er tilstrekkelige til å konstatere at betingelsene etter §15, tiende ledd, - forstått på nevnte måte - foreligger. Under noen tvil er jeg
Side:987
kommet til at domsgrunnene i så henseende er fyldestgjørende. Herredsretten har nemlig funnet det godtgjort at tiltalte «tok plass foran i bilen ved siden av B som ikke hadde sertifikat og som da satt ved rattet» og videre at «tiltalte har vært klar over at det var ham der hadde sertifikat, der hadde ansvar for kjøringen». Jeg finner således at anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen må forkastes, idet jeg tilføyer at jeg anser tiltaltes anke over at herredsretten nektet å edfeste to vitner i henhold til straffeprosesslovens §187 åpenbart grunnløs.
Såvidt jeg kan se av domsgrunnene har herredsretten ikke tatt hensyn til straffelovens §64. Selv om imidlertid den bestemmelse tas i betraktning finner jeg, hva straffutmålingen angår, at det ikke foreligger noe åpenbart misforhold mellom forseelse og straff, og stemmer også her for forkastelse av anken.
Jeg stemmer for kjennelse med sådan
slutning:
Anken forkastes.
Dommer Holmboe: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at B, som ikke hadde sertifikat, hadde kjørt den omhandlede bil flere ganger uten ledsager. Ved den i saken omhandlede anledning overtalte han tiltalte, som hadde drukket en del og tenkte på å bli igjen, til å være med å kjøre. B satt ved rattet og tiltalte ved siden av ham. Hvilken hensikt B hadde med å overtale tiltalte til å følge med, er ikke klargjort. Etter rettens uttalelse er sammenhengen muligens den «at B ønsket å kjøre for å øve seg, kanskje i forbindelse med at tiltalte følte seg påvirket av alkohol og derfor ikke har ønsket å kjøre.» Deretter heter det i domsgrunnen: «Retten er på grunnlag av det anførte kommet til den overbevisning at tiltalte har vært klar over at det var ham der hadde sertifikat der hadde ansvaret for kjøringen.» Denne overbevisning er altså retten etter sitt eget utsagn, kommet til ved en slutning fra den foregående beskrivelse av faktum. Jeg kan imidlertid ikke finne denne slutning tilstrekkelig begrunnet. Om B muligens har ønsket å kjøre for å øve seg, eller av andre grunner, er etter mitt skjønn uten betydning. Det avgjørende må være om han kjørte i tillit til at tiltalte ledsaget ham og at tiltalte forstod dette. Til belysning herav ville det blant annet ha vært av betydning - skjønt ikke i og for seg avgjørende - om en kunne gå ut fra at B ikke ville ha kjørt uten ledsagelse av tiltalte. Disse spørsmål er ikke drøftet i retten og etter det som er opplyst, dels om Bs tidligere kjøring, dels om at tiltalte ikke ønsket å være med, finner jeg grunn til å anta at denne mangel i domsgrunnen kan ha virket bestemmende på dommens innhold. Jeg stemmer derfor for at dommen med hovedforhandling oppheves. Hva angår domfeltes anke over saksbehandlingen, er jeg enig med førstvoterende.
Da jeg har grunn til å tro at min mening ikke deles av Høyesteretts flertall, skal jeg subsidiært uttale meg om straffutmålingen under forutsetning av at herredsrettens dom opprettholdes, og jeg slutter meg for så vidt til førstvoterende.
Side:988
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. I anledning av dissensen skal jeg bemerke at herredsrettens domsgrunner ganske visst ikke er så klare som ønskelig kunne være. Jeg kan imidlertid ikke finne at domsgrunnen lider av mangler som bør lede til opphevelse av dommen. Avgjørende for meg er, at herredsretten fastslår som bevist at tiltalte har vært klar over at han, som hadde sertifikat, var den som hadde ansvaret for kjøringen.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende og kan også tiltre dommer Grettes bemerkninger.
Justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Einar Christensen):
Politimesteren i Vest-Agder har den 21 mars 1946 satt A, Hægebostad under tiltale ved Lyngdal herredsrett til fellelse etter motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd for å ha kjørt eller prøvet å kjøre motorvogn skjønt han var påvirket av alkohol (ikke edru) jfr. §15 10. ledd hvoretter under øvelseskjøring følgesmann blir regnet som fører av vognen, derved at han den 1 november 1945 i åpenbart beruset tilstand kjørte motorvogn K 7574 fra Lyngdal til Hægebostad som følgesmann for B som ikke hadde førerkort.
A er født xx.xx.1923 i Hægebostad, gårdsarbeider, bopel Hægebostad, ugift, uformuende, inntekt i 1945 ca. kr. 200 og i 1944 kr. 4 825, er i november 1945 ilagt bot kr. 175 for forseelse mot løsgjengerlovens §17, hvilken bot er betalt, ellers tidligere ustraffet.
Retten har funnet følgende forhold bevist: Motorvogn K 7574, som eldes av Normann Larsen Alleen Lyngdal disponertes av baker Olav Eikeland Hægebostad. B, Hægebostad tenkte på å kjøpe denne bilen med henblikk på drosjekjøring i Lyngdal og Olav Eikeland overlot bilen til B, idet han sa til ham at han måtte ha en mann med seg som hadde sertifikat. B kjørte så bilen fra Hægebostad og til Alleen, Lyngdal. Her skulle den på verksted for å repareres og B som reiste hjem igjen, avtalte med A at han skulle tilse reparasjonen og deretter få bilen inn på holdeplass og kjøre for ham. Drosjeeier Tverrstøl nektet imidlertid å godta K 7574 uten at den ble trukket innvendig og tiltalte underrettet B om dette forhold og sa at han syntes bilen var for dårlig til å kjøpe. B kom den følgende dag til Alleen og han kjørte etter hva retten finner bevist bilen iallfall en muligens to turer fra Alleen til Bringsjord likesom det er på det rene at han også kjørte bilen om ettermiddagen fra Alleen og hjem til Hægebostad.
Retten finner det videre bevist at A sammen med en kamerat hadde drukket noe visstnok tysk brennevin den 1 november 1945 og at han var blitt noe påvirket av alkohol. Enn videre at han tenkte på å bli igjen men lot seg overtale til å bli med, at han tok plass foran i bilen ved siden av B som ikke hadde sertifikat og som da satt ved rattet og enn videre at tiltalte og B ble enige om at B skulle kjøre bilen og sammenhengen hermed er etter rettens oppfatning muligens at B ønsket å kjøre for å øve seg
Side:989
kanskje i forbindelse med at tiltalte følte seg påvirket av alkohol og derfor ikke selv ønsket å kjøre. Retten er på grunnlag av det anførte kommet til den overbevisning at tiltalte har vært klar over at det var ham, der hadde sertifikat, der hadde ansvar for kjøringen hvorhos retten anser det bevist at han var påvirket av alkohol (ikke edru) da kjøringen påbegyntes i Alleen og at han på turen oppover visstnok fra Kvås ble ytterligere påvirket, idet de drakk underveis således at tiltalte var åpenbart beruset da bilen ved Hamran ble stanset av politiet, på foranledning av lensmannen i Lyngdal som hadde telefonert til lensmannen i Hægebostad om at A var kjørt fra Lyngdal påvirket av alkohol og måtte søkes stanset.
Det er etter det anførte rettens resultat at tiltalte må dømmes etter tiltalebeslutningen, idet han ifølge motorvognlovens §15 10. ledd ved anledningen var fører av vognen i egenskap av ledsager for B som ikke hadde sertifikat og således rammes av straffebudet i motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd, idet han under kjøringen var påvirket av alkohol (ikke edru).
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte tidligere er bøtelagt. I formildende retning er intet spesielt å nevne. - - -