Rt-1947-165

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1947-03-27
Publisert:	Rt-1947-165
Stikkord:	Strafferett, Landssvik, Straffutmåling, Dødsstraff
Sammendrag:	Saken gjaldt straffeanke i sak etter landssvikordningen. Tiltalte, Ragnar Sigvald Skancke, hadde først vært arbeidsminister og fra 1942 kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering under okkupasjonen. Høyesterett kom enstemmig til at Skancke måtte dømmes til døden for landssvik. Retten la vekt på at han var en vel utdannet moden mann og at han hadde angrepet det norske folk ved å søke å gjennomføre nazifisering på viktige områder som hørte under hans departement. Under landssvikoppgjøret la påtalemyndigheten ned påstand om dødsstraff i 139 saker. Domstolene godkjente påstanden i 72 saker. Etter anke til Høyesterett ble 27 av dødsdommene omgjort til livsvarig tvangsarbeid. Av de resterende 45 dødsdommene gjaldt 30 landsforrædere og 15 krigsforbrytere. 37 av dødsdommene ble fullbyrdet. Regjeringen benådet fire til tvangsarbeid, to begikk selvmord før henrettelsen, og én døde før henrettelsen fant sted. Ragnar Sigvald Skancke krevde senere å få gjenopptatt saken, men Høyesterett forkastet kravet 19. august 1948. Skancke ble, som den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet på Akershus festning 28. august 1948, 58 år gammel.
Saksgang:	Høyesterett HR-1947-133, L.nr. 133/1947
Parter:	Påtalemyndigheten (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot A (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen)
Forfatter:	Holmboe, Schei, Alten, Schjelderup, Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §275, §36, §62, §86, §98, §175, Grunnloven (1814), Universitetsloven (1905) §37, LOV-1941-10-03

Dommer Holmboe: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 21 mai 1946 ble A dømt til døden for forbrytelser mot straffelovens §86, §98 og §275 jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 og lov av 6 juli 1945, alt sammenholdt med straffelovens §62. Han ble frifunnet for tiltalens post I b og h og II a jfr. I b. Dessuten ble han idømt inndragning etter straffelovens §36 stor 160 000 kroner og saksomkostninger 1 200 kroner.

Domfelte har anket over straffutmålingen og inndragningen. Imidlertid har aktor med tilslutning av forsvareren bedt anken over inndragningen utsatt, da der ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til at den kan avgjøres nå, og jeg finner at denne begjæring bør tas til følge.

Angående saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er fremskaffet atskillig nytt bevisstoff, dels vitneforklaringer, dels skriftlige erklæringer, som blant annet går ut på at domfelte ikke er noen personlig ondsinnet mann. Selv om man går ut fra at dette forholder seg så, finner jeg ikke at det kan få noen innflytelse på straffutmålingen. For øvrig går de nye opplysninger ut på å vise at initiativet til de aksjoner som har veiet tyngst, særlig deportasjonen av lærerne og stengningen av Universitetet med hva derav fulgte, var tatt av andre enn domfelte. Jeg finner imidlertid ikke at det som således er fremholdt, i nevneverdig grad har kunnet endre det billede av domfelte og hans forhold som er tegnet i lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det resultat at anken må bli å forkaste. Idet jeg henviser til lagmannsrettens redegjørelse for domfeltes straffbare forhold, understreker jeg det som for meg er avgjørende, at domfelte, som var en vel utstyrt og vel utdannet moden mann, gikk til angrep på det norske folk ved å søke å gjennomføre nazifiseringen på de meget viktige områder som henhørte under hans departement, og at han gikk inn for dette angrep med hele sin kraft uten noe hensyn til de alvorlige konsekvenser som han måtte forstå ville kunne bli følgen av de tiltak som han satte i verk eller fremmet. Noen formildende omstendigheter foreligger ikke og jeg antar da ikke at domfelte kan unngå å rammes av lovens strengeste straff.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Anken over straffutmålingen forkastes.

Side:166

Anken over inndragningen utsettes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler domfelte til det offentlige 1 500 - femten hundre - kroner.

Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Schjelderup og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens dom:

(lagmann Erik Solem, lagdommerne Thor Breien og Bjørn Stensvold med domsmenn Aug. Strand, Ruth Mildrid Elverhøy, Asbjørn Lindadl og John Gjærdrum)

Tiltalte A er født xx.xx.1890, fhv. professor ved Norges tekniske Høyskole, er gift og har hustru å forsørge, formue ca. kr. 17 000, ikke tidligere straffet.

Tiltalte er under 6 mars 1946 etter Riksadvokatens ordre satt under tiltale ved denne rett til fellelse etter

I. Den alminnelige borgerlige straffelovs §86 - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

a. Tiltalte var under hele okkupasjonen medlem av Nasjonal Samling og fylkesfører for Trøndelag til 25 september 1940.

b. Han lot seg den 9 april 1940 utnevne som medlem av Quislings såkalte nasjonale regjering, som ble dannet ved tysk bistand og som arbeidet for å hjelpe tyskerne med å erobre Norge, blant annet derved at Quisling den 9 april 1940 tilbakekalte regjeringen Nygaardsvolds mobiliseringsordre, erklærte at regjeringen Nygaardsvold var trådt tilbake og gjennom radio og presse søkte å bringe landets lovlige styre i vanry hos folket.

c. Han lot seg den 25 september 1940 oppnevne som kommissarisk statsråd for Kirke- og Undervisningsdepartementet, ansvarlig overfor Terboven og bidrog derved til å fremme Norges nazifisering og til å lette de tyske bestrebelser for å utnytte den norske offentlige administrasjon i okkupantens interesse.

d. Han oppfordret 30 januar 1942 Quisling til å danne regjering og lot seg den 1 februar 1942 utnevne som medlem av Quislings såkalte nasjonale regjering, som var et ledd i okkupantens styre av Norge og tjente dettes formål. Han fortsatte i denne regjering som kirkeog undervisningsminister okkupasjonstiden ut.

I disse stillinger tok han ledende del i arbeidet for å fremme tyskernes og nazistenes planer med hensyn til Norge og nordmennene, derunder nedkjempelsen av den norske motstand.

Han gjennomførte etter hvert en omfattende nazifisering av Kirkedepartementet bl.a. ved å avskjedige ikke nazistiske tjenestemenn, - f. eks. ekspedisjonssjefene Boyesen og Devik i begynnelsen av 1941 og sekretær Henry Østlid og assistent frk. Else Støylen fra 23 september 1943. Etter hvert ble i alt ca. 25 departementstjenestemenn avskjediget av politiske grunner. I stedet ansatte han nazister, f. eks. professor Skarphagen, prost Feyling og Nico Solberg i begynnelsen av 1941 og senere Karen Olai, Evald Sundberg, presten Gjerdi og en rekke andre kjente nazister, i alt ca. 25.

Side:167

Han har et tungtveiende ansvar for den nazistiske lovgivningsvirksomhet i okkupasjonstiden, derunder for alle de forordninger og lover som er utferdiget av Kirkedepartementet eller ved dets medvirkning, som f. eks.:

Forordning av 16 desember 1940 om den kommunale skoleforvaltning.

» » 2 januar 1941 om ansettelse, oppsigelse og avskjedigelse av kommunale tjenestemenn i skolen.

» » 21 januar 1941 om utstedelse av artiumsvitnesbyrd for elever av 3. gymnasium som skal tjenestegjøre i regiment Nordland.

» » 30 mai 1941 om teaterforestillinger m.v.

» » 5 september 1941 om ungdomsskolen.

Lov av 5 februar 1942 om Norges lærersamband.

» » 19 februar 1942 om endringer i lov om Norges tekniske Høgskole.

» » 18 juni 1942 om endringer i lov om Norges Tannlægehøgskole.

» » 18 mars 1943 om universitets og høyskoleeksamener for krigsfrivillige.

Han gjorde under hele okkupasjonen iherdige og ondartede an rep på kirken og dens menn for å gjennomføre oppnevnings- og førerprinsippet og for også ellers å innordne og utnytte kirken til politiske formål. Tilsvarende angrep med tilsvarende formål gjorde han på skoler, universitet og høyskoler og på deres lærere og elever. Foruten for de lover og forordninger som griper inn, har han således hovedansvaret eller et tungtveiende medansvar for følgende overgrep overfor kirke, skole, universitet og høyskoler:

Kirken:

1. Like etter 25 september 1940 forandret Kirkedepartementet kirkebønnen ved å ta ut avsnittet om Kongen og hans hus og Stortinget.

2. Den 11 februar 1941 sendte Kirkedepartementet ut et sirkulærskriv som bl.a. uttalte at prester som i sine prekener gav uttrykk for uvilje mot statsstyret og statspartiet, ville bli behandlet etter bestemmelsene om statsfiendtlig propaganda.

3. Samme måned la Kirkedepartementet under seg ledelsen av de religiøse sendinger i radio. Kirkens konsulent ble satt ut av funksjon og forhåndssensur innført. I august 1941 truet Kirkedepartementet de prester som nektet å tale i radio eller som på annen måte lot seg forlede til motstand «mot de forordninger og tiltak som det nye styre satte i gang» med at de ikke ville bli forfremmet.

4. I februar 1941 ble ekspedisjonssjef Feylings nazistisk betonte katekismusforklaring godkjent av departementet som lærebok med forbigåelse av de lovbestemte instanser, samtidig som departementet trakk tilbake godkjenningen av nye opplag av en rekke meget brukte religiøse lærebøker.

5. I april 1941 ansatte Kirkedepartementet en prest (Gjerdi) til å holde oppsikt med prestene. I et rundskriv til prestene av 5 s. m. meddelte Kirkedepartementet at fiendtlig opptreden mot partiet var å betrakte

Side:168

som statsfiendtlig opptreden og at den politiske spaltning ikke måtte berøres i prestenes forkynnelse, som skulle holde seg til det oppbyggelige og evighetsmessige i evangeliet.

6. I skriv til statsråd Riisnæs av 14 juni 1941 anbefalte A som en hensiktsmessig og effektiv forholdsregel å ilegge «saboterende» prester og lærere økonomiske disiplinærstraffer og la bøtene tilfalle partiet eller avsettes til fonds til beste for nyordningen innenfor kirken og skolen.

7. Den 5 juli 1941 ble biskopene Støren og Maroni og 5 prester avsatt.

8. Den 9 s. m. sendte Kirkedepartementet ut et rundskriv om registrering av kirkeklokkene. I skrivelse til Terboven av 25 juli 1941 gav Kirkedepartementet uttrykk for sin villighet til å hjelpe tyskerne i denne sak og kom i samme skriv med opplysninger og uttalelser av angivermessig innhold om biskopene Berggrav og Maroni.

9. Ved Kirkedepartementets rundskriv av 11 september 1941 søktes prestene påvirket av departementet til å gå inn for kampen mot «bolsjevismen» ved å undertegne «Opprop til det norske folk».

10. Den 16 september 1941 anmodet Kirkedepartementet telegrafisk prestene om under førstkommende søndags gudstjeneste å minnes de norske sivile som omkom under angrepet på «Richard With» og «Barøy». Tre dager i forveien var det utsendt ordre fra Kirkedepartementet om ikke å minnes ofrene fra unntagelsestilstanden i Oslo.

11. Høsten s. å. fratok Kirkedepartementet biskopene deres rett til å konstituere prester under ledighet og til å ansette hjelpeprester.

12. I november 1941 forsøkte Kirkedepartementet å påtvinge Oslo bispekontor nazistisk prest som kontorfullmektig.

13. Kirkedepartementet fratok fra domprost Fjeldbu høymessegudstjenesten i Tronheim Domkirke 1 februar 1941 og overdro den til nazipresten Blessing-Dahle. Departementet forsøkte å forhindre at Fjeldbu holdt gudstjeneste samme steds kl. 2 samme dag. Den 19 s. m. ble Fjeldbu avsatt ved beslutning i ministermøte.

14. Den 24 februar 1942 ble samtlige biskoper suspendert og Kirkedepartementet forbød dem enhver fortsettelse av deres geistlige gjerning i hvilken som helst form. De ble neste dag satt under politioppsikt.

15. Den 25 februar 1942 foreslo Kirkedepartementet at biskop Berggrav skulle avskjediges med fortapelse av embetstitel og verdighet, - bl.a. under henvisning til at Terboven kompromiterte ham i sin tale 1 februar 1942 og videre til at han i alle geistlige problemsaker konsekvent hadde tatt vedkommende presters parti mot rikshirden, N. S. og Kirkedepartementet. Quisling traff beslutning overensstemmende med forslaget.

16. I mars 1942 ble 17 prester avskjediget. Samme måned overdro Kirkedepartementet bestyrelsen av bispe- og domprostkontorene til 7 nazistiske geistlige, som alle hadde underskrevet «Opprop til det norske folk» av 15 juli 1941.

17. Etter prestenes embetsnedleggelse i april 1942 ble flere av dem avhentet av statspolitiet og avhørt. Omtrent samtidig (7-8) april ble 5 av «Kristent Samråd»s 7 medlemmer arrestert og satt inn på Bredtvedt.

Side:169

18. I statstelegram til prestene av 8 april 1942 brukte Kirkedepartementet grove trusler mot prestene i anledning deres embetsnedleggelse.

19. Samme måned fikk biskopene taleforbud fra Kirkedepartementet og ble satt under politivakt for å forhindre dem fra å opptre offentlig.

20. I april 1942 ble den første nazistiske biskop (Zwilgmeyer) utnevnt og 16 prester ble avsatt og fratatt retten til embetstitel og til å bære prestedrakt. Den 15 april ble biskop Berggrav internert i sin hytte i Asker og domprost Fjeldbu og andre forvist fra sine hjemsted. I månedens løp ble 3 ukvalifiserte nazistiske legmenn meddelt ordinanasjonstillatelse og etter hvert kom det flere til. «Loyale» prester, hvis kvalifikasjoner og karakter som regel var mindreverdig, hadde etter prestenes embetsnedleggelse de beste avansemuligheter og ble ofte satt til å bestyre flere embeter på en gang med stor økonomisk fordel for dem. Den 28 juni anordnet Kirkedepartementet en ulovlig ordinasjon av to biskoper.

21. Den 11 august 1942 skrev Kirkedepartementet til statspolitisjefen og krevet at 22 prester skulle pålegges å ta bopel utenfor nærmere angitt område. 17 september 1942 skrev Kirkedepartementet på ny til statspolitiet om denne sak. Den 1 mars 1943 var 51 prester forvist og 11 satt fengslet. Under okkupasjonen ble i alt 65 prester avskjediget på politisk grunnlag, alle uten frilønn.

22. Den 27 august 1942 skrev Kirkedepartementet til biskopene og den midlertidige kirkeledelse og meddelte bl.a. at kirkeledelsen var oppløst og at dens mulige formue skulle inndras.

23. Den 23 september 1942 var situasjonen den i følge As innberetning til Rikstinget - at oppnevnings- og førerprinsippet var innført i kirken og at man ved hjelp av loven om menighetsråd av 30 juli 1942 praktisk talt hadde oppnådd å få loyale menighetsråd i alle menigheter. Det ble samtidig presisert at arbeidet for de nye bestyrere av bispestolene ville gå ut på å løse oppgaver i pakt med tiden.

24. I en påtegningsskrivelse til statspolitiet av 19 oktober 1942 refererte Kirkedepartementet en uttalelse fra Innenriksdepartementet som bl.a. gikk ut på at den midlertidige kirkeledelses virksomhet var en alvorlig forbrytelse mot statsforfatningen og som utpekte professor Hallesby som hovedlederen som måtte gjøres ansvarlig. Alle skritt som statspolitiet tok i kirkestriden og skolestriden ble tatt etter konferanse med eller anmodning, fra Kirkedepartementet.

25. Den 19 desember 1942 skrev Kirkedepartementet til Innenriksdepartementet at det intet hadde å innvende mot at det mosaiiske troessamfunn og den israelitiske menighet ble oppløst og deres eiendommer og formuer inndratt og erklærte samtidig sin tilslutning til at de verdier som ble inndratt skulle gå til N. S. hjelpefond. Alt sommeren 1941 arbeidet A for å få en lov som forbød jøder å gifte seg med ikke-jøder.

26. Den 22 februar 1943 skrev Kirkedepartementet til statspolitiet at det var departementets forutsetning at beslagleggelse av formue ble foretatt hos samtlige medlemmer av den midlertidige kirkeledelse.

27. Den 2 mars 1943 skrev Kirkedepartementet til direktoratet for

Side:170

arbeidsformidlingen, at det etter forslag fra Quisling var bestemt å anmode om direktoratets bistand til å få «en del av de avskjedigede og streikende prester og likeså en del teologiske kandidater og ordinerte prester innkalt til arbeid i henhold til lov om norsk arbeidsinnsats.» På lister som medfulgte stod oppført 75 prester og ca. 200 kandidater og ordinerte prester uten fast stilling.

28. Den 29 oktober 1943 skrev Kirkedepartementet til statspolitisjefen om de avskjedigede biskoper og anbefalte bl.a. å internere biskopene samlet på ett sted.

29. Kirkedepartementet fremsatte i 1943 forslag om en lov, hvoretter ofring eller pengeinnsamling i velgjørende øyemed som ble foretatt i kirkene uten menighetsrådets samtykke, skulle kunne besluttes inndratt.

30. Etter at Universitetet var stengt høsten 1943 bestemte Kirkedepartementet den 4 mars 1944 at undervisningen skulle opphøre også ved menighetsfakultetet.

31. I desember 1944 var i alt 56 prester forvist til Helgøya.

Skolene:

1. Under anvendelse av trusler gikk han sterkt inn for at skolen og lærerne skulle tilegne seg nazistiske og tyskvennlige synsmåter og arbeide for deres utbredelse blant elevene, - bl.a. i rundskriv 20 og 22 november 1940 og 15 januar 1941.

2. Omkring 1940-1941 avskjediget han de lovlige skole styrer og nedsatte såkalte fagskolestyrer etter førerprinsippet.

3. Han arbeidet under anvendelse av trusler for å styrke hirdens stilling og arbeidsmuligheter. I rundskriv til skolene av 4 og 18 november 1940 og 11 mars 1941 meddelte Kirkedepartementet at forfølgelse eller ringeakt mot dem som bar hirduniform var på det strengeste forbudt og ville medføre alvorlige følger, og gav påbud om at skolene skulle stille seg imøtekommende overfor elevers fravær for å delta i hirdmøter o. l. Kirkedepartementet gav omtrent samtidig pålegg om at skolene skulle stille lokaler til disposisjon for hirdens møter. Han unnlot å skride inn mot hirden, - i alle fall med pliktmessig styrke, i anledning hirdens forskjellige overgrep, bl.a. på Oslo Handelsgymnasium høsten 1940 og på Hegdehaugen skole. For skoleåret 1941-42 tok Kirkedepartementet Valdres Folkehøyskole og Telemark Folkehøyskole til bruk for henholdsvis Eidsivating hirdskole og rikshirden. Også Land fylkesskole ble tatt til bruk av hirden og likeledes Grenlands Ungdomsskole. Han bestemte at gutter som ble innkalt til unghirdmarinen skulle få eksamen på grunnlag av standpunktkarakterer.

4. I februar 1941 gav Kirkedepartementet lærere og elever ordre om å besøke Hitlerjugend-utstillingen og fremsatte trusler mot dem som nektet.

5. Adgangen til å bli opptatt som elev på skoler og til å ta eksamen gjorde han i noen utstrekning avhengig av elevens politiske innstilling. Således sendte han i juli 1941 et spørsmålsskjema med utelukkende politiske spørsmål til aspiranter som søkte opptagelse ved lærerskolen, og lignende krav ble fremsatt også for andre skolers

Side:171

vedkommende. Våren 1942 bestemte han at kun studenter tilsluttet N. S. skulle få adgang til å ta artium dette året.

6. Kirkedepartementet stengte flere skoler hvor det ikke, fant den politiske stilling tilfredsstillende. Således ble gymnasiet i Askim nedlagt sommeren 1941 og Volda Lærerskole ved beslutning av 7 november 1941. Foruten de under punkt 3 nevnte ble også en rekke andre skoler tatt i bruk til partiformål, således Romerike Fylkesskole fra skoleåret 1941-42 (N. S. førerskole), Toten Private Fylkesskole og Marnar Folkehøyskole i skoleåret 1942-43 (N. S. ungdomsfylking). Bare gjennom kontante utbetalinger har han i okkupasjonstiden latt bidra til nazistiske skoler og kurs kr 355 652,63.

7. Kirkedepartementet foretok eller godtok en rekke utvisninger av skoleelever på politisk grunnlag. Eksempelvis ble 10 elever ved Molde høgre almenskole utvist i januar 1941, 1 elev ved Oslo Katedralskole i august 1941 og 12 elever ved Skien høyere skole i oktober 1942.

8. Kirkedepartementet avskjediget gjennom hele okkupasjonstiden lærere som ansåes farlige for nyordningen av skolene. I alt ble 406 lærere avskjediget på politisk grunnlag, det overveiende antall uten frilønn. I deres sted utnevntes personer som delte eller sympatiserte med det nazistiske syn, men som ikke var kvalifisert og det ble anordnet lærerprøver etter noen ukers kursus.

9. I juni 1941 oppløstes de lovlig valgte styrer for lærernes organisasjoner og kommissariske formenn innsattes.

10. Etter loven om Norges Lærersamband av 5 februar 1942 gikk han særlig sterkt på lærerne for å få dem med på nyordningen. I et sirkulære av 7 mars 1942 gav Kirkedepartementet beskjed om at lærere ikke skulle få utbetalt lønn uten å avgi skriftlig erklæring om at de var medlem av lærersambandet og meddelte samtidig at de som nektet å underskrive skulle betraktes som løst fra sin stilling. Den 20 s. m. ble ca. 1000 lærere arrestert av det norske statspoliti etter Quislings ordre og deretter overtatt av tyskerne, som sendte flere hundre av dem nordover med «Skjærstad». Tiltalte ytet ikke pliktmessig innsats for å forhindre disse alvorlige overgrep eller for å begrense deres virkninger.

11. I mai 1942 optrådte A truende overfor lærerne ved Stabekk høyere skole og medvirket til at en rekke av dem ble arrestert.

12. Etter loven av 5 februar 1942 om ungdomstjenesten medvirket tiltalte ved forsøkene på å gjennomføre denne. Han påla således i rundskriv av 28 februar 1942 landets skolebestyrere å utarbeide oppgaver over skolebarn, til bruk for lovens gjennomførelse.

13. I november 1941 besluttet Kirkedepartementet at skoledirektører som ikke var medlemmer av N. S. skulle meddeles avskjed fra nyttår 1942. Denne beslutning ble også gjennomført.

Universitetet og høyskolene.

1. I skriv til Universitetets rektor av 15 februar 1941 hevdet Kirkedepartementet at N. S. hadde en innlysende rett til å utdele skrifter og foreta oppslag på Universitetet også av politisk innhold.

2. I september 1941 etter at professor Seip var avsatt som rektor og

Side:172

arrestert av tyskerne overtok han ledelsen av Universitetets anliggender etter tysk oppdrag og innsatte noen dager senere Adolf Hoel som sin stedfortreder og fungerende pro rektor. Samtidig erklærte han det akademiske kollegium satt ut av virksomhet og anmodet Universitetets dekaner om å holde møter og rådslå om Universitetets anliggender med Hoel som leder på møtene.

3. I skriv til Terboven av 8 november 1941 fremholdt han at behovet for en ordning som gikk ut på inndragning under nyordningen og kontroll fra departementet var minst like så sterk ved Norges Tekniske Høyskole og foreslo derfor samme ordning der som ved Universitetet. Etter hvert ble samtlige høyskoler søkt inndratt under nyordningen.

4. Den 12 november 1941 meddelte han i en tale holdt for studentene på Universitetet at ansvarsprinsippet skulle bringes til anvendelse. Han forandret universitetslovens §37 derhen, at studenterutvalgene skulle oppnevnes av rektor i samråd med studentene. På grunnlag av denne forandring avsatte han de lovlig valgte særutvalg og oppnevnte nye studenterrepresentanter, som alle var N. S. medlemmer og utvalgt i samråd med N. S. studentfylking.

5. Den 12 januar 1942 forandret han opptagelsesreglementet for de medisinske studenter og traff våren samme år unntagelsesbestemmelser til fordel for 10 N. S. studenter. Videre forsøkte han samme semester å få tvunget enkelte av disse 10 inn på kurser utenfor tur.

6. Den 18 juli 1942 avsatte han med øyeblikkelig virkning rektor Bergersen ved Norges Tandlægehøyskole og utnevnte den tyskutdannede Alex Buhs i hans sted. Buhs gikk straks i gang med politiske forandringer ved høyskolen bl.a. for så vidt angikk opptagelsesbetingelsene.

7. I august/september 1942 lot han oppta ved Universitetet 18 N. S. studenter, som ellers ikke ville kommet i betraktning. Senere ble dette omgjort av tyskerne.

8. Den 4 september 1942 innkalte han dekanene ved de medisinske og matematisk-naturvitenskapelige fakulteter og meddelte dem at hvis Universitetet ikke mottok de studenter departementet ønsket, ville det bli stengt av de tyske myndigheter.

9. Den 11 s. m. ble det holdt en konferanse på lottet, hvor foruten Quisling og A var til stede Hoel og dekanene for det medisinske og det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, professorene Monrad Krohn og Solberg. På møtet kom det voldsomme utfall fra Quislings og også fra As side, som gikk inn for en politisk opptagelseslinje ved Universitetet.

10. I slutten av april 1943 ble et antall studenter innkalt til arbeidsinnsats av politiske grunner. Aksjonen ble stanset ved tyskernes inngripen.

11. Den 21 august 1943 utferdiget departementet et nytt reglement om opptagning av studenter ved Universitetet og oversendte dette samme dag til Universitetets rektor med et skriv som understreket at rektor hadde fri adgang til å ta hensyn til annet enn artiumskarakterene. Reglementet var ikke forelagt fakultetene på forhånd.

12. Den 24 september 1943 møtte samtlige dekaner hos A etter

Side:173

innkallelse. A forsøkte å manøvrere dekanene til å erklære at de ville streike og opptrådte meget truende i anledning opposisjonen mot det nye opptagelsesreglement.

13. Den 14 oktober 1943 grep Quisling inn i reglementestriden og A aksepterte dette inngrep. Samme dag gav Quisling ordre om arrestasjon av 10 universitetslærere og ca. 40 studenter. Dette var en helt norsk aksjon og A forbød sine medarbeidere å henvende seg til tyskerne i sakens anledning. Da fakultetenes utkast til reglement ble sendt Kirkedepartementet noen dager senere, inntok A det standpunkt at de arresterte professorer og studenter måtte sitte inntil de opptatte studenter møtte i januar for så å ta spørsmålet opp på ny.

14. Den 30 november 1943 ble Universitetet lukket av tyskerne og ca. 1 300 studenter og ca. 45 universitetslærere ble arrestert. Av disse ble 700 studenter sendt til SS-leire i Tyskland. Også tidligere var flere universitetslærere avskjediget og arrestert, således ble foruten professor Seip, professorene Brøgger, Schreiner og Mohr arrestet i september 1941 og de 2 sistnevnte ble avsatt fra sine stillinger. I alt ble 20 universitetslærere avsatt i okkupasjonstiden, alle uten frilønn.

15. Alt fra oktober 1940 begynte utnevnelse av en rekke nye universitetslærere som stod i N. S. og manglet de tilstrekkelige vitenskapelige kvalifikasjoner. Herrene. Schnitler, Hoel og Herman Harris Aall ble utnevnt til professorer allerede i den nevnte måned. Senere ble Mehle utnevnt til professor i pressevitenskap og herrene Quelprud. Østrem, Malde Ree og Hagen utnevnt til dosenter.

e. Under hele sin virksomhet i okkupasjonstiden på kalte tiltalte i stor utstrekning bistand fra det norske statspoliti og det tyske sikkerhetspoliti. Foruten det som er nevnt ovenfor, under kirken punkt 6, 8, 17, 21, 24, 26 og 28, under skolene punkt 10 og 11, og under Universitetet og høyskolene punkt 3, 13 og 14 - foreligger følgende forhold av angivermessig natur:

1. I skriv av 13 februar 1941 til sjefen for statspolitiet anmeldte han lektor Lampe for statsfiendtlig agitasjon i skolen og forlangte ham øyeblikkelig arrestert. Lampe ble fengslet den 15 s. m.

2. I skriv av 7 mai 1941 til Reichskommissariat henledet han oppmerksomheten på rektor Fostervold ved Ålesund skole og uttalte bl.a. at Fostervold var en av de mest hatefulle motstandere det nye Norge hadde og at han hadde ham sterkt mistenkt for å ha medvirket til lektor Kirans flukt til England i februar 1941.

3. I januar 1942 oversendte han det tyske sikkerhetspoliti et skriv fra sogneprest Knudsen fordi han var misfornøyet med den tone hvori skrivelsen var holdt.

4. I skriv til statspolitiet av 30 oktober 1942 og påtegning av 4 desember s. å. til Quislings kanselli beskyldte han professorer ved Norges Tannlægehøyskole for sabotasje og anbefalte saksanlegg.

5. I skriv av 3 mai 1943 til statspolitisjefen krevet han at det bl. utferdiget sikringsbeslutning mot pastor Rolfsen, Søndeled og at denne skulle sendes til Kirkenes.

6. Da en rekke tjenestemenn i Kirkedepartementet protesterte mot

Side:174

avskjedigelsen av sekretær Østlid og assistent frk. Else Støylen i september 1943, oversendte han protesten til Jonas Lie for å få undersøkt hvem som hadde reist aksjonen og for å få anledning til å gå kraftig til verks mot disse.

7. I påtegning av 29 oktober 1943 til lederen av statspolitiet uttalte han at i tilfelle det konstatertes at sogneprest Selvig drev tysk- og N. S.-fiendtlig opphisselsestrafikk, fikk han som enhver annen ta ansvaret for følgene av dette, og at statspolitiet eventuelt i samråd med det tyske sikkerhetspoliti fikk foreta seg det som det fant nødvendig.

8. I skriv av 5 januar 1944 til statspolitiet anmeldte han professor Kristine Bonnevie og Ellen Gleditsch for skadelig politisk virksomhet blant studentene og bad dem forvist fra Oslo.

f. Han deltok under okkupasjonen i utstrakt grad i den nazistiske propaganda bl.a. følgende: - - -

g. Han gikk sterkt inn for frontkjempersaken ved en rekke lover og forordninger, som gav krigsfrivillige forskjellige fordeler og ved sin ovenfor nevnte propaganda. I brev til Finansdepartementet av 9 september 1943 anmodet han om en bevilgning på kr. 300 000 til tiltak til opplæring av frontkjempere. I årene 1943-1945 lot han utbetale kr. 15 748,30 til N. S.'s frontkjemperskole. I september 1941 gav han personlig kr. 500 til en offentlig innsamling til Den norske legion. I rundskriv av 11 september 1941 forsøkte han å få prestene til å gå inn for kampen mot Sovjet.

h. I februar 1942 gav han kr. 11 700 til N. S. sammen med riksøkonomisjefen.

II. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §98, - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

a. Det under punkt I a og b første avsnitt nevnte forhold, sammenholdt med Quislings uttalelse på en pressekonferanse den 12 april 1940, hvorunder denne opplyste at han hadde til hensikt å forandre forfatningssystemet bl.a. ved avskaffelse av de politiske partier og innførelse av riksting.

b. Tiltaltes virksomhet som kommissarisk statsråd og sjef for Kirkedepartementet på grunnlag av Terbovens oppnevnelse og kunngjøring av 25 september 1940, hvor det bl.a. heter:

Punkt 1. «Kongehuset har ingen politisk betydning mere og vil ikke vende tilbake til Norge.»

Punkt 2. «Det samme gjelder den likeledes emigrerte regjering Nygaardsvold.»

Punkt 6. «De gamle politiske partier er oppløst i dag.»

Punkt 7. «Nye sammenslutninger som på en eller annen måte har politisk virksomhet til formål, blir ikke tålt.»

c. Hans deltagelse i oppfordringen til Quisling av 30 januar 1942 om å danne regjering og hans virksomhet som minister og sjef for Kirkedepartementet fra 1 februar 1942 på grunnlag av «statsakten» av samme dag og Quislings kunngjøringer av 1 og 5 s. m. I den siste heter det bl.a.:

§1. «Regjeringen står under ledelse av Ministerpresidenten.

Side:175

Ministerpresidenten innehar den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget.»

§3. «Ministerpresidentens lovbeslutninger medunderskrives av vedkommende minister og paraferes av sjefen for statsrådsekretariatet.

Lovbeslutninger som avviker fra Grunnlovens bestemmelser skal dessuten medunderskrives av sjefen for Justisdepartementet som i en innledning gir uttrykk for at den gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser.»

III. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §275 - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

a. Ved skjøte av 26 oktober 1944 fra Kirkedepartementet lot tiltalte seg tilskjøte en 18 mål stor tomt av Eidsvoll prestegård for kr. 2 000, skjønnsmessig ca. 1/5-del av tomtens virkelige verdi.

b. I mars 1941 lot han bankier Heftyes legat til beste for Det norske Studentersamfund, stort ca. kr. 230 000 beslaglegge og i desember 1942 lot han legatets midler overføre til det nazistiske studentersamfunn. Ca. kr. 100 000 av legatets kapital er på denne måte satt over styr.

C. I mai 1944 lot han Fyresdal prestegård overdra til Quisling som gave. «Opplysningsvesenets fondsvederlag» kr. 77 012,60 lot har utrede av «Prestegårdenes hjelpefond».

For punkt I's vedkommende er tiltale også reist etter provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov, - for så vidt angår handlinger foretatt etter denne anordnings ikrafttreden.

Tiltalte har siden 1923 vært professor i elektroteknikk ved Trondheim tekniske Høyeskole. Han meldte seg i 1933 inn i N. S. og har senere vært medlem av partiet. Han ble snart etter fylkesfører for Trøndelag. Tiltalte har ikke hatt noe kommunalt tillitsverv eller før 1940 deltatt i det politiske liv.

Om tiltaltes befatning med Quislings regjeringsdannelse den 9 april 1940 foreligger ikke andre opplysninger enn tiltaltes egen forklaring, som derfor må legges til grunn ved bedømmelsen av denne side av saken. Forklaringen går ut på at tiltalte kort før 7 april fikk telegrafisk innkalling til et rådsmøte i N. S. som ble holdt den dag. Tiltalte hørte ikke til dem som vanligvis ble innkalt til rådsmøtene, og han hverken søkte eller fikk noen opplysning om hvorfor han var innkalt til møtet. På dette holdt Quisling et kort foredrag som gikk ut på at forholdene for landet var kritiske og at en måtte vente at Norge ville bli trukket inn i krigen. Det kunne da hende at forbindelsen mellom de forskjellige landsdeler ble brudt og da måtte N. S.'s tillitsmenn løse sine oppgaver etter beste skjønn. Tiltalte har ikke kunnet gi noen forklaring på hva disse oppgaver bestod i, og han sier at han heller ikke har søkt eller fått noen forklaring på det. Etter tiltaltes forklaring forlot Quisling møtet straks etter at foredraget var sluttet, og tiltalte snakket ikke med ham den dag. Den følgende dag traff tiltalte Quisling og på grunn av de foruroligende meddelelser i avisene spurte han Quisling om han burde reise tilbake til Trondheim eller skulle bli i Oslo. Quisling sa at han kunne reise med nattoget, hva han også gjorde. Tiltalte har ikke kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor han, som hadde sin familie og sitt

Side:176

virke i Trondheim, spurte Quisling om han burde reise tilbake til sitt hjemsted.

Den 9 april om kvelden hørte tiltalte i radioen at Quisling hadde proklamert seg som statsminister og at tiltalte samtidig av Quisling var utnevnt til medlem av regjeringen. Tiltalte fant det uriktig av Quisling at han på det tidspunkt dannet regjering og at han uten å spørre tiltalte hadde tatt ham med. Quisling har aldri tidligere nevnt for tiltalte at han ved en mulig maktovertagelse skulle være med i styret. Overfor en journalist som henvendte seg til tiltalte den 10 april uttalte han også at han uspurt var tatt med i regjeringen og dette ble nevnt i Adresseavisen 11 april. Samme dag kom Prytz som også bodde på Stor-Fosen utenfor Trondheim og som også var oppnevnt som statsråd i Quislings regjering, inn til Trondheim. Tiltalte og Prytz diskuterte hva de skulle gjøre for å komme i forbindelse med Oslo. Da telefonen var stengt og jernbaneforbindelsen var usikker, forsøkte de å få et tysk fly, men det lot seg ikke gjøre. Imidlertid ble som kjent Quislings regjering fjernet den 15 april 1940.

Til tross for at tiltalte som nevnt mente at det var uriktig av Quisling å danne regjering den 9 april og å ta ham med, gjorde han i den anledning ingen henvendelse til Quisling etterpå. Han var i det hele tatt ikke i Oslo i tiden fra 8 april til september 1940. Tiltaltes forklaring om begivenhetene i dette tidsrom virker ikke helt overbevisende, men i mangel av positive opplysninger om den virkelige sammenheng, kan retten ikke finne det bevist at tiltalte har gjort seg skyldig i på en straffbar måte å ha latt seg utnevne til medlem av Quislings regjering den 9 april 1940. Han må derfor frifinnes for tiltalens I b.

Derimot vil han bli dømt etter straffelovens §86 for at han har fortsatt sitt medlemskap i N. S. etter okkupasjonen, da han har forstått at partiet gikk inn for samarbeid og hjelp til fienden under den pågående krig mellom Norge og Tyskland (post I a).

Om tiltaltes utnevning til kommissarisk statsråd foreligger heller ikke andre opplysninger enn hans egen forklaring, som retten også her legger til grunn.

Tiltalte ble noen dager før 25 september 1940 telegrafisk kalt til Oslo. Telegrammet kom fra partikontoret. Da tiltalte kom til Oslo meldte han seg på partikontoret og fikk der opplyst at administrasjonsrådet skulle fjernes og at det skulle oppnevnes et helt nytt styre med overveiende N. S.-medlemmer. Av sakfører Christie fikk han overlatt noen papirer om riksrådsforhandlingene og ble den 24 innkalt til Quisling som sa ham at det skulle oppnevnes et slikt styre som tiltalte skulle være med i, men tiltalte hverken fikk eller søkte opplysninger om dem som skulle være med i det nye styre eller om den oppgave og myndighet dette skulle ha.

Den 25 september 1940 var tiltalte til stede på Skaugum, der han ble kjent med dem som skulle være hans kolleger i det nye styre. Han hørte Terbovens tale og tiltrådte deretter stillingen som kommissarisk statsråd. Dagen etter hadde han en konferanse med Gudbrand Lunde og uttalte overfor ham sin tvil om lovligheten av oppnevningen av de kommissariske statsråder og nevnte at han tenkte å oppsøke Terboven for å få nærmere forklaring. Dette frarådet Lunde. Samme dag hadde han den konferanse med biskop Berggrav om kirkebønnen som er nevnt nedenfor. Retten

Side:177

anser det bevist at tiltalte har forstått at han ved å overta stillingen som kommissarisk statsråd oppnevnt av rikskommissæren, ytet fienden bistand i den pågående krig mellom Norge og Tyskland. Retten viser for så vidt til denne retts dommer av 19 og 24 november 1945 i sakene mot de kommissariske statsråder B og C. Disse dommer er stadfestet av Høyesterett den 2 februar 1946. Retten anser ham for dette forhold straffskyldig etter straffelovens §86. Det er videre bevist at tiltalte 30 januar 1942 sammen med sine nazistiske kolleger oppfordret Quisling til å danne regjering og 1 februar gikk inn som medlem og sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Om straffbarheten av dette viser retten også til de nevnte rettsavgjørelser og dømmer tiltalte for dette forhold etter straffelovens §86. da han har forstått at dette var et ledd i okkupasjonsmaktens styre i Norge og tjente dets formål under den krigstilstand som hersket.

Tiltalens mange andre poster gjelder en rekke forskjellige tiltak tiltalte har gjort i sin egenskap av sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet i tiden fra 25 september 1940 til frigjøringen. Det må sees som enkeltstående bevis på den sammenhengende forbrytelse tiltalte har forøvet med å nytte sin stilling som departementssjef til fremme av okkupantens og dens hjelper N. S.-partiets interesser under krigen. Det arbeid tiltalte har drevet har gått ut på å få høvelige medarbeidere i departementet og de ytre etater og dernest i å få innarbeidet nazistiske ideer i kirke, skole og høyskoler. Mot dette arbeid fra tiltaltes side ble det etter hvert reist en sterk motstand fra kirken, skolen og Universitetet. Tiltaltes virksomhet gikk derfor etter hvert mer og mer ut på å motarbeide og slå ned den patriotiske motstand han møtte under sitt nazifiseringsarbeid.

I departementet ble de forskjellige embets- og tjenestemenn som er nevnt i tiltalebeslutningen under I d, fjernet og erstattet med personer som hørte til N. S. Foruten de tilfelle som er nevnt i tiltalebeslutnihgen kan nevnes at tiltalte i 1943 foranlediget at alle funksjonærene i departementets revisjonskontor ble avskjediget fordi de nektet å svare på et spørsmål om de tok avstand fra den lovlige regjering og gav sin tilslutning til kampen mot bolsjevismen og «Norges nyreising».

Disse avskjedigelser som er foretatt under forskjellige former hadde politisk formål og de erfarne og kyndige embets- og tjenestemenn ble erstattet med N. S.-medlemmer. Ved siden av denne ombytning av embets- og tjenestemenn ble det også knyttet til departementet en del personer som «konsulenter» eller med spesialoppdrag av rent partimessig slag. En forhenværende prest fikk således årlig lønn for å drive propaganda mot jøder og frimurere, en ingeniør fikk ansettelse som konsulent og holdt departementet underrettet om forholdene innen presteskapet. Dessuten ble departementet stadig fra medlemmer rundt omkring i landet holdt underrettet om de patriotiske presters prekener og forhold for øvrig. Statspolitiet som departementet stod i nært samarbeid med, opprettet en egen avdeling for kirkesaker. Straks tiltalte tiltrådte som kommissarisk statsråd ble han kjent med at det tyske rikskommissariat hadde «Beratere» for skole- og undervisningsvesenet og at disse ville

Side:178

blande seg inn i hans administrasjon og stille sine krav. Han var også på det rene med at okkupasjonsmakten - etter folkerettens regler - ikke hadde lovlig rett til å blande seg inn i landets indre administrasjon på den måten den gjorde. Tiltalte motsatte seg ikke dette, men samarbeidet med fienden og fremmet således dennes innblanding. De i tiltalebeslutningen nevnte forordninger av 16 desember 1940, 2 januar 1941, 21 januar 1941 og 5 september 1941 er forberedt i tiltaltes departement og utgikk under hans navn. Forordningen av 30 mai 1941 om teaterforestiilinger m.v. er utgitt av Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet og utferdiget av tiltalte da han på den tid vikarierte for Gudbrand Lunde som var departementets sjef. Denne lovgivning hadde til formål å fremme nazistiske interesser. Det samme gjelder de i tiltalebeslutningen nevnte lover av 5 februar 1942, 19 februar 1942, 18 juni 1942 og 18 mars 1943. Foruten disse lover som er nevnt i tiltalebeslutningen som eksempler på tiltaltes straffbare lovgivervirksomhet, kan også nevnes lov av 30 juli 1942 om menighetsråd. Ved denne loven ble den demokratiske ordning av menighetsrådene og menighetsmøtene helt endret, idet valget på menighetsråd ble avskaffet og disse innrettet slik at styremaktene kunne føle seg trygge for at menighetsrådene ble et villig redskap i nazistpartiets hender.

Om den endring av kirkebønnen som ble foretatt like etter 26 september 1940 er det bevist, at tiltalte den dag lot tilkalle biskop Berggrav og forlangte at omtalen av Kongen og regjeringen skulle fjernes fra kirkebønnen. Et lignende krav hadde tyskerne fremsatt i juni måned for de prekener som ble kringkastet, men da hadde Berggrav fått hindret at det ble foretatt noe videre. Bispene hadde imidlertid vært forberedt på at kravet ville bli fremsatt på ny og hadde forberedt en høvelig form for kirkebønnen. Overfor tiltalte gjorde Berggrav gjeldende at noen endring av kirkebønnen var helt unødvendig. Da imidlertid tiltalte fastholdt at kravet om endring ikke var til å komme forbi og var en befaling, foreslo Berggrav at endringen skulle gjøres av bispekollegiet og i den form at offentlige politiske organer ikke skulle nevnes i bønnen, og det gikk tiltalte med på.

Forholdet er således at kirkebønnen er forandret etter krav av tiltalte, men selve ordlyden av den nye bønn, hvor Kongen og styremaktene er utelatt, er formet av bispene. Befalingen om å endre kirkebønnen var et ledd i okkupantens og N. S.s arbeid for å svekke tilliten til landets lovlige styre og således til hjelp for fienden, noe tiltalte har forstått.

Striden mellom kirken og N. S.-styret har sitt utgangspunkt i et brev som landets bisper sendte tiltalte som Kirkedepartementets sjef den 15 januar 1941. Bispene gjør her gjeldende at det er nødvendig for kirken å være klar over om staten som kirken står i forhold til og som også har med de kirkelige anliggender å gjøre, aksepterer og føler seg bundet av de retts- og moralforpliktelser som kirkens troesgrunnlag: Bibelen og bekjennelsen inneholder. Om dette var tilfellet næret bispene tvil og de påberopte seg særlig, at Høyesterett som protest mot den folkerettsstridige lovgivning okkupasjonsmakten satte i verk gjennom de kommissariske statsråder hadde sluttet sin virksomhet, at hirden uten tilstrekkelig reaksjon fra politiet kunne begå forskjellige utskeielser og at det var gjort en endring i lovreglene om presters taushetsplikt.

Side:179

I tiden straks etter 15 januar fikk bispene en rekke henvendelser fra forskjellige kirkelige sammenslutninger som gav sin tilslutning til den oppfatning bispene hadde gjort gjeldende. Departementet svarte på brevet den 1 februar, og den 8 februar 1941 ble det trykket et hyrdebrev fra bispene. Det inneholdt brevet av 15 januar, departementets svar av 1 februar og en kort innledning. Hyrdebrevet, som var trykt i et stort antall, ble søkt stanset av politiet. Det kom imidlertid frem til de fleste steder og ble av de patriotiske prester lest opp i kirkene. Dette var foranledningen til at tiltalte sendte ut sitt rundskriv av 11 februar 1941, der det blant annet uttales at prester som i sine prekener gir uttrykk for uvilje mot statsstyret og statspartiet, ville bli behandlet etter reglene om statsfiendtlig propaganda. (Tiltalens I d 2.)

En «oversikt over Den norske kirke» som er skrevet i 1941 viser det syn okkupasjonsmakten og N. S.-styret hadde på kirkens stilling. Det nevnes her at nyordningen av 25 september 1940 kommer til å øve sin innflytelse på kirken og som tiltak av betydning blir det fremhevet at det nå bare utnevnes prester som en har garanti for forstår den nye tid og er villig til å gå inn i et positivt samarbeid med staten for å tjene det norske folk. Meningen er at det bare blir utnevnt prester som gir N. S. sin tilslutning.

Etter hyrdebrevet av 8 februar 1941 er det neste avgjørende trekk i kirkestriden avskjedigelsen av domprost Fjeldbu den 19 februar 1942.

Kirkedepartementet hadde bestemt at den nazistiske sogneprest Blessing-Dahle skulle holde høymessegudstjeneste i Nidarosdomen den 1 februar 1942 i stedet for domprost Fjeldbu som hadde tillyst gudstjenesten. Tiltalte som sjef for Kirkedepartementet hadde etter anmodning av Kulturdepartementet fattet denne beslutning for at «statsakten» på denne måten kunne feires også i Nidarosdomen. Domprost Fjeldbu fant seg i å vike for Blessing-Dahle, men gjorde kjent at han ville holde sin ordinære høymessegudstjeneste klokken 14 samme dag. Det kom da til opptøyer. Politiet skred inn og kirken ble stengt så bare en del av de kirkesøkende kom inn. Det er ikke opplyst at tiltalte på forhånd har hatt noen befatning med politiets opptreden. Men som følge av disse begivenheter ble domprost Fjeldbu uten videre avsatt den 19 februar 1942. Til denne avskjedigelse som i navnet ble foretatt av Quisling har tiltalte medvirket. Dette førte til at alle bispene som var blitt samlet til møte i Oslo i skriv til tiltalte 24 februar 1942 meddelte at de nedla sine embeter. Dette presiserte hver enkelt bisp på følgende måte: «Hva staten har overdratt meg, leverer jeg fra meg. Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt meg ved ordinasjonen ved Herrens alter, er fremdeles min med Gud og rette. Å være ordets forkynner, menighetens tillitsmann og prestenes sjelesørger er og blir mitt kall.»

Tiltalte svarte på dette ved å suspendere bispene og foranledige at de ble pålagt daglig meldeplikt. Kort etter ble først Berggrav og senere de andre bisper unntatt Støren avskjediget med fortapelse av embetstitel og verdighet.

Den 5 februar 1942 ble utgitt de ovenfor nevnte lover om «nasjonal ungdomstjeneste» og om «Norges lærersamband». De gav støtet til den lærerstrid som behandles nedenfor. Men kirken tok del i denne kamp blant annet ved et protestskriv fra bispene av 14 februar 1942 til tiltalte

Side:180

og minister C. Det siste avgjørende trin i kirkestriden var opplesning i kirkene av skriftet «Kirken grunn» 1. påskedag 1942. Her redegjøres utførlig for kirkens stilling i N. S.-styret. Skriftet ble lest opp i de fleste av landets kirker og samtidig nedla den overveiende del av presteskapet sine embeter på samme måten som bispene hadde gjort før.

Det ble innsatt nye bisper, men det var ugjørlig å skaffe geistlig betjening til presteembetene, hvorfor storparten av de tidligere utnevnte prester kunne fortsette med sin geistlige virksomhet, men de unnlot å utføre det arbeid som var knyttet til deres tidligere stilling som embetsmann, således lysning og vigsel. Attester utstedte de, men undertegnet ikke «N. N. sogneprestembete», men «N. N. menighet». De mottok heller ikke lønn, men erkjente ikke derved at de ikke hadde rett til de kirkelige fonds og midler. Tiltalte fortsatte striden mot kirken og han søkte her hjelp hos statspolitiet. Prester ble avskjediget, forvist eller arrestert, deres formuer ble beslaglagt og inndradd, slik som det er spesifisert i tiltalebeslutningen. Han søkte også å få utkommandert 75 prester og om lag 200 teologiske kandidater til arbeidstjeneste. Dette tiltak ble imidlertid røpet på forhånd og vakte så stor oppmerksomhet blant annet i Sverige, at tiltalte fant det formålstjenlig å trekke det tilbake straks etter (tiltalens post 27).

Et spørsmål som vakte stor oppmerksomhet innen befolkningen og særlig innen kirkelig interesserte kretser var tyskernes planer om å beslaglegge og smelte om våre kirkeklokker til bruk for den tyske krigsindustri. Disse planer ble motarbeidet av bispene og Oslo-bispen Berggrav sendte ut et rundskriv om saken. I et brev av 25 juli 1941 skrev tiltalte til rikskommissæren og klaget over at Berggrav hindret at saken om kirkeklokkene forløp «så skånsomt som mulig». Konfiskasjonen av kirkeklokkene ble hindret, men før det lykkedes å stanse aksjonen, søkte tiltalte å hjelpe tyskerne med opplysninger om antall, vekt og legering i klokkene. I og for seg hadde naturligvis tiltalte ikke noen interesse i at kirkeklokkene ble tatt av tyskerne, men da de satte frem kravet, var tiltalte rede til å gi fienden de opplysninger han forlangte.

Som nevnt ser retten på tiltalebeslutningens utforming slik at de mange enkeltheter som er nevnt under kirke, skole og universitet ikke er ment som enkeltstående forbrytelser, men som eksempler på tiltaltes sammenhengende forbryterske virksomhet. En del av dem er nevnt ovenfor. De andre forhold ansees bevist slik som de er beskrevet i tiltalebeslutningen, med følgende unntak og tilføyelser:

Forholdet med Kringkastingen som er nevnt under nr. 3 er at det oppstod motsetningsforhold mellom Kringkastingens nazistiske styre og presten Carlsen, som tidligere hadde stelt med kringkasting av gudstjenester m.v. Det endte med at Kulturdepartementet overlot til Kirkedepartementet å ordne med de geistlige utsendinger. Da Kirkedepartementet søkte å nazifisere de religiøse sendinger trakk de patriotiske prester seg tilbake og tiltalte kom så i august 1941 med den trusel som er nevnt i tiltalebeslutningen.

Den under nr. 5 ansatte prest Gjerdi ble ansatt som «konsulent» i geistlige saker og hadde blant annet med nazifisering av Kringkastingen. Men det er ikke bevist at han ble ansatt for å holde oppsikt med prestene.

Side:181

Den under nr. 7 nevnte avskjedigelse av bispene Maroni og Støren ble foretatt av politiske grunner for å få inn nazistiske bisper i bispekollegiet, og ble omgjort av Terboven da han fikk rede på den.

Det er ikke riktig at tiltalte som det står i tiltalebeslutningen under nr. 20 «3 dager i forveien hadde sendt ordre om ikke å minnes ofrene fra unntakstilstanden». Retten kan under disse omstendigheter ikke finne at tiltalte har gjort seg skyldig i noe straffbart forhold under denne post.

Det faktiske forhold under nr. 11 er at Kirkedepartementet bestemte at konstitusjoner skulle godkjennes av departementet og at retten til å ansette hjelpeprester ble fratatt bispene.

Bispene fikk taleforbud og meldeplikt til politiet - de ble ikke alle satt under politivakt, som nevnt under nr. 19. Den internering som ble foretatt av Berggrav var en foranstaltning som ble iverksatt av politiet, men den er foretatt med godkjenning av tiltalte som intet foretok for å få opphevet den.

To av de legmannsprester som tiltalte ansatte var tidligere straffet for alvorlige forbrytelser. Tiltalte ble gjort kjent med dette, men lot de to prester fortsette i sin geistlige virksomhet.

Om lønningen til prestene har tiltalte opplyst at han ville at alle prestene som hadde frasagt seg sine embeter skulle ha lønn, men de nektet selv å heve lønnen.

Sammenhengen med det forhold som er nevnt under nr. 24 er at tiltalte skrev til statspolitiet og meddelte at Innenriksdepartementet hadde erklært den midlertidige kirkeledelse oppløst. For egen regning opplyste så tiltalte at den midlertidige kirkeledelse fortsetter sin virksomhet og at Hallesby var ansvarlig for det. Oppløsningen av den midlertidige kirkeledelse og bestemmelsen om at dens formue er inndradd er ikke foretatt av Kirkedepartementet, men av Innenriksdepartementet. Kirkedepartementet gav bispene meddelelse om dette (post 22).

Formålet med tiltaltes angrep på kirken var å få den nazifisert. Han ville at geistligheten skulle støtte det nye styre og «nyordningen» og ville på den måten søke å få geistligheten over på okkupasjonsmaktens side. Hele tiltaltes arbeid på dette område har derfor vært bistand til fienden under den pågående krig - og dette har tiltalte forstått. Han må derfor for disse forhold dømmes etter straffelovens §86.

Tiltalte har også i sin stilling som sjef for Kirke- og Undervisningsdepartementet søkt å omordne skolevesenet.

Etter at tiltalte hadde tiltrådt som kommissarisk statsråd, sendte han den 20 november 1941 et rundskriv til alle lærere i landet og oppfordret dem til å slutte opp om N. S.'s ideer og det nye styre. Det ble sendt med en erklæring hvoretter underskriveren forplikter seg til i sin skolegjerning å ville gå inn for positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos elevene for det nye livs- og samfunnssynet, som finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program og vårt nye nasjonale riksstyres tiltak og beslutninger. Erklæringen gir således uttrykk for at de kommissariske statsråder som var oppnevnt av og stod under rikskommissar Terboven er «vårt nasjonale riksstyre».

Rundskrivet slutter med å sitere §1 p. 1 i Reichskommisars forordning av 4 oktober 1940 som gir adgang til å avskjedige offentlige

Side:182

tjenestemenn som etter sin politiske holdning ikke byr noen sikkerhet for at de med hele sin kraft vil medvirke til den politiske nyordning.

To dager senere sendte tiltalte ut et rundskriv til skolene der det pålegges skolene leilighetsvis å gi N. S. anledning til å holde 1/2-1 times foredrag i skoletiden om N. S.'s program og retningslinjer, og det tilholdes skolene å sørge for fremmøte og disiplin under slike foredragsmøter.

Med hjemmel i forordning av 16 desember 1940 fikk tiltalte i 1941 avskjediget de fleste skolestyrer og innsatt nazistiske styrer. Etter at forskjellige organisasjoner, deriblant lærernes våren 1941 hadde gjort en henvendelse til Terboven og klaget blant annet over de kommissariske statsråders virksomhet, ble de lovlig valgte styrer i lærernes organisasasjoner oppløst i juni 1941 og erstattet med kommissariske formenn, som tilhørte N. S. (post 9). Denne forføyning er imidlertid med hjemmel i forordning av 17 juni 1941 foretatt av Innenriksdepartementet, hvorfor tiltalte ikke kan gjøres strafferettslig ansvarlig for den.

Den 25 november 1941 skrev tiltalte til skoledirektør Todal og gjorde rede for at skoledirektøren måtte «sette alt inn på å bygge den oppvoksende ungdom opp til skikkede medlemmer av det norske fellesskapet av Nasjonal Samlings grunnvoll som nå er i ferd med å forene seg under Norges fører Vidkun Quislings ledelse». I skrivet bebudes derfor at de skoledirektører som ikke tilhørte N. S. ville bli avskjediget. Dette ble også gjennomført i den etterfølgende tid (p.13).

Av de første lovvedtak som ble gjort etter «statsakten» 1 februar 1942 var lov om Norges Lærersamband og lov om ungdomstjenesten, begge av 5 februar 1942. Sambandsloven er underskrevet av Quisling og tiltalte, som har erkjent at han forstod at loven hadde en politisk hensikt. For ham var det imidlertid avgjørende at han mente det var en teknisk fordel at lærerne ble samlet i en organisjasjon. Etter loven var alle lærere og lærerinner ved skoler som hører under Kirke- og Undervisningsdepartementet pliktig til å være medlem. I spissen for sambandet skulle stå en landsleder tilsatt av ministerpresidenten, og landslederen fikk en ganske utstrakt myndighet blant annet til å tildele ordensstraffer. Lærerne oppfattet sambandet som en politisk organisasjon som var et ledd i det planlagte kultur- og riksting, og de oppfattet tilslutningen til sambandet som en tilslutning til N. S., på samme måten som loven av 19 februar 1942 om medlemskap i Norges Advokatforbund og lov av 26 februar 1942 om medlemskap i Norsk Pressesamband ble oppfattet av sakførere og pressefolk. For å presse lærerne inn i samband et sendte tiltalte 7 mars 1942 ut et sirkulære om at lærerne når de ville heve sin lønn måtte skrive under en sålydende erklæring: «Jeg erklærer herved at jeg står som medlem av Norges Lærersamband i samsvar med lov om Norges Lærersamband av 5 februar 1942». De lærere som ikke ville skrive under, skulle ansees som løst fra sin stilling. Dette rundskriv ble trukket tilbake etter få dagers forløp.

Den 10 mars 1942 ble 300 lærere innkalt til arbeidstjenesten. Hensikten med dette var åpenbart å se om de uteble og derved få en grunn til å arrestere dem. De møtte imidlertid og ble dimittert uten å bli satt i arbeid. Den 20 mars 1942 ble imidlertid om lag 1000 lærere over hele landet arrestert og flere hundre av disse ble sendt til Trondheim for

Side:183

derfra å sendes med dampskipet «Skjærstad» til Kirkenes. Arrestasjonen av lærerne var foretatt etter foranledning av Quisling av det norske politi, men de arresterte lærere ble satt i tysk fangenskap og forsendelsen nordover ble iverksatt av tyskerne. Det er ikke bevist at tiltalte har hatt noen direkte befatning hverken med innkallingen til arbeidstjeneste eller med arrestsjonen av lærerne og forsendelsen til Kirkenes, og det er på det rene at han forsøkte å få stanset forsendelsen med «Skjærstad», da han av den nazistiske læge Rian fikk opplysninger om de uforsvarlige underbringelsesforhold på båten. Han protesterte således mot at skipet skulle gå. Tiltalte fikk imidlertid oppgitt fra tysk hold at Quisling og Terboven var enige om at «Skjærstad» skulle avgå nordover og da gjorde ikke han noe mer.

Tiltalte sier selv at han var uenig i arrestasjonen av lærerne og i at de ble sendt nordover, men at han stod maktesløs da Terboven og Quisling var enige om at det skulle iverksettes. Som ansvarlig sjef for undervisningsstellet i landet var det tiltaltes plikt å hindre at et slikt alvorlig overgrep på landets lærerstand, som dessuten førte til en alvorlig lammelse av undervisningsvesenet, ble verksatt. Om han ikke kunne vinne frem med sine forestillinger, hadde det vært hans ubetingede plikt å nedlegge sin stilling.

Lærerstriden ble søkt brakt til avslutning ved et rundskriv fra departementet av 25 april 1942, der departementet tilbakekaller tidligere rundskriv av 7, 17 og 19 mars og gjør gjeldende at sambandet ikke er noen politisk organisasjon og uttaler at ingen lærer er forpliktet til å gjøre tjeneste i ungdomstjenesten.

Ved Stabekk skole hadde lærerne lest opp en erklæring om at de fremdeles ikke anså seg som medlemmer av sambandet. I den anledning møtte Quisling, Jonas Lie, tiltalte og flere politimenn opp på skolen 23 mai 1942 og holdt straffetaler til de oppsetsige lærere. Deretter ble lærere arrestert etter en liste som tiltalte leverte politiet. Retten anser det bevist at tiltalte har medvirket til denne arrestasjon og er ansvarlig for den.

Resultatet av tiltaltes kamp mot lærerne var at 406 lærere under okkupasjonen med tiltaltes vitende eller etter hans ordre er blitt avsatt av politiske grunner, og en stor del av de avskjedigede har ikke fått frilønn.

Som nevnt ble det 5 februar 1942 vedtatt en lov om nasjonal ungdomstjeneste. Den er utferdiget av Quisling og C og går ut på at enhver gutt og gjente skal gjøre tjeneste i N. S. ungdomsfylking. Gjennomføringen av loven hørte under idrettsministeren i samråd med kirkeministeren. For å fremme gjennomføringen av loven har tiltalte ved rundskriv av 28 februar 1942 pålagt skoledirektørene og skolestyrene å arbeide ut oppgaver over tjenestepliktige skolebarn. Som kjent lykkedes det ikke å få satt ungdomstjenesten ut i livet på en effektiv måte, men tiltalte har i all fall søkt å fremme arbeidet ved det nevnte tiltak.

En annen form av tiltaltes arbeid for å fremme N. S.s interesser innen skolevesenet er ved favorisering av N. S. elever. Han sendte således 19 juli 1941 ut et spørreskjema for dem som søkte å bli opptatt på

Side:184

lærerskoler. Spørsmålene gjaldt aspirantenes politiske stilling og skulle brukes ved bedømmelsen av om de skulle opptas.

Våren 1942 var det planen at bare et begrenset antall kunne gå opp til eksamen artium. Tiltalte bestemte da at adgangen bare skulle stå åpen for N. S.-medlemmer. Hele spørsmålet ble imidlertid ikke aktuelt (p. 5).

På den annen side har tiltalte utvist eller samtykket i utvisning av elever på politisk grunnlag, slik som nevnt under post 7 i tiltalebeslutningen. I enkelte tilfelle har han gått til hel nedlegging av skoler, når han fant de politiske forhold mindre tilfredsstillende. Dette var tilfelle med Askim gymnas sommeren 1941 og Volda lærerskole 7 november 1941. I siste tilfelle gikk tiltalte til lukning av skolen etter angiveri fra N. S.-medlemmer i bygden.

Tiltalte har også nyttet sin stilling til å tilgodese og verne om hirdens interesser. Han har således i de rundskriv som er nevnt under p. 3 i tiltalebeslutningen ytet hirden hjelp som der nevnt, og bestemte at gutter som ble innkalt til unghirdmannen skulle få eksamen på grunnlag av standpunktkarakterer i stedet for å avlegge vanlig eksamen. Han har videre latt hirden ta i bruk skoler så den ordinære skolegang måtte stanses uten å bruke sin autoritet til å hindre dette. Det er således tilfelle med aldres folkehøyskole, Land fylkesskole og Grenlands ungdomsskole.

Andre skoler har han overlatt til partiformål med den følge at vanlig skolegang ble utelukket. Det er således tilfelle med Romerike fylkesskole, som ble, overlatt til N. S. førerskole, Toten private fylkesskole og Marnar folkehøyskole. Tiltalte har her anført at partiet forlangte skolene, og da kunne han intet gjøre og statsbidragene til skolene måtte han fortsette å utbetale bl.a. fordi lærerne ellers ikke ville få lønn.

Det er på det rene at det på denne måten er utbetalt betydelige beløp uten at retten ubetinget kan godta det i tiltalebeslutningen anførte tall kr. 355 652,63. Da det ikke blir gjort erstatningsansvar gjeldende overfor tiltalte, anser retten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på beløpets nøyaktige størrelse. Etter rettens mening har tiltalte heller ikke i disse tilfelle gjort noe effektivt for å hindre at skolene ble brakt til slike rene partiformål med den følge at den ordinære skolegang ble stanset.

Da det i februar 1941 ble holdt en propagangautstilling for Hitler-Jugend, gav tiltalte skolene påbud om å besøke utstillingen og lot anordne et system som kunne kontrollere hvem som besøkte utstillingen og hvem som holdt seg vekk.

Retten kan ikke finne det bevist at tiltalte har hatt plikt til å skride inn overfor hirdens overgrep på Oslo handelsgymnas høsten 1940, da denne skole ikke hørte under ham, men under Handelsdepartementet. Det er heller ikke tilstrekkelige opplysninger til å anse tiltalte ansvarlig for et opptrin av hirden på Hegdehaugen skole.

Etter rettens mening har den del av tiltaltes virksomhet som er nevnt ovenfor og som gjelder skolevesenet dels tatt sikte på og vært egnet til å få innarbeidet N. S. ideer og ånd i skolene og innen ungdommen, dels å støtte opp hirden og andre nazistiske organisasjoner. Det var i fiendens interesse å få innarbeidet de nazistiske ideer i størst mulig utstrekning og

Side:185

det var likeledes i hans interesse at N. S.s forskjellige organisasjoner fikk hjelp og støtte. Det har tiltalte også forstått. Han vil derfor bli dømt etter straffelovens §86.

Kort tid etter at tiltalte hadde overtatt sitt departement i september 1940 gikk han i gang med å ansette medlemmer av nazistpartiet som lærere ved Universitetet - slik som nevnt i tiltalebeslutningen under nr. 15. Disse utnevninger ble foretatt uten at det på vanlig måte ble innhentet sakkyndig uttalelse om de ansattes vitenskapelige kvalifikasjoner og uten at Universitetets myndigheter ble spurt på forhånd. Tiltalte har erkjent at det i alle fall kunne næres tvil om enkelte av de ansatte holdt vitenskapelige mål.

Straks over nyttår 1941 var det enkelte mindre kontroverser mellom universitetsmyndighetene og tiltalte, bl.a. i anledning prosektor Wagner, som mente seg utsatt for sjikanøs behandling og søkte avskjed. Tiltalte sendte deretter den 15 februar 1941 et brev til Universitetets rektor og her uttaler han at det blir drevet bevisst statsfiendtlig politisk virksomhet ved Universitetet. I brevet hevder tiltalte at N. S. har en innlysende rett til å utdele skrifter og foreta oppslag også av politisk innhold på Universitetets område. Brevet slutter med at det forlanges at Universitetet tar positive skritt til å skaffe slike forhold til veie at lærere og studenter som tilhører Nasjonal Samling ikke blir utsatt for sjikanøs behandling.

Det er tydelig at tiltalte også hadde planer om å få fjernet rektor Seip fra hans stilling. I førstningen av juni 1941 konfererte nemlig tiltalte med Justisdepartementets sjef, Sverre Riisnæs, om Kirkedepartementet hadde adgang til, med utelukkelse av professorrådet, å oppnevne rektorer ved Universitetet og Den tekniske Høyskole. Om dette sendte han 3 juni 1941 en skriftlig forespørsel til Riisnæs.

Imidlertid tok tyskerne saken i sin egen hånd og under unntakstilstanden i september 1941 avsatte og arresterte de rektor Seip og satte inn tiltalte som rektor. Retten anser det bevist at tiltalte var enig i denne aksjon. Han holdt selv en sterkt politisk preget tale den 11 september 1941 på Universitetet for professorer, lærere og studenter som var innkalt til møtet. Tiltalte overtok straks stillingen og innsatte som prorektor Adolf Hoel som var medlem av N. S. og en av de professorer som tiltalte hadde utnevnt høsten 1940. Det akademiske kollegium ble samtidig satt ut av virksomhet.

I samsvar med denne nyordning av Universitetets ledelse, endret han §37 i universitetsloven slik at rektor skulle oppnevne særutvalgene. De lovlig valgte særutvalg ble oppløst og tiltalte oppnevnte i samråd med N. S. studentfylking nye medlemmer som alle var medlemmer av N. S. Denne aksjon satte tiltalte i verk etter anmodning fra det nazistiske studentersamband.

I januar 1942 åpnet tiltalte den kamp ved Universitetet som senere ledet til arrestasjon av universitetslærere og studenter og til slutt til stengning av Universitetet.

Den 12 januar 1942 foretok han en endring i reglementet for opptagelse av medisinske studenter og bestemte at 10 studenter, hvorav storparten var N. S.-medlemmer skulle tas opp. Han søkte også å få enkelte av disse inn på kurser utenfor tur. I august/september tok han opp 18

Side:186

studenter utenfor gjeldende regler. Også i dette tilfelle handlet han etter oppfordring av Studentersambandet.

Da Universitetets ansvarlige myndigheter motsatte seg disse etter deres mening ulovlige opptagelser av studenter som etter gjeldende regler ikke hadde noe krav på å bli opptatt, innkalte tiltalte dekanene for de to fakulteter som dette gjaldt - det medisinske og naturvitenskapelige og foreholdt dem at en kunne risikere at Universitetet ble stengt av tyskerne, dersom det ble gjort vansker med å ta imot studentene slik som tiltalte forlangte.

De samme dekaner ble en uke senere kalt inn til møtet på Slottet, der Quisling og tiltalte kom med truende uttalelser så fremt Universitetet ikke ville føye seg i politisk opptagelse av studenter til de studier som hadde begrensning.

Til tross for at tiltalte å dømme etter de uttalelser han kom med 4 september var på det rene med at tyskerne ville gripe inn, dersom universitetsstriden ble drevet videre, tok han saken opp på ny i 1943, da han 21 august uten å forelegge det for fakultetene utferdiget et nytt reglement som gav rektor adgang til å ta opp studenter uten at artiumskarakter som tidligere skulle være avgjørende. Dette møtte opposisjon hos dekanene som deretter den 24 september ble innkalt til møte hos tiltalte. Her kom tiltalte med nye trusler og forespørsler om det var meningen å streike. - Det kom imidlertid til en slags ordning, idet et utvalg skulle bearbeide departementets forslag. Før utvalget var ferdig, grep Quisling inn og lot statspolitiet arrestere 10 universitetslærere og 40 studenter.

Retten anser det bevist at disse arrestasjoner ble foretatt utelukkende etter norsk tiltak og at tiltalte har hatt kjennskap til det på forhånd. Det er helt på det rene at han forbød de universitetslærere som tilhørte N. S. og som holdt møte i anledning av den krise saken var kommet i - å foreta seg noe.

Etter at fakultetene hadde sendt sitt utkast til reglement og tvisten således kunne bli løst, var det spørsmål om å løslate de arresterte lærere og studenter, men det motsatte tiltalte seg. Han ville ha dem sittende som sikkerhet for at saken skulle gå helt i orden.

Den 30 november 1943 grep etter Aula-brannen tyskerne direkte inn i universitetsstriden, lukket Universitetet og arresterte 1 300 studenter og 43 universitetslærere. Som kjent ble om lag 700 studenter sendt til Tyskland og noen av disse er avgått ved døden der. Tiltalte har opplyst at han under et besøk i Berlin etter de alliertes invasjon i Frankrike gjorde henvendelser for å få lettelser i de deporterte studenters stilling. Om så er tilfellet har disse henvendelser under hver omstendighet ikke ført til noe resultat. Tiltalte har ellers ikke vist noen interesse for å hjelpe de deporterte studenter. Etter invasjonen i Frankrike var det tale om en aksjon for å få studentene som var i fangeleir ved den tysk-franske grense, over til Sveits. Denne plan vant ingen støtte hos tiltalte.

Tiltalte har også arbeidet for å få nazistisk styre av andre høyskoler. Den 8 november 1941 skrev han til Terboven og anbefalte at han selv skulle innsettes som rektor ved Den tekniske Høyskole i Trondheim på samme måten som det var gjort ved Universitetet i Oslo.

Det ble også gjennomført.

I 1942 avsatte han rektor ved Tannlægehøyskolen, professor Bergersen,

Side:187

og innsatte en tyskfødt privatpraktiserende tannlæge Alex Buhs som rektor. Da Buhs savnet enhver vitenskapelig forutsetning for å bekle rektorstillingen, gjorde avdelingsbestyrerne forestillinger om at de ikke kunne fortsette sitt arbeid under ham. Ved inngripen fra tysk side ble denne strid ordnet slik at Tannlægehøyskolen ble innlemmet i Universitetet og Buhs fjernet.

Det er videre på det rene at tiltalte har avskjediget en rekke - om lag 20 universitetslærere. Derimot kan retten ikke finne det godtgjort at tiltalte har hatt noen befatning med den i tiltalens post 10. nevnte innkalling av studenter til arbeidstjeneste og heller ikke arrestasjonen av professorene Brøgger, Schreiner og Mohr, som ble arrestert av de tyske myndigheter.

Tiltaltes forskjellige tiltak overfor Universitetet og høyskolene har hatt til formål å gi dem nazistisk ledelse og gi studenter som var medlemmer av N. S. fortrinsrett og begunstigelser. På denne måten var det meningen at tilslutningen til partiet skulle økes. Det er videre på det rene at tiltalte strevet med å få inn N. S.-studenter til de medisinske studier fordi disse kunne ventes å være villige til å overta arbeid som ble pålagt dem under det nazistiske styre. Hans samlede arbeid gikk ut på å styrke N. S.-partiets stilling og innflytelse på universitetslivet og å få fremmet den nazistiske ideologi.

Avskjedigelsene og fengslingene hadde til formål å slå ned den patriotiske motstandsbevegelse - eller som tiltalte uttrykte det «den statsfiendtlige virksomhet».

At dette har vært til hjelp for fienden har tiltalte forstått.

Det er på det rene at tiltalte samarbeidet med det norske og tyske statspoliti under sin kamp mot kirke, - skole og Universitet - slik som nevnt i tiltalebeslutningen under bokstav e og at han har foretatt de anmeldelser og foranlediget de politiforanstaltninger som der nevnt.

Det kan bemerkes at det i flere tilfelle gikk slik at tiltalte sendte anmeldelser eller anmodninger til statspolitiet uten at det førte til noe, da politiet stundom fant det uheldig å gå til noe skritt som ville skape mer uro omkring de stridigheter tiltalte reiste.

Det er godtgjort at tiltalte har holdt en rekke taler og et par ganger latt seg intervjue i Fritt Folk. Tiltalte har erkjent at han har holdt de taler og hatt de intervjuer som er nevnt i tiltalebeslutningen under f - unntatt det som er nevnt under nr. 13 i Sarpsborg. Ellers tar han forbehold om referatenes riktighet, men selv om det blir tatt tilbørlig hensyn til noen overdrivelse i referatene, anser retten det godtgjort at tiltalte har opptrådt propagandamessig ved disse leiligheter. At dette og de ovennevnte anmeldelser til statspolitiet har vært til hjelp for fienden, har tiltalte forstått.

Det er også på det rene at tiltalte har støttet frontkjemperbevegelsen således ved forordninger av 21 januar 1941 og av 18 mars 1943 som begunstiget dem som meldte seg til tysk frontinnsats. Personlig har tiltalte betalt kr. 500 til Den norske legion i september 1941 og søkte samtidig å få prestene til å undertegne et opprop om å slutte opp om kampen mot bolsjevismen. Han har erkjent at han har utbetalt kr. 15 749,30 til N. S. frontkjemperskole som holdt til i Telemark folkehøyskole.

Side:188

Det er videre godtgjort at tiltalte 9 september 1943, etter at frontkjemperskolen var overført til Kirkedepartementet, anmodet om å få ført opp på Kirkedepartementets budsjett kr. 300 000 til opplæring av frontkjempere. Det ble også gjort.

De tiltak som tiltalte således har hatt til fremme av frontkjempersaken er hjelp til fienden og det har tiltalte forstått. Han må derfor for disse forhold straffes etter straffelovens §86.

Retten kan derimot ikke finne at tiltalte har gjort seg skyldig i no straffbart forhold ved den utbetaling som er nevnt under tiltalens bokstav h. Den gjelder husleie for et rekvirert hus som ble overlatt ham. Tiltalte hadde fått beskjed om at husleien skulle betales til riksøkonomisjefen - og det gjorde tiltalte - uten at han hadde kjennskap til hvordan pengene ble disponert av ham. Beløpet er ikke større enn kr. 7 200.

For sitt medlemskap, sin virksomhet som kommissarisk Statsråd og oppfordring til Quisling om å danne regjering 30 januar 1942 og deltagelse i denne regjering er tiltalte også satt under tiltale etter straffelovens §98. Retten kan om dette vise til de tidligere rettsavgjørelser i sakene mot ministrene B og C. Da tiltalte etter rettens oppfatning har forstått at han har medvirket til endring av rikets statsforfaning ved ulovlige midler, vil forholdet også bli pådømt etter straffelovens §98. Tiltalte blir som nevnt frifunnet for den påståtte straffbare deltagelse i 9. april-regjeringen etter §86. Det samme gjelder tiltalen etter §98 for dette punkt.

Endelig er tiltalte satt under tiltale etter straffelovens §175 for 26 oktober 1944 å ha latt seg tilskjøte en tomt av Eidsvoll prestegård for underpris. Retten anser det bevist at den pris tiltalte har betalt - kr. 2 000 ligger atskillig under verdien. Prestegården lå under Kirkedepartementets forvaltning og tiltalte har ved å la sin ekspedisjonssjef foreta denne transaksjon til tiltaltes fordel, skadet prestegårdsfondet. Skaden er over kr. 1 000.

Det samme gjelder den vederlagsfrie overdragelse til Quisling av Fyrresdal prestegård som tiltalte foretok i mai 1944. Begge disse overdragelser er foretatt i hensikt å skaffe tiltalte eller andre (Quisling) en uberettiget vinning.

Det norske Studentersamfunn hadde et legat «Heftyes legat» med en kapital på om lag kr. 230 000. Etter at Studentersamfunnet høsten 1940 var oppløst, fremtvang tiltalte utlevering av legatets midler, oppløste stiftelsen og laget nye regler hvoretter legatets midler skulle tilhøre staten. Deretter overlot han midlene til Studentersambandet, som var en nazistisk sammenslutning. Det er opplyst at om lag kr. 70 000 av legatet er satt over styr. For dette forhold er tiltalte satt under tiltale etter straffelovens §275, men statsadvokaten har under hovedforhandlingen anført at forholdet etter hans mening også kan pådømmes etter straffelovens §86, og forsvareren har hatt anledning til å uttale seg om dette. Etter rettens oppfatning er det naturligst å pådømme forholdet etter denne bestemmelse. Retten anser det på det rene at inndragningen av legatets midler ble foretatt for å tilgodese de nazistiske studenter slik som det også ble forholdt. Tiltalte ble fra forskjellig hold gjort oppmerksom på at tilegnelsen av midlene var helt ulovlig, da han som representant for okkupasjonsmyndigheten ingen folkerettslig eller annen

Side:189

berettigelse hadde til å inndra midlene. Tiltalte har gjort gjeldende at han foretok inndragningen, da han var redd for at tyskerne ellers ville tilegne seg midlene, dersom de ble oppmerksomme på legatet. Denne unnskyldning fra tiltaltes side er ikke holdbar. Det viste seg nemlig at han selv måtte henvende seg til rikskommissaren for å få samtykke til å oppløse legatet og legge beslag på dets midler. På den måten henledet han jo tyskernes oppmerksomhet på legatet. Da hele aksjonen ene og alene har hatt til formål å gagne det nazistiske studentersamband og skaffe dets medlemmer gunstigere vilkår, er den foretatt til støtte for N. S. som hjalp fienden i den pågående krig og er derfor straffbar etter straffelovens §86, idet tiltalte har forstått dette.

Tiltalte vil således bli dømt etter straffelovens §86 §98 og §275 for de forhold som er nevnt foran. Straffelovens §62 blir anvendt analogisk.

Han blir frifunnet for tiltalens post b og post h.

Etter det syn retten har på utformingen av tiltalebeslutningen anser den det unødvendig uttrykkelige å avsi frifinnelsesdom i de andre enkelte tilfelle, da retten har funnet at tiltaltes straffeskyld ikke er godtgjort.

Ved straffutmålingen har retten lagt vekt på de alvorlige forræderihandlinger tiltalte har foretatt ved å stille seg til forføyning for Quisling og tyskerne da Administrasjonsrådet skulle fjernes og Terboven skulle sette inn sine kommissariske statsråder. Til tross for at tiltalte - etter det han selv sier - mente at Quisling hadde opptrådt uriktig ved å utrope seg til statsminister den 9 april 1940, var han straks villig til å stille seg til tjeneste for ham i september 1940. Og han gikk inn som statsråd uten å skaffe seg noen opplysning om hvilke oppgaver han skulle ha og det rettslige grunnlag for den ordning han gikk med på. Etter at han hadde overtatt stillingen som kommissarisk statsråd og hadde hørt Terbovens tale, fikk han betenkeligheter om lovligheten av det han hadde innlatt seg på, men han skjøv betenkelighetene til side og gikk med iver inn i arbeidet. Også tiltaltes medvirkning til at Quisling den 1 februar 1942 dannet den såkalte «nasjonale regjering» og tiltaltes inntreden i den er en meget alvorlig forbrytelse.

Tiltaltes forhold er for så vidt likeartet med de tidligere dømte «statsråder» og «ministre». Men ved utmålingen av straffen for de enkelte «statsråder» og «ministre» må det legges en vesentlig vekt på den måten de har styrt sine departementer på. Selv om de har hørt til N. S.-partiet, har de i noen grad kunnet utnytte den maktstilling de hadde fått til å begrense fiendens innblanding i norske forhold og til å tilgodese landets og landsmenns interesser.

Tiltalte fikk en meget viktig stilling da han overtok Kirkedepartementet. De administrasjonsgrener som lå under ham hadde okkupasjonsmakten etter folkerettens regler ingen rett til å blande seg bort i. Kirke, skole og universitetet hadde ingen interesse for den militære okkupasjon. Men fienden hadde mer vidtgående planer enn å holde landet militært besatt. Han skulle utnytte landet økonomisk, og han skulle søke å få hele befolkningen - eller en størst mulig del av den - til å slutte seg til de nazistiske oppfatninger i motsetning til de demokratiske som var grunnlaget for storparten av det norske folks tenkesett. Det var en del av rikskommissariatets oppgave å gjennomføre denne omforming

Side:190

av den norske befolknings tenkesett. Og tiltalte ble meget snart klar over dette da forskjellige tyske «Beratere» opptrådte i hans departement og ville øve sin innflytelse.

I den første tid av okkupasjonstiden var den nasjonale motstand mot fienden av en mer passiv natur. Den gav seg særlig utslag i protester overfor de folkerettslige overgrep som fienden gjorde seg skyldig i og sabotering av de tiltak han folkerettsstridig satte i verk. På denne måten ble motstandsbevegelsen etter hvert bygget opp. For fienden gjaldt det å få undergravd motstandsbevegelsen så snart den viste seg. En særlig vekt la både fienden og hans N. S.-hjelpere på å få barna og ungdommen inn under sin innflytelse Derfor gjaldt det om å få lærerstanden knyttet til N. S. og gjennom den nasjonal-sosialistiske ungdomstjeneste og den alminnelige undervisning i skolene å få innført nazistisk tenkesett. Gjennom Universitetet og høyskolene mente de å få innflytelse på den voksne ungdom.

Kirken har en meget stor betydning for store deler av den norske befolkning. Den stilling kirken inntok overfor fienden og hans norske nazistiske hjelpere var derfor av avgjørende betydning for hvordan motstanden under okkupasjonen ville arte seg. Det gjaldt derfor å få nazffisert presteskapet i størst mulig utstrekning, og å få knekket enhver motstand fra dette hold.

Om det hadde lykkes å få kirke, skole og andre undervisningsanstalter til å bøye kne og gi plass for den nazistiske propaganda, ville det voldt landet ubotelig skade, og i sin totalitære krigføring ville fienden hatt mer nytte av dette enn av mange tusen frontkjempere.

Det var derfor på farlige områder av kampen tiltalte hadde fått sin plass. Den største og mest betydningsfulle del av landets åndsliv lå under ham. Straks tiltalte overtok sin stilling som departementssjef gikk han med nidkjærhet og kraft inn for nazifisering av sitt departement og de administrasjonsgrener som hørte under ham. Han var lydhør overfor tyskernes og partifellers ønsker. Når lagførere eller andre kampfeller utover landet rapporterte et eller annet forhold, var han straks rede til å gripe inn, og i universitetsetriden lyttet han villig til de nazistiske studenterorganisasjoners krav.

Retten har imidlertid ikke inntrykk av at tiltalte har vært under noen tvang av partifeller eller tyskerne. Han var alltid villig til å sette i gang aksjoner når han ble oppfordret til det. Stundom gikk han endog lenger enn tyskerne eller politiet av taktiske grunner fant det rådelig å gå.

Bestemmelsen om enkelte avgjørende aksjoner som arrestasjonen av lærerne og forsendelsen av dem til Kirkenes våren 1942, arrestasjonen av universitetslærere og studenter i 1943 og stengningen av Universitetet 30 november 1943 er visstnok truffet av andre, men tiltalte har vært en villig hjelper, som straks var rede når det ble stillet krav til ham. Og i virkeligheten var han neppe særlig uenig i de aksjonene som ble satt i verk. Han var således uvillig til å løslate de arresterte universitetslærere i november 1943, og da det i januar 1944 fra tyskernes side ble brakt på bane å løslate noen av de fengslede professorer, var han lite lysten på det. Særlig graverende er etter rettens mening tiltaltes forhold ved på ny å ta opp universitetsstriden høsten 1943. Etter

Side:191

massearrestasjonen av lærerne visste han av erfaring de skjebnesvangre følger den slags stridigheter kunne ha, når tyskerne grep inn.

Han var på det rene med at en universitetsstrid kunne føre til arrestasjoner, deportering av studenter og lukning av Universitetet. Likevel reiste han til utrengsmål striden på ny - og følgene uteble ikke.

Den måten tiltalte førte sin kamp mot kirke og skoler er også meget graverende. Han brukte trusler, avskjedigelser, arrestasjoner, forvisninger, taleforbud, lønns- og formuesinndragning. I den åndskamp tiltalte førte mot kirkens, skolens og universitetets folk og mot elever og studenter søkte han hjelp ved et intimt samarbeid med statspolitiet som han visste var nær forbundet med det tyske politi. Han har også sendt anmeldelse direkte til Reichskommissaren om rektor Fostervold og anbefalt at han ble fjernet fra sin befatning med den høyere skole.

Tiltalte har også drevet en ganske omfattende propaganda i taler og intervjuer og tillike nyttet sin stilling til å begunstige frontkjempersaken bl.a. på bekostning av den alminnelige undervisning som hadde det vanskelig nok under okkupasjonen.

Tiltalte har fått den beste utdannelse og er en mann i moden alder. Noen politisk eller administrativ erfaring hadde han ikke da han overtok den viktige departementssjefstilling. Men han har tydeligvis lidd av atskillig selvovervurdering av sine administrative og politiske evner. Betegnende er hans uttalelse da han ble advart om ikke å gjøre de samme dumheter som tyskerne hadde gjort i åndskampen. Tiltalte uttalte da at det lille Norge nok skulle vise Tyskland hvordan en slik kamp skulle føres.

Hadde tiltalte beholdt sitt dyktige personale og gått inn for å avbøte den skade okkupasjonen voldte undervisningen bl.a. ved rekvisisjoner av skolelokaler landet rundt, kunne han gjort landet gagn. Men her gjorde han intet: I stedet fikk han avskjediget 400 lærere, noe som var til stor skade for undervisningen. Da det i 1943 var tale om at han skulle trekke seg tilbake fra sin ministerstilling, hadde han tilbudt tyskerne sin tjeneste for som vitenskapsmann å utnytte sine kunnskaper til deres hjelp i sjøkrigen.

Under hele tiltaltes virke i okkupasjonstiden har han så vidt opplyst bortsett fra den foran nevnte konferanse i Berlin om studentene bare en eneste gang forsøkt å hjelpe sine landsmenn. Det var da hans partifelle læge Rian varslet ham fra Trondheim om forholdene på D/S «Skjærstad». Men da han hørte at Quisling og Terboven var enige om at skipet skulle gå, foretok han intet videre. Ellers har han vært ivrig for å få rammet dem han mente arbeidet mot ham. Da de deporterte studenter kom i fare for å komme opp i kampsonen i Syd-Tyskland, viste han som nevnt ingen interesse for planen om å få dem brakt i sikkerhet til Sveits.

Tiltaltes virksomhet gir heller ikke inntrykk av å være diktert av noen slags idealisme. Han har likefrem nyttet den maktstilling han var kommet i til hensynsløs forfølgelse av de mål han hadde satt seg.

Den modige og kloke motstand han møtte fra ungdommen, lærerstanden og presteskapet avverget at hans virksomhet voldte de store skader den ville ha gjort om han hadde vunnet frem. Men for de enkelte som ble rammet av tiltaltes ondsinnede forfølgelse, var skaden ofte betydelig.

Side:192

Når en ser hen til de alvorlige forbrytelser tiltalte har gjort seg skyldig i og de særlig skjerpende omstendigheter ved hans virksomhet som departementssjef, finner retten at tiltalte ikke kan unngå å rammes av lovens strengeste straff. Retten gjør oppmerksom på at tiltaltes forbryterske forhold etter 3 oktober 1941 er så graverende at det i og for seg gjør tiltalte fortjent til dødsstraff.

Domsmannen Ruth Mildrid Elverhøy er på et hvert punkt enig i dommen, men finner at tiltaltes forhold ikke er så graverende at dødsstraff ubetinget bør anvendes. Hun stemmer derfor for at han idømmes tvangsarbeid på livstid.

Påtalemyndigheten har påstått inndragning av den inntekt tiltalte har hatt i sin stilling som departementssjef. Etter skjønnsmessig fradrag av skatter er inndragningsbeløpet satt til kr. 160 000 som godtas. - - -