Rt-1947-235

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1947-04-26
Publisert:	Rt-1947-235
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 185/1947
Parter:	Andresens Bank A/S, Bergens Privatbank A/S (høyesterettsadvokat Finn Arnesen) mot Norges Rederforbund (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt).
Forfatter:	Schei, Schjelderup, Stang, Mindretall: Fougner, Berger
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §24, Deponeringsloven (1939)

Dommer Schei: Oslo byrett med tre juridiske dommere avsa den 9 september 1946 dom med denne domsslutning:

«Andresens Bank A/S betaler til Norges Rederforbund kr. 150 372.50 med tillegg av renter etter den til enhver tid gjeldende bankmessige renteberegning for sådan innskuddsfordring fra 28 juli 1941 til 27 september 1945 og deretter med 4 av hundre i årlig rente av det samlede beløp til betaling skjer.

Bergens Privatbank A/S betaler til Norges Rederforbund kr. 100 000 med tillegg av renter etter den til enhver tid gjeldende bankmessige renteberegning for sådan innskuddsfordring fra 29 juli 1941 til 26 september 1945 og deretter med 4 av hundre i årlig rente av det samlede beløp til betaling skjer.

Den norske Creditbank A/S betaler til Norges Rederforbund kr. 1 800 000 samt et beløp som tilsvarer forfalne renter av de verdipapirer som banken tilegnet seg 6 november 1941 samt videre den til enhver tid gjeldende rente for bankinnskudd på 3 måneders oppsigelse av motverdien av forfalne renter på verdipapirene, og av de beløp, som verdipapirer har vært innløst til. Til fradrag kommer kr. 34 000 + renter for bankinnskudd på 3 måneders oppsigelse. Renteberegningen skjer fra de respektive forfallsdager til 27 september 1945. Fra sistnevnte dato til betaling skjer betales 4 av hundre i årlig rente av det samlede påstandsbeløp.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker etter dommens forkynnelse.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en dommer stemte for frifinnelse av bankene.

Andresens Bank A/S og Bergens Privatbank A/S har påanket dommen, og med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er saken brakt direkte inn for Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet.

Andresens Bank A/S og Bergens Privatbank A/S har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Norges Rederforbund har nedlagt påstand om at byrettens dom stadfestes og at de ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for begge retter.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Side:236

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.

Det er ikke tvilsomt, og for øvrig heller ikke omtvistet mellom partene, at det tyske sikkerhetspolitis krav om å få utbetalt penger av Rederforbundets innskudd i Andresens Bank og Bergens Privatbank var folkerettsstridig og uten hjemmel i norsk lov. Det er også på det rene at bankene var fullt klar over dette, og at de kjente til at sikkerhetspolitiet først hadde gått på Rederforbundet, men at dette hadde nektet å medvirke til uttakene. Når bankene likevel etterkom det tyske krav, skyldtes det utelukkende den tvangssituasjon de var i. Jeg kan ikke gi bankene medhold i at den omstendighet at de har betalt ut innskuddsbeløpene til det tyske sikkerhetspoliti etter ordre fra dette, skulle medføre at deres forpliktelse overfor innskyteren er bortfalt. Normalt gjelder det at den skyldner som betaler til en som hverken er berettiget eller legitimert til å motta oppgjør, ikke blir fri sin forpliktelse til rette fordringshaver fordi betalingen er ytet under tvang. Og etter min mening må denne regel i alminnelighet ha gyldighet også i tilfeller hvor det er okkupasjonsmakten som har øvet tvangen. Jeg utelukker ikke at de ekstraordinære forhold som oppsto ved tyskernes mange overgrep på det økonomiske område kan medføre at de vanlige regler om frigjørende betalingsrettshandler under visse omstendigheter ikke helt ut kan følges. Viktige samfunnsinteresser som hensynet til omsetnings- og arbeidslivet kan her gripe inn. I det tilfelle denne saken gjelder, foreligger det imidlertid ingen slike særlige forhold som skulle tilsi at det gjøres unntak fra de regler som ellers gjelder. Hverken hensynet til omsetnings- og arbeidslivet eller andre viktige samfunnshensyn gjør det nødvendig eller rimelig at Gestapos rettsstridige uttak av bankinnskuddene til fordel for seg selv, opprettholdes som gyldige overfor innskyteren, slik at tapet føres over på denne. Tvertom er det etter min oppfatning i samfunnets interesse at de vanlige regler i slike tilfeller blir fulgt, fordi det har betydning for hevdelsen av de bestemmelser folkeretten på dette område har gitt til vern for et okkupert land, at skyldneren må regne med å måtte bære tapet selv, dersom han etterkommer et folkerettsstridig betalingskrav fra okkupasjonsmakten.

Heller ikke når jeg ser på forholdet partene imellom, kan jeg finne at det i og for seg skulle være mer rimelig at fordringshaveren bærer tapet enn at skyldneren gjør det. Riktignok er det så at det var Rederforbundets fordring tyskerne forlangte utbetalt, men det var bankene betalingskravet var rettet til. Det var for bankene spørsmålet om å stå imot eller bøye seg denne gang forelå, og det var bankene og ikke Rederforbundet som i tilfelle hadde mulighet for å gjøre noe.

Bankene har videre gjort gjeldende at Rederforbundet under enhver omstendighet ville ha tapt pengene, fordi tyskerne etter deres mening ville ha gjennomført sitt krav, selv om bankene hadde avslått å medvirke. Bevisbyrden for at så ville skjedd påhviler her fullt ut bankene, og jeg er enig med byretten i at tilstrekkelig bevis ikke er ført. Jeg tilføyer også at selv om man ville gå ut fra at tyskerne

Side:237

ikke ville ha bøyet seg, så er det dermed ikke avgjort at de ville ha gjennomført sitt krav på en slik måte at bankene var blitt fri for sine forpliktelser overfor Rederforbundet.

Etter de opplysninger som foreligger finner jeg det med byretten klart at Rederforbundets krav ikke falt bort ved det oppgjør som har funnet sted mellom Staten og de norske skipsrederier.

Jeg kan etter dette ikke finne at det er grunnlag for å frita bankene for å svare sin forpliktelse til Rederforbundet.

Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å foreslå omkostninger tilkjent.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommerne Fougner: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens dissenterende medlem og kan i det vesentlige vise til hans begrunnelse. Jeg legger til:

Jeg anser det for min del lite tvilsomt at hvis en bank i okkupasjonstiden ble tvunget av Gestapo til å utlevere en post verdipapirer, for eksempel partialobligasjoner, som banken oppbevarte for en forretningsforbindelse, gjennom et press av den art og styrke at det ga grunn til å frykte for sterk forstyrrelse av bankens organisasjon eller virke, så ville verdipapirenes eier etter omstendighetene ikke kunne reise noe krav mot banken i den anledning. Jeg går ikke inn på spørsmålet om eieren i alle tilfelle ville kunne kreve papirene utlevert fra den som måtte kunne påvises senere, for eksempel ved kjøp, å være kommet i besittelse av verdiene. Hva jeg vil ha frem er bare at hvis tyskernes press først hadde vært av tilstrekkelig alvorlig og pågående karakter, så var det ikke rettsstridig fra bankens side å bøye seg for Gestapos forlangende om papirenes utlevering. Mer tvilsom kan den rettslige stilling være hvor Gestapos press har tatt sikte, ikke på utlevering av bestemte i banken deponerte verdipapirer, men på en utbetaling til Gestapo av beløp som innskyter hadde stående på sin konto i banken. Her møter vi den alminnelige rettsregel som sier at debitor bare kan betale sin gjeld med befriende virkning til rette kreditor eller til den som har fullmakt til å motta beløpet på kreditors vegne. Og på bakgrunn herav hevdes det i det foreliggende tilfelle fra Rederforbundets side - og kan det ligge nær å oppfatte forholdet derhen - at Rederforbundets fordring mot de to banker som ved Høyetserett er parter i denne sak, er uberørt av bankenes utbetaling til Gestapo.

Jeg kan dog ikke for min del finne det riktig å tillegge denne mer formal-juridiske betraktning avgjørende vekt. Det er riktig nok at Gestapos krav eller press her ikke har vært rettet mot utlevering av gjenstander - verdipapirer som tilhørte Rederforbundet. Hva Gestapo ville ha og fikk stillet til sin disposisjon, var penger - sedler - som ikke var Rederforbundet, men bankene tilhørende. Og at Gestapo har ønsket og forutsatt at utbetalingen i bankenes

Side:238

bøker skulle anføres på Rederforbundets konti til reduksjon av de der innestående beløp, gjør for så vidt i seg selv ingen forandring.

Reelt og økonomisk sett var imidlertid Gestapos aksjon rettet mot Rederforbundet og dette forbunds verdier. Det var Rederforbundet og dets midler Gestapo hadde festet sine øyne på, og som derigjennom var kommet i faresonen. Det var Rederforbundets verdier Gestapo ville ha tak i. Og når Gestapo til slutt gikk veien om bankene og overførte sitt press på disse, var det ene og alene på grunn av den tilfeldighet at en del av Rederforbundets midler var anbrakt på helt ordinær måte som innskudd i vedkommende bankinstitutter. Noe uoppgjort med bankene - noen annen basis eller noe annet påskudd for pågang på disse - hadde tyskerne ikke. Og uansett at de pengesedler som for Gestapo var utbyttet av den utilbørlige og folkerettsstridige aksjon, ved den fremtvungne overlevering av bankenes eiendom, finner jeg det da lite rimelig at bankene under de foreliggende ekstraordinære forhold skal bære det tap som var en følge av utbetalingen. Det var som nevnt Rederforbundets konflikt med tyskerne bankene, uten noen foranledning i sitt eget forhold, ble trukket inn i. Og det naturlige må da etter mitt skjønn være å legge risikoen for en slik, reelt sett mot Rederforbundet rettet aksjon, på Rederforbundet selv, som bærer av de interesser der stod på spill, ikke på den konflikten helt uvedkommende bank, hvor pengene på vanlig måte var satt inn. At bankene måtte gjøre hva med rimelighet kunne gjøres for å bevare eller, om man vil, forsvare midlene, er gitt. Og misligholdt en bank denne plikt, ville den pådra seg erstatningsansvar overfor sin kreditor, innskyteren. Å gå videre og legge på banken hva jeg vil kalle et garantimessig ansvar for at pengene, når lovlige tilstander atter inntrådte, ville være i behold, uberørt av fiendens overgrep og av de spesielle konfliktsituasjoner som i en opprørt tid måtte melde seg i forholdet mellom okkupasjonsmyndighetene og den enkelte innskyter, ville etter min mening være å strekke bankenes ansvar ut over de naturlige grenser, og omvendt å gi en banks innskytere en påfallende sterk stilling. Jeg tilføyer at det i mine øyne urimelige ved å pålegge en bank et så vidtgående ansvar synes meg å tre særlig sterkt frem for så vidt angår forhold hvor det måtte foreligge en lovmessig plikt for en bank til å motta innskudd, jfr. således deponeringsloven av 17 februar 1939.

Avgjørende blir etter dette for meg at det ikke kan bebreides de to banker som Høyesterett i denne sak har å gjøre med, at de under Gestapos press handlet som skjedd, og at deres forhold derfor må ansees som helt ut forsvarlig.

Jeg stemmer for at Andresens Bank A/S og Bergens Privatbank A/S frifinnes.

Jeg er enig i at det heller ikke for Høyesterett tilkjennes saksomkostninger.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.

Til annenvoterendes begrunnelse for sitt standpunkt skal jeg bemerke:

Side:239

Hovedspørsmålet i saken er, som også av ham antatt, hvorvidt en tilfølgetagelse av kretitorkrav som det vi her har for oss ville representere en så grov krenkelse av rettsordenens alminnelige rettferdskrav at vitale samfunsinteresser må antas å berettige domstolene til å dekretere et unntak fra vår retts alminnelige regel om en låntagers plikt til å tilbakebetale et av ham mottatt lån.

I motsetning til annenvoterende må jeg som utgangspunkt legge vesentlig vekt på forskjellen mellom en låntagers og en forvarers rettsstilling. Forvarerens ansvar for verdipapirer han skal ta vare på for en annen strekker seg derhen at han skal utvise en forstandig manns aktsomhetsplikt. Lovbokens ord om at han skal gjemme det forvarede «som sit eget Gods» gir uttrykk for en sunn bevisregel. Anvendt på et tilfelle som det foreliggende fører dette til at den tvang må ansees befriende overfor det forvaredes eier som det må ansees rimelig at en aktsom forvarer ville gitt etter for, dersom det hadde vært hans egne verdipapirer ransmannen ville hatt fatt i. Hvor det derimot gjelder et lån til eie - hva et alminnelig rentebærende bankinnskudd er - er det nettopp sin egne penger låntageren sitter med i det øyeblikk ransmannen kommer. Da det her overhodet ikke er spørsmål om ansvar på grunnlag av at man har påtatt seg den oppgave å vokte andres eiendeler, kan jeg ikke se noen grunn til at forvarerens begrensede ansvarsplikt med rimelighet skulle kunne påberopes til støtte for den oppfatning at også en låntagers plikt til å tilbakebetale sitt lån bør bortfalle hvor det er en okkupant som rettsstridig har tvunget ham til å utbetale et tilsvarende pengebeløp. - Når annenvoterende i denne forbindelse legger vekt på at det var långiveren okkupanten ønsket å slå ned på, og at billighet da tilsier at det blir ham og ikke låntageren det ved ranet frembrakte tap bør ramme, da kan jeg ikke være enig i denne vurdering. Uansett at tyskernes og deres norskfødte hjelperes folkerettsstridige aksjoner i særlig grad var rettet blant annet mot jøder og kommunister, og mot personer og institusjoner knyttet til rederinæringen, må billighet etter min mening tilsi at alle disses rett til etter krigen å heve sine bankinnskudd må likeså sterk som den enhver annen har, fra hvem en bank med åpne øyne har mottatt innskudd for blant annet ved hjelp av disse å drive sin næring. Og sett fra bankenes side mener jeg at med den eventualitet for øye at en krig som denne siste skulle komme, måtte en utpreget rederbank i motsetning til en landssparebank være forberedt på at der kunne komme til å knytte seg særlige faremomenter til svært mange av dens kunder deriblant i form av tilbakesatt økonomisk evne til å oppfylle sine forpliktelser og i form av folkerettsstridig angrep på kundenes tilgodehavender som det vi her har å gjøre med. Skulle det så endelig når landet igjen var fritt, vise seg at størrelsen av de utbetalte beløp truet en enkelt eller flere slike bankers solvens, da ville så vidt jeg forstår en midlertidig statsstøtte eller en moratorieartet lovgivning være det adekvate middel til å avverge vidtrekkende skadevirkninger. Eksempler på slik kriselovgivning er nevnt i Ussings bok: Enkelte Kontrakter side 57 og i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.290-292.

Side:240

Det av annenvoterende i denne forbindelse antydede spørsmål om hvorvidt Norges Bank etter lov av 17 februar 1939 pliktet å motta på folio, altså som et dispositum irregulare, et beløp på hvilket okkupasjonsmakten allerede hadde fremsatt et folkerettsstridig krav, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på i denne sak, hvor vi har med et frivillig mottatt og rentebærende bankinnskudd å gjøre. Jeg viser i samband med dette til den nevnte lovs §3: «Når skyldnaren deponerar, skal han gjeva opp deponeringsgrunnen, kva gjeld det er og om råd er namnet på kravshavaren.» På tilsvarende vis kan det heller ikke være nødvendig her å drøfte spørsmålet om hvorvidt etter den nevnte lov Norges Banks ansvar må antas å bestå uavkortet dersom okkupasjonsmakten urettmessig slår ned på et tidligere deponert beløp. - Mitt syn er således at billighet i like høy grad må tale for at en privatmann - eller en institusjon - beholder sitt bankinnskudd ubeskåret som at han får igjen sin faste eiendom, sitt løsøre og sine navnepapirer. Jeg mener altså at det her ikke kan påberopes avgjørende rimelighetshensyn til grunn for de ankende parters standpunkt.

På den annen side må jeg ved avgjørelsen av dette etter sin art rent lovgivningspolitiske spørsmål med førstvoterende legge avgjørende vekt på at det etter en krig som den vi nylig har gjennomlevet er viktigere enn kanskje noensinne før at de tendenser blir styrket som tjener til å motvirke den rystende forakt for de folkerettslige krigføringsregler som vi også i vårt land til stadighet var vitne til. Av den grunn ville jeg anse det ganske særlig uheldig om Høyesterett ved sin avgjørelse i denne sak skulle gå inn for å endre vår gjeldende rett derhen at folkerettsstridig press ble tillagt virkning av befriende force majeure når en låntager, uten at det hensett til truslene kunne betegnes som uforsvarlig, utbetalte okkupasjonsmakten et pengebeløp av størrelse svarende til den långivers tilgodehavende som den urettmessig var ute etter. Skulle en slik rettsoppfatning i dag bli knesatt - en oppfatning i strid med det som på Brüsseler-konferansen for 73 år siden ble gjort gjeldende av de den gang vedtatte reglers hovedkonsipist professor Bluntschli, - da ville altså den risiko bli eliminert som en låntager hittil har løpt for å måtte betale to ganger, til ransmannen og til långiveren. Med andre ord: hans oppfordring til i egen interesse å skape størst mulig vanskeligheter blant annet ved å protestere mot det folkerettsstridige i ransmannens atferd, ville bli svekket. Protester har erfaringsmessig selv under den siste krig ikke så rent sjelden vist seg å føre frem. En endring som den av annenvoterende forfektede ville med andre ord støtte opp under, ja oppmuntre til passivitet fra den truede debitors side, og ville dermed bidra positivt til å øke den krigførendes lyst på og lette hans gjennomføring av den slags folkerettsstridige overgrep. Den ville også stemme dårlig overens med våre dagers tendens til å øke respekten og effektiviteten av folkerettens bud, en tendens som blant annet kom til uttrykk i denne domstols skrivelse til den tyske Reichskommissar av 12 desember 1940 der det heter at «under en militær okkupasjon må domstolene under avgjørelsen av de rettsspørsmål som forelegges under en sak

Side:241

kunne - i den utstrekning folkeretten hjemler det - ta stilling til den folkerettslige gyldighet av forordninger som er utstedt av okkupasjonsmaktens organer.»

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Fougner.

Justitiarius Stang: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også i det vesentlige slutte meg til det dommer Schjelderup har sagt.

Av byrettens dom (dommerne Theodor Petersen, Olaf Rye og Otto Helgesen):

Den 10 januar 1941 foretok Einsatzkommando der Sicherheitspolizei (nedenfor nevnt Gestapo) forsegling og beslagleggelse av Norges Rederforbunds lokaler og midler.

I skrivelse av 11 s. m. til Reichskommissar tok Rederforbundets sentralstyre på Forbundets vegne «enhver såvel formell som reell reservasjon» i anledning av den foretatte forsegling og beslagleggelse.

I skrivelse til A/S Bergens Privatbank, Bergen og Andresens Bank A/S, Oslo av 17 s. m. og skrivelse av 18 s. m. til Den norske Creditbank underettet Gestapo bankene om at de i bankene beroende tilgodehavender tilhørende Rederforbundet og underorganisasjoner var «sicherheitspolizeilich beschlagnahmt». I forbindelse dermed ble det anmodet om at banktilgodehavender måtte bli uoppholdelig sperret.

I skrivelse av 27 januar til Rederforbundets president meddelte Gestapo at 6 i skrivelsen nevnte fonds var frigitt og at de øvrige fonds bare kunne disponeres med samtykke av Gestapo.

I skrivelse av 5 juni 1941 til Rederforbundet meddelte Gestapo at det hadde til hensikt å utskille av Forbundets midler kr. 1 million og anmodet om passende forslag.

I besvarelse herav oversendte Forbundets president, Viese-Hansen med skrivelse av 8 juli en uttalelse fra Forbundets juridiske konsulent om hvilke fonds kunne komme i betraktning, nemlig «Arbeiderfondet» og «Norges Rederforbunds hovedfond» med opplysning om hvortil disse fonds skulle benyttes og de nærmere regler derom.

I skrivelse av 11 juli skrev Gestapo til Rederforbundet således: «Efter hvad der er opplyst i Deres skrivelse av 8. ds. skal hovedfondets midler benyttes til opprettelse av ett særfond. Jeg anmoder Dem om å stille til min disposisjon kr. 1 million, i beløp på kr. 250 000 den 15/7, 15/8, 15/9 og 15/10 1941 og om at forhandle med Deres bankforbindelse om likvidering av beløpene, hvorunder det må tas hensyn til at der ved eventuelt salg av verdipapirer undgår kursfluktuasjoner på Oslo Børs. - - -»

I de følgende dager foranlediget skrivelsen av 11 juli atskillig korrespondanse og konferanser mellom de tyske myndigheter og Rederforbundet.

Herunder tilstillet Wiese Hansen Gestapo en skrivelse av 14 juli hveri han henviste til det som var anført i skrivelsen av 8 s. m. angående vedtektene m.v.

Til slutt ble resultatet at Gestapo bestemte seg til selv å sørge for dekning av den forlangte 1ste termin, ved ordre til Andresens Bank om å

Side:242

overføre kr. 150 000 av Rederforbundets «Kullkonto» til en spesiell konto under Gestapo og til Bergens Privatbank, Bergen om å overføre kr. 100 000 av hovedfondets innestående midler i denne bank, jevnfør Gestapos skrivelse av 17 juli til de 2 banker.

I skrivelse av 21 juli til Rederforbundet spurte Andresens Bank om den kanne foreta utbetalingen.

I skrivelse av 22 juli til de 2 banker meddelte Gestapo blant annet følgende: «- - - Jeg ber Dem ta til Underretning at med hensyn til formuesdisposisjoner, inntrer en endring med øieblikkelig virkning forsåvidt som formuesdisposisjoner fremtidig bare kan foretas ved Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD eller den han bemyndiger, alene. Fullmaktene til de hittil signaturberettigede herrer i Norges Rederforbund er hermed utslettet. De konti som er blitt frigitt fra beslagleggelsen berøres ikke herav.»

I skrivelse av 23 juli til Andresens Bank besvarte Wiese Hansen bankens skrivelse av 21 s. m. ved blant annet å oversende en gjenpart av skrivelse av 11 januar til Reichskommissar. Likeledes besvarte Wiese Hansen samme dag Gestapos skrivelse av 22 juli bl.a. annet ved å henvise til den nevnte skrivelse til Reichskommissar av 11 januar.

I skrivelse av 28 juli til Rederforbundet meddelte deretter Andresens Bank at den etter ordre fra Gestapo hadde innbetalt til Kreditkassen til kredit for Gestapo kr. 150 000 til debet for sparekonto «Kullinnkøp» hvilken konto tidligere er beslaglagt av det tyske sikkerhetspoliti.

I skrivelse av 29 juli til Rederforbundet meddelte Bergens Privatbank, Bergen at Gestapo av hovedfondets midler i banken hadde disponert kr. 100 000.

I skrivelse av 24 juli skrev Gestapo til Den norske Creditbank overenstemmende med hva den hadde skrevet til de 2 øvrige banker i skrivelse av 22 juli.

I skrivelse av 31 juli oppnevnte Reichskommissar dr. Neubauer som «Verwalter» i Rederforbundet fra 1 august å regne.

I skrivelse av 7 august til Creditbanken meddelte Gestapo at den fra 11 januar foretatte beslagleggelse av Rederforbundets midler var opphevet med øyeblikkelig virkning.

I skrivelse av 29 oktober skrev dr. Neubauer (forvalteren) til Creditbanken således: «Som De vil være kjent med fra vore forskjellige samtaler har Reichskommissar für die besetzten Norwegische Gebiete anfordret norske kroner 1 750 000 av Norges Rederforbunds midler som skal stå til disposisjon for der Befeblshaber der Sicherheitspolizei und des SD, Oslo. Jeg bekrefter hermed det Dem tildelte oppdrag å likvidere det nevnte beløp av de hos Dem beroende verdipapirer tilhørende Norges Rederforbund (hovedfondet) og å gjøre det klart til utbetaling. Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD, Oslo vil oppgi det kontor som de norske kroner 1 750 000 skal betales til. For å forenkle realisasjonen erklærer De Dem rede til å overta tilsvarende verdipapirer. Jeg ber om bekreftelse på dette oppdrag og om meddelelse om til hvilket tidspunkt kontantbeløpet kan bli stillet til disposisjon. Dessuten anmoder jeg Dem om å realisere ytterligere norske kroner 50 000 av hovedfondets verdipapirer og med dette beløp å åpne en konto «Fond for hjemsendelse av norske sjøfolk» som vil bli disponert herfra.»

Side:243

Det ble deretter avholdt et møte den 5 november mellom direktør Meyer i Rederforbundet, dr. Neubauer og banksjef Evensen, hvorunder denne viste frem Neubauers skrivelse av 29 oktober.

Under møtet opplyste Evensen at bankens direksjon hadde funnet ikke å kunne motsette seg de fremsatte krav. Hertil bemerket Meyer at det måtte banken ta ansvaret for og at kravet stred mot Hovedfondets vedtekter og at det lå utenfor rammen av det oppdrag som en forvalter har i følge §13 i forordningen av 17 august 1940 om behandling av fiendtlig eiendom jfr. direktør Meyers notat av 11 november 1941 hvis riktighet er bekreftet av banksjef Evensen.

I skrivelse av 6 november til Rederforbundet meddelte Creditbanken at den i henhold til ordre fra dr. Neubauer hadde overtatt verdipapirer tilhørende Rederforbundet, som lå til forvaltning i banken, for kr. 1 800 259.89. Av dette beløp ble kr. 259.89 overført til Forbundets kredit hos Bergens Privatbank.

Rederforbundet påstår at Bergens Privatbank og Andresens Bank ikke hadde rett til å utbetale de før nevnte beløp av de innskudd som Forbundet hadde i bankene og at det i egenskap av innskyter og derfor som fordringshaver har krav på å få beløpene utbetalt.

Rederforbundet påstår videre at Creditbanken ikke hadde rett til å realisere verdipapirer som berodde i banken til forvaltning for derved å skaffe dekning for det utbetalte beløp kr. 1 800 000. Derhos påberopes bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslovs §24.

Rederforbundet mener derfor å ha krav på erstatning av Creditbanken.

I henhold hertil har Rederforbundet saksøkt bankene, hvoretter de to søksmål av retten er forenet til felles forhandling og avgjørelse. - - -

De saksøkte gjør i det vesentlige gjeldende at de ikke kan pådra seg ansvar ved å etterkomme en ordre om utbetaling fra okkupasjonsmaktens høyeste myndigheter etter at midlene var beslaglagt. De saksøkte var i en tvangssituasjon ved de trusler som kom fra tysk hold og en unnlatelse å etterkomme ordre ville - anføres det videre - sikkert ha medført at tyskerne hadde skaffet seg midlene på annen måte. Det påståes også at kravene mot de saksøkte er bortfalt ved oppgjøret mellom staten og de norske skipsrederier hvorved kr. 10 000 000 ble avsatt til utfylling av Rederforbundets fonds ved at disse ble redusert av okkupasjonsmakten og N. S. og til fremme av Forbundets oppgaver i sjønæringens tjeneste. Endelig anføres blant annet at straffelovens ikrafttredelseslov §24 ikke kan anvendes.

I henhold hertil har de saksøkte nedlagt påstand om frifinnelse med tilkjennelse av saksomkostninger.

Retten skal bemerke: Det fremgår av det som er opplyst at det fra tysk hold ble fremholdt at de midler som berodde i Creditbanken var fiendtlig (engelsk) eiendom jfr. pundmillionen. At det her forelå en misforståelse eller mer sannsynlig et påskudd er helt på det rene.

Det er likeledes på det rene at Rederforbundet er et privat selskap med private midler. Beslagleggelsen, kravene om utbetaling og innsettelsen av forvalter m.v. var derfor folkerettsstridig jfr. overenskomst om landkrigens lover og seder §46 og §47 jfr. §43.

Side:244

De saksøkte har rett i at den tyske aksjon var rettet mot Rederforbundets midler og til å begynne med også mot Rederforbundet selv.

Av foranstående fremgår at aksjonen mot Rederforbundet ikke førte frem tross ganske voldsomme trusler jfr. de forklaringer som er avgitt bl.a. av skipsreder Wiese-Hansen og direktør Falck.

Det er av saksøkte fremholdt at Gestapo ved beslagleggelsen overtok de fordringer som Rederforbundet hadde mot Bergens Privatbank og Andresens Bank på utbetaling av innskuddene.

Heri antas saksøkte ikke å kunne gis medhold. Hvis nemlig de saksøkte hadde rett heri, måtte det enten foreligge en overdragelse fra Rederforbundet eller et samtykke fra dette.

Heller ikke beslagleggelsen var grunnlag for en overtagelse av fordringene, både fordi den var i strid med folkeretten og fordi den etter vår rett ikke i og for seg berettiget til utbetaling av fordringene.

Av foranstående fremgår at Rederforbundet så langt fra å samtykke tvert mot tok enhver reservasjon både med hensyn til beslagleggelsen og til utbetaling av innskuddene. Herom vises spesielt til Centralstyrets skrivelse av 11 januar 1941 til Reichskommissar og Wiese-Hansens svar i skrivelse av 23 juni s. å. til Andresens Bank angående dennes forespørsel i skrivelse av 21 s. m. om den kunne foreta utbetaling.

Atskillig vekt må også legges på den forklaring som er avgitt av Rederforbundets juridiske konsulent, advokat Herman Gram om at han under en konferanse før utbetalingene med sousjef Murstad i Bergens Privatbank, Oslo og sekretær Mortensen i Andresens Bank tok enhver reservasjon og forbeholdt seg å gjøre ansvar gjeldende mot bankene hvis de utbetalte innskuddene - en forklaring hvis riktighet ikke er benektet jfr. Mortensens og Murstads forklaringer.

Retten finner etter omstendighetene ikke å kunne legge noen vekt på at Gram ikke tok en skriftlig reservasjon.

Det er sikkert riktig hva de saksøkte har fremnoldt at også bankene var utsatt for et sterkt press og det kan derfor synes forståelig at de av forskjellige grunner ga etter for presset.

Som sådanne grunner er oppgitt at man i tilfelle fryktet for at bankene blant annet kunne bli lukket eller bli nazifisert ved innsettelse av N. S. styrer og at disse i tilfelle ville utbetale pengene eller at tyskerne på annen måte ville ta pengene.

Det fremgår herav at pengene ikke ble utbetalt av hensyn til Rederforbundet, men derimot av hensyn til bankene selv. Følgen derav antas å være at bankene handlet i egeninteresse og på egen risiko og ikke på Rederforbundets.

Angående anførselen om at tyskerne i tilfelle på en eller annen måte ville ha skaffet seg pengene bemerkes at det kan være en viss mulighet for det. Men noen visshet for det har man ikke og saken kari ikke avgjøres på grunnlag av at noe muligens kunne ha funnet sted under en annen forutsetning, nemlig at bankene hadde motstått presset.

Angående Creditbanken gjelder også hva foran er nevnt om de to andre banker.

I Creditbanken hadde Rederforbundet til forvaltning verdipapirer som banken litt etter litt solgte for å ta seg dekket for det beløp som ble utbetalt.

Side:245

Det følger av de vanlige regler om forvaring at deponenten (Rederforbundet) har krav på å få tilbake de papirer som depositaren (Creditbanken) har til forvaltning.

Creditbanken hadde derfor like overfor Rederforbundet i og for seg ikke rett til å selge verdipapirene.

Under henvisning til det som foran er nevnt antas det heller ikke at banken under de i saken omhandlede omstendigheter hadde rett til å selge papirene. Foruten det som foran er opplyst vises spesielt til direktør Meyers notat av 11 november 1941 om at han til banksjef Evensens uttalelse om at banken ikke kunne motsette seg tyskernes krav bemerket «At det måtte banken selv ta ansvaret for».

Da retten mener, at banken handlet urettmessig selv om den var utsatt for press kan den ikke fritas for ansvar i hennold til den påberopte krigsklausul i deposisjonsavtalen. Klausulen antas nemlig å ta sikte på helt andre forhold enn det foreliggende.

Retten finner også å kunne henvise til prinsippet i straffelovens ikrafttredelseslov §24.

Etter de opplysninger som er gitt av forskjellige vitner under hovedforhandlingen finner retten ikke å kunne gi saksøkte medhold i at Rederforbundets krav er bortfalt ved det oppgjør som har funnet sted mellom Staten og de norske skipsrederier. - - -

Dommer Rye skal bemerke:

Jeg er kommet til det resultat at de tre saksøkte banker må frifinnes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Idet jeg i det vesentlige har funnet å måtte slutte meg til de synsmåter de tre saksøkte har gjort gjeldende, og således i den utstrekning som fremgår av nedenstående må ta avstand fra rettens flertalls domsgrunner skal jeg tilføye:

Det var Rederforbundets midler tyskerne i nærværende tilfelle var ute etter og de hadde ved sine konferanser med Rederforbundets og de tre bankers representanter lagt for dagen, at de ikke ville ta hensyn til Haagerkonvensjonens forbud mot konfiskasjon av privat eiendom under okkupasjonen. Rederforbundet hadde bl. a også under henvisning til sine vedtekters bestemmelser kategorisk motsatt seg tyskernes forlangender, hvoretter tyskerne gikk direkte på de tre banker, hvor de omhandlede midler forefantes, for Andresens Banks og Bergens Privatbanks vedkommende, i form av bankinnskudd, mens Den norske Creditbank hadde i sin forvaltning store verdier (verdipapirer) som Rederforbundet hadde deponert i banken.

Det er under saken fremhevet, at bankene burde ha vist den samme fasthet og styrke under sin motstand mot tyskernes aksjoner som Rederforbundets egne representanter la for dagen. Etter det i saken opplyste har jeg dog funnet å måtte gi bankene medhold i den betraktning, at en fortsatt forhaling av saken og endelig nektelse fra deres side av å etterkomme tyskernes ordrer vedkommende omhandlede midler ville ha vært fruktesløs. jfr. også det tyske vitne, dr. Bergholds forklaring. Bankene sto overfor et diktat fra tyskernes side og når der - som jeg etter det opplyste antar - måtte regnes med som overveiende sannsynlig, at tyskerne under enhver omstendighet ville gjennomføre sine planer i

Side:246

henhold til gitte ordrer vedkommende de omhandlede deler av Rederforbundets midler ville fortsatt motstand fra bankenes side vært hensiktsløs og til ingen nytte.

Forholdet må etter min mening oppfattes derhen, at der fra tyskernes side med hensyn til de omhandlede, Rederforbundet tilhørende, midler (bankinnskudd og deponerte verdipapirer) forelå en konfiskasjon (som var begynt med beslagleggelse) og som de aktet å gjennomføre for enhver pris. De hadde makt til å bryte ned enhver motstand mot midlenes utlevering, og ifølge vitneprov lot de seg også i truende vendinger forlyde hermed under forutgående konferanser med representanter for de saksøkte banker. Sousjef Murstad har da også i sin forklaring fremholdt blant annet, at han ikke var i tvil om, at tyskerne ville ha skaffet seg pengene selv om banken hadde sagt nei aldri så mange ganger. En definitiv nektelse kunne ha fått farlige følger. Det var grunn til å frykte for at hele det norske bankvesen stod i fare for nazifisering.

Angående den den gang foreliggende situasjon henviser jeg spesielt også til direktør Behrens og nåværende høyesterettsdommer Stub Holmboes vitneforklaringer.

Når bankene under disse omstendigheter til slutt fant nødtvungent å måtte bøye seg og etterkomme de tyske ordrer antar jeg at dette må sies å være skjedd under en tvangssituasjon av sådan art, at bankene bør fritas for å bære tapet. Det kan, så vidt skjønnes, ikke forlanges, at bankene skulle sette sin stilling på spill og hermed også tilsidesette sine innskyteres, heriblant mange rederiinnskyteres, interesser når Rederforbundets heromhandlede midler allikevel ikke kunne reddes. Det kan i denne forbindelse nevnes at i februar 1942 ble ifølge skipsreder Wiese Hansens partsforklaring Rederforbundets lovlige styre satt på porten og Stenersen innsatt som president og da øket bevilgningene til ulovlige og landsforræderske handlinger. Til skipsfartsaksjoner gikk f. eks. kr. 1 200 000.

Disse svære beløp ble da formentlig også for Rederforbundets regning tatt av midler som var innskutt eller deponert i bankene.

Også i nærværende tilfelle var tyskernes aksjon rettet mot Rederforbundet og dets heromhandlede midler og det tap av disse midler, som tyskernes faktiske konfiskasjon av samme medførte bør disses eier - Rederforbundet - etter min mening være den nærmeste til å bære. om støtte for dette standpunkt henvises til professor Hagerups: Strafferettens alm. del 493, nederst.

Jeg henviser også til professor Frede Gastberg: Postliminium 31-32 og Justisdepartementets skriv av 4 januar 1946, som gir uttrykk for samme oppfatning. - - -