Rt-1947-368

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1947-06-26
Publisert:	Rt-1947-368
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 6-3
Saksgang:	L.nr. 258/1947
Parter:	Høyesterettsadvokat Sven Arntzen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat A. Hiorth).
Forfatter:	Skau, Schjelderup, Bonnevie, Thrap, Soelseth, Stang, Mindretall: Larssen, Berger, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §86, §258, §36, §47, §62, Militære Straffelov (1902) §107, Landssvikanordningen (1944) §15, §51

Dommer Skau: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 18 januar 1947 ble A dømt til døden for forbrytelse mot straffelovens §86 §233 jfr. provisoriske anordninger av 3 oktober 1941 og 22 januar 1942 og lov av 13 desember 1946 §2, alt sammenholdt med straffelovens §62. Med hjemmel i straffelovens §36 og landssvikanordningens §15 ble inndratt kr. 10 311.

Det var dissens om straffutmålingen, idet en av domsmennene stemte for tvangsarbeid på livstid.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Domfelte har anket over dommen. Anken gjelder: I. saksbehandlingen, II. bevisbedømmelsen angående omstendigheter som ligger utenfor skyldsspørsmålet, III. lovanvendelsen og IV, straffutmålingen. De

Side:369

ankegrunner som er nevnt under II og III er ikke tatt opp under prosedyren for Høyesterett, og jeg kan heller ikke finne at de kunne føre frem.

Anken over saksbehandlingen gjelder lagmannsrettens domsgrunner i forbindelse med spørsmålet om domfelte har handlet med overlegg da han begikk det i tiltalebeslutningens post II omhandlede drap av en serbisk fange i Rognan fangeleir. I ankeerklæringen heter det om dette: «Lagmannsretten har straffelt for overlagt drap, strl. §233, 2. ledd. Forat overlegg skal kunne sies å foreligge, må drapet i h. t. hevdvunden fortolkning og rettspraksis være resultatet av en overveiet beslutning hos gjerningsmannen. Domfelte selv anførte i sin forklaring for retten, at noen sådan overveielse ikke hadde funnet sted for hans vedkommende, idet han reagerte ganske automatisk på den ordre eller anmodning som ledet til drapet.

Lagmannsretten har i sine domspremisser overhodet ikke berørt domfeltes subjektive forestillinger i så henseende, men innskrenket seg til å referere det objektive hendelsesforløp, og derpå uten videre uttalt, at den finner det bevist «at tiltalte handlet med overlegg».

Unnlatelsen av å underbygge denne slutning om en så viktig subjektiv straffbarhetsbetingelse er en mangel ved domsgrunnene som må lede til dommens opphevelse.»

Til dette skal jeg bemerke: Lagmannsretten sier at den finner det bevist at tiltalte har handlet med overlegg. Noen begrunnelse for sin bevisbedømmelse trenger retten ikke å gi. Det foreligger derfor for så vidt ingen feil ved domsgrunnene. En annen sak er det at det etter rettens beskrivelse av handlingsforløpet kan være grunn til tvil om hvorvidt ikke retten, når den har antatt at tiltalte handlet med overlegg, har bygget på en uriktig forståelse av dette begrep. Imidlertid finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål. Etter straffelovens §233 annet ledd kan livsvarig fengsel idømmes ikke bare når drapsmannen har handlet med overlegg, men også «hvor for øvrig særdeles skjærpende omstendigheter foreligger». Og dermed er det under samme betingelser også adgang til å anvende dødsstraff etter den provisoriske anordning av 22 januar 1942, nå loven av 13 desember 1946. Og etter min mening foreligger det særdeles skjerpende omstendigheter i dette tilfelle. Tiltalte har som vaktmann drept en vergeløs fange som sto under hans tilsyn. Drapet er så meget mere opprørende som det er utført uten at fangen hadde gitt noen grunn til det. Og det var, hva lagmannsretten også slår fast, «klart i strid med gjeldende instruks for de norske vaktmannskaper, hvilket tiltalte var på det rene med». Jeg kan ikke finne det tvilsomt at de momenter som jeg her har fremhevet må karakteriseres som «særdeles skjerpende omstendigheter». Og jeg kan ikke se at den ting at drapet ble utført etter initiativ av leirens nestkommanderende Matheus, kan endre denne karakteristikk. Lagmannsretten har funnet at det tegn eller vink, hvormed Matheus ga tilkjenne at han ønsket at tiltalte skulle skyte fangen, ikke var noen «ordre i egentlig forstand», at tiltalte var på det rene med det, og at han ikke ville ha utsatt seg for noe om han hadde unnlatt å etterkomme vinket.

Jeg mener således at lovens vilkår for å anvende dødsstraff er til

Side:370

stede, og jeg finner også at dødsstraff må idømmes. Jeg legger herunder avgjørende vekt på tiltaltes drap av den serbiske fangen. Denne tiltaltes forbrytelse er ikke bare et drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter, men den er i virkeligheten også en krigsforbrytelse - en forbrytelse mot «menneskehetens lover». Folkeretten setter strenge regler for behandlingen av fanger under en krig og anerkjenner anvendelsen av den strengeste straff for grove forbrytelser mot dem. Fanger under en krig - det være seg militære eller sivile - er i en særlig utsatt stilling og har ikke annet verge enn det som en sterk rettsbeskyttelse kan gi. Men en sterk rettsbeskyttelse i forhold som disse forutsetter ikke bare strenge rettsregler, men også en streng håndhevelse av dem.

Overfor disse tungtveiende hensyn kan de formildende omstendigheter som anføres i forbindelse med tiltaltes inntreden i N. S. og i vaktbataljonen etter min mening ikke tillegges vekt av slik betydning for straffutmålingen at en kan unngå å anvende lovens strengeste straff. Tiltalte har ikke gjort noe forsøk på å unndra seg tjenesten etterat han var blitt klar over forholdene i leiren og tyskernes umenneskelige metoder, og jeg må etter lagmannsrettens dom gå ut fra at tiltalte heller ikke har vist noen uvilje mot disse metoder. Om drapet av den serbiske fangen sier lagmannsretten tvert om at tiltalte «ved sin handling gikk positivt inn for den umenneskelige tilintetgjørelse av menneskeliv fienden også overførte til fangeleire i Norge». I skjerpende retning kommer i betraktning domfeltes forhold ellers under hans tjeneste i fangeleiren, og at han ved denne tjeneste og ved det skjendige drap også har gjort seg skyldig i landsforrædersk bistand til fienden.

Etter dette stemmer jeg for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Larssen: Jeg stemmer for at anken over straffutmålingen tas til følge. Jeg mener at etter den faktiske beskrivelse i dommen kan drapet ikke regnes utført med overlegg i den betydning hvori dette uttrykk må tas i straffelovens §233 annet ledd. Initiativet til det drepende skudd ble tatt av tiltaltes overordnede tyskeren Matheus, og tiltalte etterkom hans anmodning ved straks å gå etter fangen for deretter å avfyre skuddet da den passende anledning var for hånden. Det hele forløp av begivenheten må ha tatt et minimum av tid. Hvilken betydning man enn vil legge i ordet «overlegg» forekommer det meg ikke plass til å anvende det i nærværende tilfelle.

Jeg er enig med førstvoterende i at drap utført av et vaktmannskap utenfor den innstruks som var gitt for hans virksomhet og uten foranledning av fangens opptreden, må regnes utført under særdeles skjerpende omstendigheter.

Om tiltaltes andre forbrytelser skal jeg først bemerke: Tiltalte har leilighetsvis overfor fangene opptrådt brutalt uten at dog dette har hatt den karakter at det kan regnes for mishandling. Jeg henviser herom til lagmannsrettsdommen. Det er klart at det under de givne forhold er en grov forgåelse å vise brutalitet mot de fanger han er satt til å holde vakt over, men disse forbrytelser, slik som de er beskrevet i

Side:371 dommen, telle lite ved straffutmålingen i nærværende sak, hvor det gjelder anvendelse av lovens høyeste straff.

Det er således, som også av førstvoterende lagt til grunn, utelukkende drapet av den serbiske fangen i februar 1943 som blir bestemmende for straffutmålingen. Handlingen er opprørende og krever

streng straff. Til tross herfor står så vidt jeg ser Høyesterett ved spørsmålet om å bruke dødsstraff i dette tilfelle overfor en sak som frembyr et annet strafferettslig billede enn de saker hvor lovens høyeste straff hittil er anvendt. Det har vært henvist til dommen mot B, R. M. B. nr. 38, side 113 ff. Dette tilfelle er imidlertid i vesentlige punkter et annet og mer graverende: B var «en av de verste voktere man på denne tid hadde på Vollan. Han plaget stadig fangene ved spark og straffeksersis.» Han hadde på gjerningsdagen på grusom måte plaget den fange som han senere om aftenen uten foranledning hentet ut, hvoretter han skjøt ham. Også den i R. M. B. nr. 26 side 49 ff. nevnte sak, hvor en fangevokter mishandlet og drepte en fange, Gustav Auer, ligger etter min mening verre an enn nærværende sak. Han ble dømt til livsvarig fengsel.

Om tiltalte i denne sak er det stort sett intet opplyst som tyder på grusomhet som et særlig karaktertrekk hos ham. Initiativet til drapet kom fra hans tyske overordnede. Jeg legger vekt på dette punkt. Meg forekommer derfor drapet å være mer en forbrytelse som er foranlediget ved en bestemt ytre omstendighet - tyskerens anmodning - enn en forbrytelse som må betraktes som en naturlig utløsning og uttrykk for et fordervet sadistisk sinnelag. Når tiltalte ikke reagerte mot den bestialske anmodning om å skyte en vergeløs fange, synes handlingen å måtte forklares - om det enn ikke derved unnskyldes - som et utslag av en moralsk avstumpning som for en ung mann med en svak karakter kan tenkes å bli følgen av alt hva han i denne «tilintetgjørelsesleiren» daglig hadde for øye. Ved valg av straff i et slikt tilfelle som dette må tiltaltes personlige forhold også tas i betraktning. Tiltalte vokste opp hos pleieforeldre, idet hans mor døde da han ble født I 1941 kom han i forbindelse med sin far, og det er i lagmannsrettsdommen opplyst at både hans far og hans halvsøsken allerede var medlemmer av N. S. og at det var på farens initiativ at tiltalte søkte seg inn i politiskolen og senere søkte seg inn i vaktbataljonen. Da drapet skjedde i begynnelsen av 1943, var han 23 år gammel. Om hans forhold i årene etter drapet er intet nærmere opplyst. Om hans karakter opplyses i lagmannsrettsdommen at han har vært lett å påvirke både til godt og ondt. Dette siste står i god sammenheng med det nevnte om farens innflytelse på ham, liksom det også kan gi en viss forklaring på at han straks lystret da hans tyske overordnede - en beryktet gestapomann - ga ham anmodning om å skyte fangen.

Jeg fremhever at selv om jeg med førstvoterende regner drapet som utført under særdeles skjerpende omstendigheter, straffelovens §233 annet ledd, så er imidlertid dødsstraff også i dette tilfelle i loven kun nevnt som det ytterste alternativ ved straffutmålingen. Denne straff bør derfor etter min oppfatning kun anvendes i tilfeller hvor både den begåtte forbrytelse og forbryterens person taler et så tydelig sprog at rettsfølelsen avgjørende krever lovens strengeste straff.

Side:372

Overfor spørsmålet om hvorvidt det mot denne tiltalte må fremstille seg som nødvendig å anvende dødsstraff, mener jeg at det jeg her har opplyst om tiltaltes ungdom og personlige utrustning må tillegges atskillig vekt. I henhold til det jeg her har anført er jeg blitt stående ved at alle straffrettslige hensyn skjer fyldest ved å anvende den straff som er foreslått av lagmannsrettens mindretall - en av domsmennene, - nemlig tvangsarbeid på livstid i forbindelse med tap av almen tillit for alltid.

Da jeg har grunn til å tro at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke domsslutning.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Larssen.

Dommer Gaarder: Som dommer Berger.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men vil tilføye, at jeg mener at drapet, slik det er beskrevet etter en riktig forståelse av lovens ord neppe kan karakteriseres som begått med overlegg. Om dette uttrykks rette forståelse og dets betydning ved lovbudets anvendelse viser jeg til Høyesteretts dom i C-saken, referert i R. M. B. nr. 25 side 94. Med førstvoterende finner jeg det imidlertid etter beskrivelsen i domsgrunnene klart at drapet er begått under «særdeles skjerpende omstendigheter». I sin kommentar til §233 nevner Skeie i trafferettens spesielle del, annen utgave side 29 som eksempel herpå, blant annet at drapet er øvet mot en helt vergeløs person. Dette siste er for meg det springende punkt i saken: Med førstvoterende legger jeg avgjørende vekt på at det vern må styrkes som folkeretten fra gammelt har søkt å gi krigsfangen - noe som for så vidt også har fått plass i vår militære straffelovs §107 punkt 2 om at fengsel på livstid eller dødsstraff kan anvendes overfor den som dreper en fiende der har overgitt seg eller er gjort udyktig til motstand.

Dommer Bonnevie: Med hensyn til spørsmålet om tiltalte har handlet med overlegg er jeg i det vesentlige enig med dommer Schjelderup og for så vidt også med dommer Larssen. I øvrig er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og stemmer for at anken forkastes.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Som dommer Thrap.

Justitiarius Stang: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også i det vesentlige til tre dommer Schjelderups bemerkninger. Dog vil jeg si så sikkert at det her ikke foreligger overlagt drap. For meg er det vesentlige og mest tungtveiende at en vergeløs fange i en konsentrasjonsleir eller i et fengsel må ytes all mulig rettsbeskyttelse. Slik som forholdene har vært under denne krig og kan bli under en ny er det nødvendig at fangevoktere og arbeidsledere i fengsler og konsentrasjonsleirer får slått fast at det å mishandle eller drepe en fange, er en forbrytelse som må straffes meget strengt. Det er derfor nødvendig av generalpreventive hensyn å bruke lovens strengeste straff.

Side:373

Av lagmannssrettens dom (fungerende lagmann Mentz Darre Lødrup, lagdommer Gulbrandsen og sorenskriver Meyer med domsmenn Leif Corneliussen, Hans Nakkinn, A. Bøe og Lars Lund):

Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1919 uten fast stilling, bopel Halden, for tiden i varetektsarrest. Han er gift, men har ingen barn å forsørge, noen formue, ca. kr. 14 000, tidligere ikke straffet, ifølge utskrift av strafferegisteret foreligger påtaleunnlatelse ved beslutning av 22 april 1942 for forbrytelse mot straffelovens §258. - - -

I. den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §86 jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til samme lov og provisorisk anordning av 15 desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi (landssvikanordningen) §51. - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

a. Tiltalte har stått som medlem av Nasjonal Samling fra oktober 1941 og som medlem av Nasjonal Samlings hjelpeorganisasjon (N. S. H.) fra 4 november 1943 inntil okkupasjonens opphør.

b. I mars 1942 gikk tiltalte frivillig inn i «førergarden» og tjenestegjorde i denne til han den 25 juni 1942 ble dimittert på grunn av beruselse og siktelse for grovt tyveri.

c. Omkring 20 august 1942 meldte tiltalte seg frivillig til tjeneste i vaktbataljon «Holmestrand». Han gjennomgikk først et utdannelseskurs bl.a. i våpenbruk på Fredriksten festning i ca. 80 dager og deretter videre utdannelse i Holmestrand i ca. 14 dager.

Den 26 november 1942 reiste han sammen med sin avdeling til Rognan i Salten, hvor han iført tysk Werhmachtsuniform gjorde væpnet vakttjeneste ved en fangeleir for serbiske fanger inntil påske 1943. Foruten at tiltalte under sin vakttjeneste forholdt seg som nevnt under post II, opptrådte han ofte brutalt overfor fangene, som regel i beruset tilstand, idet han slo fangene med stokker eller med knyttet neve, samt deltok frivilig i avstraffelsen av fanger med stokkepryl.

d. Ved tilbakekomsten til Rognan ved påsketider 1943 gikk tiltalte inn i «SS vaktbataljon Norge» og tjenestegjorde i denne avdeling til 6 mai 1945, da han deserterte. I løpet av denne tid utførte han væpnet vakttjeneste ved de for okkupasjonsmakten krigsviktige fabrikker på Herøya fra april til august-september 1943 og deretter fra midten av september 1943 til april 1944 ved krigsviktige anlegg i Høyanger. Han ble så sendt tilbake til forlegningen i Holmestrand, hvor han oppholdt seg ca. 8-14 dager i april 1944, og tjenestegjorde deretter som bud og kontorhjelp ved det tyske militære tjenestested «Germanisohe Leitstelle» i Oslo til omkring 1 september 1944.

Etter å ha sonet en dom avsagt av «SS und Polizelgericht Nord» fra september 1944 til 20 januar 1945 gjorde han deretter fortsatt tjeneste i «SS vaktbataljon Norge» inntil 6 mai 1945 og lå i denne tid i forlegning i Holmestrand.

Mens tiltalte lå i forlegning i Holmestrand deltok han i mars 1945 i en 3-dagers razzia etter «sabotører» i Sande i Vestfold, i en sykkelpatrulje langs veiene i Vestfold for å få tak i to flyktninger, hvorunder

Side:374

samtlige som ble påtruffet på veien ble kontrollert, samt i sykkelpatrulje for å få tak i opplysninger om slipp fra allierte fly som skulle ha foregått i Sande. I april 1945 deltok han i en utrykning for å arrestere en person, som imidlertid viste seg å ha flyttet fra stedet tidligere.

II. den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §233, jfr. provisorisk anordning av 22 januar 1942 om tillegg til samme lov. - - -

Grunnlaget for tiltalen er:

Under sin tjeneste som vakt ved Rognan fangeleir drepte tiltalte antagelig i februar 1943 med overlegg, men etter tilskyndelse av sin tyske overordnede Sturmscharführer Matheus, med et geværskudd en av de serbiske fanger, som var i ferd med å skuffe sne. Sammen med Matheus trillet tiltalte deretter liket ut for en skråning for at det skulle se ut som om fangen var blitt skutt under fluktforsøk, og rapporterte derpå til leirkommandanten at så var skjedd. - - -

Om de tiltaltes personlige forhold utenom hva ovenfor er anført bemerkes:

Tiltalte nr. 1 A er vokset opp i Halden. Hans mor døde da han ble født, hvoretter han ble anbrakt hos pleieforeldre, et eldre, barnløst ektepar i Halden. Han gikk ut av folkeskolen i 1934 og var deretter et års tid i lære hos en barber i Halden. Han sluttet fordi mesteren gikk konkurs og bodde så hjemme uten å gjøre noe inntil han i 1938 avtjente sin verneplikt i garden. I 1939 lå han på nøytralitetsvakt i 3 måneder på Trandum og var så hjemme inntil krigsutbruddet. Meldte seg frivillig til krigstjeneste 9 april 1940 og tjenestegjorde fra 11 april noen dager under kaptein Svendsen. Styrkene trakk seg inn i Sverige omkring 14 april uten å ha deltatt i kamphandlinger. Han kom tilbake til Norge i juli s. å. og bodde sammen med sine pleieforeldre til disse døde i mars 1941. Etter et kort opphold hos en onkel i Øvre Eiker overtok han som hovedarving bl.a. pleieforeldrenes eiendommer i Halden og bodde der til han den 30 oktober 1941 begynte på politiskole i Kongsvinger. - - -

Hva angår de forhold som danner grunnlaget for tiltalen finner retten bevist at de tiltalte med de unntagelser, endringer og utfyllende bemerkninger, som følger av nedenstående, har forholdt seg slik som det for hver enkelt er beskrevet i tiltalebeslutningene.

Tiltalte nr. 1 A:

Tiltalens post I a.

Om sin innmeldelse i N. S. har tiltalte anført at han ikke var politisk interessert og at han meldte seg inn i partiet for å komme inn på politiskolen i Kongsvinger. Hans far og hans 3 halvsøsken var alle medlemmer av N. S. Han opprettholdt særlig etter pleieforeldrenes død kontakten med faren.

Etter det opplyste anser retten det godtgjort at det var på farens initiativ at tiltalte søkte seg inn på politiskolen og i den anledning meldte seg inn i N. S. Påtalemyndigheten har under hovedforhandlingen frafalt tiltalen om medlemskap i N. S. H. hvorfor tiltalte for så vidt blir å frifinne.

Side:375

Tiltalens post I b.

Tiltalte ble avskjediget fra politiskolen på grunn av drikkfeldighet og meldte seg dernest til førergarde hvor han tjenestegjorde som anført i tiltalen til 25 juni 1942, da han ble dimittert som følge av fyll og på grunn av et vintyveri han tidligere hadde gjort seg skyldig i på politiskolen i Kongsvinger.

Tiltalens post I c.

Tiltalte meldte seg som angitt i tiltalen til Norsk vaktbataljon, som da var gått over til å bli en ren tysk formasjon under tysk ledelse. Etter foretatt henvendelse til Ersatzkommando i Oslo meldte tiltalte seg 18 august 1942 til lægeundersøkelse og ble deretter opptatt i vaktbataljonen. Han bandt seg samtidig for 2 år. Tiltalte var ved innmeldelsen klar over at det gjaldt sivil vakttjeneste over fanger i Norge. Også tiltaltes søknad om opptagelse i vaktbataljonen fremkom etter påvirkning av faren.

På Fredriksten festning ble tiltalte bl.a. opplært i bruk av våpen og skjøt også med skarpt. Øvelsene i Holmestrand var også de samme. Under utdannelsen på Fredriksten og i Holmestrand og likeledes i Rognan fangeleir bar tiltalte en grå uniform uten distinksjoner. Ved ankomsten til Rognan ble vaktmannskapene overtatt av SS offiserer og ble bevæpnet med Krag Jørgensen rifler. På dette tidspunkt var det i Rognan ca. 400 serbiske og kroatiske fanger. Vaktholdet besto i vakttjeneste utenfor selve leiren under fangenes arbeid på veianlegg i nærheten og under annet forefallende arbeid utenfor leiren, som dragning av ved og rydding av sne. Fangene var som regel oppdelt i arbeidslag på 10 eller 20 mann under norske arbeidsbaser og med henholdsvis 1 og 2 norske vakter. Fra tid til annen var det tysk inspeksjon med utførelsen av fangenes arbeid.

Leirens kommandant var Hauptsturmführer Kiefer med Sturmscharführer Matheus som nestkommanderende.

Det er på det rene at tiltalte under sin vakttjeneste skjøt en av fangene, hvorom nærmere under gjennomgåelsen av tiltalens post II, i hvilken forbindelse også forholdene i de forskjellige leire vil bli omhandlet. Videre er det på det rene at tiltalte ved en anledning frivillig deltok i avstraffelsen av en fange med stokkeslag. Tiltalte har herom anført at fangen etter kommandantens ordre skulle straffes med 25 stokkeslag over setet fordi han hadde stjålet brød eller tobakk fra forpleiningslageret, men at tiltalte ble fjernet fordi han ikke slo hårdt nok. Retten har ikke grunn til å betvile riktigheten av denne fremstilling. Når tiltalte derimot har hevdet at han meldte seg frivillig med det formål å slå løst for derved å hjelpe fangen, har retten ikke kunnet vinne tiltro til denne påstand.

Tiltalte har erkjent at han etter ordre fra Matheus slo en fange som hadde vært doven. Retten finner det bevist at han har slått fangene med stokker eller knyttneve, når fangene i tyskernes påsyn bommet ham for tobakk uten at det er godtgjort at dette påførte fangene legemsskade. Uten om det anførte er det ikke tilstrekkelig godtgjort at tiltalte har slått fangene med stokker eller knyttet neve eller deltatt i avstraffelse av fangene. Han kunne også være godhjertet, bl.a. gi fangene tobakk når han så sitt snitt til det.

Side:376

Tiltalte drakk atskillig i leiren og var ofte beruset, men det er etter det opplyste ikke bevist at det var når han var beruset at han mishandlet fangene.

Tiltalens post d.

Ved tilbakekomsten fra Rognan til Holmestrand ved påsketider 1943 fortsatte tiltalte tjenesten i vaktbataljonen, som da hadde fått navnet s/s vaktbataljon Norge. Han bar tysk SS-uniform og fungerte til i mai 1943 som instruktør. For øvrig utførte tiltalte væpnet vakttjeneste som anført i tiltalebeslutningen, idet dog vakttjenesten på Herøya var fra mai til august-sptember 1945. Det var i egenskap av tysk soldat tiltalte gjorde tjeneste ved Germanische Leitstelle.

Den i tiltalen refererte dom angikk forsøk på rømning til Sverige. Når tiltalte ikke fullførte denne rømning skyldtes det frykt for at hans nærmeste ville bli tatt som gisler. Etter å være blitt løslatt 20 januar 1945 fortsatte han sin tjeneste i vaktbataljonen og deltok da i razziaer i Sande, som gjaldt slipp og sabotører. Det er derimot etter rettens oppfatning ikke ført bevis for at ettersøkningen av de to flyktninger og utrykningen for å arrestere vedkommende person som anført i punkt d - in fine, var ledd i nedkjempelsen av den patriotiske motstand mot fienden. Tiltalte må derfor frifinnes for denne tiltale. - - -

Etter de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen, har forholdene i de fangeleire det her gjelder - Osen, Rognan og Korgen - stort sett vært de samme. Kommandanter i disse leire var henholdsvis SS Sturmbannführer Dolph, Hauptsturmführer Kiefer og Obersturmführer Hesse. Dolph hadde overoppsynet med leirene.

Det synes utvilsomt at man her står overfor rene tilintetgjørelsesleire og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeid ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde, eller ble avlivet som ubrukelige.

Det er gitt rystende skildringer av tyskernes umenneskelige og kyniske behandling av fangene. Av et v i t n e som selv har gjort tjeneste som vaktmann i Rognan fangeleir samtidig med tiltalte nr. 1 A - november 1942 - april 1943 - er opplyst at kommandanten Kiefer hadde latt fangene smi seg en hammer med pigg på. Med denne slo og mishandlet han fangene, så de kunne bli liggende på marken. Han skjøt ned fanger uten noen som helst grunn.

Samme vitne har forklart at ved en anledning 3 dager etter hans ankomst til leiren - ble 77 syke og avkreftede fanger i alderen 13-14 til 70 år ført bort til og oppstillet ved en åpen grav. De ble deretter 10 og 10 ad gangen - på kanten av graven, drept med nakkeskudd og sparket ned i graven. Vitnet så de skutte bevege seg i graven og ble opprørt og protetsert høylydt, hvilket hadde til følge at han ble ført bort med revolver rettet mot seg.

Ved en senere anledning skal noen og seksti fanger være avlivet under lignende omstendigheter.

Vitnet har videre opplyst at det ved en anledning, ble klaget over kostholdet i leiren. En læge kom til stede og undersøkte forholdet og fant ernæringen utilstrekkelig. Dette ble av kommandanten forklart med at de fanger som hadde med maten å gjøre hadde stjålet av

Side:377

matvarelagrene og ga ham anledning til å henge tre av disse fangene. De ble hengt samtidig i samme galge og måtte selv etter å ha steget opp på en kasse, legge strikken om halsen. Kassene ble deretter sparket bort under dem av fanger som ble kommandert til dette. Hengningen skjedde under tilstedeværelse av det øvrige fangebelegg, og av vaktmannskapene. Under hengning av en fange ved en senere anledning, lykkedes det fangen å få tak i galgens tverrbjelke og å klamre seg til denne etter at kassen som han var steget opp på, var sparket bort under ham. Andre fanger ble da beordret til å dra i benene til den ulykkelige, som til slutt måtte slippe taket. En mengde fanger er opplyst å være døde av sult og sykdom og mangel på pleie. Om morgenen ble regelmessig båret ut av leiren opp til 8-10 lik ad gangen. Fra leirområdet hvortil vakten ikke hadde adgang, hørtes skrik og stønn når tyskerne om natten ferdedes i leiren. Ved det nevnte vitnes ankomst til leiren i november 1942, var det ca. 400 fanger der, ved vitnets avreise i april ca. 170.

Det er opplyst at som represalier i anledning drapet av en tysker, ble det henrettet fra 20-40 fanger i de 3 leire.

Noen av de arbeidsbaser som hadde med fangene å gjøre under arbeidene utenfor leirene har vært ført som vitner, og har skildret fangene som opplyste, fredelige og vennlig mennesker.

Hva angår den instruks vaktmannskapene hadde å rette seg etter, er det så å si samstemmige opplysninger om at vaktene ikke hadde lov til å slå eller på annen måte forulempe eller mishandle fangene. Heller ikke hadde de noe med å drive fangene under arbeidet. Deres oppgave var utelukkende å hindre flukt. Ved forsøk på flukt hadde de ordre til å drepe fangene. For Osens vedkommende er det dog opplyst at kommandanten senere ga beskjed om at fangene som var så syke eller forkomne, at de ikke selv kunne gå tilbake til leiren, skulle skytes på arbeidsplassen, eller skulle vedkommende vakt ved ankomsten til leiren skyte ham.

Tiltalte nr. 1 A, har erkjent å ha skutt en fange. Drapet fant antagelig sted i februar 1943. De nærmere omstendigheter finner retten å være følgende:

Tiltalte hadde angjeldende dag fri, men ble av Sturmscharführer Matheus (leirens nestkommanderende) tilkalt for å holde vakt over en fange som var beskjeftiget med å dra sne fra det indre leirområde til området utenfor leiren, hvor sneen ble veltet ut over en skrent. Tiltalte var bevæpnet med ladd Krag-Jørgensen rifle. Tiltalte og Matheus stod i nærheten av leirporten, da fangen kom trekkende med sin snekjelke. Tiltalte og Matheus fulgte etter fangen noen skritt - ca. 15-25 meter - og Matheus gjorde herunder et tegn eller en bevegelse med høyre hånds pekefinger - en bevegelse som antydet avtrekning av et gevær og som tiltalte har hevdet - han oppfattet som en ordre om å skyte fangen. Tiltalte fulgte etter fangen ca. 50-75 meter og skjøt ham nå på 15 meters hold ned bakfra med et skudd gjennom hodet. Fangen, som straks døde, ble deretter av tiltalte og Matheus veltet ut over den nevnte skrent - etter hva tiltalte har forklart for å gi det utseende av at fangen hadde gjort forsøk på å flykte. Drapet ble senere innrapportert som at fangen hadde gjort rømningsforsøk.

Tiltalte har forklart at han ikke kjente til hvorfor fangen skulle

Side:378

drepes eller om det overhodet forelå noen grunn hertil. Tiltalte var ved anledningen edru.

Det ansees på det rene at tiltalte riktig oppfattet Matheus' tegn som et vink eller en anmodning om å drepe fangen, men der forelå ingen ordre i egentilg forstand og retten anser det som godtgjort at tiltalte var på det rene hermed, og at han ikke ville ha utsatt seg for noe om han hadde unnlatt å etterkomme vinket. Det bemerkes i denne forbindelse at tiltalte også ved en tidligere anledning var anmodet om å skyte en fange, men ble av en medvokter holdt fra dette uten at det hadde noen følger for noen av dem. Et drap som dette var også klart i strid med den gjeldende instruks for de norske vaktmannskaper, hvilket tiltalte var på det rene med.

Retten finner etter det således foreliggende godtgjort at tiltalte forsettlig, drepte fangen.

Videre finner retten bevist at tiltalte handlet med overlegg. Han har således gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd. - - -

For tiltalte nr. 1 A finner retten det nødvendig å anvende lovens strengeste straff. En av domsmennene, gårdbruker Anders Bøe stemmer for tvangsarbeid på livstid.

Hos tiltalte inndras i medhold av straffelovens §36 og landssvikanordningens §15 kr. 10 311. - - -

Fra forsvarets side har vært påberopt straffelovens /56 og 58. Retten har imidlertid etter det opplyste ikke funnet godtgjort at det har foreligget nødssituasjon, tvang eller samvirke av den art at disse bestemmelser kan bringes til anvendelse overfor de tiltalte.

Tiltalte nr. 1 A.

Som skjerpende momenter ved tiltaltes forbrytelser har retten særlig lagt vekt på at det ikke var gitt ordre overhodet til drap av fangen. Han hadde for øvrig fra en tidligere leilighet erfaring for at han kunne unnlate å etterkomme en ordre om å avlive en fange uten at dette medførte følger for ham. Tiltalte var likeledes på det rene med at det ikke her var spørsmål om å drepe fangen som straff for noe galt denne hadde gjort, men at han ved sin handling gikk positivt inn for den umenneskelige tilintetgjørelse av menneskeliv fienden også overførte til fangeleire i Norge, hvilket også gjelder de to andre tiltalte.

I formildende retning har retten vært oppmerksom på at tiltalte fra ungdommen av har vært en løs karakter og har vært lett å påvirke både til godt og ondt. - - -