Rt-1947-515
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-11-28 |
| Publisert: | Rt-1947-515 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 71/1944 |
| Parter: | Arendals Forsikringsselsskap A/S overrettssakfører Tore Herlofsen) mot A m.fl. overrettssakfører Odd Vinje). |
| Forfatter: | Lagmann Bonnevie, lagdommer Mustad, byskriver Hansteen |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, §11 |
Rettens medlemmer: Lagmann Bonnevie, kst. lagdommer Mustad og byskriver Hansteen:
Ved Arendal byrett ble der 10 juli 1944 avsagt dom med sådan slutning:
«1. Arendals Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale:
a. Aleksandra Kristensen 9167.40 kroner.
b. Kristen Magne Ulenes 3 000 kroner.
c. Tore Jan Ulenes 3 000 kroner.
d. Signe Alise Ulenes 3 000 kroner, alt med rente fra 21 november 1941 til betaling skjer.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
4. Advokat Odd Vinjes godtgjørelse av det offentlige fastsettes til kr. 650.»
Arendals Forsikringsselskap A/S har påanket dommen til lagmannsretten med påstand:
«Arendals Forsikringsselskap A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Den ankende part mener at byretten har tatt feil når den har funnet at Aleksandra Kristensen og hennes barn har krav på erstatning etter den objektive erstatningsregel i motorvognlovens §30, 1. ledd.
Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Selskapet finner således at byretten har tatt feil når den anser det bevist at Søren Marius Kristensen skulle yte betaling for befordringen da ulykken skjedde. Likeledes har byretten lagt en uriktig lovforståelse til grunn for sin avgjørelse når den har funnet at «føring mot betaling» også foreligger, hvor befordringen som i dette tilfelle ikke har noen ervervsmessig karakter.
Ankemotpartene, Aleksandra Kristensen, Kristen, Tore og Signe Ulenes, de 3 siste med den første som verje, har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel og gjort slik påstand:
«Byrettens dom stadfestes og den ankende part dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Ankemotpartene gjør gjeldende også for lagmannsretten «at det foreligger erstatningsansvar på grunnlag av skyld hos bilens fører.»
Størrelsen av det eventuelle erstatningskravet er ikke omstridt. Det er under hovedforhandlingen avhørt 8 vitner som alle er avhørt tidligere. Med hensyn til saksforholdet henvises til byrettens dom.
Side:516
Lagmannsretten er enig med byretten og tiltrer dens domsgrunner. At det her var forutsatt en betaling av kr. 1 pr. tur fra hver arbeider som fulgte med lastebilen er ubestridt og det må da bero på en konkret vurdering om det foreligger omstendigheter som gjør at man allikevel må betrakte avdøde Søren Kristensens kjøring med bilen som ikke skjedd mot betaling i motorvogalovens forstand. I tilslutning til hva for øvrig er nevnt av byretten legger lagmannsretten en vesentlig vekt på at bileieren Marius Johnsen både denne helg og liksom de forutgående skulle kjøre hjem til Fjære blant annet for å proviantere og fylle på bensin fra egen stasjon. Utgiftene til bensin og olje hadde Johnsen således uansett om han førte passasjerer med seg på lasteplanet. Når Johnsen av et antall 10 til 15 eller 20 passasjener fikk 1 krone pr. tur for kjøring på det åpne lasteplan er dette under slike forhold ikke noen særlig lav betaling. Passasjerprisen var for kjøring på samme strekning med den langt bekvemmere rutebil kr. 3.75. Og for lastebileieren betød denne ukentlige kjøring med et større antall passasjerer en ikke uvesentlig økonomisk fordel. Om han selv har regnet med at pengene ikke strakk stort mer enn til dekning av bensinutgifter og skulle anvendes til dette kan det ikke være avgjørende for spørsmålet om kjøringen skjedde mot betaling.
At det på hver tur fulgte med et større antall passasjerer som hver betalte kr. 1 gir kjøringen en annen økonomisk og ervervsmessig karakter enn om en enkelt passasjer leilighetsvis fikk være med mot å betale som bidrag kr. 1 til dekning av bensinutgifter. Hermed vil man ikke ha uttalt seg om det etter motorvognlovens §30 femte ledd er et vilkår for det objektive ansvar at bilkjørselen med vedkommende passasjer er å betrakte som et ledd i bileierens ervervsvirksomhet.
Da det her gjelder et lovfortolkningstilfelle som kan volde tvil, bemerkes at det sett ut fra lovgrunnen for objektivt erstatningsansvar ved farlig bedrift ville være urimelig og uheldig om et skadetilfelle som det foreliggende ikke skulle medføre erstatningsplikt.
Byrettens dom vil etter dette bli å stadfeste. Den ankende part antas å måtte erstatte det offenlige sakens omkostninger ved lagmannsrett med kr. 600.
Dommen er enstemmig. domslutning:
Byrettens dom stadfestes.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved lagmannsrett betaler Arendals Forsikringsselskap A/S innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen 600 - sekshundre - kroner.
Av byrettens dom (Sorenskriver Olaf Fjalstad):
Den 7 juli 1940 kjørte Gunnar Johnsen Storemoen Fjære, sin far Marius Johnsens lastebil I 8287 fra Ryen i Tveit på vei til sitt hjem i Fjære. Han hadde med seg i bilen 9 personer, hvorav en satt på førersetet, mens de 8 andre satt på lasteplanet. Straks etter at bilen var startet skulle den passere en annen lastebil som kom i motsatt retning.
Side:517
Føreren kjørte derfor bilen, som hadde liten fart, langt ut i sin høyre side. Like etter at bilene hadde passert hverandre veltet bil 18 287, som da sto praktisk talt stille, utfor veien. En av de personer som satt på lasteplanet, nemlig Søren Marius Kristensen (Aanensen) kom under bilen og ble klemt mellom styrehuset og bakken. Han døde i løpet av noen minutter. Ulykken skjedde i en svak kurve som kalles «Tempelsvingen».
Ved stevning av 3 desember 1942 har den forulykkedes enke Aleksandra Kristensen, Roresanden i Landvik, på egne vegne og som verje for sine og avdødes 3 umyndige barn Kristen Magne Ulenes, Tore Jan Ulenes og Signe Alise Ulenes anlagt sak mot Arendals Forsikringsselskap A/S, hvor bilen var ansvarsforsikret med krav om erstatning for tap av forsørger. Enken krever også erstattet begravelsesutgiftene. - - -
Retten skal først drøfte om betingelsene for objektivt ansvar etter motorvogniovens §30 er til stede. Partene er enige om at den forulykkede ikke har vist grov uaktsomhet. Spørsmålet blir derfor utelukkende om han var betalende passasjer eller gratis passasjer. Eller rettere uttrykt: Var «føringi mot betaling» (ble det ytet eller skulle det «ytes betaling for befordringen»)? Hva den faktiske side av spørsmålet angår legger retten til grunn følgende: Marius Johnsen som med vedkommende lastebil hadde fått arbeid på Kjevik flyplass, kjørte dit med bilen fra sitt hjem første gang 24 juni 1940. Han hadde da med seg på lasteplanet en rekke personer fra Grimstadkanten som også skulle arbeide på Kjevik. Han tok for dette 1 krone av hver passasjer. Søndag den 30 s. m. kjørte han tilbake til sitt hjem bl.a. for å proviantere. Også da ble der med en del passasjerer, så mange som det var plass til. Det var antagelig minst 15 stykker. Også da tok Johnsen 1 krone av hver. Likeså for tilbaketuren til Kjevik neste dag, da det antagelig var et tilsvarende antall personer på lasteplanet. Den 7 juli 1940 (ulykkesdagen) var det ikke avtalt på forhånd noen bestemt betaling, men alle vedkommende (også Marius Johnsen) var på det rene med at det også da skulle gjelde samme betaling. Det var da alminnelig bekjent at Johnsen tok 1 krone av hver. Johnsen har forklart at den beregnede betaling ikke var ment som annet enn dekning av utgiftene til bensin og olje og at han også før første tur gjorde oppmerksom på dette. Han sier at disse utgifter for hver tur var ca. 7 1/2 krone til bensin og ca. 2 kroner til olje, altså tilsammen ca. kr. 9.50. Skulle hensyn tas til slitasje, vedlikehold m. m. ville utgiftene kanskje bli det dobbelte. Han kunne ikke alltid vite hvor mange personer som ble med, - noen kunne komme på etter hvert. Men gjennomsnittlig antok han - sier han - at 1 krone for hver ville motsvare de direkte utlegg til bensin. Det var ingen fortjenestekjøring, men nærmest en tjeneste han gjorde vedkommende personer som han kjente mer eller mindre. Det er som vitner avhørt en rekke av de personer som var med på bilen en eller flere av turene. Ingen av dem - bortsett fra Johnsens bror - hørte noe om at betalingen skulle være spesielt til dekning av bensinutgiftene. Billettprisen med rutebil fra Grimstad til Ryen var den gang kr. 3.75. Avstanden er 53 km. Saksøkerne peker på at flere av turene innbrakte Johnsen betydelig mer enn besinutgtiftene og på at han skulle ta disse turer under enhver omstendighet.
Retten har funnet det atskillig tvilsomt om det foran beskrevne forhold skal karakteriseres som føring mot betaling i lovens forstand, men
Side:518
er blitt stående ved å besvare spørsmålet bekreftende I følge den tidligere motorvognlov av 1912 (§33 annet ledd) gjaldt det objektive ansvar overfor person eller gods som befordredes med motorvognen bare for «motorvogn som står til avbenyttelse for almenheten mot betaling». Når det fra saksøktes side fr'nholdes at det neppe var meningen med den någjeldende lov å gjøre noen forandring for så vidt, vil retten bemerke: I Ot. prp. nr. 41 for 1924, som i §29 femte ledd bruker uttrykket «hvor det ytes betaling for befordringen», heter det i departementets bemerkninger til §28, §29, §30 og §31 bl.a.: «Forøvrig er bestemmelsene i den nuværende lov, som etter sin ordlyd er noget kursorisk avfattet og som følge derav kunde gi avledning til tvil, omredigert etter mere almindelige juridiske retningslinjer.» Noe annet om hensikten med den forandrede uttrykksmåte kan ikke finnes i lovens forarbeider. Men forskjellen i uttrykksmåten i vedkommende bestemmelse i de to lover er sproglig sett så stor at lovforandringen av 1926 ikke kan antas å være av utelukkende redaksjonell art. Rettspraksis etter 1926 synes da også å gå ut fra at det ikke er noen betingelse for det objektive ansvar at motorvognen har stått til avbenyttelse osv. (jfr. bl.a. de dommer som er referert i registret for Auto-Tariff-foreningens domssamling).
I Knoph og Rørholts kommentarutgave av motorvognioven side 71 heter det om spørsmålet: «Avgjørende er om det ytes betaling i den forstand at kjøringen får et erhvervmessig anstrøk» (uthevet av retten). Lignende uttrykk finnes også i et par senere dommer. Hvorvidt Johnsens kjøring av passasjerer kan sies å ha hatt noe «erhvervsmessig anstrøk» er vei tvilsomt. Men retten har også vanskelig for å innse at dette krav kan innfortolkes i lovens uttrykksmåte. De eksempler som Knoph og Rørholt har nevnt, og som øyensynlig er hentet fra Odelstingsdebatten i 1926, viser etter rettens mening ikke annet enn at hvert tilfelle må bedømmes konkret. Retten viser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1937-117, hvor 1iste voterende med tilslutning av de øvrige voterende som en reservasjon overfor Knoph og Rørholt uttaler at han «finner det unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt en kjøring må ha et «erhvervsmessig anstrøk» for at betaling skal sies å være ydet». Det i nevnte sak omhandlede tilfelle og det tilfelle som er omhandlet i Rt-1940-7 ff. kan for øvrig i faktisk henseende neppe sammenlignes med det her behandlede forhold.
Videre antar retten at det i det foreliggende tilfelle må sies å være føring mot betaling, selv om det vederlag som passasjerene sammenlagt skulle gi ikke måtte være tilstrekkelig til å gi eller ikke var beregnet på å gi bileieren noen virkelig fortjeneste (altså etter at samtlige utgifter ved turen var trukket fra). At det for denne spesielle tur ikke på forhånd var avtalt eller tilkjennegitt hvor meget skulle betales må være betydningsløst, når alle var på det rene med hva det skulle betales.
Etter det resultat retten er kommet til, er bileieren erstatningsansvarlig etter motorvogniovens §30 første ledd og saksøkte dermed etter §11. Det er derfor unødvendig å drøfte om bilens eier eller fører viste uaktsomhet og i tilfelle om også forulykkede viste uaktsomhet.
Hva erstatningens størrelse angår bemerkes: Den forulykkede var ved sin død 24 år. Han var småbruker og arbeider. For årene 1937, 1938 og 1939 er han skattlignet etter en inntekt av henholdsvis kr. 600, kr. 800
Side:519
og kr. 800 uten formue. Ved sin død hadde han arbeidet på Kjevik siden 20 juni 1940. Hans gjennomsnittsfortjeneste der er anslått til kr. 110 pr. uke. Hans enke var 25 år, og de tre barn er oppgitt å være født henholdsvis 6 mai 1937, 27 mai 1939 og 1 desember 1940. Fastsettelsen av erstatning for tapet av forsørger må bli helt skjønnsmessig. Tapets størrelse avhenger av en rekke momenter av høyst uviss art. Retten finner å burde fastsette denne erstatning til i alt kr. 18 000, hvorav kr. 9 000 til enken og kr. 3 000 til hvert av barna. Videre vil enken bli tilkjent erstatning for begravelsesutgifter. Disse er oppgitt til kr. 242.40. Heri fragår kr. 75 som er utbetalt henne av trygdekassen. Restbeløpet blir altså kr. 167.40. Hun har videre krevet kr. 300 til et gravarrangement. Dette krav er imidlertid ikke lovhjemlet, idet den slags utlegg ikke er noen begravelsesomkostning. Kravet vil derfor ikke bli tatt til følge. - - -