Rt-1947-659
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1947-10-23 |
| Publisert: | Rt-1947-659 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | L.nr. 163 B/1947 |
| Parter: | Fru Aagot Høymer (høyesterettsadvokat N. A. Pettersen) mot 1. Fru Aagot Høymers konkursbo ved boets bestyrer overrettssakfører Ragnar Horn, 2. Den Norske Stat ved Finansdepartementet og 3. Skattefogden i Oslo (overrettssakfører Ragnar Horn, til prøve). |
| Forfatter: | Krog, Torstenson, Thrap, Soelseth, Dissens: Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §117, Byskatteloven (1911) §107, §3, Skatteloven (1911), §11, Byskatteloven (1911), LOV-1921-02-21 |
Dommer Krog: Med utpanting av 7 januar 1946 har Staten ved skattefogden i Oslo tatt utpanting hos fru Aagot Høymer for et beløp av kr. 104 807.50 i hennes faste eiendom Ullernveien 29, gnr. 28, bnr. 355 og 356 i Ullern. Utpantingen gjelder for hennes mann tømmermester Harald Høymers skatt til Staten for inntektsstigning for kudsjetterminenen 1942-43.
Ved skriv av 13 juni 1946 har skattefogden i Oslo anmodet Finansdepartementet om samtykke til å begjære fru Aagot Høymer satt under konkurs og har etter at samtykke hertil er blitt meddelt av departementet innsendt konkursbegjæring til Oslo skifterett som 6 juli 1946 har avsagt slik kjennelse: «Ved det fremlagte og opplyste finner retten det godtgjort at betingelsen for å åpne konkurs foreligger. Likesom overrettssakfører Horn har erklært seg ansvarlig for skifteomkostningene. Begjæringen blir derfor å ta til følge. Slutning: Fru Aagot Høymer, Theresegate 8, hennes særbo tas under behandling som konkursbo.»
Kjennelsen er påanket av fru Høymer som har fått bevilling til fri sakførsel. Hun har anført at hun ikke var personlig ansvarlig
Side:660
for skattekravet som derfor ikke skulle vært godtatt som grunnlag for konkursbegjæring. De utgifter og annet tap som er påført fru Høymer som følge av konkursbegjæringen kreves erstattet. Fru Høymer har nedlagt følgende påstand:
«1. At den påankede kjennelse oppheves og den fremsatte konkursbegjæring ikke tas til følge.
2. At fru Aagot Høymer tilkjennes hos den Norske Stat erstatning for kredittspille og annet tap som følge av konkursbegjæringen og den åpnede konkurs, erstatningen begrenset oppad til kr. 5 000.»
Saksomkostninger er således ikke påstått.
Motpartene fru Aagot Høymers konkursbo ved boets bestyrer, den norske Stat ved Finansdepartementet ved dets sjef og skattefogden i Oslo har nedlagt slik påstand:
«1. Skifterettens kjennelse av 6 juli 1946 stadfestes.
2. Ankemotpart nr. 2 frifinnes.
3. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger.»
Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten.
Det bemerkes at fru Høymer har særeie, men at hun og hennes mann allikevel er lignet under ett. Hun har nemlig ikke innsendt særskilt selvangivelse. Hvis det var gjort ville hun etter byskatteloven ha oppnådd at den ektefellene ilignede skatt var blitt fordelt mellom henne og mannen forholdsvis etter enhvers formue og inntekt. Det er opplyst at også mannens bo den 13 desember 1945 er satt under konkurs. Det er på det rene mellom partene at inntektsstigningen i sin helhet skyldes mannens og ikke for noen del hustruens inntekt i skatteåret 1942-43. Skjønt det her dreier seg om en statsskatt er det videre uomstridt at spørsmålet om hustruens ansvar for skatt på mannens inntekt blir å løse etter de kommunale skattelovers regler. Det avgjørende spørsmål i saken er, så vidt jeg kan forstå, om en hustru er personlig ansvarlig for den ektefellene under ett ilignede skatt, således at hun i tilfelle kan settes under konkurs for skatten. Jeg antar at selv om det etter byskattelovens §107 er adgang til ved utpanting å ta utlegg i hustruens særeiemidler for skatten kan ikke derav utledes at hun også er personlig ansvarlig og derfor kan settes under konkurs, hvilket ville være et alvorligere inngrep i hennes hele rettsstilling. Hva angår byskattelovens §11, som særlig er påberopt av ankemotpartene gikk den i sin opprinnelige lydelse ut på at mannen skulle lignes for sin og hustruens samlede formue og inntekt, men således at hustruen kunne begjære seg særskilt lignet for særeie samt for utbringendet av hennes selvstendige virksomhet. Etter denne formulering synes det klart at det i sin alminnelighet alene var mannen som var personlig ansvarlig for den utlignede skatt. Etter lovendringen av 21 februar 1921 er det fastslått i loven at «mann og hustru lignes under ett for begges samlede formue og inntekt», en form som loven på dette punkt fremdeles har. Samtidig ble det foreskrevet at når hustruen hadde særeiemidler eller utbytte av særskilt virksomhet ble uten
Side:661
begjæring den under ett beregnede skatt å fordele mellom henne og mannen forholdsmessig etter enhvers formue og inntekt. Endelig ble det ved lov av 7 juli 1927 bestemt at hustruen ved å innsende særskilt selvangivelse kunne oppnå at den under ett beregnede skatt ble å fordele mellom henne og mannen etter det ovenfor nevnte forhold. Det foreligger intet som tyder på at man ved disse forandringer har tatt sikte på å gjøre hustruen personlig ansvarlig for skatten. Tanken med at ektefellene skulle lignes «under ett» har visstnok vært at skatten skulle beregnes som det var fullt formuesfellesskap, og at den samlede skatt ikke skulle bli mindre enn om hele formuen og inntekten bare var den ene ektefelles. Loven ville forhindre at ektefellene skulle få dobbelt skattefradrag, og samtidig ville man anvende bestemmelsene om progresjon på den samlede inntekt. Jeg henviser til forarbeidene, hvor dette kommer klart frem - se særlig Innst. O. XIII A 1920 2 og statsråd Hagerup Bulls uttalelse i Odelstinget (Ot.forh. 1921 3).
Dette resultat støttes også av den begrensning i utpantingsretten som er fastslått ved lovens §107 første ledd, 2. punktum. At det ikke kan tas utlegg i gjenstander tilhørende hustruens særeie, for så vidt det alene omfatter midler som etter bystyrets bestemmelser er fritatt for beskatning - en bestemmelse som i mange tilfelle kan gjelde betydelige økonomiske verdier - ville være av liten betydning for hustruen hvis kommunen - eller i dette - tilfelle Staten - skulle kunne slå henne konkurs som personlig ansvarlig for skatten. Hvis hun var personlig ansvarlig for skattekravet ville det også kunne holdes utpanting hos henne etter den generelle bestemmelse i lovens §105. Utpantingsbestemmelsen i §107 kunne da sies å være overflødig.
Finansdepartementet har ved skrivelse av 8 desember 1937, inntatt i «Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattespørsmål» VI 659, uttalt at den omstendighet at skatt ikke et fordelt mellom ektefellene ikke antas alltid å medføre at den gjenlevende ektefelle blir ansvarlig for skatten. Dette antas alene å være tilfelle hvis den gjenlevende ektefelle ved å overta boet uskiftet blir ansvarlig for boets gjeld. Uttalelsen er i overensstemmelse med det resultat jeg er kommet til.
Da jeg således ikke antar at fru H. var personlig ansvarlig for den omhandlede skatt, solidarisk med mannen, mener jeg at betingelsene etter konkurslovens §3 for å åpne konkurs ikke foreligger, og at skifterettens kjennelse derfor må oppheves.
Betingelsen for ansvar etter konkurslovens §117 er at rekvirenten ikke har skjellig grunn til å anta at konkursdebitor var personlig ansvarlig for gjelden. Det må imidlertid fremstille seg som så vidt tvilsomt om fru H. var personlig ansvarlig, at det etter omstendighetene ikke bør ilegges erstatning.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Skifterettens kjennelse oppheves.
Side:662
Staten ved Finansdepartementet frifinnes for det av fru Aagot Høymer fremsatte erstatningskrav.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Torstenson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Soelseth: Likeså.
Dommer Bonnevie: Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt fru Høymer er personlig ansvarlig for heromhandlede skatt er jeg i resultatet enig med førstvoterende, og kan også i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.
For egen regning vil jeg tilføye:
Det er helt på det rene af hvis fru Høymer hadde nyttet sin rett til å inngi særskilt selvangivelse ville hun hverken blitt personlig ansvarlig eller ha heftet med sitt særeie for det i saken omhandlede skattekrav hvilende på mannens inntektsstigning. Det ville da være i høy grad urimelig om hennes unnlatelse av å inngi særskilt selvangivelse ikke bare skulle koste henne hele hennes særeie, men endog påføre henne et personlig gjeldsansvar for denne skatt. Følgen av et slikt personlig ansvar ville bl.a. bli, at om mannen døde eller om ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse ville hustruen ikke kunne befri seg for dette gjeldsansvar. Om hun senere - f. eks. gjennom arv - ervervet ny formue ville også denne hefte for dette eldre krav på den avdøde eller fraskilte mann. Noe slikt kan etter min mening ikke ha vært tilsiktet gjennom bestemmelsen i byskattelovens §11 og §107 . Jeg forstår i det hele disse bestemmelser slik at den ektefelle som et år har unnlatt å inngi særskilt selvangivelse får finne seg i at skatten utlignes og inndrives som om ektefellene ikke hadde noe særeie, men levet i fullt formuesfellesskap. Derfor må hver især av ektefellene for dette år finne seg i at der for den ektefellene under ett ilignede skatt kan holdes utpanting også vedkommende særeie som en del av den formuesmasse som ligningen gjelder. Lenger fører ikke lovgrunnen. Om ektefellene i neste og senere ligningsår inngir særskilt selvangivelse og som følge herav skal lignes særskilt er det ikke noen grunn til at mulige senere ervervede særeiemidler skal hefte for den annen ektefelles skatterestanser fra et tidligere år da ektefellene ble lignet under ett fordi særskilt selvangivelse dengang ikke var innsendt av hustruen. Jeg tolker altså §107 slik at der med «mulige særeiemidler» bare siktes til de særeiemidler som vedkommende ektefelle eiet ved det tidspunkt som formuesligningen i vedkommende ligningsår var henført til. Dette siste spørsmål foreligger jo ikke til løsning i nærværende sak, men jeg peker på det, fordi det etter min mening kaster lys over de urimelige konsekvenser det fører til om hustruen i et tilfelle som det foreliggende ansees for å være blitt personlig ansvarlig for skattekravet.
Hva spørsmålet om erstatning etter konkurslovens §117 angår er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg kan ikke på noen måte finne at konkursrekvirenten i dette tilfelle har hatt skjellig grunn til å anta at fru Høymer var personlig debitor for
Side:663
skattekravet. Fru Høymer bør derfor tilkjennes skadeserstatning. Hun har etter min mening sannsynliggjort å ha lidt tap dels derigjennom at konkursen har hindret henne i å disponere over sine faste eiendeler og dels ved å vanskeliggjøre en innfrielse av utpantingen for skatten, som hun har sannsynliggjort at hun ville kunnet ordne, hvis ikke konkursen var kommet til. Da jeg står alene med min mening om erstatningsplikten finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmål, men innskrenker meg til å si at jeg etter de foreliggende opplysninger finner at et tap stort kr. 3 000 er sannsynliggjort. Jeg stemmer for at fru Høymer tilkjennes dette beløp.