Rt-1947-682
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1946-09-30 |
| Publisert: | Rt-1947-682 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 112/1946 |
| Parter: | Rekvisisjonsnemnden i Trondheim (høyesterettsadvokat Claussen og overrettssakfører Selmer) mot Magnus, Herlaug og Herlof Hustad (overrettssakfører Dessen). |
| Forfatter: | Larssen, Soelseth, Andenæs |
| Lovhenvisninger: | LOV-1942-11-07-§1, LOV-1942-11-07-§2, LOV-1942-11-07, Grunnloven (1814) §17, Grunnloven (1814), Tvistemålsloven (1915) §404 |
Rettens medlemmer: Dommerne Larssen, Soelseth og Andenæs.
Etterat Trondheim rekvisisjonsnemnd hadde foretatt flere suksessive vedtak om rekvisisjon av husrom i grosserer Magnus Hustads hus Roald Amundsens vei 1, Trondheim, fattet nemnden i møte den 26 september 1945 vedtak om å fastholde, at 2 rom i husets annen etasje tilvises Harald Bach og familie. Dessuten rekvirertes resten av husets annen etasje til disposisjon for nemnden. Under Magnus Hustads sykehusfravær ble hans hustru ved brev av 27 september nestetter underrettet om, vedtaket. I brevet ble hun avkrevet skriftlig godkjennelse av vedtaket innen nemndens møte 3 oktober nestetter. Kom ikke sådan godtagelse bebudedes, at hele huset ville bli disponert av nemnden og at eieren med familie ville bli tilvist en annen bolig. Nemnden mottok ikke sådan godkjennelse og den besluttet så den 10 oktober 1945 å tilvise eieren annen bolig, således at huset i sin helhet ble disponibelt for nemnden.
Side:683
Magnus Hustad og hans familie påklaget vedtaket av 10 oktober 1945 til Trondheim husleierett, ved hvis kjennelse av 8 januar 1946 anken ble forkastet.
Denne kjennelse ble påkjært til Frostating lagmannsrett, som den 3 juni 1946 avsa kjennelse, hvorved Trondheim rekvisisjonsnemnds forannevnte vedtak ble opphevet. Rekvisisjonsnemnden ble dessuten ilagt kr. 300 i saksomkostninger for husleierett og lagmannsrett.
Lagmannsrettens kjennelse ble så av Trondheim rekvisisjonsnemnd påkjært til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Nemnden har nedlagt slik påstand:
1. At husleierettens kjennelse av 8 januar 1946 stadfestes.
2. At motparten dømmes til å betale den kjærende part omkostningene for husleierett, lagmannsrett og Høyesterett.
Magnus Hustad med familie har nedlagt slik påstand:
Frostating lagmannsretts kjennelse av 3 juni 1946 stadfestes og Trondheim rekvisisjonsnemnd pålegges å betale motparten sakens omkostninger.
Om saksforholdet vises til husleierettens og lagmannsrettens kjennelser.
Utvalget kommer til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse i det vesentlige tiltres.
Det fremgår ikke av dokumentene hvilken bestemmelse nemnden har anvendt som hjemmel for vedtaket av 10 oktober 1945, men det er opplyst av nemndens prosessfullmektig under prosedyren, at vedtaket hevdes å være hjemlet både i bestemmelsene i «lov» av 7 november 1942 §1A, og i «loven»s §2A. Avgjørelsen beror altså på en fortolkning av disse bestemmelser, jfr. tvistemålslovens §404.
Betingelsene for rekvisisjonen etter «loven»s §1A, er, at det husrom hvortil der kreves bruksrett ikke er nødvendig for eieren, og det er utvilsomt, at eieren hadde og har nødvendig behov for å bruke iallfall en del rom i sitt hus.
Bestemmelsen inneholder ingenting om hvorledes det skal forholdes i tilfelle av, at den, nemndens vedtak gjelder, ved motvillig opptreden faktisk hindrer gjennomførelsen av vedtaket. Og det må være utvilsomt at nemnden uten sådanne, ikke er berettiget til å gjøre andre og større inngrep i eierens rådighet over hans hus enn uttrykkelig fastsatt i bestemmelsen.
Nemndens vedtak kan derfor ikke ansees hjemlet i «loven»s §1A. Det henvises i denne forbindelse til Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 13 mars 1946 i sak mellom Johan Kristiansen og Aker kommune.
For så vidt kjennelsen for vedtaket er «loven»s §2A, etter hvilken bestemmelse også hus som er nødvendig for eieren kan rekvireres, er betingelsen for anvendelsen av denne bestemmelse at husvanskelighetene har sin årsak i krigshandlinger eller lignende ekstraordinære grunner, som skyldes krigen.
De krigshandlinger som har inntruffet i Trondheim har imidlertid etter de i saken foreliggende opplysninger ikke merkbart influert på husvanskelighetene. Heller ikke er der inntruffet andre
Side:684
ekstraordinære forhold som skyldes krigen, slik at den egentlige årsak til bolignøden i Trondheim, som annet steds her i landet, hvor krigshandlinger ikke har spilt inn, er den betydelige tilstrømning av fremmede i forbindelse med, at boligbyggingen under krigen har stagnert. Det må derfor bero på en feilaktig fortolkning av loven når §2 i «lov» av 7 november 1945 har vært antatt å kunne tjene som hjemmel for den foretatte rekvisisjon av hele huset.
Kjæremålet må derfor bli å forkaste uten at det for avgjørelsen er nødvendig å ta standpunkt til, om det etter de nevnte bestemmelser i «lov» av 7 november 1942 overhodet er adgang til å rekvirere et helt hus, hvori eieren bor, om huseieren eller hans familie har gjort sådanne vanskeligheter mot nemndens vedtak, at det faktiske grunnlag for så vidt for nemndens vedtak av 10 oktober 1945 er til stede og endelig om, hvorvidt rekvisisjonsbestemmelsene som angivelig stridende mot Grunnloven er formelt og reelt ugyldig.
Den kjærende vil ha å betale sakens omkostninger for Kjæremålsutvalget med kr. 200.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Den kjærende Trondheim rekvisisjonsnemnd dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen å betale motparten Magnus, Herlaug og Herlof Hustad 200 - to hundre - kroner i saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Wildhagen og Fjærli og sorenskriver Berg):
- - -
Lagdommer Wildhagen bemerker:
Rekvisisjonsnemndens her omhandlede krav kan åpenbart ikke støttes på loven 7 november 1942 §1A punkt 1. Alene §2A punkt 1 kan komme i betraktning som rettslig hjemmel.
Nemnden har uimotsagt anført at fylkesmannen har gitt ordføreren tillatelse til å kreve avstått bruksrett til husrom selv om eieren eller leieren har slik bruk for rommet som nevnt i §1A punkt 1. Dette ansees da å være på det rene, uaktet tillatelsen ikke er fremlagt i retten.
Jeg antar at nevnte lovbestemmelse (§2A punkt 1) ikke gir nemnden rett til å kreve avstått hele huset inklusiv eierens - Hustad og hustrus - leilighet i dette.
For denne oppfatning taler bestemmelsens ordlyd: «å kreve avstått bruksrett til husrom, selv om eieren eller leieren har slik bruk for rommet som nevnt» osv. Dette passer ikke til krav på et helt hus. Dessuten er §2A punkt 1 en skjerpelse av §1A punkt 1 som kun hjemler sammentrengning i leiligheten - ikke hel fortrengning fra eierens hus. Hertil kommer at eieren har stor interesse av å beholde leiligheten i det hus han har ervervet og tilflyttet. Ved ervervelsen tas det ikke hensyn bare til husrommene, men også til husets beliggenhet, (nær kommunikasjoner, utsikt, strøk, frittliggende osv.). Videre er det for eieren en fordel å beholde leiligheten, så han kan føre tilsyn med huset, sørge for
Side:685
reparasjoner, kontrollere leieboernes stell osv. Lovstedet er ikke formet så det kan hjemle avståelse av slike fordeler.
Det tilføyes at rekvisisjonen av det hele hus er besluttet ikke bare for å utnytte rommene bedre, men også fordi nemnden mente at fru Hustad hadde lagt vanskeligheter i veien for innkvartering av folk der; jfr. bl.a. prosesskrift av 15 februar 1946. Man bemerker at dette hensyn vanskelig kan begrunne anvendelse av §2 punkt 1 - iallfall ikke uten særlig vidtgående tilfelle, og noe slikt foreligger ikke her. Det kan også nevnes at overfor Kjæremålets benektelse av at fru Hustad har opptrådt som nevnt, har nemnden ikke ført vitner. Tvert om har den bedt saken avgjort på grunnlag av det foreliggende og protestert mot Hustads begjæring om bevisopptagelse. Man finner da kun grunn til å nevne at fru Hustad og hennes sønn synes å ha opptrådt uriktig overfor nemndens folk. Men hva angår grunnen til at en rekke familier nekter å tilflytte anviste rom i huset, synes fyringsforholdene å ha vært den egentlige årsak. Det er uimotsagt anført at huset er anlagt for fyring med olje som ikke kunne skaffes (1945), at ovner ikke kan installeres og at det elektriske anlegg er for svakt til at hele huset kan oppvarmes om vinteren. Det er om dette at kjæremålserklæringen tilbød bevis ved en rekke av de fruer som var anvist rom i huset. Og etter nemndens stilling til dette tilbud, ansees det ikke godtgjort at fru Hustad har opptrådt ukorrekt mot de anviste «leieboere».
Etter det her antatte blir det unødvendig å inngå på prosedyren om §2A punkt 1 - nå etter anordning 18 mai 1945 finner anvendelse overfor den husmangel, som skyldes ikke egentlige krigshandlinger, men krigens kroniske virkning fremover.
Det er i nærværende sak henvist til kjæremålssak nr. 2/44: Windspoll mot Tiller rekvisisjonsnemnd, påkjent 14 august 1944. Den er imidlertid forskjellig fra nærværende. Kravet på avståelse av husrom hviler der på §1A punkt 1 og leieboeren fikk beholde et rom (til kontor). Det var i den sak kommunen, som krever avstått en del rom i sitt skolehus for der å innlosjere en pedell som ellers ikke ville overta stillingen.
Nemndens ovennevnte beslutning 10 oktober 1945 blir - som hvilende på feilaktig rettsanvendelse - å oppheve.
Etter den alminnelige regel må nemnden tilsvare sakens omkostninger for begge retter. De settes til kr. 300.
Lagdommer Fjærli bemerker:
Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og finner å burde tilføye:
Loven av 7 november 1942 er en unntagelseslov og som følge derav skal den fortolkes strengt. Utvidende fortolkning eller analogisk anvendelse kan derfor ikke ansees tilstedelig. Herav følger:
1. Når det ikke er sagt på utvilsom måte, kan det ikke ansees tilstedelig etter loven helt å ta fra en person hans eget hus, som han selv bruker som hjem for seg selv og sin familie, og det selv om man anviser ham en annen bolig, hvilket for øvrig her ennå ikke er gjort. En slik adgang kommer nær nazitidens forvisningspraksis og den skal ikke gjeninnføres gjennom en bakdør.
2. Lovens §2 kan bare anvendes hvor den aktuelle husnød skyldes
Side:686
«krigshandlinger eller lignende ekstraordinære grunner som kyldes krigen». Denne betingelse foreligger heller ikke. Punkt 2 under A i §2 viser at det er tenkt på tilfelle av bombeskader, brann- eller sprengningsulykker, hvorunder folk er blitt plutselig nødlidende og trenger både mat og klær foruten tak over hodet. En slik aktuell situasjon føreligger ikke her. Rekvisisjonen skyldes den alminnelige husnød og den handler §2 ikke om.
Tilkalt dommet sorenskriver Berg, bemerker:
Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Av husleierettens kjennelse (byrettsjustitiarius J. Havig med domsmenn Ole Avtret og E. Knutzen):
Magnus, Herlaug og Herlof Hustad har klaget over Trondheim rekvisisjonsnemnds vedtak av 10 oktober 1945 som lyder slik: «Nemnden har i møte 10 d. m. under henvisning til brev av 27 f. m. besluttet å tilvise Dem annen bolig, således at villaen i sin helhet blir disponibel for nemnden.»
Huset inneholder 3 rom, kjøkken og hall i 1. etasje og 4 rom og hall i 2. etasje.
Det eies av Magnus og Herlaug Hustad. Herlof Hustad er deres sønn og han bor der sammen med sin hustru. Et av rommene skal være bortleid til en Ole Hansen. Magnus Hustad er syk og sengeliggende og bl.a. av hensyn til dette er det etter klagernes mening nødvendig å ha hushjelp men for øyeblikket har de ingen. Det pekes også på at fru Herlof Hustad venter barn i mars. - - -
Innklagede peker på at det i tiden fra juli 1945 etter hvert er blitt rekvirert husrom hos Hustad, men at det har vært uråd å få rommene stilt til rådighet for de folk som er blitt anvist hus der. De er blitt mottatt eller behandlet på en slik måte at de ikke er kommet inn eller ikke har kunnet bo der. Nemndens folk er også blitt mottatt så fiendtlig eller uvillig at de ikke har kunnet skaffe seg nødvendige opplysninger. Det har derfor vært nødvendig å kreve hele huset.
De rom som er blitt rekvirert, har ikke vært nødvendig for Hustad, så disse vedtak har hjemmel i §1. De har iallfall hjemmel i §2. For å få nyttet ut husene må nemnden av praktiske grunner ha myndighet til å flytte familier fra større til mindre leiligheter. Det er ikke tale om en ekspropriasjon og for øvrig vil klagerne få erstatning. Forordningen 18 mai 1945 ligger innenfor Grunnlovens §17 og bygger dessuten på vedtaket på Elverum. Den er gitt før Kongen og Regjeringen kom hjem. Det er bare nødvendigheten av å skaffe husrom som har motivert ved taket, og intet utenforliggende hensyn.
Retten finner det bevist at det skyldes klagernes opptreden at de avståelser av husrom som har vært krevd ikke er blitt gjennomført. Det er blitt opplyst om 5 tilfelle i tiden fra juli 1945. Klageren har vært avvisende eller uvillig til å motta de folk som er blitt vist dit. Om de ikke i alle tilfelle bent frem har avvist dem, så har de gitt en slik fremstilling av huset og beboeligheten at vedkommende har funnet å måtte la være å flytte inn. Hensikten har iallfall vært å hindre at hus ble avgitt. Enten vedtaket bygger på §1 eller §2 er det således klart at det ingen annen vei har vært å gå enn å kreve hele huset hvis husrom
Side:687
skulle kunne skaffes i dette hus for andre enn familien Hustad. Det er å anta at det i §2 iallfall i første rekke er tenkt på tilfelle hvor eier eller leier fortsatt får bo i huset eller leiligheten, men en avståelse av det hele er etter ordlyden ikke utelukket. Og for å nyttiggjøre alt husrom best mulig, vil det også være tilfelle hvor en flytning vil være den beste løsning. Før vedtaket 10 oktober 1945 ble truffet ble Hustad oppfordret til å avstå annen etasje, men svarte ikke. Det er vanskeligheter med oppvarmning av huset, og andre ting som ellers i en enebolig, men det gir ingen fyldestgjørende unnskyldning. Overfor nemndens folk og politiet har klagerne opptrådt ikke bare vrangvillig, men de har også forulempet dem. - - -