Rt-1947-696

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1947-11-08
Publisert:	Rt-1947-696
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 420/1947
Parter:	Johannes Aasland og Gjermund Tjønn (overrettssakfører Chr. Frøstrup til prøve) mot Kåre Hafsteen (høyesterettsadvokat Bjørn Sogn).
Forfatter:	Johannessen, Jensen, Soelseth, Evensen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §11, §14, §3, §9, Odelsloven (1821), Skifteloven (1930) §62

Dommer Johannessen: I denne sak avsa Tinn og Heddal herredsrett den 15 februar 1945 dom med sådan domsslutning: «Johannes Aasland og Gjerdmund Tjønn tilpliktes å utstede skjøte på halvdelen av gnr. 84, bnr. 8, Sønderland, bnr. 9 Sønderlandslien og bnr. 12, Osnes, alle i Tuddal sogn, Hjartdal tinglag og å fravike eiendommen til faredag 14 april førstkommende mot erleggelse av halvparten av takstsummen med kr. 4 250. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom ble av odelssøkeren agronom Kåre Hafsteen påanket til Agder lagmannsrett, som den 27 april 1946 avsa dom med sådan domsslutning:

«Johannes Aasland og Gjerdmund Tjønn tilpliktes å utstede skjøte til agronom Kåre Hafsteen på eiendommene Kjeldalen-Sønderland, gnr. 84, bnr. 8, Sønderlandslien, gnr. 84, bnr. 9 og Osnes, gnr. 84, bnr. 12, alle i Hjartdal tinglag og fravike eiendommene til 14 april 1947 mot

Side:697

erleggelse av takstsummen 8 500 kroner. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Johannes Aasland og Gjerdmund Tjønn har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det heter spesielt i ankeerklæringen at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at det i saken omhandlede salg i 1904 av de omtvistede eiendommer ikke var et ledd i et skifte eller skiftelignende transaksjon.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: Johannes Aasland og Gjermund Tjønn frifinnes.

2. Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes, men slik at halvparten av eiendommen blir å fravike april flyttedag 1948.

I begge tilfelle: Kåre Hafsteen dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Motparten Kåre Hafsteen, som har bevilling til fri sakførsel, har ved sin beskikkede sakfører, høyesterettsadvokat Bjørn Sogn, nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: At Johannes Aasland og Gjermund Tjønn tilpliktes å utstede skjøte til Kåre Hafsteen på eiendommene Kjeldalen-Sønderland, gnr. 84, bnr. 8 og Kjeldalen-Sønderlandslien, gnr. 84, bnr. 9 og Kjeldalen-Osnes gnr. 84 bnr. 12, og å fravike eiendommene til første lovlige faredag mot erleggelse av takstsummen kr. 8 500.

2. Subsidiært: At Johannes Aasland og Gjermund Tjønn tilpliktes å utstede skjøte til Kåre Hafsteen på halvdelen av forannevnte eiendommer og å fravike eiendommene til første lovlige faredag mot erleggelse av halvparten kr. 4 250, eventuelt mot erleggelse av den løsningssum for halvparten av eiendommene som fastsettes etter ny takst.

3. At de ankende parter Johannes Aasland og Gjerdmund Tjønn under enhver omstendighet tilpliktes å betale sakens omkostninger ved alle retter, herunder statskassens tilgodehavende ved lagmannsretten og Høyesterett.

4. At undertegnedes salær fastsettes av Høyesterett.»

Angående saksforholdet viser jeg til de underordnede retters dommer.

Saken foreligger i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesenlige lagmannsrettens domsgrunner. Fristen for fravikelse av eiendommene bør settes til 14 april 1948.

Etter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger også for Høyesterett bør oppheves.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at eiendommene fravikes 14 april 1948.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Jensen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth, Evensen og justitiarius Stang: Likeså.

Side:698

Av herredsrettens dom (sorenskriver Einar Jøntvedt med domsmenn Kittil K. Løndalen og Hans, R. Kjeldalen):

Etterat odelstakst var avholdt 13 juni 1944 har saksøkeren 5 juli 1944 inngitt stevning til løsningssak og deri nedlagt sådan påstand: De saksøkte tilpliktes å utstede skjøte til saksøkeren på Søndeland, gnr. 84, bnr. 8, Sønderlandslien, gnr. 84, bnr. 9, samt Osnes, gnr. 84, bnr. 12 og å fravike eiendommene til første lovlige faredag mot erleggelse av kr. 8 500. Dertil har han påstått saksomkostninger. - - -

Der har i saken av saksøkeren vært fremlagt en betenkning av dr. jur. Henry Nærstad, likeså har han fremlagt den kjente voldgiftsdom angående odelsretten til eiendommen Hafsteen, avsagt 21 desember 1912 av assessorene Prydz og Vogt samt professor Skeie.

For å klargjøre saken blir det nødvendig å gå tilbake til forholdene i 1902 da saksøkerens bestefar lensmann Hafsteen begynte å foreta en fordeling av sine eiendommer mellom sine barn som etter alder var: 1. Hølje, 2. Mathias, 3. Mari, 4. Ole, 5. Johannes og 6. Gullik.

På dette tidspunkt hadde bestefaren følgende eiendommer som ble disponert således:

A. 1. Hafsteen av skyld 17,67 mark

2. Dalen » » 0,71 »

3. Stålene » » 0,23 »

tilsammen 18,61 mark

som ble overlatt Hølje, nr. 1 ved skjøte tinglyst 9 mai 1903 for kr. 25 000 og nr. 2 og 3 ved skjøte tinglyst 28 november 1903 for tilsammen kr. 400.

B. 1. Bolkesjø av skyld 18.19 mark som ble overlatt Mathias for kr. 45 000. Skjøte fikk han dog først senere etter farens død fra sine søskende og da også på

2. Krageburet av skyld 1 øre.

C. 1. Landsverk av skyld 9,69 mark

2. Fosso nedre » » 0,39 »

3. Landsverk nordre eller Østigard » » 4,19 »

tilsammen 14,27 mark

som ble overlatt Ole for kr. 15 000 ved skjøte tinglyst 9 mai 1903.

D. 1. Haave av skyld 8,56 mark

2. Haave øvre med Fyldpå » » 8,94 »

3. Stålene med Nautestræt » » 0,94 »

tilsammen 17,74 mark

som ble overlatt Johannes for kr. 25 000 ved skjøte tinglyst 12 desember 1903.

De to øvrige barn Gullik og Mari fikk i samme forbindelse tildelt seg kr. 20 000 hver. De ble ikke utlagt noen eiendom.

Lensmann Hafsteen ble etter dette sittende igjen med følgende eiendommer:

Side:699

E. 1. De bruksnummer som nærværende sak gjelder og som benevnes under ett med Osnes, men som består av

a. Sønderland av skyld 0,84 mark

b. Sønderlandslien » » 0,74 »

c. Osnes » » 0,22 »

d. Blindingsdalen » » 0,20 »

2,00 mark

2. Fosso » » 13,76 »

3. Tufte » » 2,83 »

4. Fjellstul » » 1,04 »

5. Jymoen (fjellbeite) » » 0,48 »

6. Aurebækk (fjellbeite) » » 1,01 »

19,12 mark

Det har vært reist spørsmål om fordelingen av eiendommene i 1902 kunne ansees som et skifte som edelslovens §12 og §13 kunne komme til anvendelse på og avgjordes det ved foran nevnte voldgiftsdom at så var tilfelle. Denne dom er referert i advokat Voss' utgave av odelsretten under §12.

Retten anser det nå fastslått som gjeldende rett at §12 §13 også kan komme til anvendelse om en arvelater foretar en fordeling av sine eiendommer i levende live og det enten han foretar en fullstendig fordeling med en gang, eller om han holder tilbake eiendommer.

Det er opplyst i saken at når lensmann Hafsteen ikke fordelte alle sine eiendommer, kan det ha sin forklaring i at han også hadde en betydelig gjeld som han ville avvikle ved hjelp av de gjenværende eiendommer.

Ved skjøte tinglyst 6 februar 1904 solgte lensmannen Osnes som nærværende sak gjelder til sønnene Hølje og Ole for kr. 6 000. De under a-c nevnte parseller var da odlet, men ikke den under d nevnte og er derfor sistnevnte parsell ikke medtatt i nærværende odelssøksmål.

Straks etter, i mars 1904 døde lensmannen. Boet viste en betydelig underbalanse som dog ble dekket dels ved salg av eiendommer som nedenfor nevnt og dels ved at de 4 sønner som hadde fått eiendommer som foran nevnt, tilskjøt betydelige beløp ut over de for eiendommene fastsatte priser, de to eldste således hver kr. 31 400 og de to yngste hver kr. 16 400. Det er antatt at selv med disse betydelige tilskudd har de allikevel fått eiendommene forholdsvis billig.

For øvrig ble eiendommen Fosso som lensmannen hadde kjøpt på konkursauksjon i 1901, solgt til alle 5 sønner i fellesskap for kr. 60 000, Tufte og Fjeldstul til yngste sønn Gullik for kr. 3 000 som oppgis å være full pris, mens de under E. 5 og 6 nevnte fjellbeiter ble overtatt av alle barna i fellesskap.

Boet var dermed oppgjort.

Eldste sønn Hølje, døde ugift i 1910. Det ble da tvist om odelsretten til eiendommen Hafsteen som han hadde fått ved fordelingen i 1902. Saken ble avgjort ved forannevnte voldgiftsdom i 1912. hvoretter

Side:700

eiendommen ble utlagt yngste sønn Gullik som er far av saksøkeren i nærværende sak, født xx.xx.1911.

Høljes bo ble deretter oppgjort av arvingene (alle søskende) og i forbindelse hermed ble Høljes andel i Osnes av disse solgt til broren Ole som derved ble eneeier av denne eiendom. Skjøtene så vel på Hafsteen som på halvdelen av Osnes ble tinglyst 25 oktober 1913.

Ved Oles død ble så eiendommen Osnes av hans konkursbo solgt til de saksøkte i nærværende sak ved skjøte tinglyst 10 september 1941.

Når de saksøkte bestrider saksøkerens odelsrett bygger de dette på følgende innsigelser:

1. Da yngste sønn Gullik ikke hadde fått seg utlagt odelsgods ved fordelingen i 1902 var denne da Osnes ble solgt i 1904 til hans to eldre brødre, best odelsberettiget til denne eiendom. Og når han ikke overfor dem har gjort odelsretten gjeldende innen 3 årsfristen, har han tapt den etter odelslovens §9.

2. Da yngste sønn etter ved voldgiftsdommen i 1912 å ha fått seg tildelt eiendommen Hafsteen, er med på sammen med sine søsken å selge Høljes halvdel av Osnes til Ole i 1913, kan han ikke søke denne eiendom (halvdelen) tilbake, og da heller ikke hans eneste sønn, saksøkeren i nærværende sak, hadde stevnet på odel innen fristens utløp 25 oktober 1916, er odelsretten derfor bortfalt.

Som foran nevnt kjøpte Gullik av sin fars dødsbo eiendommen E. 3 og 4. Det var under voldgiftssaken spørsmål om han derved hadde fått sin gård (åsete) etter odelslovens §12. Voldgiftsdommen avgjorde dette spørsmål derhen at da det var nødvendig på grunn av boets stilling å selge disse gjenværende eiendommer til full pris, hadde ikke Gullik adgang til å utøve noen åsetesrett under samme vilkår, (billig takst) som ved utdelingen i 1902. Det kunne derfor ikke ansees som en fyldestgjørelse av hans åsetesrett at han kjøpte disse eiendommer og heller ikke at han likeledes deltok i kjøpet av boets øvrige eiendommer.

I voldgiftsdommen er lensmannens salg av Osnes straks før sin død til Hølje og Ole ikke behandlet. At dommerne var oppmerksomme på saken, fremgår av at salget helt forbigående er nevnt av det dissenterende medlem. Saksøkeren ser heri en bekreftelse på at den tanke at Gullik derved skulle ha forspilt sin odelsrett til denne eiendom ikke har vært fremme under saken. Det ble nemlig under denne påstått at der hadde vært anledning for Gullik til å få seg tildelt åsete ved skiftet, men retten fant dette ikke bevist.

Skjønt ikke nevnt under prosedyren, vil retten også tilføye at ved utdelingen i 1902, fikk Hølje kun eiendommen Hafsteen og at han først over et halvt år senere fikk skjøte på de øvrige eiendommer. Hvorvidt dette er en etterutdeling eller om det kun var en beriktigelse fordi disse ved en forglemmelse ikke ble tatt med vites ikke.

Saksøkte anfører i forbindelse med spørsmålet for Osnes' vedkommende at da Gullik ikke hadde fått noe bruk i 1902, hadde han beste odels- og åsetesrett ved senere utdelinger og at han da var nødt til å bruke den, idet han ellers ville miste den etter odelslovens §9. Han anforer videre at når Gullik ikke ville benytte besteretten til Osnes, var det fordi han ikke ville bruke opp sin odel på denne eiendom, og

Side:701

derved miste beste edelsrett til en av hovedeiendommene, hvis der inntrådte ledighet.

Konsekvensen av denne saksøktes oppfatning måtte i tilfelle bli at Gullik, hvis han hadde interesse av odelsretten til Osnes, men samtidig ville holde adgangen åpen til å overta en av hovedeiendommene som kunne forventes snart å bli ledig, måtte gripe inn i farens disposisjoner ved å ta eiendommen på odel fra sine eldre brødre. Og selv om faren var enig med Gullik, ville det allikevel ikke være noen annen vei å gå for å oppnå resultatet.

En sådan løsning synes ikke å være overensstemmende med rettstankegangen og også i strid med odelslovens ånd og mening. Det synes ikke å være rimelig at når de eldre brødre får seg utlagt store eiendommer på ca. 18 skyldmark som sine åseter, skal den neste i tilfelle måtte nøye seg med en helt ubetydelig eiendom og det endog med den følge at hvis så en av hovedeiendommene blir ledig går denne ikke til ham, men til den eldste som før på skiftet hadde fått en av de andre av boets hovedeiendommer. (Der bortsees herfra at det også er en søster.)

Retten antar at det for å klargjøre saken blir nødvendig å skille mellom odelsretten og åsetesretten.

Hovedregelen om odelsretten har man i lovens §3. Den ville føre til at eldste sønn ville kunne overta alle odelsgårder som foreldrene etterlot seg. Da loven har funnet dette urimelig, har den når der er flere gårder og flere barn innført unntagelsesbestemmelsene i §12 og 13. Etter §12 velger arvingene etter alder og kjønn den gård de vil ha. Når de således har valgt, vil de etter §3 bedre odelsberettigede søskende i følge §13 ikke kunne ta fra de dårligere berettigede eller disses avkom de således valgte eiendommer. Først når en av arvingene (og dennes eventuelle avkom) er død og således en gård blir ledig, går odelen til de øvrige søsken etter alder og kjønn, dog først til den som ikke fikk jord ved delingen.

Retten er av den oppfatning at loven her instituerer den særregel at disse gårder blir å anse som et samlet hele som er forbeholdt arvingene seg i mellom inntil odelspreskribsjon inntrer etter §9. Når denne vil inntre vil være avhengig av forståelsen av lovens §13, jfr. §12.

Etter §12 velger arvingene på skiftet i vanlig rekkefølge etter §11 det åsete som de vil ha etter alder og kjønn. Dette blir en intern sak dem imellom.

Voldgiftsretten fastslo at det var et skifte som ble foretatt i 1902 og retten er enig heri. Hvordan de senere disposisjoner over de gjenværende faste eiendommer skal ansees, enten som salg eller som en fortsettelse av skiftet er til dels tvilsomt. Retten antar imidlertid at de må ansees som en fortsettelse av skiftet.

Voldgiftsretten sier som foran nevnt at da boet var insolvent, fikk ikke Gullik noe åsete ved sitt kjøp til full pris av - eiendommene E. 2 og 3. Retten er imidlertid med saksøkeren enig i at det primære ved åsetesretten i denne relasjon er det at hver av arvingene har rett til å velge åsete med derav følgende odelsrett som foran nevnt. Om de for sitt valgte åsete betaler full pris eller billig takst, er kun et økonomisk spørsmål arvingene imellom, og har man nå for øvrig fått bestemmelser herom

Side:702

i skifteloven av 21 februar 1930 §62, en rettsregel som antas tidligere å ha vært gjeldende.

I nærværende sak er der spørsmål om i alt 20 bnr. Av disse ble 9 utdelt i 1902 til de 4 eldste brødre og straks etter ytterligere 2 til eldste bror. At disse 4 derved fikk sine åseter er ikke tvilsomt. Bortsett fra eiendommen Fosso som dengang nettopp var kjøpt av faren var der da ingen eiendommer igjen som sammenlignet med hva de 4 eldste fikk, kunne ansees som åseter for de yngre. Det var kun noen forholdsvis mindre spredt beliggende skogstykker og fjellbeiter. De bruksnummer som de 4 eldste fikk var derimot mere sammenhengende arealer. Retten antar at så fremt også de igjenværende mindre parseller straks var blitt overtatt av de 4 eldste, ville det ikke ha kunnet bebreides de yngre at de ikke hadde gjort «åsetesrett» gjeldende, idet det ikke var noe «åsete». Retten er for så vidt enig med Agder lagmannsrett når den i sin dom av 23 mai 1942 fremhever at når der i odelslovens §12 nevnes «gårde» bør dette forståes overensstemmende med uttrykksmåten i §14 derhen at en familie skal kunne ernære seg på den. Og herunder må også tas hensyn til hvilke livsvilkår familien har levet under. Det ville i nærværende tilfelle ikke stemme med rettsoppfatningen at disse mindre eiendommer skulle utgjøre noe åsete for de yngre søsken. Samlet ville disse spredte eiendommer utgjøre ca. 7 skyldmark. Hvis Gullik hadde overtatt alle disse, kunne det videre reises spørsmål om hvorvidt søsteren ved ikke å motsette seg dette derved hadde forspilt sine rettigheter til enkelte av dem.

Retten antar ikke at saken vil stille seg anderledes når disse eiendommer ikke ble utdelt samtidig, men etter hvert. Den er i det hele av den oppfatning at arvingene seg i mellom kan bestemme hvem som skal ha boets eiendommer. Reglen i §12 går ikke lenger enn til å sikre de yngre søsken en rett til etter tur og orden å velge den eiendom de ønsker seg tildelt, alene eller i sameie med andre søsken. Er arvingene enige om fordelingen, kan ingen utenforstående med noen grunn blande seg opp i denne fordeling, og er der tvist om fordelingen, blir dette en tvist arvingene imellom som må bli løst og som likeledes er utenforstående helt uvedkommende. Noen plikt til å velge antas ikke arvingene å ha. Da måtte det i tilfelle være bestemte regler om hvordan et bos eiendommer skulle fordeles. Da der her er 20 bruksnummer, vil det ikke kunne gå an å velge etter tur hvert sitt bruksnummer. Derved ville det urimelige kunne inntre at en av hovedeiendommene som besto av flere bruksnummer som hvert av dem i og for seg kunne ansees som en gård, ville bli atskilt, hvilket ville være i strid med odelslovens mening. Der bortsees fra det tilfelle som odelslovens §12, 2 omhandler.

Retten kommer derfor til det resultat at først når det er avgjort mellom arvingene hvem som skal ha boets enkelte eiendommer, inntrer den beskyttende odelsrett for vedkommende som bestemt i §13, 1.

Etter dette vil odelsretten til Osnes bli hos Hølje og Ole og således at den er bevart for deres øvrige søskende etter lovens §13. Høljes og Oles kjøp av denne eiendom ansees som et ledd i fordelingen av eiendommene etter §12.

Når så en eiendom blir ledig etter §13, 1, blir det igjen arvingene seg imellom som må avgjøre hvem av dem som har best odel, og det vil den

Side:703

av søskendene (eller vedkommendes etterkommere) ha som ikke fikk seg utlagt noe åsete etter foreldrene. I dette tilfelle er det ingen åsetesrett som utøves, men odelsrett.

Da Hølje døde i 1910 eide han foruten hovedbølet Hafsteen også halvparten av Osnes. Som nevnt ble Gullik ved volgiftsdommen ansett å være best odelsberettiget til Hafsteen og overtok deretter denne, mens Høljes andel i Osnes av arvingene inklusive Gullik ble overdratt til Ole som derved ble eneeier. Saksøkte påstår at derved at Gullik var med på denne overdragelsen har han som hjemmelsanvarlig tapt sin odelsrett til denne halvdel. Retten antar imidlertid at spørsmålet må stille seg slik: Var Gullik som beste odelsmann til hovedbølet forpliktet til å løse alle Høljes eiendommer på odel. Hvis han ikke løser alle, mister han så etter §9 odelsretten til de eiendommer han ikke løser. Og enn videre: Spiller det noen rolle at denne halvpart av Osnes selges til den av brødrene som var med i sameiet i denne eiendom. Etter gjeldende rettspraksis er det visstnok ikke tvilsomt at sameiere kun får odelsrett til hver sin ideelle part av sameiet selv om man kunne være enig i hva dr. Nærstad anfører i sin bok: Sameieretten til jord side 149, at sameiere burde få odelsrett til hele eiendommen. I så fall ville saksøkeren antagelig kunne benytte Oles odelsrett som var i behold selv om han hadde tapt den odelsrett som han kunne utlede fra Hølje. I nærværende tilfelle hadde begge sameiere odelsrett til hele eiendommen fra sin far, men i og med at eiendommen blir å anse som en del av deres åsete antas odelen å være gått over på hver av dem (deres linjer) med en halvdel.

Retten antar videre at Gullik måtte ansees som beste odelsmann til samtlige Høljes eiendommer og med den følge at når han ikke benytter denne rett til også å løse Osnes på Odel, men lar en fjernere berettiget få den, har han tapt den etter §9. Den ting at han nødvendigvis for å skaffe kjøperen hjemmel også må medunderskrive skjøtet, kan ikke skjønnes å ha noen avgjørende betydning.

Etter dst resultat som retten således er kommet til vil saksøkeren kun ha i behold odelsretten til halvdelen av Osnes.

Saksøkeren har subsidiært påstått seg tilkjent halvdelen av eiendommen mot erleggelsen av halvdelen av takstbeløpet.

Saksøkte har protestert herimot, idet han mener at da det ikke er holdt takst på halvdelen av eiendommen har saksøkeren ingen adgang til å løse den.

Retten er ikke enig heri. Det antas ikke at taksten på den ideelle halvdel vil kunne fremkomme på annen måte enn ved å dele taksten på den hele eiendom. Der henvises til høyesterettsdom i Rt-1914-801. - - -