Hopp til innhold

Rt-1947-723

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1947-11-14
Publisert: Rt-1947-723
Stikkord:
Sammendrag: Dissens: 3-2
Saksgang: L.nr. 196 B/1947
Parter: Byggekontoret C.L.U. Stavanger (høyesterettsadvokat Edvard Årstad) mot Kjell Urdal ved verge fru Karen Urdal (overrettssakfører Gerhard M. Våland til prøve).
Forfatter: Eckhoff, Holmboe, Evensen, Mindretall: Berg, Berger
Lovhenvisninger:


Dommer Eckhoff: Jæren herredsrett med domsmenn avsa 27 oktober 1943 dom med denne domsslutning:

«Byggekontoret C. L. U. ved innehaverne A/S Stavanger Cementvarefabrikk, A. Langeland og C. J. Ulfsjøø dømmes til å betale Kjell Urdal ved hans verge Karen Urdal kr. 10 000.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom påanket Byggekontoret C. L. U. og skadelidte til Gulating lagmannsrett som den 26 september 1944 avsa dom med denne domsslutning:

«Det ankende Byggekontoret C. L. U. ved innehaverne A/S Stavanger Cementvarefabrikk, A. Langeland og C: J. Ulfsjøø, dømmes til å betale den motankende Kjell Urdal ved verge Karen Urdal kr. 15 000.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Denne dom har Byggekontoret påanket til Høyesterett. Det hevdes i ankeerklæringen at det ikke foreligger erstatningsplikt for selskapet enten den grunnes på skyld eller på reglene om det objektive ansvar. Subsidiært gjøres det gjeldende at skadelidte eller hans pårørende selv har vist uaktsomhet, og at erstatningen er for høy.

For Høyesterett har den ankende part Byggekontoret nedlagt denne påstand: «Byggekontoret C. L. U. ved innehaverne A/S Stavanger Cernentvarefabrikk, A. Langeland og C. J. Ulfsjøø frifinnes.»

Motparten Kjell Urdal ved verge fril Karen Urdal har nedlagt denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende

Side:724

tilpliktes å betale til det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett samt å betale saksomkostninger for Høyesterett til ankemotparten.»

Når det gjelder ulykken og årsakene til den, foreligger de samme opplysninger for Høyesterett som for de tidligere retter. Derimot foreligger det for Høyesterett mer inngående opplysninger til støtte for den rettslige vurdering av saken. Den ankende part har således fremlagt erklæringer fra ikke mindre enn 17 overingeniører i Statens veivesen. Jeg finner det ikke nødvendig å gjengi disse erklæringer enkeltvis, og vil innskrenke meg til å si at de gjelder spørsmålet om en tidligere har hørt at lignende ulykker er voldt, om praksis ved låsning av veivesenets provisoriske smier eller nedlåsning av verktøy i redskapskasser, og om faren ved smier og smiredskaper i sin alminnelighet. Alle uttalelser er rettet mot lagmannsrettens dom og grunnene for den.

Jeg er kommet til det samme resultat som herreds- og lagmannsretten og antar at Byggekontoret må være erstatningspliktig etter de alminnelige regler om skyldansvar. Saken står for meg som et grensetilfelle, men jeg finner at de beste grunner taler for at erstatning bør gis: Jeg nevner at en smie og arbeidet der øver en naturlig tiltrekning på barn og særlig da på gutter som i denne sak. Har en lagt en anleggssmie i et mer bymessig bebygget strøk ved siden av en plass hvor gutter pleier å leke, må en regne med at den vil få besøk av dem. At en også må regne med muligheten av at skade kan skje, finner jeg klart. Brannfaren ved at barn kan live opp fyren på essen er nærliggende, faren ved splint under arbeidet med hammer på ambolt er fjernere, men den er ikke ukjent. Jeg nevner i denne forbindelse en dom avsagt av den den danske Høyesterett 3 mai 1940, referert i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.229, hvor en også har behandlet et tilfelle av øyenskade voldt ved flygende splint under smiarbeid.

Ved siden av de forhold som er nevnt legger jeg også vekt på at de ikke særlig bemerkelsesverdige faremomenter, som en smie bød på i et slikt strøk, uten nevneverdige omkostninger kunne hindres eller minskes ved å stenge smien eller ved å oppbevare løse redskaper på et låsbart sted etter arbeidstidens slutt. Arbeiderne pleiet å bringe redskapene til en kjeller i nærheten, men denne gang var det glemt. De forskjellige overingeniører nevner at en slik praksis har sin grunn i å hindre tyveri. Jeg antar at dette er den vesentligste grunn til en slik regel, men jeg kan ikke se bort fra at det også har en naturlig hensikt å hindre at uvedkommende gjør bruk av smie med tilbehør, om en vel ikke særlig har hatt barn i tankene. Jeg er derfor etter en samlet vurdering av de forhold som foreligger i denne sak kommet til det resultat at skaden bør erstattes.

Etter min begrunnelse er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det foreligger erstatningsplikt på et objektivt grunnlag.

Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at det må finne sted en skyldfordeling. Jeg kan ikke være enig i dette. Gutten, som var 4 år gammel, søkte ly i smien mot regnet. Han lekte ikke med verktøy, men sto og så på. Dette kan ikke betegnes som uaktsomt.

Side:725

Spørsmålet er så om en kan si at moren har latt det mangle på tilsyn. Jeg kan heller ikke se at dette er tilfellet. Det var vanlig å leke på en plass i nærheten av smien, og moren kunne etter min mening gå ut fra at nettopp en søndag, når alt arbeid hvilte, måtte barna tryggere kunne bevege seg enn på virkedagene. Gutten var også i følge med sine litt eldre brødre, den eldste var 12 år.

Når det gjelder erstatningens størrelse har jeg intet å bemerke til det beløp - 15 000 kroner - som lagmannsretten har funnet passende.

Jeg finner det riktig at det idømmes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Byggekontoret C. L. U. Stavanger til Kjell Urdal ved verge fru Karen Urdal, Hana i Høyland, 1 000 - ett tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berg: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg ikke finner grunnlag for skadeerstatningskravet.

Jeg kan ikke se at Byggekontorets folk gjorde seg skyldig i noen erstatningsbetingende forsømmelse når de unnlot å fjerne verktøy. Jeg forstår skadelidtes prosedyre for Høyesterett slik at det ikke bebreides Byggekontoret at smien ble tatt i bruk før skuret var fullstendig satt opp, således at det var anledning til å låse inn verktøyet der. Det som innvendes er at det ved anledningen ble liggende igjen i den åpne smie verktøy, således foruten en ambolt som ingen regnet med å gjemme bort, flyttbar redskap som hammer og slegge; det hevdes at disse sammen med ambolten kunne være farlige.

Hovedspørsmålet for meg er her faregraden. Jeg kan ikke finne at denne er så stor at det er rimelig å konstatere noen uforsiktighet ved at anleggets folk lot være å gjemme bort løst verktøy som hammer og slegge.

Redskap som hammer og ambolt betraktes hver for seg vanligvis ikke som farlige i den forstand det her er tale om, og det samme gjelder etter min oppfatning kombinasjonen av slike redskaper. Jeg antar at man i dagliglivet ikke fester seg ved muligheten av en sådan risiko som det i denne sak gjelder. Nevnte ting går inn under de velkjente og enkle redskaper, som folk etter gammel skikk og bruk legger fra seg på arbeidsplassen, og man har vanligvis ikke tenkt seg muligheten av ansvar for skade som følge av at uvedkommende fingrer med dem. I dette tilfelle inntraff en ulykkelig hendelse som i forhold til den antatte årsak ligger utenfor hva folk gjennomgående regner med.

Det antas å følge av det jeg har sagt at det i denne sak heller ikke kan bli tale om erstatningsansvar etter regler om slikt ansvar uansett skyld. Den virksomhet det her gjelder, smedarbeid,

Side:726

bestående vesentlig i hvessing av minebor er etter min oppfatning ikke farlig bedrift.

Jeg finner heller ikke at det i nærværende tilfelle kan nåes frem med erstatningskrav ut fra noen annen regel om erstatning uten at subjektiv skyld har foreligget.

Idet jeg etter rådslagningen går ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Selv om faregraden, som fremhevet av annenvoterende, ikke var særlig stor, finner jeg dog at man må regne med denne fare, således at det må betegnes som erstatningsbetingende uaktsomhet når Byggekontorets folk har unnlatt å iaktta de i bedriften - og i lignende bedrifter - sedvanlige forsiktighetsregler, all den stund det ikke er opplyst at dette ville medføre noen nevneverdig ulempe eller vanskelighet.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommerne Eckhoff og Holmboe.

Av herredsrettens dom (sorenskriver C. Johannessen med domsmenn

Jakob Askeland og Hans Auestad):

Byggekontoret C. L. U. som innehas av A/S Stavanger Cementvarefabrikk, A. Langeland og C. J. Ulfsjøø, utførte som entreprenør et anleggsarbeid for de tyske militære myndigheter på Vatne i Høyland, og i anledning av dette arbeid hadde de en smie like ved den offentlige vei gjennom Hana i Høyland. Smien hadde tidligere stått i Sandnes og ble flyttet til Hana etappevis. Den ble ikke ferdig idet der kun ble oppført 3 vegger med tak. Den var åpen mot den side som vendte mot veien. Det hadde vært meningen å føre opp også en vegg mot veien og å anordne en dør som kunne låses, men på grunn av material- og transportvanskeligheter kom man ikke lenger enn til å oppføre tre vegger med tak. Den 6 september 1942 søkte Kjell Urdal, som da var ca. 4 år gammel og noen andre barn, nemlig Vilhelm Urdal, 6 år, Einar Urdal, 9 år og Jon Sivertsen 9 år inn i smien under et regnvær. Mens de oppholdt seg der begynte Jon Sivertsen å banke med en hammer på en ambolt inne i smien og Kjell Urdal som sto et stykke unna, fikk en stålsplint i det høyre øye. Han ble straks kjørt til Det Katholske Sykehus i Stavanger og under behandlingen her ble det brakt på det rene at et fremmedlegeme av jern eller stål hadde trengt seg inn i øyet. Dette fremmedlegeme ble fjernet 6 timer etter at skaden var inntrådt ved hjelp av magnetoperasjon, men til tross for at operasjonen ble utført så snart etter skaden ville øyet ikke bli godt igjen, hvorfor det måtte fjernes. Det ble tatt ut 3 oktober 1942 og Kjell ble utskrevet fra sykehuset 10 oktober s. å.

I smien var det foruten hammer og ambolt også en slegge og en del minebolter. Det var også feltesse og kull. - - -

Erstatningskravet bygges på et dobbelt grunnlag. Det ene er at saksøkte har opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig ved å anbringe en åpen smie like ved en offentlig vei og i nærheten av en lekeplass i tettbebygd

Side:727

strøk og å ha verktøy liggende i smien når der ikke var noe tilsyn slik at barn kunne komme til og bli skadet ved å fingre med verktøyet, noe som saksøkte måtte regne med. Det annet grunnlag er at våre rettsregler om ansvar uten skyld her må komme til anvendelse selv om det vel er så at drift av en smie i og for seg ikke i alminnelighet kan regnes som såkalt farlig bedrift. - - -

En del av de barn som var i smien ved anledningen har avgitt forklaring, og det må etter det som er opplyst antas at en splint fra hammeren eller ambolten - som er sprunget løs da Jon Sivertsen banket på ambolten - har trengt inn i Kjells øye. Det er videre opplyst at barna i nabolaget hadde mye tilhold i smien både når folkene i smien var til stede og ellers og det må antas at smedene var klar over at barn ville komme inn i smien og fingre med verktøy eller annet når arbeidet var slutt og smien var uten tilsyn.

Det er videre opplyst at verktøyet i smien, spesielt hammerne, ble oppbevart i en kjeller i nærheten når folkene ikke var til stede i smien, men at dette på grunn av en feiltagelse ikke ble gjort ved her omhandlede anledning.

En del vitner har uttalt seg om hvorvidt det var forsvarlig å ha en smie liggende åpen på et sted som dette. 4. vitne sykkelarbeider og smed Bernhard Egeland, har uttalt at det etter hans mening var uforsvarlig. Han har tilføyet at ambolt og hammer er av hårdt metall og at det lett kan fyke splinter når en slår med hammeren direkte på ambolten. Når der er barn i nærheten må en særlig være forsiktig med å slå med hammeren på ambolten - sier vitnet - idet amboltens overkant kommer omtrent i høyde med barnets hode. 6. vitne Kjell Urdals bror, Kristian, har forklart at der var stykker ute både av hammer og ambolt og at det på et sted som her er uforsvarlig å ha en smie som ikke kan låses. 7. vitne Alfred Pettersen som er jordarbeider og som har arbeidet lenge i bransjen har uttalt at han aldri har sett en slik smie som den det her gjeld er og at det lett kan skje ulykker i en slik smie ved at barn slår på ambolten med en hammer. Der kan ligge splinter på ambolten etter hvessing av bor og sådanne splinter kan fyke og volde ulykke, sier vitnet. 10. vitne lensmann Auestad har uttalt at det i et tettbygd strøk som her antagelig må være uforsvarlig å ha stående en ulåst smie når der er smieredskaper i den. 11. vitne forhenværende formann hos saksøkte Olaf Gydeland har derimot uttalt som sin mening at der intet uforsvarlig er i å ha en smie liggende slik som her. 12. vitne Oluf Bringeland som tidligere har vært anleggsarbeider hos saksøkte har uttalt at han ikke var kommet på at der skulle være noe farlig med en slik smie før heromhandlede ulykke hendte. Han har videre uttalt at hammer og ambolt er av hårdt metall og at det lett kan fyke splinter ved slag av hammer direkte på ambolten. Det var - sier han - ofte barn i smien som han jaget fordi han var redd der skulle sprute gnister fra glødende jern. Dette vitne har også opplyst at ambolten var meget slitt på kantene.

Etter alt som foreligger er retten blitt stående ved at det er uvanlig å ha en smie stående åpen på et sted som heromhandlede og at saksøkte måtte være forberedt på at barn kom inn i smien og fingret med verktøyet når smien var uten tilsyn og måtte regne med at der herunder kunne skje en ulykke som den her handles om i nærværende sak. Det

Side:728

var derfor etter rettens mening uforsvarlig at verktøyet og da spesielt hammerne ikke ble fjernet når smien var uten tilsyn og dette forhold bør, når det som anført bør ansees som beregnelig eller forutseelig at en ulykke som heromhandlede kunne inntreffe ved at barn fingret med verktøyet, lede til at saksøkte kjennes pliktig til å erstatte det tap Kjell Urdal har lidt og kommer til å lide i fremtiden ved at han mistet det høyre øye.

Om erstatningsansvaret ville vært begrunnet selv om skyld ikke forelå, er det etter dette ikke nødvendig å komme inn på.

Den av retten oppnevnte sakkyndige, dr. S. J. Braathen, har i en erklæring av 22 oktober 1943, som er opplest, bl.a. anfrt: «Jeg har undersøkt ham (d.v.s. Kjell Urdal) igjen i dag og finner at hans venstre øye er helt normalt med full synsstyrke. En kan derfor gå ut fra at der ikke er noen fare for dette øye som følge av skaden. Invalditetsgraden er etter Rikstrygdeverkets tabeller for tap av synet på et øye 25 prosent, hertil kommer et tillegg på noen prosent for tapet av selve øyet. I dette tilfelle kan en derfor sette invaliditetsgraden til 28-30 prosent«»

Da skadede er et barn vil han kunne velge sin livsstilling under hensyntagen til den invaliditet som tapet av høyre øye medfører og noen sikker beregnelig svær økonomisk følge for ham antas tapet av høyre oye ikke å kunne få. Det er naturligvis en betydelig sjene ved tapet av øyet. Glassøyet må således under oppveksten gjentatte ganger skiftes og dette vil også medføre utgifter. Hensyn må også tas til chansen for at hans syn lettere kan svekkes eller tapes når han kun har ett øye. Å avgjøre hvor stort det økonomiske tap i fremtiden vil bli er i det hele vanskelig å avgjørelsen må bli i høy grad skjønnsmessig.

Det tap som hittil er lidt og som består i utgifter til læge og sykehusopphold, beløper seg etter hva det er opplyst, til ca. kr. 400.

Retten er blitt stående ved at saksøkeren for tap hittil og i fremtidig erverv bør tilkjennes kr. 10 000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Soelseth og lagdommerne Jynge og Erdal):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten med hensyn til skyldspørsmålet, og man tiltrer i alt vesentlig den begrunnelse som herredsretten har gitt herfor.

Visstnok mener man at det ikke kan ansees som usedvanlig at esser eller provisoriske oppsatte smier, som brukes ved veianlegg, ikke holdes låst. Det må nemlig antas at det ofte forekommer ved sådanne provisoriske anlegg som benyttes til hvessing av minebor, hakker og spader, at disse alene består av en esse med tilhørende redskaper for hvessingen, og at det mere er tilfeldigheter og hensiktsmessighetshensyn som foranlediger at der legges tak over og at der oppseftes vegger som under arbeid kan gi ly for smeden. Derimot er lagmannsretten enig i at det etter omstendighetene må ansees uforsiktig og et forhold som kan tilregnes anlegget at redskapene ikke blir fjernet når intet arbeid pågår. Det vanlige er visstnok, etter opplysningene i saken, at redskapene fjernes eller legges i låsbare kasser. De redskaper som har vært i denne smie

Side:729

har etter opplysningene i saken bestått foruten av essen av hammere, slegger samt en ambolt. Disse redskaper er kanskje hver for seg ikke særlig farlige redskaper, slik at man kanskje ikke skulle ha noen stor betenkelighet ved å la dem ligge tilgjengelig for hvem som helst, men det er formentlig nokså sikkert at smier og redskaper som de foran nevnte har en stor tiltrekning for barn og unge gutter, og en uinnskrenket adgang til flere av redskapene samtidig kan da lett medføre en ulykke. Når det er opplyst at det er vanlig å fjerne redskapene når der ikke arbeides, antas denne forsiktighetsforanstaltning derfor ikke bare å være av hensyn til sikkerheten for at redskapene ikke kan bli stjålet, men også av hensyn til at barn og unge gutter ikke skal komme til å skade seg ved dem. Anleggets folk hadde lagt merke til at barn søkte inn i smien under deres arbeid, smien sto like ved en offentlig beferdet landevei, og der er tett bebyggelse i nærheten, hvor der var mange barn, og det er opplyst at barn pleiet å leke på markene omkring smien. Det var derfor all oppfordring for anleggets folk til å fjerne redskapene når de gikk fra arbeidet. At så ikke er skjedd må derfor medføre ansvar for byggekontoret.

Med hensyn til erstatningens størrelse henvises til de momenter som der er gjort rede for i herredsrettens dom. Lagmannsretten finner dog at erstatningen etter de opplysninger som er gitt til bedømmelsen derav, bør settes noe høyere, og antar at den passende kan settes til kr. 15 000 bør settes noe høyere, og man antar at den passende kan settes til kr. 15 000 husopphold. Det tilføyes at retten ikke har funnet at der fra skadelidtes eller hans mors side er utvist noen uaktsomhet som bør medføre fordeling av erstatningen. - - -