Rt-1947-815
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1947-12-20 |
| Publisert: | Rt-1947-815 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 211/1947 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Alten, Holmboe, Johannessen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §229, Straffeloven (1902) §31, Landssvikanordningen (1944) §11 |
Rettens medlemmer: Dommerne Alten, Holmboe og Johannessen.
Ved skrivelse av 5 november 1947 til overrettssakfører August Pedersen har Justisdepartementet tilbakekalt hans sakførerbevilling i henhold til domstollovens §229 annet ledd, på grunn av de forhold som han ble dømt for ved Gulating lagmannsretts dom av 1. juni 1946 og Høyesteretts dom av 10 juni 1947 til tvangsarbeid i 4 år og rettighetstap etter landssvikanordningens §11 nr. 1-4, 7 og 8 for 10 år og tap av embetet som politimester i Bergen.
Side:816
I skrivelsen anfører departementet at saken ikke på forhånd var blitt det forelagt i medhold av påtaleinstruksens §56, 2 og at spørsmålet om å fradømme sakførerbevillingen ikke ble behandlet i straffesaken mot ham.
Overrettssakfører Pedersen har påkjært avgjørelsen, idet han henviser til at hans sak er endelig avgjort, og at påtalemyndighetens forsømmelse av å følge instruksen ikke kan komme ham til skade.
En utførlig begrunnelse av kjæremålet er av hans forsvarer ved Høyesterett innsendt til utvalget og en gjenpart til departementet, som i skrivelse av 8 desember 1947 har meddelt at det endrer beslutningen derhen at Pedersens sakførerbevilling tilbakekalles for 3 år beregnet på samme måte som om han var blitt fradømt bevillingen ved straffedommen, jfr. straffelovens §31.
Departementet anfører videre i skrivelsen at tilbakekallelse av en bevilling etter domstollovens §229 ikke er å anse som straff, men som en disiplinærforføyning, og at det bl.a. ved en kjennelse av Kjæremålsutvalget 9 juni 1947 vedkommende Inge Oscar Thue er avgjort at «urettskaffent forhold» også omfatter forhold som rammes av landssvikbestemmelsene.
Kjæremålsutvalget skal bemerke:
Når lagmannsretten har begrenset rettighetstapet til de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1-4, 7 og 8. og når Høyesterett etter anke over straffutmålingen ikke har gjort noen endring i dommen for så vidt, fremgår derav at hverken lagmannsretten eller Høyesterett har funnet at Pedersens landssvikforbrytelser burde medføre tap av retten til å drive sakførervirksomhet. Det er da etter utvalgets mening i og for seg uantagelig at den samme rett skal kunne fratas ham av Justisdepartementet som disiplinærstraff etter domstollovens §229 uten annet grunnlag enn det som straffedommene hviler på. Saken stiller seg for så vidt på samme måte som om departementet ville forlenge den tid hvori retten var fradømt en tiltalt for et bestemt antall år.
Utvalget antar videre at de forbrytelser Pedersen er dømt for ikke kan betegnes som «urettskaffent forhold», iallfall etter den sammenheng hvori uttrykket er brukt i domstollovens §229 annet ledd. Denne bestemmelse antas å sikte til økonomiske misligheter og annen uredelighet, særlig under utøvelsen av sakførervirksomhet, og forutsetningen for å anvende den antas å være at forholdet ikke har vært gjenstand for en straffesak, hvorunder tap av retten til å drive sakførervirksomhet kunne være idømt som straff.
Kjæremålsutvalget finner således ikke å kunne følge den lovforståelse som ligger til grunn for departementets beslutning, og utvalgets kjennelse av 9 juni 1947.
Slutning:
Justisdepartementets beslutning am tilbakekallelse av August Pedersens sak førerbevilling oppheves.