Rt-1948-1119

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-12-10
Publisert:	Rt-1948-1119
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 307 B/1948
Parter:	Ragnhild Winther m.fl. (høyesterettsadvokat Harald Wellen) mot Rolf M. Carlsen (høyesterettsadvokat Jens Fr. Galtung).
Forfatter:	Stenersen, Bahr, Thrap, Schei, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §41, §60, Arveloven (1854)

Dommer Stenersen: Moss herredsrett avsa 10. november 1943 dom med denne domsslutning:

«1. Rolf M. Carlsen anerkjennes som arving til 1/2-part i Juliane og Olaus Karlsens dødsbo av Moss.

2. Juliane Karlsens 9 søsken eller nå deres arvinger anerkjennes som arvinger i boet for tilsammen 1/2-part.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Ragnhild Winther m. fl. avsa Eidsivating lagmannsrett den 22. januar 1945 dom hvorved herredsrettens dom ble stadfestet. Saksomkostninger tilkjentes ikke.

Om saksforholdet henviser jeg til dommenes grunner.

Ragnhild Winther og de øvrige arvinger etter Juliane Karlsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder hele tvistegjenstanden.

De ankende mener at testamentet i seg selv klart angir at boet skal deles med like anparter på samtlige de 10 innsatte arvinger, og at denne oppfatning støttes av de for øvrig foreliggende opplysninger. De mener at lagmannsretten har tatt feil i sin forståelse av testamentet og i sin bedømmelse av bevisene. Subsidiært gjør de gjeldende at arven må deles likt mellom de i testamentet nevnte arvinger i henhold til arvelovens §41.

De har nedlagt sådan påstand:

«1. I Olaus og Juliane Karlsens dødsbo av Moss anerkjennes de i ektefellenes gjensidige testament av 8. mai 1922 nevnte 10 arvinger (hustruens 9 søsken og mannens halvbror - eller nå i tilfelle vedkommendes arvinger) som arveberettiget hver for en tiendedel.

2. De ankende parter tilkjennes hos motparten saksomkostninger for alle retter.»

Side:1120

Ankemotparten, Rolf M. Carlsen, har påstått lagmannsrettens dom stadfestet dog således at saksomkostninger påståes tilkjent for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptagelse 5. februar 1946 ved Oslo byrett og 26. april 1946 ved Moss herredsrett. Herunder er avhørt også en part og et vitne, som ikke var ført for de tidligere retter.

Jeg kan ikke finne at saken er kommet i noen endret stilling for Høyesterett.

Jeg er i resultatet enig med de tidligere retter. Og jeg henholder meg for så vidt til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Etter dette mener jeg at de ankende parter må tilsvare saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ragnhild Winther, Maren Bøe, Fanny Simensen, Ingeborg Anderson, Josefine Hallmann, Arnold Johansen, Søren Hansen, Oskar Olsen, Hans Olsen, Sigrid Sandness, Martha Halvorsen og Fr. Hansen en for alle og alle for en til Rolf M. Carlsen 1 500 - femten hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Schei og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Leif B. Røsholdt):

Saken gjelder tvist om forståelsen av gjensidig testament opprettet av avdøde Julianne Mathea Karlsen og før avdøde mann Olaus Karlsen. Testamentet er sålydende:

«Undertegnede, Olaus Karlsen og hustru Juliane Matea Karlsen, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at længstlevende av os skal beholde vort fællesbo som sin retmæssige eiendom, saalænge vedkommende lever. Ved længstlevendes død, skal boet deles ligt mellem hustruens 9 - ni - søskende og mandens halvbror Martin Karlsen. Er nogen av disse avgaaet ved døden, fordeles vedkommendes anpart paa vedkommendes arvinger. Skulde derimot længstlevende indgaa nyt ekteskap, bliver boet at skifte efter loven og den ene halvdel tilfalder da avdødes lovlige arvinger.»

Tvisten er reist av hustruens søsken og disses arvinger i forbindelse med den offentlige skiftebehandling av boet. Senere er tvisten av praktiske hensyn overført til søksmåls former.

Saksøkeren gjør gjeldende at testamentet etter sin ordlyd må forståes dithen at hustruens og mannens arvinger hver skal ha 1/10 part av arvemidlene. Særlig siste setning i testamentet peker etter saksøkernes mening i retning av at dette har vært hensikten: «Skulde derimot ........» osv. tyder på at den prinsipale deling av boet ikke har vært

Side:1121

ment som en deling etter loven. Først hvis med andre ord lengstlevende inngikk nytt ekteskap, skulle deling skje på ordinær måte med slektsarveretten for øye. For øvrig henviser saksøkerne til vognmann Brynildsens vitneprov som de mener må være helt avgjørende. - - -

Saksøkte anfører på sin side at uklare testamenter må tolkes med slektsarveretten som bakgrunn. I norsk rett er slektsarveretten den prinsipale, og enhver deling etter andre prinsipper må klart fremgå og positivt begrunnes. Under enhver omstendighet må den som påstår en annen deling enn etter slektsarverettens retningslinjer ha bevisbyrden for dette.

Etter saksøktes oppfatning er testamentet for uklart til at en av ordlyden kan slutte seg til den ene eller den annen løsning. Testamentet bærer tydelig preg av å være formulert av en ikke-jurist, og den siste setning i testamentet kan bl.a. derfor ikke tydes som en bekreftelse på at saksøkernes oppfatning er den riktige.

På den tid testamentet ble avfattet hadde ektefellen hvor det ikke var livsarvinger, krav på 1/2 del av arvemidlene såfremt annet ikke var testamentarisk bestemt. På denne bakgrunn lar saksøkernes forståelse av delingsmåten seg vanskelig forene med testamentets siste passus. Videre peker ordet «derimot» i nevnte setning etter saksøktes mening hen på at boet skulle skiftes om lengstlevende inngikk nytt ekteskap. - - -

Retten skal anføre at en formell tolkning av testamentets ordlyd byr på store vanskeligheter. Enten saksøkernes eller saksøktes oppfatning legges til grunn, blir resultatet i begge tilfelle at ordlyden for øvrig vanskelig i enhver henseende lar seg forene med arvelovens bestemmelser på den tid testamentet ble avfattet. Ingen av løsningene er m. a. o. i stand til å skape full harmoni mellom ordlyden og datidens arverett.

Testamentet bærer tydelig preg av å være formulert av en legmann, og retten finner det bl.a. derfor uriktig i nærværende tilfelle å bygge avgjørelsen på subtile betraktninger over ordlyden og uttrykksmåten. Testamentet tilhører de såkalte «ensomme» rettshandler, og det er sikker rett at tolkningen i den forbindelse må søke til dels andre veier enn når det for eks. gjelder tolkningen av tosidige viljeserklæringer som kontrakter. Hvis retten derfor på annet grunnlag mener seg i stand til å danne seg en begrunnet mening om hva som har vært arvelaternes hensikt, bør dette bli avgjørende.

Retten anser det godtgjort at avdøde Olaus Karlsen ønsket å tilgodese sin halvbror med halvparten av arvemidlene. Dette har hustruen forklart seg om til vognmann Brynildsen samtidig som hun hevdet at hun for sitt vedkommende ikke var villig til å gå med på en slik deling. Selv forlangte hun at hver av hennes søsken skulle ha en like stor andel som mannens halvbror. Hvorvidt hennes mann bøyet seg på dette punkt, fremgår ikke med sikkerhet av testamentets ordlyd.

Derimot er det en rekke omstendigheter som tyder på at hustruen i sine senere år har gitt uttrykk for et avgjort ønske om at mannens halvbror, respektive hans sønn, Rolf Karlsen, skulle arve halvparten av arvemidlene. Dette fremgår bl.a. klart av frk. Nielsens vitneforklaring. Videre synes det på det rene at avdøde fru Karlsen satte stor pris på saksøkte, som hun hadde atskillig omgang med, og gjerne henvendte

Side:1122

seg til når hun trengte råd eller hjelp. Saksøkte sto øyensynlig avdøde nærmere enn de fleste av hennes søsken, og det var ham hun kalte til seg da hun følte døden nærmet seg.

Retten anser det etter dette på det rene at avdødes siste vilje og ønske har vært å overlate saksøkte halvparten av arvemidlene. Når imidlertid avdøde har vært av denne oppfatning og allikevel ikke har funnet det nødvendig å endre testamentet til fordel for mannens arving (dette hadde hun anledning til ifølge arvelovens §60), antar retten at også testamentet tilsikter en deling av arvemidlene som av saksøkte anført.

Selv om testamentets ordlyd er tvilsom, finner derfor retten å måtte ta saksøktes påstand til følge. Retten henviser for øvrig i den forbindelse til Rt-1929-64, hvor Høyesterett gikk ut fra at når det er bevist at arvelaterens siste vilje er en annen enn den testamentets ord gir uttrykk for, er dette avgjørende. Desto mer må dette synspunkt ha for seg, hvor ordlyden i seg selv er tvilsom. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Koefoed og Gløersen og hjelpedommer Kviberg):

- - -

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at testamentets ordlyd er tvilsom så det etter ordlyden ikke med sikkerhet kan sies om de ankende parters eller motpartens forståelse av det er den riktige. Begge fortolkninger lar seg forene med testamentets ordlyd. Når de ankende parter hevder at testamentets siste punktum bestemt tyder på at deres oppfatning med hensyn til fordelingen av boet er riktig, kan lagmannsretten ikke være enig i det. Det synes nærliggende å oppfatte uttrykket «derimot» i siste punktum som en motsetning alene til bestemmelsen i første punktum om at lengstlevende skal beholde det hele bo som sin rettmessige eiendom. Tilføyelsen «og den ene halvdel tilfaller da avdødes lovlige arvinger» synes da nærmest å peke i den retning at en halvering av boet mellom de to familier har vært forutsatt også ved det oppgjør som er nevnt tidligere i testamentet og som er aktuelt i den foreliggende sak.

At denne forståelse av testamentet er den riktige tilsies også av andre grunner. Ved gjensidige testamenter som bestemmer at boet ved lengstlevendes død skal tilfalle begge ektefellers slektsarvinger, vil det regelmessig i noen grad ha formodningen for seg at de to familier skal ha hver sin halvdel. Og i et tilfelle som det foreliggende blir denne formodning temmelig sterk. Det er ved de avgitte partsforklaringer på det rene, at mannens eneste slektsarving på den tid testamentet ble opprettet, nemlig hans halvbror, bodde i nærheten og hadde stadig omgang med ektefellene uten at det foreligger noen opplysning om at det har vært noe misforhold mellom dem. Av hustruens slektsarvinger, hennes 9 søsken, bodde den ene i Amerika, en annen hadde i en årrekke vært i utenriksk sjøfart. Det synes da lite rimelig at mannen skulle ville tilgodese hustruens samtlige søsken til fortrengsel for sin egen halvbror.

Hertil kommer at det i saken foreligger en rekke opplysninger som bestemt peker i den retning at en halvering av boet mellom familiene

Side:1123

virkelig har vært tilsiktet av begge ektefeller. Man anser det for så vidt tilstrekkelig å henvise til herredsrettens bemerkninger som man er enig i. Riktignok har hustruens eldste bror i retten forklart at hans søster, den lengstlevende av ektefellene, i 1941 hadde sagt til ham at hennes søsken og Rolf Carlsen skulle dele likt, og at det var uriktig hvis Rolf skulle ha mer enn de andre. Rolf hadde fått noe før og dessuten var han bare halvbror, mens de andre var helsøsken. Man finner imidlertid ikke å kunne tillegge denne forklaring noen avgjørende vekt like overfor Hedvig Nielsens bestemte vitneprov. - - -