Rt-1948-133

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-02-27
Publisert:	Rt-1948-133
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 8 III/1948.
Parter:	Bergen kommune (overrettssakfører Rolf Wedeler til prøve) mot M. H. Kielland A/S høyesterettsadvokat Kr. Roll).
Forfatter:	Torstenson, Rognlien, Thrap, Alten, Dissens: Fougner
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §45, Aksjeloven (1910) §20, §24, §25, §30, §44, §45, §83, §85, Aksjeloven (1910), Skatteloven (1911), §40, §41, Tvistemålsloven (1915) §172, §98

Dommer Torstenson: For Høyesterett er to saker forenet til felles behandling og felles avgjørelse etter tvistemålslovens §98. Begge sakene er mellom Bergen kommune og M. H. Kielland A/S.

I den første sak har Bergen byrett den 5. juli 1941 avsagt dom med denne domsslutning:

«Inntektsskatteligningen av M. H. Kielland A/S for inntektsåret 1939, skatteåret 1940-41, kjennes ugyldig, fordi gjennomsnittsligning ikke er anvendt. Bergens kommune kjennes forpliktet til å tilbakebetale de terminer av inntektsskatten, som er innbetalt i henhold til ligningen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:134

Ved Gulating lagmannsretts dom 6. februar 1942 ble byrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Lagmannen stemte for at kommunen skulle frifinnes.

I den annen sak avsa Bergen byrett den 30. januar 1943 dom med følgende domsslutning:

«Inntektsligningen av M. H. Kielland A/S for inntektsåret 1940, skatteåret 1941-42 kjennes ugyldig, fordi gjennomsnittsligning ikke er anvendt. Bergens kommune dømmes til å betale tilbake til selskapet med renter de terminer av skatten som er innbetalt i henhold til ligningen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ved Gulating lagmannsretts dom 30. mars 1944 ble også denne dom stadfestet, uten at saksomkostninger ble tilkjent.

Bergen kommune har anket over dommene i begge saker og nedlagt påstand om at kommunen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i den første sak og saksomkostninger for alle retter i den annen sak.

Motparten har i begge saker påstått stadfestelse av lagmannsrettens dom, med omkostninger for alle retter.

Jeg tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som i begge saker er gitt av byretten og som lagmannsretten - eller i den første sak - dens flertall - har gitt sin tilslutning. For meg blir det avgjørende at jeg må oppfatte M. H. Kielland A/S som ett og det samme identiske selskap, uansett de transaksjoner som ble foretatt i årene 1939 og 1940.

Jeg finner at Bergen kommune bør ilegges saksomkostninger og stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dommer stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til M. H. Kielland A/S 1200 - tolv hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Fougner: Jeg er hva angår den sak som gjelder skatten for inntektsåret 1939, i resultatet enig med det dissenterende medlem av lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Hvorledes man ellers ser på de beslutninger som ble fattet i 1939 vedkommende ordningen med Bergens Privatbank og nedsettelsen av aksjekapitalen, respektive tegning av ny kapital, var det, som fremholdt i den allerede for lagmannsretten fremlagte betenkning fra professor Augdahl, i det minste en meget inngripende omdannelse det da bestående firma M. H. Kielland A/S undergikk. Augdahl resymerer i den avgitte uttalelse endringene slik: «1. Det opprinnelige firmas aksjekapital er forsvunnet, og en ny er kommet i stedet. 2. De gamle aksjer er avskaffet, alle aksjer er nye, og er tegnet delvis av utenforstående personer. 3. Det gamle firmas gjeld er eliminert. 4. Det gamle firmas debitorer er likeså borte. 5. De gamle leveransekontrakter likeså. 6. De gamle driftsmidler er like så borte.»

Og om man etter en rent formell rettslig betraktning finner

Side:135

at selskapets identitet tross denne inngripende omlegning er urokket, er jeg enig med Augdahl i at det praktisk og økonomisk oppsto et nytt selskap, som bare hadde navnet og ledelsen, og vel også den good-will som måtte ha vært forbundet dermed, til felles med det gamle selskap.

Hva der etter overgangen av aksjeselskapets samlede formue og virkemidler ble tilbake på de gamle aksjonærers hender - eller rettere: ble reservert for de nye aksjonærer som måtte oppstå ved eventuell nytegning - var etter min mening, uttrykt på annen måte, ikke synderlig mer enn et tomt skall. Og da ser også jeg det slik at man ut fra en rimelig forståelse av de herhenhørende bestemmelser i skattelovene bør anse gjennomsnittsberegningen for avbrudt.

Jeg lar det herved stå åpent hvorvidt eller i hvilken utstrekning den i 1939 istandbrakte ordning (eller den måte man gikk frem på) måtte stå i strid med aksjelovens forskrifter, herunder særlig om det kan karakteriseres som en feil at forskriftene i aksjelovens §83, gjeldende beslutninger «om overdragelse av et aksjeselskaps formue som helhet», ikke ble iakttatt. Og på betydningen av det - som jeg er tilbøyelig til å anta - bare var - gjennom en lovstridig fremgangsmåte man under de foreliggende omstendigheter kunne oppnå i formen å etablere en viss ytre kontinuitet i forholdet mellom de tidligere, i 1939 annullerte aksjonærinteresser og den nye aksjonærgruppe, skal jeg da heller ikke gå inn.

Hva angår den sak som gjelder skatten for inntektsåret 1940 fører hva jeg allerede har anført vedkommende den første sak, også her til det samme resultat: at gjennomsnittsberegningen som allerede avbrutt ved det som passerte i 1939, heller ikke kan få anvendelse for så vidt angår ligningen for det påfølgende inntektsår.

Etter dette mener jeg at Bergen kommune må bli å frifinne i begge saker for den av M. H. Kielland A/S nedlagte påstand. Etter den tvil saken etter min mening frembyr, antar jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Da jeg står alene med min mening former jeg ingen domsslutning.

Dommer Rognlien: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap og Alten: Likeså.

Sak nr. 1.

Av byrettens dom (byrettsdommer M. Coucheron):

Aksjeselskapet M. H. Kielland A/S, som driver handel, ble ved skatteligningen for skatteåret 1940-41 av Bergens ligningsmyndigheter ilagt skatt av inntekten i 1939, kr. 28 239,47, uten gjennomsnittsligning, M. H. Kielland A/S hadde i 1937 hatt en inntekt av kr. 69,40 og i 1938 et tap av kr. 134 356,47.

Etter en gjennomsnittsligning ville der altså ingen inntekt blitt til beskatning for skatteåret 1940-41. M. H. Kielland A/S mener å ha rett til å gjennomsnittslignes i medhold av byskattelovens §40 §41. - - -

Fra kommunens side hevdes det, at den foretatte ligning er berettiget, idet den av M. H. Kielland A/S drevne næring i realiteten gikk over til en ny innehaver - et nytt aksjeselskap med samme firmanavn - og det

Side:136

tidligere eksisterende aksjeselskap opphørte i 1939, så at gjennomsnittsligningen ifølge byskattelovens §45 skulle avbrytes.

M. H. Kielland A/S har drevet eksportforretning i tranbransjen. Det fremgår at selskapet hadde hatt et meget dårlig år i 1938 og satt igjen med et uforholdsmessig stort varelager, fordi man hadde kviet seg for å realisere til tapbringende priser. Og prisene var i første del av 1939 fremdeles synkende. Selskapets bankforbindelse, Bergens Privatbank, som hadde til gode over kr. 400 000 ville da stoppe kreditten. Et forsøk på å tegne ny preferanseaksjekapital mislykkedes. Derimot ble der etter forhandlinger mellom selskapet og banken truffet en overenskomst av 16. mai 1939 om - som det heter - «likvidasjon av det bestående selskap». «Likvidasjonen» skulle skje på den måte, at banken «overtar samtlige selskapets aktiva mot på den annen side å overta passiva på grunnlag av regnskap, som i disse dager overleveres banken». Den 13. mai 1939 ble fastslått som den dag, der skulle legges til grunn for oppgjøret mellom banken og selskapet. Banken var villig til å overlate selskapet kontormøblene, kontormaskiner og kontorrekvisiter mot en betaling av kr 3 000 og selskapet skulle beholde sine bøker og sitt arkiv.

Allerede på forhånd var der gått ut innkallelse til generalforsamling i M. H. Kielland A/S til behandling bl.a. av styrets forslag om nedsettelse av aksjekapitalen fra kr. 15 000 til 0 og om tegning av ny kapital, minimum kr. 60 000, maksimum kr. 100 000. Generalforsamling ble holdt den 19. mai 1939. Der møtte 6 av selskapets 22 aksjonærer tilsammen eiende 104 av de 150 aksjer i selskapet. Overenskomsten av 16. mai 1939 med Bergens Privatbank ble fremlagt og godkjent, det ble enstemmig besluttet å nedsette aksjekapitalen fra kr. 15 000 til 0, og videre ble styrets forslag om forhøyelse av aksjekapitalen ved tegning av nye aksjer å kr. 1 000 minst kr. 60 000, ikke over kr. 100 000 enstemmig vedtatt. Denne nye kapitalen forutsattes tegnet av eldre aksjeeiere eller fordringshavere, hvorfor offentlig aksjeinnbydelse ikke ville utgå. Det sittende styre ble anmodet om å fortsette inntil videre, til selskapets rekonstruksjon var gjennomført.

Den 19. juni 1939 ble der holdt en ekstraordinær generalforsamling, hvorunder det ble opplyst at den nye aksjekapital var fulltegnet med kr. 60 000. Det var de nye aksjonærer som møtte. Der ble samtidig vedtatt et par forandringer i selskapets vedtekter - nemlig for så vidt angår bestemmelsen om aksjekapitalens størrelse, som jo nå var blitt kr. 60 000 mot før kr. 15 000, og bestemmelsene om anvendelsen av driftsoverskuddet. Til styre ble valgt Jacob Kielland, som hadde vært styrets formann siden selskapets stiftelse i 1923 og hadde en i vedtektene fastsatt rett til å være styrets formann, og videre Gustav Aarnæs, som hadde vært medlem av styret siden 1931. Beslutningen om nedsettelse av aksjekapitalen fra kr. 15 000 til 0 ble bekjentgjort i «Norsk Lysingsblad» overensstemende med aksjelovens §85 annet ledd. Likeledes ble denne beslutning den 26. juli 1939 anmeldt til firmaregistret, liksom beslutningen om nytegning av en aksjekapital på kr. 60 000 som da ble oppgitt å være fullt innbetalt. Anmeldelse om, at beslutningen om nedsettelse av aksjekapitalen var gjennomført, fant sted den 26. august 1940.

Fra selskapets side hevdes det, at det som foregikk med M. H. Kielland A/S i 1939 var en nedskrivning av aksjekapitalen overensstemmende

Side:137

med aksjelovens §85 og en nytegning av aksjekapital overensstemmende med lovens §25. I samsvar med denne synsmåte har selskapet forholdt seg mod hensyn til den formelie fremgangsmåte. Fra kommunens side hevdes det derimot, at det, som foregikk, var en likvidasjon av det inntil da eksisterende aksjeselskap og stiftelse av et nytt med samme firmanavn.

Det som kommunen angir som hovedargumentet for sitt syn på saken er, at ifølge aksjelovens §83 medfører overdragelse av et aksjeselskaps formue som helhet uten videre selskapets oppløsning, og at en beslutning om sådan overdragelse derfor er ensbetydende med en beslutning om oppløsning. Kommunen henviser i denne forbindelse til Augdahl: «Aktieselskapet efter norsk rett» side 503. Kommunens betraktningsmåte kan imidlertid ikke erkjennes å være riktig, når det ikke er en oppløsning av selskapet, som er tilsiktet. Loven inneholder ikke noe holdepunkt for, at beslutningen om overdragelse av selskapsformuen skulle måtte betraktes som en beslutning om oppløsning også, hvis det er meningen å fortsette bedriften med nye driftsmidler anskaffet for vederlaget, som oppnåes ved formuesoverdragelsen, eller for nytegnet aksjekapital.

Det er enn videre klart, at utstedelse av nye aksjer ikke i og for seg medfører, at selskapet blir et annet - jfr. aksjelovens §24. Og heller ikke vil bortskrivning av en del av aksjekapitalen ved nedskrivning av en aksjegruppes pålydende til 0 ha til følge at selskapets identitet blir forrykket. Dette er anerkjent i rettspraksis. Aksjelovens §30 som sier at aksjene ikke må lyde på en lavere sum enn kr. 10, er ikke til hinder for, at de helt bortskrives. Der kan enn videre ikke være noe i veien for, at begge de nevnte operasjoner - nytegning av aksjekapital og bortskrivning av aksjekapital forenes, uten at selskapet derved blir et annet. Det er ikke riktig, at i det foreliggende tilfelle selskapets aksjekapital var 0 i tiden mellom de to generalforsamlinger av 19. mai og 19. juni 1939. Nedskrivningen av den tidligere aksjekapital til 0 ble først gjennomført - og kunne overensstemmende med aksjelovens §85 fjerde ledd først gjenomføres - på et så sent tidspunkt, at den nye aksjekapital da allerede forelå. Kommunen har derfor ikke rett i, at bestemmelsen i aksjelovens §20 om aksjekapitalens minste størrelse her er overtrådt.

Kommunen kan således ikke gis medhold i, at det vil støte an imot aksjelovens bestemmelser å anse selskapets identitet bevaret gjennom de forandringer, som ble foretatt i 1939. Og med hensyn til den formelle fremgangsmåte er det synspunkt helt gjennomført, at det er ett og samme selskap, som har foretatt en nedsettelse av aksjekapitalen og en nytegning av aksjekapital. Det gjenstår da bare spørsmålet om selskapet i det hele har undergått sådanne reelle forandringer - med hensyn til sammensetning, ledelse eller formål - at det av denne grunn ikke lenger skulle kunne ansees som det samme selskap.

Kommunen mener å kunne utlede av overenskomsten av 16. mai 1939 med Bergens Privatbank, at det var en likvidasjon som i realiteten var tilsiktet, idet den likefrem kaller seg en overenskomst «om likvidasjon av det bestående selskap» og inneholder bestemmelser om, hvorledes «likvidasjonen» skal foregå. På denne uttrykksmåte finner imidlertid retten etter omstendighetene ikke å kunne legge noen synderlig vekt. Fra bankens synspunkt sett kunne det være naturlig å anskue det, som skulle

138

skje, som en «likvidasjon» av mellomværendet mellom banken og selskapet innbefattende en «likvidasjon» av den selskapsmasse, hvorav banken ville kunne kreve dekning. Bestemmelsene i overenskomsten om selskapets arkiv og bøker og om overtagelse av kontormøbler m.v. synes på den annen side å vise at det ikke har vært partenes forutsetning, at selskapet skulle opphøre å eksistere. Når det står, at «selskapets bøker .... .... beholder det fremdeles ........» så synes særlig dette å henpeke på en fortsatt eksistens av det bestående selskap. Og Privatbankens bansjef har i en dokumentert skrivelse i anledning av saken uttalt, at når «banken tok dette offer på seg, var det vesentlig fordi man dengang mente det var av interesse for byens næringsliv, at firmaet ikke trådte i likvidasjon, men at man bevarte det gamle firma som traneksportør i Bergen».

Det er derimot dokumentert, at en av de eldre aksjonærer i M. H. Kielland A/S i klage til ligningsrådet over sin egen skatteligning for 1940-41 hevdet, at M. H. Kielland A/S ble likvidert i 1939. Denne aksjonær mente seg derfor berettiget til inntektsfradrag for det tap i næring, som var oppstått for ham, ved at hans aksjer var bortskrevet uten utlodning. Men heller ikke på denne uttalelse finner retten å kunne legge noen vekt. For hans egen skatteligning vil det være det samme, enten hans aksjer er blitt verdiløse ved en nedskrivning til 0 av den angjeldende aksjekapital i M. H. Kielland A/S eller ved selskapets likvidasjon. Og der er ikke grunn til å tro, at denne aksjonær, som ikke møtte personlig på generalforsamlingen den 19. mai 1939 og ikke deltok i nytegningen av aksjekapital dette år, er særlig vel underrettet om, hva der foregikk. Den som møtte for ham på generalforsamlingen den 19. mai, advokat Kr. Roll, forståes å ha hatt en oppfatning, som faller sammen med den, som selskapet hevder i denne sak.

Det er opplyst at M. H. Kielland A/S i 1923 ble stiftet for å overta den av Jacob Kielland under firmaet M. H. Kielland drevne eksportforretning i tranbransjen. Firmaet hadde hatt økonomiske vanskeligheter i de foregående år, og stiftelsen av aksjeselskapet var en rekonstruksjon, som i det hovedsakelige hadde karakteren av en økonomisk støtte til Jacob Kielland fra slekt og venner. Utenom disse var der bare 1 aksjonær som kan antas å være gått med av hensyn til sin forretningsforbindelse med firmaet. Jacob Kielland hadde en vedtektsmessig fastslått begunstiget stilling i aksjeselskapet. Han hadde rett til å være styrets formann med de i aksjelovens §44 og §45 fastsatte begrensninger. Han hadde forkjøpsrett til aksjene i tilfelle av salg. Og han hadde også en viss fortrinsrett med hensyn til utbyttet, idet han skulle ha 20 pst. tantième av overskuddet, etterat aksjonærene hadde fått 6 pst. utbytte, og det overskudd som ble igjen, etterat aksjonærene hadde fått 8 pst. utbytte, skulle for en halvpart godskrives Jacob Kielland til innløsning av aksjer i selskapet. Denne karakter av en økonomisk støtte for Jacob Kielland har selskapet bevaret gjennom tidene og fremdeles etter rekonstruksjonen i 1939. Jacob Kielland var hele tiden og forble til sin død i 1940 styrets formann med en vedtektsbestemt rett til å være dette. Ved vedtektsforandringen den 19. juni 1939 bortfalt visstnok hans fortrinsrett til en del av selskapets driftsoverskudd, idet det da bare ble bestemt at den årlige ordinære generalforsamling skulle fatte beslutning om

Side:139

anvendelse av overskuddet. Dette er imidlertid ikke en forandring av den art, at den kan være egnet til å bidra til å gi selskapet en ny karakter. Det har også vist seg, at da - etter Jacob Kiellands død - samtlige aksjer ble solgt til nye innehavere, så besluttet aksjonærene å la gevinsten med fradrag av 10 pst. utbytte gå til anskaffelse av en livrente til Jacob Kiellands enke.

Selskapets aksjekapital har vekslet en del gjennom tidene, idet den har vært gjenstand for nedskrivninger også før 1939, og preferansekapital har vært tegnet. Men det har hele tiden i det hovedsakelige vært Jacob Kiellands venner og pårørende og noen enkelte forretningsforbindelser som sto som aksjonærer. Heller ikke i denne henseende har selskapet skiftet karakter i 1939. Av de 8 aksjonærer som deltok i nytegningen av aksjekapital i 1939, var de 6 med tilsammen 57 av nytegningens 60 aksjer eldre aksjonærer. Dog var 1 av disse, som tegnet seg for 5 aksjer, ikke lenger aksjonær da nytegningen ble besluttet.

Selskapets formål og forretningens art og klientel har vært det samme før som etter rekonstruksjonen i 1939. Og likvidasjonen av den gamle formuesmasse, som banken overtok, ble gjennomført på en måte, som tilsiktet ikke å bryte kontinuiteten i selskapets drift. Varebeholdningen ble visstnok solgt en bloc til Johan C. Martens & Co. A/S, men de utestående fordringer ble innkrevet av M. H. Kielland A/S under bankens kontroll, liksom gjeldsforpliktelsene utenom gjelden til banken ble betalt gjennom selskapet. Og bodene, som banken etter overenskomsten overtok, men som ennå ikke er realisert, står selskapet fremdeles som eier av i grunnbøkene. Selskapets regnskap for året 1939 er kontinuerlig. At gevinst- og tapskonto er oppgjort særskilt for tiden fra 1. januar til 12. mai og tiden fra 13. mai til 31. desember er en nødvendig følge av overenskomsten med banken, hvoretter det blir banken, som kommer til å bære det inntil 12. mai 1939 oppståtte tap. Der er etter dette i selskapsforholdets innhold ikke noe, som tilsier å tilsidesette det, som de aksjerettslige former gir uttrykk for - nemlig at det er det samme M. H. Kielland A/S, som består etter som før rekonstruksjonen i 1939. Selskapet vil da fremdeles ha krav på å gjennomsnittslignes overensstemmende med byskattelovens §40 §41. Dets påstand vil derfor bli tatt til følge, idet der dog antas å være tilstrekkelig grunn til å oppheve saksomkostningene i medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Soelseth, lagdommer Erdal og sorenskriver Tønseth):

- - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Den ankende part har anført at det er en feil når byretten går ut fra at en oppløsning av selskapet ikke var tilsiktet. I den anledning bemerkes at det i overenskomsten med banken av 16. mai 1939 uttrykkelig anføres at overenskomsten inngåes i forbindelse med rekonstruksjonen av firmaet M. H. Kielland A/S og at generalforsamlingen den 19. mai 1939 anmodet styret om å fortsette inntil videre til selskapets rekonstruksjon var gjennomført. Videre bemerkes at generalforsamlingen den 19. juni 1939 vedtok forandring i selskapets vedtekter §2 og §5, mens vedtektene for øvrig ble uforandret. Man finner etter dette å måtte anse det godtgjort at det var seglskapets

Side:140 vedkommendes og bankens formening at der her kun var tale om en rekonstruksjon av det gamle selskap og ikke om stiftelse av et nytt selskap.

Man vil videre bemerke at av den nye aksjekapital kr. 60 000 er kr. 52 000 tegnet av eldre aksjonærer, kr. 3 000 av to fordringshavere og kr. 5 000 av en tidligere preferanseaksjonær, som imidlertid ikke lenger var aksjonær da nytegningen fant sted. Den alt overveiende del av aksjekapitalen er således tegnet av eldre aksjonærer og fordringshavere. Det synes under disse omstendigheter ikke helt naturlig å si at selskapet er gått over til ny innehaver. Videre skal man bemerke at det rekonstruerte selskap beholdt selskapets goodwill, tillike med kontorinventar, bøker og arkiv.

I anledning av at det i professor Augdahls betenkning er anført at de gamle leveransekontrakter var borte, skal man bemerke at det under saksforhandlingene ikke er opplyst noe om at banken har overtatt leveransekontrakter, eller at der i det hele forelå slike. Hvis så hadde vært tilfelle ville det sikkert ha vært opplyst av partene.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen forandring i byrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av sakens særlig tvilsomme beskaffenhet finnes saksomkostninger heller ikke å burde tilkjennes for lagmannsretten.

Rettens formann kommer til et annet resultat enn byretten og rettens flertall. Det springende punkt i saken er hvorvidt det gamle M. H. Kielland A/S, etter en objektiv bedømmelse er identisk med det selskap av samme navn som fortsatte etter generalforsamlingen den 19. juni 1939.

Det som var skjedd før denne generalforsamling var at M. H. Kielland A/S's samtlige eiendommer, løsøre og utestående fordringer ved overenskomst av 16. mai 1939 var overdraget til Bergens Privatbank, samtidig som banken overtok å betale helt ut alle fordringer på firmaet utenom sin egen, som banken nedskrev med et større tap for seg. Deretter ble der på generalforsamlingen den 19. mai 1939 besluttet å nedskrive kapitalen fra kr. 15 000 til 0 samtidig som der ble besluttet at kapitalen skulle være kr. 60 000, hvilket beløp så senere ble tegnet, dels av tidligere aksjonærer eller fordringshavere samt for 5 aksjers vedkommende av forsikringsselskapet Æolus som i tegningsøyeblikket hverken var aksjonær eller fordringshaver. Etter overenskomst med banken fikk motparten adgang til å overta kontorinventar og forskjellige kontorrekvisitter for kr. 3 000. For øvrig er det ikke i kontrakten nevnt noe som motparten skulle beholde unntagen bøker og arkiv, men det er på det rene at motparten også fikk beholde firmaets goodwill. Denne som formentlig vesentlig knytter seg til firmanavnet og muligens også til styreformann Jacob Kiellands person og som besto i en større adgang enn et annet firma til å komme i forbindelse med det gamle firmas kunder, antas like så litt som motpartens bøker og arkiv å ha kunnet ha noen økonomisk verdi for banken. Ordningen med banken hadde altså som resultat at samtlige økonomiske verdier som var omsettelige, gikk over til banken. Etter kontraktens ordlyd må heri også ansees innbefattet mulig løpende kontrakter. Banken påtok seg videre å betale all gjeld slik at motparten etter å ha fått ny kapital ikke hadde noen av de gamle driftsmidler å arbeide med under sitt nye virke. Motparten opptok derfor i virkeligheten en helt ny virksomhet, hvorunder firmaet hadde

Side:141

støtte i at det bar det gamle firmanavn og var ledet av Jacob Kielland. Dette i forbindelse med - hva man tillegger betydelig vekt i denne forbindelse - at den gamle aksjekapital, helt overensstemmende med selskapets virkelige økonomiske stilling, var nedskrevet til 0, må jeg anse som avgjørende for at motparten etter å ha skaffet den nye kapital reelt må ansees som en annen innehaver av selskapet enn det opprinnelige firma M. H. Kielland A/S. Derimot antar jeg ikke at det kan legges noen vekt på at den nye kapital ble tilveiebrakt som en hjelpeaksjon for Jacob Kielland av slekt, venner og forretningsforbindelser, fordi hjelpeaksjonen kunne effektueres også ved at der dannedes et nytt selskap med samme navn, slik at motivet for hjelpeaksjonen ikke kan bli avgjørende for spørsmålet om hvorvidt det nye selskap er identisk med det gamle. Når det videre anføres at forutsetningen for avtalen med banken var at der skulle foretas en rekonstruksjon av det gamle selskap og at banken som den anfører i sin skrivelse av 10. juni 1941, ville medvirke til at det gamle firma kunne bevares som traneksportør i Bergen, er nok det et moment som kan tale for motpartens standpunkt, men det antas ikke å kunne være avgjørende, når man ser på realiteten, av det som er foregått og som gir som resultat, at det gamle selskaps samtlige driftsmidler som hadde økonomisk verdi, liksom dets kreditorer var vekk, at den gamle kapital som følge av gjelden måtte settes til 0, og at motparten som besto av delvis andre aksjonærer enn før rekonstruksjonen og blant hvilke iallfall var en som ikke før hadde vært aksjonær eller fordringshaver, nå alene med tilknytning til det gamle firmanavn (og Jacob Kiellands person) drev handelsvirksomhet i tranbransjen. Med dette må den gamle virksomhet reelt være opphort og motparten - etter ervervelsen av den nye kapital på kr. 60 000 ansees som et nytt selskap i relasjon til byskattelovens §45. På dette resultat antas det ikke å kunne influere om det måtte forholde seg så at regnskapet før og etter ervervelsen av den nye kapital, må ansees å ha vært ført kontinuerlig, slik at det er upåkrevet å inngå på tvisten om hvorvidt så er tilfelle. - - -

Sak nr. 2.

Av byrettens dom (byrettsdommer G. Nissen):

Firmaet M. H. Kielland A/S i Bergen, som driver eksportforretning i tranbransjen er for inntektsåret 1940 (skatteåret 1941-42) lignet etter formue kr. 40 000 og inntekt kr. 27 450. Tilsammen utgjør skatt og alderstrygdavgift kr. 6 226. Ved inntektsansettelsen er gjennomsnittsligning ikke anvendt, idet kommunen mener at byskattelovens §45 annet ledd annet punktum om avbrytelse av gjennomsnittsligning i dette tilfelle kommer til anvendelse. Selskapet som hevder at denne ligning er feilaktig, idet gjennomsnittsligning skulle være anvendt, har brakt spørsmålet om ligningens lovlighet inn for retten. - - -

Kommunen har påberopt seg at der for hvert av årene 1939 og 1940 foreligger et selvstendig grunnlag for avbrytelse av gjennomsnittsligningen. Hvis det foreligger avbrudd et av disse år, medfører dette at gjennomsnittsligning ikke skal anvendes for 1940 og ligningen er da riktig. Det er på det rene at en gjennomsnittsligning vil føre til at der ikke blir noen skatter å betale for 1941-42.

Kommunen gjør gjeldende at den drevne næring både i 1939 og 1940 skiftet innehaver, idet det eksisterende aksjeselskap i hvert av årene

Side:142

opphørte, og et nytt aksjeselskap med samme firmanavn ble stiftet, slik at gjennomsnittsligning skal avbrytes ifølge byskattelovens §45.

Med hensyn til det som skjedde i 1939 så verserer der prosess om dette skal føre til avbrudd i gjennomsnittsligningen for inntektsåret 1939, skatteåret 1940-41. I prosessen foreligger dom av Gulating lagmannsrett, som den 6. februar 1942 i sak mellom de samme parter stadfestet dom av Bergen byrett, avsagt den 5. juli 1941, og som gikk ut på at inntektsligningen av firmaet for inntektsåret 1939 skatteåret 1940-41 kjennes ugyldig, fordi gjennomsnittsligning ikke er anvendt. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens ved at et av rettens medlemmer, lagmannen, stemte for at kommunen frifinnes, idet han ga kommunen medhold i at gjenomsnittsligningen skulle avbrytes i 1939. Lagmannsrettens dom er innbrakt for Høyesterett, som har stanset saken i påvente av dom i denne sak.

Med hensyn til saksfremstillingen finner retten om begivenhetene i 1939 og i det hele tatt det som ligger forut for året 1940 å kunne vise til fremstillingen i dommene i den forrige sak, idet man innskrenker seg til å nevne det som foreligger som nytt. Som det fremgår av disse saksfremstillinger, ble der mellom selskapet og Bergens Privatbank sluttet en overenskomst av 16. mai 1939, hvoretter banken skulle overta samtlige selskapets aktiva mot på den annen side å overta passiva, men således at banken var villig til å overlate selskapet kontormøbler, kontormaskiner og kontorrekvisita mot en betaling av kr. 3 000 og selskapet skulle beholde sin bøker og sitt arkiv. På generalforsamlingen av 19. mai s. å., hvor det møtte 6 av selskapets 22 aksjonærer som tilsammen eiet 104 av de 150 aksjer i selskapet ble det enstemmig fattet beslutning om godkjenning av overenskomsten med banken, og om at selskapets aksjekapital skulle nedsettes fra kr. 15 000 til kr. 0 og om at aksjekapitalen ved nytegning skulle forhøyes til minst kr. 60 000, maksimalt kr. 100 000 som forutsettes tegnet av eldre aksjonærer eller fordringshavere. Den 19. juni samme år holdtes ekstraordinær generalforsamling, hvori opplystes at den nye kapital var fulltegnet med kr. 60 000.

Det er to punkter av faktisk art, hvori kommunen hevder at det her foreligger nye opplysninger av betydning. Det første punkt gjelder selskapets regnskapsførsel før og etter 12. mai 1939, det tidspunkt som skulle legges til grunn for regnskapsoppgjøret mellom banken og selskapet. Det er opplyst og må ansees på det rene at selskapets kassajournal, som omfatter samtlige posteringer, er i 1939 ført fortløpende inntil 12. mai. Da foretas der avslutning og overførsel til ny hovedbok. Etter 13. mai påbegynnes ny kassajournal i ny bok, som har som første post den nye aksjekapital kr. 60 000. Denne nye kassajournal fores så fortløpende med overførsel til hovedbok, som også er ny fra 13. mai 1939. I den gamle kassajournal og hovedbok, er etter 13. mai 1939 ført de posteringer, som omfatter transaksjoner som i henhold til overenskomsten av 16. mai 1939 er foretatt for Bergens Privatbanks regning, (løpende leveringskontrakter). Det annet punkt er angående de løpende leveringskontrakter. Disse gikk over til banken. Da disse kontrakter skulle oppfylles, ble saken ordnet på den måten at samtlige leveranser ble skipet i selskapets navn. Alle skipningspapirer lød på firmaet som avskiper og likeledes de avregningsdokumenter som ble utstedt. Betalingen for disse varer

Side:143

gikk direkte inn til firmaet, som atter innbetalte dem til banken. Det samme var tilfelle med utestående fordringer. Til kontroll med dette hadde banken sittende en av sine folk, avdelingssjef Alf Nic. Pedersen, på firmaets kontor i et par måneder, 1 à 2 timer daglig, dog ikke hver dag.

Kommunen har gjort gjeldende at det ved disse nye opplysninger er godtgjort at der i 1939 fant sted et brudd i regnskapsførselen, idet selve likvidasjonen ble foretatt i de gamle bøker, mens alle posteringer vedkommende det nye selskap fant sted i de nye bøker. Bøkene gikk reelt over til banken, selv om de formelt ble beholdt på selskapets kontor og der ført under kontroll av bankens egen funksjonær. Da leveringskontraktene som nevnt gikk over til banken, var det således samtlige aktiva og passiva som overtokes av den, der ble gjort rent bord. Det som ved dette har funnet sted, er en overdragelse av formuen som helhet i medhold av aksjelovens §83. En beslutning etter denne paragraf forutsetter og medfører selskapets oppløsning. Med hensyn til fortolkningen av §83 viser kommunen foruten til uttalelser i litteratur til aksjelovens forarbeider, se Ot. prp. nr. 5 for 1910.

Retten har funnet spørsmålet om der i 1939 oppsto et nytt selskap tvilsomt, men er blitt stående ved den samme oppfatning som lagmannsrettens flertall og byretten, og man finner derfor å kunne henvise til disses begrunnelse, som man i det vesentlige tiltrer. Man er enig med kommunen i at hvis 5 samtlige av selskapets aktiva og passiva var blitt overdradd banken, så ville det være vanskelig å fastholde identiteten mellom det gamle selskap og det selskap som fortsatte næringen etter rekonstruksjonen. Til tross for kontraktens ordlyd er det imidlertid på det rene at et ikke uvesentlig aktivum, nemlig selskapets «goodwill» (foruten arkivet) ble beholdt av det gamle selskap, og det kan ikke være tvilsomt at hensikten har vært å bevare kontinuiteten i selskapets tilværelse. Dette i forbindelse med den kjensgjerning at bortskrivningen av aksjekapitalen ifølge aksjelovens regler ikke ville kunne tre i kraft før på et senere tidspunkt, og at den nye kapital da var tegnet og at tegningen skjedde for den alt overveiende del av de gamle aksjonærer og fordringshavere, må etter rettens mening være tilstrekkelig til å anse selskapets identitet bevart. En alminnelig ledetråd ved fortolkningen av byskattelovens §45 annet ledd synes etter rettens mening å burde være at en avbrytelse av gjennomsnittsligningen ikke bør finne sted uten hvor det er strengt nødvendig, se uttalelse forarbeidene Innst. O. VI side 59 og i høyesterettsdom Rt-1926-614. Ser man på spørsmålet under denne synsvinkel, må det etter rettens mening være avgjørende at der ikke her er noen nødvendighet for å anse selskapets rettslige eksistens avbrutt ved de forandringer som skjedde i 1939.

Retten går dernest over til spørsmålet om der foreligger avbrudd i 1940. Etter rekonstruksjonen i 1939 fortsatte selskapet sin virksomhet. Ved kontrakt av 5. juni 1939 var det blitt inngått overenskomst med tranfirmaet A/S Johan C. Martens & Co., slik at firmaet Kiellands tranhandel fikk karakteren av kommisjon for Martens, idet dette firma skaffet varer og overtok ansvaret for disses kvalitet, mens salgene gikk i Kiellands navn, og Kielland oppebar av Martens 5 pst. provisjon. Denne ordning ble etablert, fordi firmaet Kielland ikke hadde tilstrekkelig egenkapital til å kjøpe for egen regning og banken nektet ytterligere kreditt

Side:144

Kielland hadde dog anledning til også å kjøpe og selge for egen regning og etter krigsutbruddet utviklet det seg mer og mer i den retning, idet Martens hadde mer enn nok med å tilfredsstille sine egne kunders behov. Imidlertid avgikk selskapets leder, Jacob Kielland, ved døden 15. juni 1940. Etter at krigen var brutt ut her i landet, viste det seg umulig for firmaet å få solgt noe tran, idet all eksport stoppet opp. Firmaets økonomiske stilling var da ganske god, idet firmaet hadde tjent penger både i 1939 og 1940 til krigsutbruddet. Da selskapet sto uten bransjekyndig ledelse, oppsto den tanke å få solgt firmaet eller aksjene i dette. Etter forutgående forhandlinger ble der så 21. oktober s. å avsluttet kontrakt mellom selskapet og Einar Kielland hvorved denne kjøpte samtlige aktiva og passiva - samtlige firmaets rettigheter og forpliktelser av enhver art - med noen særlig oppregnede unntagelser. Grunnlaget for overdragelsen var at kjøperen overtok aktiva med fradrag av passiva til en samlet sum av netto kr. 51 500 som tilsvarer aksjekapitalen kr. 48 000, og reservefond kr. 3 500, og dessuten betalte for goodwill kr. 10 000. Den samlede kjøpesum ble således kr. 61 500 som skulle erlegges kontant ved overtagelsen den 15. oktober s. å. Det aktivum som ble unntatt fra salget og som derfor beholdtes av de gamle aksjonærer var en fordring på krigsforsikringen i anledning av selskapets brente varelagre på Nordnes, og på den annen side overtok selgeren ansvaret for skatten for inntektsåret 1939 og tidsrommet 1. januar 1940 til overtagelsen. Hver enkelt aksjonær ble stillet valget mellom å beholde sine aksjer eller å selge, men alle valgte å selge. Den 21. oktober s. å. ble holdt ekstraordinær generalforsamling i selskapet, hvor var representert 52 av de 60 aksjer. Kontrakten med Einar Kielland ble der enstemmig godkjent og det ble besluttet at den formue som etter dette eiedes av de gamle aksjonærer skulle forvaltes av det gamle styre inntil skattespørsmålet var avgjort av domstolene. Så snart man har full oversikt over skattenes størrelse blir det fornødne til dekning av disse å avsette og resten å fordele mellom de gamle aksjonærer eller å disponere overensstemmende med disses ønske. Det er på det rene at kontraktens ordning er gjennomført og at kjøperen således har overtatt aksjene etter å ha betalt kjøpesummen.

Kommunen har gjort gjeldende at det som her er foregått i realiteten ikke er aksjesalg, men en overdragelse av forretningen (næringen) til en ny innehaver ved at man til denne har overdradd praktisk talt alle selskapets aktiva og passiva, hvoretter resten av forretningsmidlene er likvidert. Det eneste naturlige er å anse den formuesmasse som ble overdradd til Einar Kielland som et nytt selskap, mens det gamle er trådt i likvidasjon. Det nye selskap har absolutt ingen tilknytning til det selskap som besto før, idet samtlige aksjer er gått over på helt nye hender.

Selskapet på sin side hevder at det reelt som formelt foreligger et aksjesalg. Hensikten var først å selge aksjene etter en viss kurs, men dette viste seg vanskelig å gjennomføre på grunn av usikkerheten ved å ansette de to nevnte poster, krigsforsikringsfordringen og skattebeløpet, hvorfor de ble holdt utenfor, og aksjenes kjøpesum fastsatt på grunnlag av de øvrige aktiva og passiva.

Retten finner det avgjørende for bedømmelsen av denne kontrakt at der ifølge den først og fremst er foregått et aksjesalg, idet samtlige

Side:145

selskapets aksjer er gått over til ny innehaver. At aksjesalget er foregått i selskapets navn, og at man har benyttet uttrykket «salg av forretningen» kan ikke forandre karakter av det. Bestemmelsen om at kjøperen, altså Einar Kielland, overtar aktiva og passiva med unntak av 2 særlig oppregnede poster, kan nok tilsynelatende gi det utseende av en formuesoverdragelse etter aksjelovens §83, men dette er også hare tilsynelatende. Det som disse bestemmelser i virkeligheten betyr er jo at alle aktiva og passiva med unntak av de to oppregnede fortsatt skal tilhøre selskapet, selv om aksjene skifter eier, men at de gamle aksjonærer skal få seg overdradd en viss del av selskapets formue, mot å overta en gjeldspost. At den anvendte fremgangsmåte og form er i mindre god overensstemmelse med aksjelovens formelle bestemmelse kan ikke gi hele arrangementet noen annen karakter enn aksjesalg, så meget mindre som der ikke i realiteten er gått no ens rett for nær. Selskapet må gis medhold i at kontraktens bestemmelser om aktiva og passiva er i første rekke en modus for å få fiksert størrelsen av kjøpesummen for aksjene, og de har ingen annen realitet. Selskapets kontinuitet er bevart, og en overgang av selskapets aksjer til en annen eier betyr ikke at næringen er gått over til en annen innehaver, idet innehaveren er det samme rettssubjekt som før, nemlig M. H. Kielland A/S. Retten viser til den av selskapet påberopte høyesterettsdom i Rt-1928-692 som man finner støtter det resultat man er kommet til.

Da man således finner at gjennomsnittsligning skulle vært anvendt, vil selskapets påstand om ligningens opphevelse bli tatt til følge. Saksomkostninger antas ikke å burde tilkjennes, da saken har vært så tvilsom at saksøkte har hatt fyldestgjørende grunn til å la det komme til sak.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Iversen og Jynge og sorenskriver Arctander):

- - - Lagmannsretten kommer til det samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig henholde seg til dens begrunnelse. Hva særlig angår den rekonstruksjon av firmaet M. H. Kielland A/S som fant sted i 1939 legger lagmannsretten ved avgjørelsen særlig vekt på at M. H. Kielland A/S ikke var noe alminnelig aksjeselskap, men at forretningen både før og etter rekonstruksjonen først og fremst skulle være Jacob Kiellands levevei, idet de øvrige aksjonærer hadde innskutt sin kapital for å hjelpe ham, ikke for å foreta noen kapitalanbringelse i egen interesse. At her foreligger en rekonstruksjon, bestyrkes også ved den omstendighet at overenskomsten med Bergens Privatbank ble vedtatt samtidig med utskrivning av ny aksjekapital. For så vidt kommunen påberoper seg aksjelovens §83, skal man bemerke at denne lovbestemmelse ganske visst synes å forutsette, at overdragelse av et aksjeselskaps formue som helhet medfører selskapets oppløsning, men at denne forutsetning ikke kan være bindende under de særlige forhold som foreligger i dette tilfelle. For øvrig medfulgte, som det fremgår av byrettens dom goodwillen ikke i overdragelsen. - - -

Side:146