Rt-1948-155

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-03-05
Publisert:	Rt-1948-155
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 56 B/1948
Parter:	1. Det Bergenske Dampskibsselskab, 2. Det Nordensfjeldske Dampskibsselskab, 3. A/S M. Steen, 4. A/S Slottsgaten 3-5 (høyesterettsadvokat Claus Wiig) mot Bergen Kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson).
Forfatter:	Rognlien, Eckhoff, Torstenson, Kruse-Jensen, Fougner
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §47, Bygningsloven (1896), LOV-1899-04-19-1-§20, Bygningsloven for Kristiania (1899) §11, §46, §48

Dommer Rognlien: Bergen skjønnskommisjon avsa 26. januar 1943 kjennelse med denne slutning:

«Den refusjon som Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab som eier av Slottsgaten nr. 1, A/S Slottsgaten nr. 3 og 5 (Hotel Transatlantic) som eier av Slottsgaten nr. 3 og 5, A/S M. Steen, som eier av Slottsgaten nr. 7 og 9 og Det Bergenske Dampskibsselskab som eier av Slottsgaten nr. 11 har å betale Bergen kommune i anledning av utvidelsen av Slottsgaten fastsettes til kr. 1 600 pr. løpende meter fasade for A/S Slottsgaten nr. 3 og 5 og A/S M. Steen for så vidt angår Slottsgaten nr. 9 dog ikke utover henholdsvis kr. 25 000 og kr. 10 000.»

Dessuten ble de nevnte grunneiere tilkjent erstatning for juridisk bistand.

Denne kjennelse ble av grunneierne, Det Nordensfjeldske Dampskibsselskab, A/S M. Steen, Det Bergenske Dampskibsselskab og A/S Slottsgaten nr. 3 og 5, påanket til Gulating lagmannsrett i medhold av den dagjeldende «lov» nr. 2 av 20. august 1942 som bestemte at anken skulle gå til lagmannsrett i stedet for til Høyesterett. Denne lov er i øvrig senere avløst av lov nr. 2 av 28. juli 1947.

Gulating lagmannsrett stadfestet ved dom av 3. mai 1945 skjønnskommisjonens kjennelse under opphevelse av saksomkostningene. Et medlem av retten dissenterte og stemte for opphevelse av skjønnskommisjonens kjennelse.

Grunneierne har påanket dommen til Høyesterett, idet de hevder at lagmannsretten har tatt feil, når den har fortolket bygningsloven av 22. januar 1924 nr. 2 §47 slik at ordene «det halve» ikke går tilbake på gatebredden, men på omkostningene ved ervervelsen av den hele gate inntil 20 meters bredde.

Det er opplyst at forskjellen mellom de to beregningsmåter utgjør kr. 107 414,25, idet refusjonsbeløpet etter skjønnskommisjonens kjennelse blir kr. 111 800 men etter de ankende parters forståelse bare kr. 4 385,76.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«At skjønnskommisjonens kjennelse oppheves og at de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Bergen kommune har lagt ned denne påstand:

«At lagmannsrettens dom stadfestes og at motparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten, og jeg henviser om saksforholdet til skjønnskommisjonens fremstilling.

Side:156

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som er gitt av skjønnskommisjonen og av lagmannsrettens flertall. Jeg skal bare tilføye:

Det må innrømmes at den omtvistede bestemmelse i bygningslovens §47 ikke er klar, og forarbeidene til loven synes ikke å gi større rettledning.

Derimot mener jeg at den foreliggende praksis, særlig ved Oslo skjønnskommisjon, og lovens forhistorie er av vesentlig betydning.

Det er på det rene at det gamle system hvoretter grunneierne skulle avgi grunn til gate utenfor sin tomt, ble forlatt ved den alminnelige bygningslov av 27. juli 1896. Det ble her bestemt at refusjon av kommunens utlegg til gateervervelse skulle skje ved et samlet oppgjør for eiendommene på begge sider av gaten innenfor vedkommende strekning. Var gaten bredere enn 12,5 meter skulle grunneierne normalt ikke refundere det hele beløp, men bare den del som svarte til en slik gatebredde. Også i dette tilfelle måtte lovens bestemmelser lede til et samlet oppgjør, slik at grunneierne på begge sider ved en gatebredde av f. eks. 25 meter samlet hadde å refundere 12,5/25 av de totale utgifter, jfr. Rt-1905-611 (som i øvrig gjaldt Kristianaloven av 26. mai 1899).

Den alminnelige bygningslov av 1896 hadde, likså litt som bygningsloven for Kristiania av 1899, noen regel som tok særlig sikte på det tilfelle at gaten bare var bebyggelig på den ene side. Men ved avgjørelse av Kristiania skjønnskommisjon, referert i Rt-1910-816, ble det fastslått at refusjonen også i dette tilfelle skulle skje på samme mate, slik at grunneierne refunderte det halve av hva en 20 meter bred gate ville koste, og ikke kommunens utlegg til ervervelse av en 10 meter bred strimmel nærmest deres egen eiendom, jfr. Rt-1918-II 22.

Denne praksis må antas å være lagt til grunn da den nye lov om bygningsvesenet av 22. juli 1924 nr. 2 ble forberedt. Loven har i hvert fall ikke opptatt den regel som hadde fått uttrykk i Bergensloven av 19. april 1899 §20 tredje ledd, og som i motsetning til Kristiania-loven av 26. mai 1899 §11 førte til en stedlig begrensning av refusjonsplikten, idet grunneierne ved ensidig bebyggelse skulle erstatte «den til deres eiendommer støtende halvpart av gategrunnen».

Oslo skjønnskommisjon har derfor holdt fast ved sin gamle oppgjørsmåte også etter loven av 1924 ( Rt-1933-64-65 og Stangs Norsk Bygningsrett 181 og 312-14).

Jeg finner ikke at denne praksis strider mot lovens ord. Og den forståelse av lovens bestemmelser som denne praksis bygger på, gir etter min mening best sammenheng mellom hovedregelen i §46 og tilleggsbestemmelsen i §47. Også bestemmelsen i §48 nr. 4 om refusjon for en kommunes utlegg til gateopparbeidelse tillegger jeg for så vidt en vis vekt.

I samsvar med de tidligere retter antar jeg etter dette at ordlyden av første punktum i den någjeldende bygningslovs §47 eller mer spesielt ordene «i motsatt fall det halve» ikke gir grunnlag for den forståelse av bestemmelsen at grunneiernes refusjonsplikt skulle

Side:157

gjelde kommunens utlegg til ervervelse av et belte av gategrunnen på inntil 10 meters bredde foran og langs med deres tilstøtende eiendommer.

Jeg finner at omkostningene bør oppheves, fordi de ankende hadde fyldestgjørende grunn til å få saken prøvet i Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende. Jeg nevner dog at for meg er det ikke nødvendig å undergi de divergerende Oslo- og Bergens-lover av 1899 en nærmere fortolkning. Avgjørende for meg er den nåværende alminnelige bygningslovs forgjenger av 1896 §13. Etter denne bestemmelse ble det økonomiske prinsipp for refusjonsberegning lagt til grunn, det vil si at eierne skulle refundere den samlede erstatning innenfor en gatebredde på 12,50 meter fordelt etter fasadelengden. For grunneiere som støtte til gaten på begge sider voldte loven ingen vanskeligheter. Hvis det bare var bebyggelse på en side, ble §13 anvendt, som nevnt av førstvoterende i høyesterettsdom referert i Rt-1918-II 22 flg.

Jeg antar da med førstvoterende at det samme prinsipp må legges til grunn for fortolkingen av bygningsloven av 1924 §46 §47. Når det gjelder §46 oppfatter jeg bestemmelsen så at grunneieren hvor gaten bare kan bebygges på en side plikter fullt ut å refundere for 8 meter bredde, men at denne refusjonsplikt ikke er begrenset til et felt liggende innenfor 8 meter regnet fra hans grunnlinje. 8 metergrensen er således fremdeles ingen stedlig begrensning for refusjonsplikten, men en økonomisk. Og på samme måte forstår jeg §47. Jeg antar således at uttrykket «det halve» refererer seg til kommunens utlegg til ervervelse innenfor 20 meterbeltet, ikke til de 10 meter av gatebredden som faktisk strekker seg utenfor den refusjonspliktiges grunn. Jeg er enig med førstvoterende i at dette resultat støttes av bestemmelsen i §48 4 som uttrykkelig gir samme regel for utgiftene til opparbeidelse av gaten.

Dommer Torstenson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen og Fougner: Likeså.

Av skjønskommisjonens kjennelse (lagmann A. E. Soelseth med domsmenn Th. Fjeldtvedt, Fredr. Arnesen, Nils Hovland og Alfred Westerlid):

Bergen kommune har påstevnet nærværende sak ved Bergen skjønnskommisjon mot A/S Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab som eier av Slottsgaten nr. 1, A/S Slottsgaten nr. 3 og 5 (A/S Hotel Transatlantic) som eier av Slottsgaten nr. 3 og 5, A/S M. Steen som eier av Slottsgaten nr. 7 og 9, og Det Bergenske Dampskibsselskab som eier av Slottgaten nr. 11 i anledning av kommunens krav etter bygningslovens §46, 4, jfr. 1 og 47 på refusjon for dets utlegg til utvidelse av Slottsgaten.

Side:158

Kommunen har beregnet refusjonen hos de saksøkte for sine utlegg til gateutvidelsen til kr. 2 253,65 pr. løpende meter fasade og har nedlagt påstand på at de saksøktes refusjonsplikt settes til nevnte beløp. Subsidiært har kommunen påstått refusjonspliktens størrelse fastsatt av skjonnskommisjonen.

De saksøkte har prinsipalt påstått at der ikke påhviler dem noen refusjonsplikt. Subsidiært har de påstått refusjonsplikten fastsatt av skjønnskommisjonen. De har videre påstått seg tilkjent erstatning for juridisk bistand.

Det er på det rene, at kommunen i henhold til bygningsloven har ekspropriert 2 eiendommer nemlig Slottsgaten 6 og 8 og ved frivillig kjøp ervervet 5 eiendommer nemlig Slottsgaten nr. 2, 4, 10 a, 10 b og 12, hvorav grunnen er utlagt til utvidelse av Slottsgaten, slik at gaten langs østre side har et fortau på 3 meters bredde, selve gatebredden er 12 meter og langs vestre side er en 2 meter bred refuge for gangtrafikk tilsammen en bredde på 17 meter som nå er opparbeidet. Videre er det på det rene, at resten av de ervervede arealer er utlagt til offentlig kai. Kommunens refusjonsberegning er basert på at de samlede utlegg med ervervelsen av de forannevnte eiendommer er fordelt mellom hva der er gate og kai i forhold til de 2 arealers størrelse, hvoretter det er utregnet hvor meget sakomkostningene blir pr. løpende meter av den på det til gate utlagte areal, og kommunens påstandsbeløp pr. løpende meter utgjør så halvparten av det således fremkomne beløp, idet Slottsgaten - iallfall på den strekning det her gjelder bare er bebygget på den ene side av gaten. - - -

De saksøktes innvending mot kommunens beregning nemlig at deres refusjonsplikt ikke omfatter mer enn omkostningene med ervervelse av grunnen lengere enn maksimum 10 meter fra den østre gatelinje med fradrag av den tidligere utlagte grunn er basert på bygningslovens §46 nr. 1 kfr. §47. Bygningslovens §46's bestemmelse i tilfelle av at der bare kan bebygges på den ene side går etter deres mening direkte ut på en stedlig begrensning for refusjonsplikten (inntil 8 meter). I bestemmelsen i §47: «Det kan bestemmes ved vedtekt, at grunneiernes plikt til å refundere kommunen dens utlegg til ervervelse av grunn til gate skal gjelde for en gatebredde inntil 20 meter, hvis gaten kan bebygges på begge sider, i motsatt fall (det vil si når gaten bare bebygges på den ene side) det halve», må etter deres oppfatning det understrekede referere seg til gatebredden, slik at det for så vidt er overensstemmelse mellom bestemmelsene i §46 og §47 i de tilfelle hvor gaten bare bebygges på den ene side.

Det er ikke omtvistet og i ethvert fall utvilsomt at refusjonsplikten bare etter §46 og §47 er basert på kommunens utlegg til gaten og ikke er begrenset til et visst areal utenfor huseierens grunn, hvor gaten kan bebygges på begge sider, og det ansees heller ikke synderlig tvilsomt, at de foran siterte ord «det halve» i §47 språklig sett refererer seg ikke til gatebredden men til utlegg slik at samme prinsipp for beregningen som ovenfor nevnt skal komme til anvendelse og at kommunens beregningsmåte stemmer med lydelsen av §47. Allerede dette må være helt avgjørende for dette tvistepunkts løsning, idet nærværende gate som værende over 15 meter kommer inn under bestemmelsen i §47. Da

Side:159

imidlertid fortolkningen av §46 har opptatt en vesentlig del av prosedyren finner man å burde tilføye at de saksøktes fortolkning av §46, 1 ikke kan ansees riktig.

Denne oppfatning stemmer visstnok med prinsippet i eldre lover, hvoretter det var eierne av de til gaten tilstøtende eiendommer som pliktet å bekoste gaten utenfor sine tomter. Men dette prinsipp ble forlatt ved den alminnelige bygningslov av 1896 som gikk over til det system, at grunneieren tilkom erstatning for utleggelsen av grunn mot å refundere kommunen full erstatning beregnet på den i loven nærmere angitte måte. Denne hovedregel ble opptatt i bygningsloven for Oslo av 1899, og det ble overensstemmende med den i Carlsens kommentar til den alminnelige bygningslov side 45 uttalte oppfatning fastslått i praksis, at bestemmelsen var å forstå slik at det grunneierne pliktet å erstatte ikke var omkostningene med kommunens ervervelse av gaten i en viss bredde men en refusjon av kommunens samlede utgifter forholdsmessig som i loven bestemt.

Ingen av disse lover hadde noen særbestemmelse for det tilfelle at gaten bare var bebyggelig på en side, men det må ansees fastslått ved en rekke avgjørelser av Oslo skjønnskommisjon at refusjonsplikten i så fall omfattet halvparten av utgiftene med hele gaten.

Derimot hadde Bergens-loven av 1899 hvis hovedbestemmelse, hvis gaten var bebyggelig på begge sider var tilsvarende den alminnelige bygningslov av 1898, en uttrykkelig bestemmelse i §20 tredje ledd sålydende: «Er der kun på den ene side af en gade, plads eller passage privat byggegrund - - - bliver refusionsbeløbet at udrede saaledes, at grundeieren erstattet kostendet af den til deres eiendomme stødende halvpart af gadegrunden». Først ved den alminnelige bygningslov av 1924 fikk man uttrykkelige lovbestemmelser i vår alminnelig bygningslovgivning for det tilfelle at gaten bare var bebyggelig på den ene side.

De saksøkte hevder, at Bergens-lovens bestemmelser i §20 tredje ledd er å fortolke på den måte som av dem hevdet, og at dette støtter deres fortolkning av den tilsvarende bestemmelse i den nye bygningsloven av 1924.

Den lovkomité som forberedte den nye bygningslov hadde et forslag til lov som var overensstemmende med de prinsipper som gjaldt for den alminnelige bygningslov av 1896, men departementet endret dette i sitt forslag og fulgte de prinsipper som var knesatt ved nevnte bygningslov. Departementet må formodes å ha kjent til bygningsloven for Bergen, hvis bestemmelser for så vidt angår refusjoner når gaten bare er behyggelig på den ene side, departementet i sin tid hadde uttalt betenkeligheter ved og bare akseptert fordi der forelå forslag herom fra de lokale myndigheter. Men departementet må også formodes å være bekjent med Oslo skjønnskommisjons praksis med hensyn til forholdet når gaten bare var bebyggelig på den ene side. Når intet annet er uttalt i forarbeidene er det derfor naturligst å anta, spesielt på bakgrunn av at loven under bearbeidelsen undergikk en prinsipiell endring på dette punkt at departementet ville ha gitt uttrykk for det i motivene, hvis det skulle gjelde to prinsipper for refusjonene ettersom enten gaten var bebyggelig på begge sider eller bare på den ene side. Allerede dette taler avgjørende mot den antagelse at bestemmelsen i §46, hvor gaten alene kan bebygges

Side:160

på den ene side skal være basert på et annet prinsipp enn, hvor den er bebyggelig på begge sider, hvortil kommer at hvis så var tilfelle, ville det være nærmest uforklarlig, at man skulle gå over til samme prinsipp som hvor gaten er bebyggelig på begge sider, når gateutvidelsen blir over 15 meter, hvilket ville gjøre loven helt holdningsløs. Man må derfor anta at prinsippene for refusjonen etter §46 nr. 1 er det samme enten gaten er bebyggelig på en eller begge sider, og at det skyldes den omstendighet, at man ved opparbeidelsen av gaten til ordinær bredde har villet pålegge refusjonsplikt i noe større utstrekning enn halvparten av utleggene at bestemmelsene har fått en annen redaksjon enn i §47. Formodningen er også så meget mer mot den av de saksøkte hevdede oppfatning, som det er lovens uttalte mening, at kommunen skal ha hele sitt utlegg refundert, hvor gaten er bebyggelig på begge sider, og at det derfor er lite rimelig, at grunneierne, hvor der bare kan bebygges på en side, skulle oppnå en gunstigere stilling til kommunens direkte skade, fordi kommunen i dette tilfelle selv må bære resten av omkostningene ved grunnervervelsen. Det er derfor en naturlig synsmåte, som også sees anvendt i Oslo skjønnskommisjons kjennelse Rt-1910-816, at grunneieren prinsippmessig må komme i samme stilling enten gaten er bebyggelig bare på en side eller på begge sider, dog med den av loven positivt fastsatte endring at han må refundere litt mer enn halvparten av utleggene.

Når det videre i denne forbindelse er uttalt at når reguleringen er basert på Bergens-loven, må kommunen også holde seg til den dagjeldende Bergens-lovs refusjonsbestemmelser, bemerkes at det i denne forbindelse er påkrevd å inngå på om Bergens-lovens refusjonsbestemmelser hvor gaten bare er bebyggelig på den ene side er å fortolke som av de saksøkte hevdet. Avgjørende mot de saksøktes innvending på dette punkt er det nemlig i alle tilfelle, at en endring i bygningsloven ikke behøver å nødvendiggjøre endring av reguleringen, og at man er berettiget til å benytte de bestemmelser om refusjon som foreligger på det tidspunkt reguleringen blir gjennomført. Det bemerkes videre, at det etter bygningslovens §46, 4 for avgjørelsen av refusjonsplikten og dens omfang er uten betydning om grunneieren før har hatt utlegg til anlegg av Slottsgaten, noe hvorom der for øvrig ikke foreligger noen opplysninger i denne sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Olaf Erdal og Karl Iversen og byrettsdommer G. Nissen):

- - - Anken gjelder spørsmålet om beregningen av refusjonsplikten, og jeg er i dette spørsmål kommet til samme resultat som skjønnskommisjonen og tiltrer også i det vesentlige dens begrunnelse. Det må visstnok innrømmes at bestemmelsen i bygningslovens §47 første punktum ikke er helt klar for så vidt det her omhandlede spørsmål angår, men jeg antar for min del, som skjønnskommisjonen at uttrykket «d e t h a l v e» refererer til kommisjonens «u t l e g g» til ervervelse av grunnen og ikke til gatebredden. Jeg legger i så henseende avgjørende vekt på, at det ikke kan sees å være noen rimelig grunn til at loven skulle ville innføre et annet prinsipp for beregningen av refusjonen hvor gaten bare er bebyggelig på den ene side, enn når den er bebyggelig på begge

Side:161

sider. At grunneierne, når gaten er bebyggelig på begge sider, skal betale en forholdsmessig andel av det hele gategrunnen har kostet kommunen er, så vidt skjønnes, på det rene mellom partene. Jeg finner som motparten, at bestemmelsen i bygningslovens §48 fjerde ledd om, at grunneierens forpliktelse i tilfelle det med vedtekt er bestemt at grunneieren skal refundere kommunen dens utlegg til opparbeidelse av gaten, ikke går videre enn til å erstatte halvparten av disse utgifter, støtter det resultat som skjønnskommisjonen er kommet til. Der synes ikke å være noen grunn til å oppstille noen annen regel for refusjon av utgifter til opparbeidelse av gate enn for refusjon av utgiftene til ervervelse av gategrunn. De ankende parter gjør gjeldende, at etter bygningslovens §46 pkt. 1 er regelen den, at når gaten bare er bebyggelig på en side, skal grunneieren refundere h e l e utlegget med anlegg av en 8 meter bred gate. Når så §47 åpner adgang for kommunen til ved vedtekt å bestemme «at grunneierens plikt til å refundere kommunen dens utlegg til ervervelse av grunn til gate skal gjelde for en gatebredde av inntil 20 meter, hvis gaten kan bebygges på begge sider, i motsatt fall det halve», er det - anføres det - all grunn til å gå ut fra, at meningen er den, at like så vel som 15 meter grensen i §46 kan utvides til 20 meter, kan 8 meter grensen utvides til 10 meter. Det har - hevdes det videre - i høy grad formodningen mot seg, at lovens regel skulle være den, at der for tilfelle bebyggelighet bare på en side av gaten ifølge §46 gjelder en begrensning til h e l e u t g i f t e n med å gjøre gaten 8 meter bred, mens der ifølge §47 skulle gjelde en begrensning til halvparten av utgiftene med å gjøre gaten 20 meter bred.

Hertil er å bemerke, at det ikke kan finnes godtgjort, at de ankende parters tolkning av §46 pkt. 1 er riktig, og den gir følgelig ingen veiledning med hensyn til tolkningen av §47. Jeg henviser i denne forbindelse til Emil Stangs bok Norsk Bygningsrett 181, hvor det under henvisning til en del kjennelser av Oslo skjønnskommisjon anføres, at den del som faller på grunneierne skal beregnes av de samlede utgifter til ervervelse av hele gategrunnen.

De ankende parter har påberopt seg en høyesterettskjennelse av 4. juni 1940 i sak Kristine Nygaard m. fl. mot Sandnes kommune i hvilken Høyesterett, som det synes, har tolket bygningslovens §47 på samme måte som de ankende parter her i saken. Jeg finner for min del ikke å kunne legge noen avgjørende vekt på denne kjennelse. Den gjaldt, som det vil sees, spørsmål om skjønnskommisjonens medlemmer var inhabile i saken. Et medlem av skjønnskommisjonen ble påstått inhabil bl.a. fordi han etter ekspropriasjonen ville bli refusjonspliktig. Kommunen påsto imidlertid selv at det ikke forelå refusjonsplikt og spørsmålet om refusjonsplikt eller refusjonspliktens omfang har derfor ikke vært drøftet for Høyesterett, som i den forbindelse spørsmålet forelå formentlig uten nærmere undersøkelse har gått ut fra, at kommunens standpunkt var riktig, og således ikke egentlig avgjort spørsmålet. Jeg vil endelig bemerke, at jeg ikke kan finne at Oslo-vedtektene, som også er påberopt av de ankende parter, inneholder noe avgjørende bevis for riktigheten av de ankende parters standpunkt, eller at Arbeidsdepartementet som har stadfestet vedtektene har ment at ordene «det halve» i §47 går tilbake på gatebredden 20 meter, og at loven derfor må leses som om der sto i

Side:162

motsatt fall 10 meter. Hvis det var så at loven skulle leses som om der sto «10 meter» i stedet for «det halve» skjønner jeg egentlig ikke hvorfor loven ikke likefrem har sagt det, og benyttet uttrykket «10 meter» i stedet for «det halve».

Jeg stemmer etter det anførte for stadfestelse av skjønnskommisjonens kjennelse. - - -

Annenvoterende, lagdommer Iversen: Jeg er komet til et annet resultat enn førstevoterende. - - -

Tredjevoterende, byrettsdommer Nissen. Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende lagdommer Erdal.