Rt-1948-258
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-03-18 |
| Publisert: | Rt-1948-258 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 88/1948 |
| Parter: | Johan Hagenes (høyesterettsadvokat Roald Angell) mot fru Inga Hagenes (høyesterettsadvokat Alf Haaland). |
| Forfatter: | Bahr, Fougner, Schei, Alten, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §19, Skjønnsprosessloven (1917) §62, Tvistemålsloven (1915) §380, Prisloven (1947) §16, Prisloven (1947) |
Under odelstakst ved Salten herredsrett over eiendommene Haganes, g.nr. 58 b.nr. 1 av skyld mark 1,71 og Treteng g.nr. 58 b.nr. 8 av skyld mark 0,85, begge i Fauske, avsa retten den 28. august 1943 kjennelse med slik slutning:
«Skjønnsmennene skal verdsette eiendommen etter gangbar pris i egnen ubundet av Prisdirektoratets kunngjøring av 8. oktober 1940 og prisnenmdas takst av 2. juni 1942.»
Ved odelstaksten, som ble avgitt samme dag, ble verdien av Hagenes satt til 16800 kroner, hvorav for skogen 2000 kroner, og verdien av Treteng til 13 500 kroner, hvorav for skogen 1000 kroner. I
Side:259
skjønnsgrunnene uttalte skjønnsmennene bl.a. at «prisene for 9. april 1940 var lagt til grunn».
Odelsløseren, Johan Hagenes, forlangte overtakst, og under denne ble det den 22. oktober 1943 avsagt kjennelse med slik slutning:
«Skjønnsmennene er ved verdsettelsen ikke bundet av Prisdirektoratets kunngjøring av 8. oktober 1940 og av prisnemndens takst av 2. juni 1942.»
Samme dag ble det avgitt overtakst, hvorved eiendommene ble satt til samme verdi som ved undertaksten. Skjønnsmennene erklærte at prisnivået for faste eiendommer i tidsrommet 1. januar til 8. april 1940 var lagt til grunn ved verdsettelsen.
Johan Hagenes har påanket overskjønnsrettens kjennelse av 22. oktober 1943 og odelsovertaksten til Høyesterett for å få taksten opphevet på grunn av uriktig rettsanvendelse.
For b.nr. 1, Hagenes, gjør den ankende part gjeldende at prisnemnda den 2. juni 1942 har satt eiendommen til en verdi av 10 000 kroner, og at det er i strid med den generelle bestemmelse i prisforskriftenes §1 når overskjønnsretten har funnet at den ikke er bundet av denne ansettelse hva angår verdsettelsen av eiendommen oppad. For b.nr. 8, Treteng, anfører han at det ble holdt skiftetakst over eiendommen i 1939, og at verdien da ble satt til 8400 kroner. Etter den tid er det på eiendommen bygd et lite våningshus til en anslagsvis kostpris av 1000 à 1500 kroner. Det antas uriktig og i strid med den spesielle bestemmelse i prisforskriftene av 8. oktober 1940 §2 når overskjønnsretten har funnet at den ikke var bundet av denne bestemmelse hva angår verdsettingen av eiendommen oppad.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«I. Overskjønnet oppheves.
II. Ved nytt overskjønn verdsettes gnr. 58, bnr. 1 etter prisene på faste eiendommer i tidsrommet 1. januar 1940-8. april 1940 og således at eiendommen ikke verdsettes høyere enn prisnemndas takst kr. 10 000.
III Ved nytt overskjønn verdsettes gnr. 58, bnr. 8 etter prisene på faste eiendommer i tidsrommet 1. januar 1940-8. april 1940, dog således at eiendommen ikke verdsettes høyere enn skiftetaksten av 5. september 1939 kr. 8400 + den verdiforøkelse for eiendommen, som bygget av våningshuset representerer.
IV. Inga Hagenes tilpliktes å betale Johan Hagenes sakens omkostninger for underskjønn, overskjønn og Høyesterett.»
Ankemotparten, odelsgodsets besitter, fru Inga Hagenes, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om at anken forkastes og overskjønnet stadfestes, at hennes oppnevnte prosessfulmektig, høyesterettsadvokat Alf Haaland, blir tilkjent salær av statskassen, og at det offentlige og fru Inga Hagenes tilkjennes saksomkostninger hos Johan Hagenes som om saken ikke hadde vært benefisert.
Side:260
Saken er overført til skriftlig behandling i henhold til tvistemålslovens §380. Et bevisopptak som er foretatt ved Salten herredsrett til bruk for ankesaken, er uten betydning for de rettsspørsmål anken gjelder.
Høyesterett finner at de innvendinger den ankende part gjør gjeldende mot overskjønnsrettens kjennelse av 22. oktober 1943 og odelsovertaksten, ikke kan føre frem.
Det bemerkes først at de spørsmål om anvendelsen av prisforskriftene ved odelstakst som foreligger i denne sak, må avgjøres på grunnlag av de tidligere prisforskrifter for faste eiendommer Prisdirektoratets kunngjøring av 8. oktober 1940 - som gjaldt da den påankede odelsovertakst ble holdt. De nye bestemmelser i mellombels lov av 30. juni 1947 om prisregulering m.v. og kgl. res. av 19. desember 1947 om prisbestemmelser for faste eiendommer (som har avløst forskriftene av 8. oktober 1940), jfr. særlig lovens §16 annet ledd og resolusjonens §25, får således ingen betydning i dette tilfelle.
Spørsmålet om hvilken betydning prisforskriftene for faste eiendommer av 8. oktober 1940 skulle tillegges ved odelstakst, ble drøftet under stemmegivningen i høyesterettssak: Arnfinn Haave mot Ambros O. Haave, som ble pådømt 20. august 1947. Førstvoterende, som de øvrige voterende sluttet seg til, uttalte bl.a.:
«Odelstaksten skal etter odelslovens §19, jfr. skjønnslovens §62, fastsette eiendommens verdi etter gangbar pris i egnen på den tid taksten holdes. Hva skjønnsretten skal anse for gangbar pris avhenger av de salg av faste eiendommer som faktisk foregår på lovlig måte, og følgelig, så lenge prisen fastsettes av offentlige prisnemnder, av det prisnivå som disse myndigheters avgjørelser betinger. Prisforskriftene av 8. oktober 1940 får således bare indirekte betydning for odelstakster.»
Overskjønnsretten har således ikke lagt noen uriktig rettsoppfatning til grunn når den har funnet at skjønnsmennene ikke var bundet av prisforskriftene av 8. oktober 1940, dvs. at disse forskrifter ikke fikk direkte anvendelse ved odelstakster.
Høyesterett er videre enig med overskjønnsretten i at skjønnsmennene heller ikke kunne være bundet av prisnemndtaksten av 2. juni 1942 over eiendommen Hagenes. Selv om odelsgodset på forhånd har vært taksert av prisnemnda, skal skjønnsmennene foreta en selvstendig verdsettelse av eiendommen i samsvar med reglene i odelslovens §19 og skjønnslovens §62 og fastsette takstsummen etter sin egen overbevisning om hva som er full verdi etter gangbar pris i egnen.
Av det som er sagt i Haave-dommen om betydningen av prisforskriftene av 8. oktober 1940 ved odelstakster i sin alminnelighet, følger at heller ikke den spesielle bestemmelse i forskriftenes §2 kunne få anvendelse i disse tilfelle. Når den ankende part hevder at skjønnsmennene på grunn av denne bestemmelse ikke hadde adgang til å sette verdien av eiendommen Treteng høyere enn skiftetaksten av 1939 med tillegg av senere påkostninger, kan han således ikke få medhold. Under disse omstendigheter er det ikke nødvendig å gå inn
Side:261
på spørsmålet om det kan sies at eiendommen Treteng i prisforskriftenes forstand ble «omsatt» da den ble overtatt i henhold til skiftetaksten.
Etter sakens stilling finnes det heller ikke nødvendig å gå inn på skjønnsmennenes uttalelse i skjønnsgrunnene om at prisnivået for faste eiendommer i tidsrommet 1. januar til 8. april 1940 er lagt til grunn for verdsettelsen.
Da den ankende part ikke har fått medhold, må han betale sakens omkostninger ved Høyesterett.
Dom:
Odelsovertaksten med den påankede kjennelse stadfestes.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høyesterett betaler Johan Hagenes 600 - seks hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Salæret til den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Alf Haaland, fastsettes til 600 - seks hundre - kroner.