Rt-1948-283
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-03-20 |
| Publisert: | Rt-1948-283 |
| Stikkord: | Erverv av odel, Jfr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 90/1948 |
| Parter: | Theodor Borlaug (høyesterettsadvokat Johs. Schrøder) mot Eirik J. Borlaug (overrettssakfører Trygve Norman - til prøve). |
| Forfatter: | Berger, Thrap, Holmboe, Berg, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | LOV-1917-07-01-1-§74, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71, §74 |
Dommer Berger: I odelssak Erik J. Borlaug mot Theodor Borlaug avsa Ytre Sogn herredsrett den 24. juni 1943 dom med sådan domsslutning:
«Theodor I. Borlaug dømmes til å utstede skjøte til Erik J. Borlaug på eiendommene gnr. 58, bnr. 4 og 6 av skyldmark 0,54 og 0,16 i Leikanger, og til å fravike og ryddiggjøre nevnte eiendommer innen første faredag, 14. april 1944, mot erleggelse av løsningssummen ved overtakst av 17. november 1942 kr. 9 300 overensstemmende med reglene i skjønnslovens §71 første ledd, jfr. samme lovs §66.
Partene bærer hver sine sakskostnader.»
Theodor Borlaug påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 20. november 1943 stadfestet herredsrettens dom under opphevelse av saksomkostninger.
Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en dommer stemte for frifinnelse av Theodor Borlaug.
Theodor Borlaug har påanket dommen til Høyesterett, og har nedlagt sådan påstand: at den ankende part frifinnes for ankemotpartens krav om odelsløsning av eiendommene gr.nr. 58 br.nr. 4 og 6 i Leikanger, at den ankende part Theodor Borlaug tilkjennes omkostninger for alle retter hos ankemotparten Erik J. Borlaug.
Motparten har nedlagt sådan påstand:
1) Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fristen for fravikelsen fastsettes til 14. april 1948, og Erik J. Borlaug tilkjennes saksomkostninger hos Theodor Borlaug for herredsretten og lagmannsretten.
2) Erik J. Borlaug tilkjennes saksomkostninger hos Theodor Borlaug for Høyesterett.
Sakens sammenheng fremgår av de underordnede retters domsgrunner.
Side:284
For Høyesterett er fremlagt bevisopptagelse ved Oslo byrett 17. november 1946, hvorunder er avhørt Leif Grimsvang som var dommerfullmektig og kst. sorenskriver i Ytre Sogn da odelstaksten ble fremmet og hevet i august 1942. Videre er fremlagt bevisopptagelse ved Ytre Sogn herredsrett fra 1946-1947, hvorunder er avhørt 7 vitner og begge sakens parter. Dessuten er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å referere.
Anken begrunnes med at lagmannsretten har tatt feil når den har gitt Erik J. Borlaug rett til å erverve bnr. 4 og 6 av gården Borlaug etter at motparten tidligere hadde frafalt et søksmål på bnr. 13, og når retten har gitt motparten anledning til å løse to av de tre bruksnummer, hvorav eiendommen består.
For Høyesterett er det fra motpartens side også gjort gjeldende at Erik Borlaug ikke hadde odelsrett til bnr. 13 fordi den angivelige odelserverver Ingebrigt Langeteig ikke satt med eiendommen med full eiendomsrett. Den som hadde solgt eiendommen til ham, Erik Iversen, hadde nemlig forbeholdt seg rett til å ta igjen noe dersom det ble til at han ble boende i Feios. Jeg kan ikke anta at dette forbehold ved salget har noen betydning for spørsmålet om Ingebrigt Langeteig satt med eiendommen med full eiendomsrett. Forbeholdet var temmelig ubestemt, men jeg behøver ikke å ta standpunkt til om det virkelig var ment som en heftelse på eiendommen. Erik Iversens rett gjaldt i alle fall bare en del av eiendommen, mens Ingebrigt Langeteig for øvrig hadde full eiendomsrett til og full rett til å bruke den, og jeg kan da ikke se annet enn at han må ha odlet den, eventuelt med påhefte av Erik Iversens rett.
Hovedspørsmålet i saken er om odelsløseren kan løse 2 av de 3 bruksnummer, eller om eiendommen skal sees som en samlet eiendom og om han har forspilt sin odelsrett ved å ha frafalt en odelssak om en del av eiendommen. Etter min mening er det i dette tilfelle klart at eiendommen må sees som et samlet hele. Den består av stykker som ligger sammen som en naturlig enhet, og den har i mer enn 20 år vært brukt som en enhet av odelserververen Ingebrigt Langeteig. Jeg kan da ikke finne at det har betydning at Ingebrigt Langeteig har kjøpt sammen eiendommen i forskjellige parseller. Det er en enhet vi her har for oss uten hensyn til at den består av flere bruksnummer, og uten hensyn til at disse ikke er sammenhengende i matrikkelen.
Jeg anser det for fastslått både i teori og praksis at når en eiendom skal tas på odel, har odelsløseren både rett og plikt til å ta hele eiendommen. Han kan ikke stykke opp odelsgodset eller odelsløsningen. Dette mener jeg må gjelde uansett om eiendommen består av flere bruksnummer. Spørsmålet blir da om Erik Johannessen har tapt odelsretten overensstemmende med skjønnslovens §74 derved at han først reiste odelssøksmål om bnr. 13 og så frafalt dette under taksten. Jeg antar at han derved har mistet odelsretten. Han får selv sørge for, når han reiser odelssøksmål, at betegnelsen av eiendommen blir riktig, og jeg kan ikke se annet enn at en lettvint undersøkelse, for eksempel hos lensmannen, ville gitt ham beskjed
Side:285
om hva eiendommen besto av. Han har uten videre frafalt den første odelssak da det viste seg at den betegnelse han har gitt eiendommen ikke var riktig, og konsekvensen av denne frafallelse antas etter skjønnslovens §74 å måtte bli at han ikke nå kan reise odelssak om bnr. 4 og 6, fordi besitteren ikke er pliktig til å motta flere odelssøksmål fra samme mann om samme eiendom. Han kan nemlig ikke med sin forsømmelse oppnå en adgang som han før ikke hadde til å søke bnr. 4 og 6 på odel. Han har altså selv ved sin egen fremgangsmåte forspilt odelsretten til bnr. 13, og kan derfor ikke gjennomføre odelsløsningen av den samlede eiendom.
Etter dette må derfor Theodor Borlaug frifinnes.
Etter sakens tvilsomhet finner jeg at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Theodor Borlaug frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Berg og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver R. K. Grønstad med domsmenn Harald Tjønn, Lars E. Helleland og Ivar I. Fedje):
Den 4. juli 1942 begjærte saksøkeren Erik J. Borlaug odelstakst over eiendommen Askelund, gnr. 58, bnr. 13, av skyldmark 0,42 i Leikanger herred. Ved odelstaksten den 6. august 5. å. begjærte saksøkeren skjønnet hevet da han mente at han ikke hadde odelsrett til gnr. 58, bnr. 13 i Leikanger. Den 3. september 1942 begjærte saksøkeren på ny odelstakst, denne gang over eiendommene Borlaug Ytre og Askelund, gnr. 58, bnr. 4, 6 og 13 av skyldmark henholdsvis 0,54, 0,16 og 0,42 i Leikanger herred. Odelstaksten ble avhjemlet den 28. september 1942 og odelsovertakst avholdt 17. november s. å. over de sistnevnte eiendommer. - - -
Det er på det rene i saken at saksøkeren er bedre odelsberettiget enn saksøkte og at odelssøksmålet er rettidig anlagt og fremmet. Retten anser det derfor hensiktsmessig å behandle de innsigelser saksøkte har fremsatt, enkeltvis.
Saksøkeren har under saksforberedelsen latt eiendommen Askelund gnr. 58, bnr. 13 av skyldmark 0,42 utgå av sin påstand, hvorfor saken nå bare gjelder eiendommene Borlaug Ytre gnr. 58, bnr. 4 og 6 av skyldmark henholdsvis 0,54 og 0,16 i Leikanger. - - -
Ad 4: Suksessive søksmål.
Retten bygger på at bnr. 4, 6 og 13 var forenet til et bruk for de ble solgt av Ingebrigt Langeteig ved skjøte av 5. mai 1939, på hvilket tidspunkt de for øvrig hadde vært drevet som et bruk i odelshevdstid. Retten finner derfor at saksøkte i og for seg skulle være berettiget til å forlange samlet odelsløsning av disse bruksnummere.
Videre er det på det rene at saksøkeren etter begjæring av 4. juli 1942 fikk igangsatt odelstakst over bnr. 13. Takstforretning ble holdt den
Side:286
6. august 1942, men skjønnet ble hevet med den begrunnelse at begge parter hadde begjært skjønnet hevet, i det at saksøkeren hadde forlangt skjønn over feil bruksnummer. Takstforretningen er med begge parters samtykke blitt opplest under hovedforhandlingen, og det fremgår av rettsboken at saksøkeren hadde begjært skjønn over et bruk han trodde han ikke hadde odelsrett til, nemlig gnr. 58, bnr. 13 mens han har rett til gnr. 58, bnr. 4. Saksøkeren begjærte derfor ved avhjemlingen skjønnet hevet, og saksøkte hadde ikke noe å innvende hertil. Retten har vært i sterk tvil om den her behandlede innvending medfører at saksøkeren har tapt sin odelsrett eller sin løsningsrett. I favør av saksøkte må en legge atskillig vekt på at saksøkeren ved den første, hevede takst har begjært skjønn bare over en del av den som en enhet drevne eiendom. At han forlangte skjønn over bnr. 13 Istedenfor over bnr. 4 finner en ikke å kunne legge synderlig vekt på da han formentlig om han ikke angivelig var blitt villedet av den feilaktige betegnelse av bruksnummeret i kjøpekontrakt av 14. april 1941, ville ha forlangt takst over bare bnr. 4 eller bnr. 4 og 6. Videre må en i saksøktes favør nevne at dersom en saksøker tillates å anlegge søksmål vedkommende en del av en som en enhet brukt eiendom og la saken falle som her skjedd med den virkning at odelsretten til denne del går tapt hvorved han i et nytt søksmål på grunn av at odelsretten nå omfatter et snevrere areal, kan løse dette areal - da er det her åpnet mulighet for omgåelse. I så fall kunne en nemlig ad en omvei nå frem til å løse en del av en eiendom på odel.
Imidlertid finner retten at det i denne sak foreligger så vidt mange særlige omstendigheter at en ikke våger å komme til det resultat at odelsretten er tapt til samtlige bruksnummer på grunn av den prosessuelle feil som er foretatt med hensyn til bnr. 13.
En legger da særlig vekt på følgende momenter: Det fremgår av takstforretningen av 6. august 1942 at det som er kommet frem under hovedforhandlingen, at det fra saksøkerens side ikke er tale om noe forsøk på omgåelse av de bestemmelser det her gjelder. Og under nevnte takst anførte saksøkte, som da møtte med sakfører, intet om at det måtte skje løsning av alle tre bruksnummer under ett.
Saksøkte samtykket også i at nevnte skjønn av 6. august f. å. ble hevet. Da saken ble tatt opp på nytt av saksøkeren, gjaldt løsningen på sakens samtlige trinn alle de bruksnummer saksøktes eiendom besto av. Da saksøkte samtykket i hevningen av den første takst, som han ikke hadde reist noen protest mot, og saksøkeren senere ikke har gjort noe forsøk på å dele opp hans eiendom, kan saksøkte ikke med rette beklage seg over at det foreligger såkalte suksessive søksmål. Når saksøkte hevder at saksøkeren må løse alt eller intet, er hertil å bemerke at saksøkeren har forsøkt å løse alle tre bruksnummer, men at dette har strandet på saksøktes holdning. For øvrig har saksøkte selv under hovedforhandlingen flere ganger skarpt pointert at skjønnsak 18/42 B. er en sak som er helt forskjellig fra den odelsløsning som ble innledet med skjønnsak 25/42 B ved Ytre Sogn herredsrett. Fastholdes dette synspunkt, er det naturlig å hevde at da sistnevnte odelsløsning ble igangsatt, var saksøkerens odelsrett til bnr. 13 allerede tapt. Saksøkeren har i og med den påstand han har nedlagt under hovedforhandlingen søkt løst på odel hele den del av saksøktes eiendom som han har odelsrett til, og mer kan ikke
Side:287
forlanges av ham. Videre vil retten uttale at det her dreier seg om tap av odelsrett til et underbruk, og det vil da virke urimelig at også odelsretten til hovedbruket og et annet underbruk skal gå tapt. Det synes også å følge av skjønnslovens §74 at prosessuelle feil under odelsløsning ikke skal få den virkning at odelsretten går tapt, i større utstrekning enn uttrykkelig nevnt i denne lovbestemmelse. Men da blir det betenkelig å utstrekke virkningen av rettstapet lenger enn det med nødvendighet følger loven. Endelig synes delingen av bruket i dette tilfelle å bli til liten skade for saksøkte som har gjort hva han har kunnet for å beholde underbruket, gnr. 13. Samfunnsøkonomiske hensyn finnes heller ikke å tale nevneverdig mot delingen av bruket, dvs. bnr. 4, 6 og 13. Derimot er det sosialt sett uheldig at den grunn husene på eiendommen kommer til å få, blir så vidt liten, men dette går i første rekke utover saksøkeren. På grunn av de her anførte forskjellige momenter og hensyn er retten kommet, som nevnt under tvil, til det resultat at heller ikke denne innsigelse kan medføre at saksøkeren taper sin odelsrett. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Iversen, sorenskriverne Høegh-Omdal og Krogh):
- - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten. Som det fremgår av herredsrettens dom gjelder saken odelsløsning av den ankendes eiendom Borlaug Ytre gnr. 58, bnr. 4 og 6 i Leikanger. Den ankende ervervet disse bruk og bruket Askelund gnr. 58, bnr. 13 av sin far, Ingebrigt Langeteig, ved skjøte, tinglyst 8. mai 1939. Ingebrigt Langeteig fikk skjøte på bnr. 4 i 1894. Bnr. 6 ervervet han omkring 1900 og fikk tinglyst skjøte i 1912. Han ble, etter hva sakens parter er enige om, eier av bnr. 13 i 1908, men skjøte på dette bruk tinglystes først i 1929. Bnr. 6 og bnr. 13 var ubebyggede arealer, som støter til bnr. 4, og av Ingebrigt Langeteig bruktes sammen med dette bruk. Ingebrigt Langeteig utvidet med andre ord sin gård ved ervervelse av bnr. 6 og 13. I juli 1942 skred motparten der er sønn av en eldre bror av den ankende til løsning av bnr. 13, idet han villfarende antok, at den ankendes hele eiendom hadde dette bruksnummer, (han var ikke bekjent med at eiendommen besto av flere bruksnummer). Ved taksten over bnr. 13 den 6. august 1942 påviste den ankende grensen mellom bnr. 6 og bnr. 13. Motparten forsto da, at han hadde vært i villfarelse. Det heter i taksten at saksøkeren hadde begjært skjønn over et bruk, han trodde, han ikke hadde odelsrett til, mens han hadde rett til gnr. 58, bnr. 4. Han begjærte skjønnet hevet, hvortil den ankende samtykket. Saken ble deretter hevet. Når motparten, der ved anledningen ikke var bistått av sakfører, trodde at han ikke hadde odelsrett til bnr. 13, synes grunnen å ha vært, at Ingebrigt Langeteigs skjøte på dette bruk først var tinglyst i 1929. Motparten henvendte seg nå til sakfører og skred deretter til løsning av alle tre bruk.
Den 28. september 1942 avholdtes takst over alle tre bruk, og den 17, november 1942 holdtes overtakst over dem. I første møte under saksforberedelsen den 9. februar 1943 reiste den ankende innsigelser mot løsningen. Motparten tilbød da å frafalle løsning av bnr. 13 hvis man samme dag kunne komme til forlik om løsning av de øvrige bruk. Han foreviste deretter og tilbød i kontanter den samlede løsningssum for de tre bruk
Side:288
mot å få odelsskjøte. Da tilbudet ikke mottokes, overgikk saken til vanlig saksforberedelse. Under denne erklærte motparten i prosesskrift av 13. mars 1943, at han frafalt å løse bnr. 13, da det kunne være tvilsomt, om han hadde odelsrett til dette bruk. Den ankende hadde nemlig påstått, at motpartens odelsrett til bruket var bortfalt, fordi han hadde frafalt taksten. Ved den deretter avsagte dom forkastet herredsretten som det vil sees alle den ankendes innsigelser mot løsningen.
For lagmannsretten har den ankende frafalt de innsigelser, at brukene ikke er jord på landet, at de er hustomter, og at de er småbruk. Videre har han frafalt de innsigelser, at motpartens odelsrett er bortfalt ved Ingebrigt Langeteigs fraskrivelse og ved passivitet. Den ankende gjør nå gjeldende, at motparten har tapt sin løsningsrett til bnr. 4 og 6, fordi disse bruk sammen med bnr. 13 danner et hele, der må løses under ett, og dette er umuliggjort ved at motparten har tapt sin odelsrett til bnr. 13.
Lagmannsretten antar, at motparten etter skjønnslovens §74 post 1 under ingen omstendighet kan tape annet enn odelsretten til bnr. 13 ved å frafalle taksten over dette bruk. Han antas således fremdeles å ha sin rett til løsning av bnr. 4 og 6 i behold. Et annet spørsmål er det om den annen part kan forlange at motparten løser også bnr. 13 som en del av den samlede eiendom. Dette spørsmål finnes det unødvendig å avgjøre, da motparten har tilbudt å løse også bnr. 13, men den ankende har ikke mottatt dette tilbud. Motparten har i prosesskriftet av 13. mars 1943 frafalt påstanden på løsning av bnr. 13, men han har ikke nektet å løse dette bruk. Det synes ikke rimelig at han skulle bli avskåret fra å løse bnr. 4 og 6, om han har tapt odelsretten til bnr. 13. Det er jo kun av hensyn til den ankende, at man i tilfelle ville kreve, at motparten også skulle løse bnr. 13, og når motparten erklærer seg villig til å løse dette bruk er hensynet til den ankende tilgodesett. Da brukene er ubeheftet, er der ingen tredjemann å ta hensyn til.
Etter det anførte vil herredsrettens dom være å stadfeste uten at det er nødvendig å inngå på de øvrige av herredsretten drøftede spørsmål.
Etter sakens tvilsomhet finnes saksomkostninger å burde oppheves også for lagmannsretten.
Sorenskriver Krogh kommer til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsrettens flertall og stemmer for ankepartens frifinnelse. Til begrunnelse herav anføres:
Det ansees på det rene at motpartens bestefar Ingebrigt Langeteig i lengere tid har eiet og drevet gnr. 58, bnr. 4, 6 og 13 under ett, og at han hadde odlet alle disse bruksnummer før salget til ankeparten. Utnyttet til fruktavl gir den samlede eiendom tross sin ringe størrelse levebrød, iallfall i det vesentlige, til en mindre familie. Under disse omstendigheter antas ankeparten å kunne kreve at odelsløsningen i tilfelle skulle omfatte hele eiendommen. Motparten har imidlertid nå selv avskåret seg fra å gjøre odelsrett gjeldende til bnr. 13, og følgen herav synes da å måtte bli at han etter omstendighetene heller ikke kan kreve å løse bnr. 4 og 6, idet ankeparten ikke kan være tjent med å bli berøvet den bebyggede del av eiendommen og bli sittende tilbake med en del av frukthagen uten hus og hjem. Eiendommen bør fremdeles drives under ett, og motparten kunne løst den samlede eiendom på odel, hvis han ikke ved egen feil
Side:289
hadde forspilt sin odelsrett til bnr. 13. Det er visstnok så at det måtte være ankepartens egen sak å fremsette krav om at odelsløsningen skulle omfatte hele eiendommen, men jeg finner etter omstendighetene ikke å kunne legge avgjørende vekt på at dette krav ikke ble fremsatt allerede ved den første takstforretning, og kan derfor heller ikke anse innsigelsen forspilt under den nye odelssak. Det som for meg er avgjørende er at motparten ved sin egen fremgangsmåte har forspilt odelsretten til bnr. 13 og derved selv satt seg i den situasjon at han ikke kan gjennomføre odelløsning av den samlede eiendom.