Rt-1948-46
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1948-01-23 |
| Publisert: | Rt-1948-46 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 5-4 |
| Saksgang: | L.nr. 30/1948 |
| Parter: | Høyesterettsadvokat J. Chr. Melbye, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen), 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Bernh. Kaspari). |
| Forfatter: | Skau, Grette, Thrap, Schei, Stang, Mindretall: Fougner, Alten, Gaarder, Stenersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §329, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §223, §228, §229, §231, §232, §233, §62, §86, Landssvikanordningen (1944) §11 |
Dommer Fougner: Eidsivating lagmannsrett avsa den 9. desember 1946 dom med denne domsslutning:
«Tiltalte nr. 1 A dømmes for forbrytelse mot provisorisk anordning av 4. mai 1945 §1 jfr. §3, jfr. straffelovens §233, sammenholdt med straffelovens §62 til tvangsarbeid i 20 år med fradrag for utholdt varetekt i 560 dager.
Tiltalte nr. 2 C dømmes til tvangsarbeid på livstid for forbrytelse mot straffelovens §86, §228, §229, jfr. §232, samt mot straffelovens §231 og §233, jfr. provisorisk anordning av 3. oktober 1941 og provisorisk anordning av 15. desember 1944 §51, alt sammenholdt med straffelovens §62.
Han frifinnes for tiltalens post V for så vidt angår forsøk på forbrytelse mot straffelovens §233.
Tiltalte nr. 3 C dømmes til tvangsarbeid på livstid for forbrytelse mot straffelovens §86, §223, §229 jfr. §232 samt mot straffelovens §233 jfr. provisorisk anordning av 3. oktober 1941 og provisorisk anordning av 15. desember 1944 §51, alt sammenholdt med straffelovens §62.
Han frifinnes for tiltalens post II punkt b for så vidt angår forsøk på forbrytelse mot straffelovens §233.
For en tid av 10 år fradømmes tiltalte nr. 2 og 3 de rettigheter som er nevnt i landssvikanordningens §11 nr. 1-5 og 8.»
Dommen ble for så vidt angår domfelte nr. 1, A og nr. 2,
Side:47
B, avsagt under dissens, idet for As vedkommende et mindretall, bestående av rettens formann og en domsmann, stemte for tvangsarbeid på livstid, mens for så vidt B angår et annet mindretall, de to lagdommere, stemte for dødsstraff. For domfelte nr. 3, Cs vedkommende var dommen helt ut enstemmig.
Domfelte B har anket over saksbehandlingen, herunder at domsgrunnene finnes mangelfulle.
Statsadvokaten for landssviksaker i Buskerud har etter Riksadvokatens ordre anket over straffutmålingen, idet påtalemyndigheten mener at dødsstraff burde ha vært anvendt overfor alle tre domfelte. Subsidiært ankes fra påtalemyndighetens side over saksbehandlingen for så vidt angår domfelte C.
Jeg behandler først ankene over saksbehandlingen, og tar da atter først for meg Bs anke. Bakgrunnen for denne anke er følgende:
Høsten 1945 satt alle tre senere domfelte fengslet i Drammen, og i ethvert fall A, så vidt forståes også de to andre domfelte, mistenkt blant annet for å være skyldig i drapet på D. Og to av de tjenestegjørende politikonstabler, som ikke fra tidligere tilhørte politiet, men bare midlertidig gjorde tjeneste i stillinger som nevnt, fant ut at man ville forsøke å fremtvinge eller utvirke en tilståelse først og fremst fra As side ved å ta ham med til det sted hvor Ds lik var funnet, under forhold som mest mulig lignet dem som rådet den aften i desember 1944 da drapet ble begått. Denne plan realiserte de på den måte at de langt ut på aftenen den 26. november eller natten den 26.-27. november 1945 hentet A ut fra den celle i fengslet hvor han satt, førte ham ut til en ventende bil og i denne kjørte ham til nær opp imot mordstedet, alt under forhold som var beregnet på hos A å skape en sterk følelse av uhygge og utrygghet. Dette lyktes også, idet A brøt sammen da bilen stoppet nær gjerningsstedet, og gikk til bekjennelse. B ble deretter samme natt underkastet en tilsvarende behandling, og også han innrømmet - etter på gjerningsstedet å være konfrontert med A - sin del av drapet. Etter dette erkjente også C samme natt sin delaktighet - dette i fengslet og uten at det var nødvendig å ryste også ham ved å føre ham til gjerningsstedet. Utover natten ble det så av politiet opptatt forklaringer fra samtlige tre siktede, midt på mørke natten, for Cs vedkommende - etter hva det er opplyst - uaktet han anmodet om å få vente med å avgi forklaring til neste dag.
Hva domfelte Bs anke vedkommende saksbehandlingen går ut på er nå dette at retten antas ved bedømmelsen av om det forelå overlagt mord på D, å ha bygget på de av ham og C avgitte forklaringer, opptatt umiddelbart etter befaringen av gjerningsstedet. Han var, anfører han, under denne politiforklaring ikke seg selv, idet politiet - som han uttrykker det - «under befaringen hadde truffet foranstaltninger siktende til å få meg til å tro at jeg skulle likvideres. Under inntrykket av denne hendelse og opprevet som jeg var, avga jeg opplysninger som ikke
Side:48
var riktige». B oppfatter det som en «feil i behandlingen av saken at retten har lagt disse utenrettslige forklaringer til grunn for sin bevisbedømmelse», og finner det også å være en feil at domsgrunnene «ikke uttrykkelig har uttalt seg om disse utenrettslige forklaringer og de forhold under hvilke de ble avgitt».
Jeg mener at den måten hvorpå de midlertidig ansatte politifolk er gått frem for gjennom et kupp, hvis nærmere detaljer synes å gi hele tildragelsen ganske meget av en terroraksjons preg, å få frem de tilståelser man mente å ha bruk for, fortjener skarp påtale. Det er gått frem med åpenbar tilsidesettelse av en rekke av de prosessuelle bestemmelser som er gitt til vern for mistenkte og siktede personer. Og den hele aksjon synes preget av et syn på strafferettspleien som er fremmed for norske rettsbegreper, og som ikke i vårt land må tåles.
Den feil som således er begått lang tid, endog over ett år, forut for hovedforhandlingen, kan imidlertid ikke i og for seg føre til dommens opphevelse. Hva Bs anke for så vidt gjelder er da visstnok også vesentlig dette at lagmannsretten under hovedforhandlingen har bygget på de omhandlede, av ham selv og C avgitte politiforklaringer, det betyr visstnok egentlig: At disse forklaringer ble opplest under hovedforhandlingen. Jeg er også tilbøyelig til å mene at denne opplesning ikke var i samsvar med straffeprosesslovens regler, se lovens §329, jfr. også rettergangsanordningens §24. Imidlertid gir det etter min mening et misvisende billede av hva der er passert i lagmannsretten, når det i ankeerklæringen fremholdes at retten har lagt disse forklaringer «til grunn for sin bevisbedømmelse». Lagmannsretten bygger i det drøftede tiltalepunkt, etter hva det er opplyst, ikke bare på politiforklaringene, men også, og sikkert først og fremst, på de muntlige forklaringer som ble avgitt for lagmannsretten, foruten av de tre tiltalte selv, også av de to politifolk som planla og utførte aksjonen, og som samme natt opptok de tiltaltes forklaringer. Og da jeg ikke i noe tilfelle kan finne det sannsynlig at den feil som for så vidt antas begått gjennom opplesningen, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, kan den her drøftede anke etter min mening ikke føre frem. - Noen prosessuell feil kan det heller ikke sies å være at domsgrunnene ikke drøfter de omhandlede forklaringer eller de forhold hvorunder de ble avgitt. Lagmannsretten hadde ingen plikt til i domsgrunnene å gjennomgå og vurdere de momenter som retten fant bestemmende for sin bevisbedømmelse.
Påtalemyndighetens anke over saksbehandlingen gjelder saken mot C. Anken bygges på at lagmannsretten antas under sin drøftelse av de formildende omstendigheter for denne domfelte, å ha gått forbi nærmere angitte uttalelser av de sakkyndige, uttalelser som påtalemyndigheten tillegger betydning for straffutmålingen. Jeg ser imidlertid ikke at det for så vidt foreligger noen feil i saksbehandlingen.
Jeg går så over til straffutmålingen.
Hva først A angår, finner jeg ikke grunn til å fravike den straffutmåling som lagmannsretten - dens flertall - har
Side:49
fastsatt. Det er sikkert nok at denne domfelte har to meget grove og frastøtende drap på samvittigheten. Men for denne underordnede tyske politimann og tidligere soldat må allikevel de bestemte krav som hans overordnede, E, stillet til ham, under påberop av ordre fra høyere tyske instanser i Oslo om å utføre drapene, virke sterkt formildende. Og opplysningene viser at domfelte, tross alt, kun med stor ulyst lot seg bruke som redskap, og at han i atskillig utstrekning opptrådte menneskelig og viste en viss hjelpsomhet overfor nordmenn som han hadde å gjøre med.
Heller ikke for Bs vedkommende finner jeg å kunne ta påtalemyndighetens anke til følge. Ganske visst har denne domfelte en rekke alvorlige forbrytelser overfor landsmenn å svare for. Men hans torturhandlinger hører i ethvert fall gjennomgående ikke til de mest opprørende, og antallet av dem er også relativt begrenset. Heller ikke kan jeg legge meget vesentlig vekt på den grove legemsbeskadigelse som han tilføyet F, idet man etter lagmannsrettens beskrivelse må gå ut fra at F ved den i domsgrunnene omhandlede leilighet nærmet seg for å hjelpe en mann som domfelte sto i begrep med å arrestere, eller at i hvert fall domfelte oppfattet situasjonen på denne måte. Og ganske visst var hans deltagelse i det overlagte drap på D et meget opprørende forhold, slik at det ikke kan avlaste ham i noen vesentlig grad at det var tyskerne som hadde besluttet likvideringen, og at A var den dirigerende hovedmann ved utførelsen. Det som gjør at jeg allikevel finner det forsvarlig ikke her å idømme dødsstraff, er da det moment som også lagmannsretten legger vekt på: Hans ulykkelige, opprivende barndom i et hjem preget av laster og elendighet, og hvor han selv møtte hårdhet og kulde. Det ligger nær å anta at det er dette forhold som har formet hans sinn og bestemt hans utvikling.
Noe mer tvilende har jeg stått for Cs vedkommende. Hans synderegister hva angår tortur av fanger, må sies å være en del alvorligere enn Bs. Og også han er medansvarlig for drapet på D, om han enn ikke - som B - var den direkte utførende. Stort sett står imidlertid disse to domfelte B og C hva spørsmålet om anvendelse av dødsstraff angår, vesentlig på like linje. Og idet jeg i øvrig viser til lagmannsrettens domsgrunner, finner jeg etter omstendighetene heller ikke her å ha tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens for denne domfeltes vedkommende enstemmige fastsettelse av straffen. Jeg antar derfor at påtalemyndighetens anke også her må bli å forkaste.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Skau: Med hensyn til ankene over saksbehandlingen er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg tiltrer også hans kritikk over fremgangsmåten ved avhøringen av
Side:50
de siktede i november 1945. Likeså er jeg enig med førstvoterende i at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen for så vidt angår A bør forkastes.
Derimot finner jeg at anken bør tas til følge for Bs og Cs vedkommende. Begge disse domfelte har - ved siden av andre landsforræderske handlinger - gjort seg skyldig i opprørende mishandlinger, og begge har vært med på mordet på D. I forbindelse med det siste peker jeg på at det hverken overfor B eller C forelå noen ordre. De ble under et tilfeldig besøk hos E kjent med at denne hadde fått ordre til å skyte D, og begge ble frivillig med på mordet. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at de forbrytelser som de er dømt for i og for seg bør medføre at lovens strengeste straff kommer til anvendelse. Og jeg kan ikke se at de formildende omstendigheter som er til stede er av slik art, eller overfor de tungtveiende generalpreventive hensyn som ligger til grunn for rettsoppgjøret kan tillegges slik vekt, at de kan føre til et annet resultat. Hva særlig C angår peker jeg på at han intelligensmessig ikke står nevneverdig under det normale. At hans handlinger - som de sakkyndige sier - gir uttrykk for en total mangel på evne til etisk og moralsk vurdering, kan jeg derfor ikke tillegge noen avgjørende betydning.
Jeg stemmer etter dette for at B og C dømmes til døden.
Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder og Stenersen: Likeså.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Skau.
Dommerne Thrap og Schei og justitiarius Stang: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ryen, Breien og Stensvold med domsmenn Georg Fosnæss, Arne Engen, Amund Amundsen og Kr. MD):
- - -
Retten finner bevist at E i november 1944 ga A ordre om å skyte D som var kontorsjef ved folkeregistret i Drammen, og var en meget nyttig mann for Hjemmefronten. Han sa at befalingen kom fra hovedkvarteret i Oslo. A mente han måtte lystre og gikk en aften opp til Ds bolig og stillet seg på lur for å vente på ham. Han så også D komme, men klarte ikke å skyte en vergeløs mann. Han gikk tilbake til tjenestestedet og sa til E at D ikke var kommet. Da sa E at A måtte gå nok en gang, da D måtte likvideres så snart som mulig. Han satte dog ingen frist. 8-10 dager etter, den 4. desember fikk A besøk av B og C i Bergstien 53 C, hvor han bodde. Han fortalte
Side:51
dem at han hadde fått ordre til å skyte D, og retten anser det bevist at alle 3 nå ble enige om å utføre drapet. A tok med seg en Coltpistol, kaliber 11,25 for å bruke den til drapet. Dette engelske våpen skulle brukes for at mistanken ikke skulle falle på tyskerne. Det forelå ordre fra Oslo om at man ved likvidasjon skulle bruke en pistol som kunne henlede mistanken på Hjemmefrontens folk. Pistolen stakk han i venstre sidelomme på sin frakk. Hvem som skulle skyte ble ikke avtalt. B ringte etter bil og oppga som adresse en gård i nærheten. Derpå kjørte alle 3 til jernbanestasjonen hvor de tok en ny bil som de kjørte med opp til «Rundtom» et stykke fra Ds bolig. Denne ligger ca. 1/2 times spasertur fra Bergstien 55. Ved «Rundtom» sendte de bilen tilbake, hvoretter de bega seg til fots bort til Ds hus. B gikk inn i huset og fikk med seg D ut til de 2 andre. Alle de tiltalte var ved anledningen sivile. A og B tok nå D mellom seg og førte ham opover mot skogen. C fulgte noen skritt baketter. Oppe i skogen skjøt så B D ned med 5 skudd fra As Coltpistol. Det er uenighet mellom A og B med hensyn til forløpet av selve drapshandlingen, idet A påstår at B uten videre tok pistolen opp av hans frakkelomme og skjøt, mens B hevder at A stakk pistolen i hånden på ham og ba ham skyte. C forklarer at han ikke så hvorledes B fikk pistolen, idet han som nevnt gikk noen skritt etterpå. Det var mørkt idet drapet fant sted ved 22-tiden. Likegyldig hvorledes selve drapshandlingen forløp, er det i hvert fall på det rene at det var B som skjøt, hva han også selv innrømmer. Likeledes anser retten det som allerede anført på det rene at alle 3 tiltalte på forhånd ble enige om å foreta drapet. Hva angår C, som under drapshandlingen spilte en mer tilbaketrukken rolle enn de to andre, anser retten det bevist at han foruten å delta i planleggelsen av drapet var med for å være til hjelp i påkommende tilfelle.
Etter dette har alle 3 tiltalte gjort seg skyldig i overlagt drap.
Etter udåden gikk alle de tiltalte hjem. Neste morgen kom E til tjenestestedet og sa han hadde vært i Oslo dagen forut og fått beskjed om at D ikke skulle skytes, men arresteres. En halv times tid deretter fortalte A at D allerede var skutt. Da sa E at de måtte reise til Oslo, hvilket de gjorde. E var på Victoria Terrasse og talte med noen der. A var ikke med inn. Etterpå sa E at liket skulle bli liggende i skogen, hvor det lå i 10 dager før det ble funnet. Før reisen til Oslo var A etter Es ordre to ganger oppe i Ds hjem, siste gang sammen med C, og spurte etter D, idet han sa at han hadde ordre til å arrestere ham. - - -