Rt-1948-480

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-06-05
Publisert:	Rt-1948-480
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141 B/1948
Parter:	Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap «Varde» (overrettssakfører Olav Leira til prøve) mot Jenny Høiem høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Berg, Thrap, Berger, Schei, Fougner
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30

Dommer Berg: Stjør- og Verdal herredsrett avsa 16. september 1943 dom med sådan domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til å betale til Jenny Høiem kr. 10 000 med 4 pst. renter fra 30. september 1942 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Jalgot Åstrøm frifinnes og tilkjennes i saksomkostninger hos Jenny Høiem kr. 150. Oppfyllelsesfristen settes for begge til fjorten dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen ble avsagt under dissens for så vidt angår kravet mot forsikringsselskapet, idet rettens formann, dommerfullmektigen, stemte for frifinnelse også av selskapet. Dommen ble av dette innbrakt for Frostating lagmannsrett, og fru Jenny Høyem erklærte motanke til forhøyelse av erstatningen. For så vidt angår avgjørelsen vedkommende Jalgot Åstrøm ble herredsrettens dom ikke påanket. Frostating lagmannsrett avsa 1. november 1944 dom med sådan domsslutning:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap «Varde» dømmes til å betale fru Jenny Høiem kr. 12 000 med 4 prosent årlig rente fra 22. oktober 1942 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller for lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. - - -.»

For dette resultat stemte den ene lagdommer og de to domsmenn, mens lagmannsrettens mindretall, rettsformannen og den annen lagdommer, stemte for frifinnelse av forsikringsselskapet. Fru Jenny Høiem hadde fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer for herredsretten, og tilsvarende bevilling for å ta til gjenmæle motsøksmålsvis ved lagmannsretten.

Side:481

Lagmannsrettens dom er av Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap «Varde» ved ankeerklæring av 22. desember 1944 innbrakt til prøvelse for Høyesterett og fru Jenny Høiem har erklært motanke. Hun har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Forsikringsselskapet har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter. Fru Jenny Høiem har nedlagt sådan påstand:

Prinsipalt: Frostating lagmannsretts dom av 1. november 1944 oppheves og Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap »Varde» dømmes til å betale Jenny Højem erstatning etter rettens skjønn med 4 pst. renter fra forliksklagen. I beløpet inkluderes erstatning til Johannes og Gunnveig Høiem med en av retten særskilt fastsatt sum. Erstatningsbeløpet begrenses oppad til kr. 20 000.

Subsidiært: Frostating lagmannsretts dom av 1. november 1944 stadfestes.

I begge tilfellee: Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap «Varde» dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for alle retter.

Saken gjenstand fremgår av de underordnede retters domsgrunner. Til bruk for behandlingen ved Høyesterett foreligger riss over kollisjonsstedet med nærmeste tilliggende strøk, og en del fotografier av vedkommende veistrekning. Det er avholdt bevisopptagelser hvorved forklaring fra en rekke vitner er innhentet. Fru Jenny Høiem har for Høyesterett ikke villet hevde at det ble vist noen uaktsomhet av bilføreren Jalgot Åstrøm. I øvrig foreligger saken i det vesentlige i uforandret skikkelse.

I forsikringsselskapets anke gjøres gjeldende at Gustav Høiem, som under kjøring med tråsykkel støtte sammen med den automobil som Jalgot Åstrøm førte, gjorde seg skyldig i grov uaktsomhet, og at forsikringsselskapet derfor må frifinnes for det erstatningsansvar som Gustav Høiems enke har fremsatt. Subsidiært ankes det over erstatningens beløp, som menes å være for stort. Ytterligere subsidiært hevdes at det er feilaktig når lagmannsretten har tilkjent erstatning også for forsørgelse av Gustav og Jenny Høiems barn Gunnveig, idet dette barn er født xx.xx.1942, altså etter farens død, slik at Gustav Høiem ikke kunne ansees som forsørger av dette barn. Jeg bemerker at for herredsretten dreiet fru Jenny Høiems krav seg bare om erstatning for hennes tap av forsørger, mens ved lagmannsretten kravet ble utvidet til å omfatte også erstatning for de to barns tap av forsørger. Barna er foruten ovennevnte datter Gunnveig, en sønn født xx.xx.1941. Barnas krav gjordes gjeldende av moren, etter at denne med samtykke fra overformynderiet hadde overtatt de krav som tilkom barna.

Fru Jenny Høiems motanke gjelder erstatningsbeløpet, som hun mener lagmannsretten har ansatt for lavt.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg finner at Gustav Høiem ved anledningen viste grov uaktsomhet. Da det intet er å legge bilføreren Jalgot Åstrøm til last, kommer jeg i likhet med herredsrettens og lagmannsrettens mindretall til at

Side:482

bilassurandøren må bli å frifinne. Jeg bemerker først at det etter min mening ikke er holdepunkt for å anta at årsaken til at syklisten svingte inn på veibanen, var en svekkelse som følge av den pannehulebetennelse som han hadde lidt av. Det samme gjelder den av fru Jenny Høiem antydede årsak bestående i at sykkelstyret skulle ha låst seg fast, eventuelt ved kontakt med syklistens kne. Disse muligheter er også av lagmannsretten samstemmig vurdert på denne måte.

Når det dernest gjelder spørsmålet om det var en tilsiktet handling når Gustav Høiem svingte inn på veibanen, finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til en bekreftende besvarelse. Forsikringsselskapet har henvist til, liksom lagmannsrettens mindretalls avgjørelse hviler på, at Gustav Høiem svingte inn på veibanen i hensikt å passere en forankjørende syklist Magne Holing.

Jeg må, som nevnt, se bort fra et handlingsforløp av dette innhold, men tilføyer at om Gustav Høiem hadde veket inn på veibanen i hensikt å passere den syklist som red foran ham, ville Høiems handlemåte måtte betegnes som grovt uaktsomt i den situasjon som forelå.

Jeg er blitt stående ved at det var den omstendighet at Gustav Høiem vendte seg, og så seg tilbake under sykkelridningen, som voldte at han med sykkelen kom inn på den møtende bils kjørebane, slik at kollisjonen oppsto. Og spørsmålet om Gustav Høiem ved å opptre sådan, ved grov uaktsomhet har medvirket til skaden, mener jeg, slik som situasjonen var, må besvares bekreftende. Forholdet var at Gustav Høiem kom syklende med en hastighet som under de gitte forhold var stor, hensett til hvor sterkt veien var trafikert og i hvilken grad oversikten var begrenset. Det var på temmelig beferdet riksvei, med en del bebyggelse langs veien og særlig på høyre side i forhold til syklisten. Veien gikk i kurve, om denne enn var svak. Høiem red på en lånt sykkel, en rasersykkel, hvis bruk medfører sterk foroverbøyning av overkroppen og i det hele en tvungen stilling. Jeg finner at det er på det rene, at Gustav Høiem var innen synsvidde av den møtende bil da han vendte seg om og så seg tilbake.

Vel er det så, at det ikke uten videre og i alle tilfelle går inn under uaktsomhet at en syklist vender seg, slik som Høiem gjorde. Men jeg mener at i den gitte situasjon var det så stor fare - for ham selv som for andre veifarende - forbundet med handlemåten at den må ansees som grovt uforsiktig. Sikkert forekommer dette meg å være om han allerede var blitt oppmerksom på den møtende bil, som var synlig i kort avstand. Men om han ikke hadde sett den da han vendte seg, var det etter mitt skjønn også da grovt uaktsomt å ta vekk oppmerksomheten i egen kjøreretning slik som Gustav Høiem gjorde ved å sykle med blikket vendt bakover, selv om det var bare for et kort øyeblikk. Muligheten av å komme utenfor egen kjørebane var da stor. Han var vel kjent med steds- og trafikkforholdene og måtte regne med at annet kjøretøy, og særlig bil, kunne komme i møte.

Det blir etter det resultat som jeg er kommet til, ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til de subsidiære spørsmål.

Side:483

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i saken.

Jeg stemmer for denne dom:

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap «Varde» frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Schei og Fougner: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Evald Rygh med domsmenn banksjef Braarud og Ole Leirhaug):

Den 10. april 1942 kolliderte saksøkerens mann Gustav Høiem, som kom syklende fra sitt arbeid med automobil nr. 2207, som førtes av saksøkte nr. 2 Jalgot Åstrøm. Gustav Høiem kom meget til skade, og avgikk ved døden den 23. april 1942, som en følge av disse skader. Saksøkeren har gjort krav på erstatning hos saksøkte nr. 1, Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde, hvor bilen var ansvarsforsikret, og mot saksøkte nr 2, for tap av forsørger. - - -

Retten finner enstemmig at intet er å legge Åstrøm til last. Den finner det bevist, at han ikke har kjørt med ulovlig fart og at han har tutet, samt at han har gjort alt som var mulig for å hindre ulykken. Den finner derfor at han må bli å frifinne. - - -

For saksøkte nr 2, finner rettens mindretall, formannen, at også det må bli å frifinne, idet han finner at det må karakteriseres som grov uaktsomhet av Gustav Høiem å skrå over veien til venstre side foran en møtende bil i en sving og i et tettbygget strøk og på et såpass trafikert sted som der ulykken skjedde. Han finner at saksøkeren må ha bevisbyrden for at det er spesielle omstendigheter til stede, som utelukket en grov uaktsomhet og sådant bevis er ikke ført.

Rettens flertall, domsmennene finner også at Høiems forhold: det å kjøre over mot venstre side like foran en møtende bil, må karakteriseres som grovt uaktsomt. Imidlertid er det under vitneprovene kommet frem, at Høiem led av en pannehulebetennelse og at han når som helst kunne få et akutt tilfelle av dette med voldsomme smerter. Det er likeledes anført at Høiem kjørte en lånt rasersykkel, som han var uvant med. Rettens flertall finner disse to ting bevist. De er av den oppfatning, at under disse omstendigheter, må selskapet ha bevisbyrden for at ikke Høiems kjøring skyldtes, at han har fått et slikt akutt tilfelle av sin pannehulebetennelse, eller at han har fått låst fast styret ved å få kneet opp i armen. Hvis en av disse omstendigheter er til stede mener rettens flertall at ulykken må karakteriseres som hendelig og ikke skyldes grov uaktsomhet fra Høiems side. Noe bevis for at en av disse omstendigheter ikke var til stede har saksøkte nr. 1 ikke ført, og det må da bli erstatningspliktig etter motorvognlovens §30. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Eriksen og Wildhagen og byrettsdommer Jacobsen med domsmenn Ole Norland og Arnt Løvseth):

Side:484

Lagmannsrettens flertall, byrettsdommer Jacobsen og domsmennene, bemerker:

Ulykken skjedde den 10. april 1942 kl. 17,10 på riksveien Stjørdal-Steinkjer like syd for Verdalsbrua ved Verdal stasjon. Det var helt klart og veien som på ulykkesstedet er asfaltert var helt tørr. Veien går her i en kurve, men det er god oversikt for trafikerende i begge retninger. Bil nr. 2207 er en sykebil. Sjåfør Åstrøm var på vei med den fra Steinkjer til Levanger med en syketransport. Han kjørte ikke med særlig stor fart. Gjennom Verdalsøra var farten ikke over den lovlige, 35 km pr. time, og den antas ikke å ha vært større umiddelbart før ulykken skjedde. Like syd for Verdalsbrua passerte han en gammel mann og varslet da med hornet. Omtrent samtidig ble han oppmerksom på 2 syklister som kom mot ham. De kjørte begge i sin høyre veikant og det var en avstand mellom dem på ca. 10 m. Den første syklisten passerte bilen. Da den andre syklisten, Høiem, var ca. 10 m borte fra bilen skrådde sykkelen imidlertid til venstre og ut i kjørebanen. Åstrøm bremset straks og snudde bilen litt over til venstre. Han tenkte seg muligheten av at det ville lykkes syklisten å komme over veien foran bilen. Dette slo imidlertid ikke til. Sykkelen kolliderte med bilen på dennes høyre side foran, bilens høyre lykt ble revet av og bilens forskjermn løsnet. Høiem og sykkelen havnet i grøften til høyre for bilen. Høiem ble straks brakt til sykehuset, i en bil som var kommet til stede, og avgikk ved døden 14 dager senere på grunn av de kvestelser han hadde fått. Hans bror, Lars Høiem, besøkte ham på sykehuset og snakket med ham om hvorledes ulykken var skjedd. Gustav Høiem husket imidlertid ikke noe til dette.

Gustav Høiem var ved anledningen på vei hjem fra sitt arbeid på Fetten flyplass. Hans egen sykkel, en alminnelig sykkel med frihjulsbrems, var nettopp da til reparasjon og han hadde fått låne en rasersykkel med nedbøyd styre, som han den dag brukte første gang. Han var ifølge med noen arbeidskamerater. Det har av den ankende part vært hevdet at han kappkjørte med disse, men etter de foreliggende opplysninger går en ut fra at så ikke hadde vært tilfelle. Det ble imidlertid kjørt temmelig fort, særlig etter at syklistene var kommet til asfaltdekket, som begynte ca. 700 m fra ulykkesstedet. Om de nærmere omstendigheter ved ulykken foreligger det forklaringer av flere av de vitner som er blitt avhørt under hovedforhandlingen.

Jalgot Åstrøm har bl.a. forklart, at Høiem umiddelbart før han kjørte innover veibanen snudde hodet til høyre og så bakover.

John Nordberg sto ca. 10 m fra det sted hvor sammenstøtet skjedde. Han så at Høiem så seg tilbake, - han kan ikke si om det var til høyre eller til venstre - og at sykkelen så vinglet innover veien.

Martin Dahlen syklet ca. 30 m etter Høiem og gikk av sykkelen nettopp da ulykken skjedde. Han så på Høiem da han steg av, og fikk inntrykk av at han skulle kjøre forbi den syklisten, Holing, som kjørte foran ham. Høiem vendte seg til venstre og så bakover, og da han på ny så fremover fikk han øye på bilen og fikk da et tverrsjokk til venstre. Dahlen tror at dette skyldtes at Høiems høyre kne var kommet bort i styret og hadde låst dette fast. Se dette kunne han imidlertid ikke.

På grunnlag av de forklaringer som foreligger finner retten å måtte gå ut fra at ulykken skyldes, at Høiem av en eller annen grunn har sett

Side:485

seg tilbake, og at sykkelen herunder har skåret ut av sin kurs og innover veien. Om Høiem, da han så seg tilbake, allerede var blitt oppmerksom på bilen er uklart. Han hadde i ethvert tilfelle god anledning til å se bilen, idet oversikten var klar.

Av ankemotparten er antydet at ulykken skyldtes et smerteanfall fremkalt av pannehulebetennelse, eller at styret på sykkelen hadde låst seg fast. Opplysningene i saken støtter imidlertid ikke disse anførsler.

Såfremt forholdet hadde vært det, at Høiem med vilje kjørte ut på veien, enten for å kjøre over på andre siden, eller for å kjøre forbi Holing, måtte hans forhold etter vår mening ansees som grovt uaktsomt, og det uten hensyn til om han var oppmerksom på bilen eller på grunn av manglende aktsomhet ikke hadde sett seg for. Det er ganske stor trafikk på veien på dette sted, og en slik manøvrering førte med seg stor fare for at en ulykke kunne skje. Det er imidlertid, etter vår mening, utvilsomt at Høiem ikke har kjørt ut i veien med vilje. At han kjørte ut i veien skyldes at sykkelen ved et uhell kom ut av kurs, idet Høiem så seg tilbake. Vi mener at Høiem har handlet uaktsomt også ved å se seg tilbake under de omstendigheter som da forelå. Det er i slike tilfelle en viss risiko for at sykkelen skjever ut til siden. At han kjørte med stor fart på en sykkel som han ikke var vant til å kjøre, øket denne risiko. På den annen side er det opplyst at Høiem var en øvet syklist og at han i sine unge dager hadde deltatt i konkurransekjøring. Vi er under disse omstendigheter under tvil kommet til at den uaktsomhet Høiem har utvist ikke er av den art at den kan karakteriseres som grov.

Mot sjåfør Åstrøm antas det ikke å kunne rettes noen bebreidelse for hans kjøring. Han har kjørt med forsvarlig fart og har manøvrert på korrekt måte.

Etter det som er anført må den ankende part tilpliktes å betale motparten erstatning. - - -

Lagmannsrettens mindretall - lagdommerne Eriksen og Wildhagen - var kommet til samme resultat som herredsrettens formann.

Vi antar at Gustav Høiem, etter de opplysninger som foreligger, må sies å ha utvist grov uaktsomhet. Han svinget til venstre inn på veien, og da kollisjonen fant sted, var sykkelen kommet litt inn på hans venstre halvpart av veibanen. Vi henviser her til den skisse som straks etter ulykken ble tegnet av 5. vitne, Holmvik, som foretok etterforskningen. Holmvik har som vitne forklart at Høiem hadde svinget inn på veien og så vinglet, antagelig da han fikk se bilen og var blitt forfjamset. Som det sees av skissen har sykkelen gått nokså jevnt innover mot midten av veien før den begynte å vingle. At syklingen er foregått på denne måte stemmer med de vitneprov man har om dette. Første vitne, Åstrøm, som kjørte bilen, har forklart at Høiem svingte til venstre omtrent 10-12 m foran bilen, idet han samtidig så seg tilbake, til høyre, mener han. Da Høiem så hadde kjørt halvparten av distansen frem mot bilen, snudde han igjen ansiktet fremover, slapp styret og holdt armene for ansiktet for å avbøte støtet som da ikke var til å unngå. 9. vitne, Dahlen, som iakttok ulykken fra den annen kant, har også forklart at Høiem så seg tilbake, han trodde til venstre, hvoretter Høiem igjen så fremover og ble oppmerksom på bilen. Men da var det for sent å ta sykkelen tilbake. Høiem slapp styret og tok seg for ansiktet for å avverge støtet

Side:486

da han så at et sammenstøt ikke var til å unngå. 4. vitne, Nordberg, sto på den side av veien hvor bilen kjørte og ikke langt fra ulykkesstedet. Høiem så seg også etter hans forklaring bakover. Like etterpå mistet han herredømmet over sykkelen. Syklisten hadde svær fart.

Det har vært fremsatt forskjellige formodninger om grunnen til at Høiem kjørte inn på veibanen så han kolliderte med bilen. Vi er enige med flertallet i at grunnen vanskelig kan være den pannehulebetennelse som Høiem har lidt av. Heller ikke er det rimelig at ulykken, som Dahlen har nevnt, kan skyldes at Høiems kne kom bort i styret. Høiem var, etter det som er opplyst, en øvet syklist, som før hadde deltatt i kappkjøringer og var vant med rasersykler. Det er ikke trolig at han med høyre kne skal ha svinget styret så sykkelen vred seg inn på veibanen eller så styret ble låst fast. En slik tildragelse pleier ikke å hende en øvet syklist. Vi antar heller ikke, at den omstendighet at Høiem så seg tilbake i og for seg var grunn nok til at hans sykkel svinget så langt inn over veien som den gjorde. Høiems bror, 10. vitne Lars Høiem, uttalte at det er lite rimelig at broren kom ut av kurs ved å snu hodet. Han antydet, at brorens ene fot muligens kan være kommet bort i forhjulet, men det foreligger heller intet som støtter en slik antagelse. Den mest rimelige grunn til at Høiem svinget innover veien er den som vitnet Dahlen har nevnt. Det så for ham ut som Høiem tenkte å kjøre forbi Holing som var foran ham, derfor så han bakover til venstre om noen av kameratene skulle være til hinder for at han selv dreiet til venstre for å kjøre opp på siden av Holing.

Etter det som foreligger må vi anta, at grunnen til ulykken var, at Høiem så seg tilbake istedenfor å se fremover og ha sin oppmerksomhet henvendt på mulig møtende trafikk og veibanen, hvor han selv skulle kjøre. Han snudde først hodet fremover da det var for sent. Den møtende bil var så tett innpå ham da han oppdaget den, at han mente at han ikke hadde annet å gjøre enn å slippe styret og holde armene for ansiktet for å avbøte støtet. Vi kan ikke finne annet enn at ulykken skyldes en opptreden fra Høiems side som under de foreliggende omstendigheter må betegnes som grovt uaktsomt. Det er foran nevnt, at syklistene kjørte med temmelig stor fart og at strekningen hvor ulykken skjedde er forholdsvis sterkt trafikert.

Vi stemmer for at selskapet frifinnes. - - -