Rt-1948-764

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-09-11
Publisert:	Rt-1948-764
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 197 B/1948
Parter:	Kari Lier (overrettssakfører Hans Hegje til prøve) mot Nils Storberget og Karl Sørli (høyesterettsadvokat Arne Vislie).
Forfatter:	Eckhoff, Johannessen, Berger, Schjelderup, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §8, §9, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §98, Skjønnsprosessloven (1917) §74, Skjønnsprosessloven (1917), Avtaleloven (1918) §33, Skifteloven (1930) §119, §127, §19, §9

Dommer Eckhoff: I en odelsløsningssak reist av Kari Lier mot Nils Storberget og Karl Sørli til løsning av henholdsvis 5 og 4 eiendommer i Elverum avsa Sør-Østerdal herredsrett 18. oktober 1943 dom med denne domsslutning:

«De saksøkte Nils Storberget og Karl Sørli frifinnes. Omkostninger idømmes ikke.»

Kari Lier påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 21. september 1944 avsa dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Lagmannsrettens dom er av Kari Lier påanket til Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet, og det hevdes at lagmannsretten har tatt feil, når den har funnet at Kari Lier under dødsboskiftet etter Oluf Sætre har tapt sin løsningsrett til de 9 eiendommer.

Det er fra Kari Liers side for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«A.For Nils Storbergets vedkommende.

Nils Storberget dømmes til å utstede skjøte på eiendommene V. Rølsaas skog gnr. 164 bnr. 45, Værlien nordre skog, gnr. 165, bnr. 24, Lien skog, gnr. 164, bnr. 19 og Lien skog gnr. 164, bnr. 15 og Sveen lille skog, gnr. 167, bnr. 10 i Elverum til fru Kari Lier og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommene innen 14. april 1949 mot betaling av løsningssummen kr. 19 000 i henhold til skjønnslovens regler.

B. For Karl Sørlis vedkommende.

1. Prinsipalt:

Karl Sørli dømmes til å utstede skjøte på eiendommene Nordlisameie (Sørliskogen), gnr. 175, bnr. 3, Sørli (Sørlisveen) gnr. 174, bnr. 1, 1/2 teig nr. 9 i Kyndstykket nordre fordeling, gnr. 153, bnr. 70 og 1/2 teig nr. 9 i Kyndstykket nordre fordeling, gnr. 158, bnr. 131 i Elverum til fru Kari Lier og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommene innen 14. april 1949 mot betaling av løsningssummen kr. 24 900 i henhold til skjønnslovens regler.

II. Subsidiært:

Karl Sørli dømmes til å utstede skjøte til fru Kari Lier på eiendommene teig nr. 9 i Kyndstykket nordre fordeling, gnr. 153 bnr. 70 og gnr. 158 bnr. 131 og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommene innen 14. april 1949 mot betaling av løsningssummen kr. 5 800 i henhold til skjønnslovens regler.

Side:765

C. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene Nils Storberget og Karl Sørli har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part betaler motparten fullt tilstrekkelige saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er for Høyesterett bl.a. fremlagt en utførligere utskrift av møtet i Sætres dødsbo 9. februar 1935, en salgsfullmakt datert 17. april 1939 fra Kari Lier m. fl. til overrettssakfører Krog og flere erklæringer fra fru Lier og Krog om forholdene i dødsboet. Men i alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for lagmannsretten.

Jeg nevner for oversiktens skyld at den tidligere nevnte Oluf Sætre døde i 1930. Arven falt da på hans to søstre Johanne Koppang og Karen Storihle som var både slekts- og testamentarvinger. Da Karen Storihle døde i 1934, rykket hennes 8 barn inn i skiftet som loddeiere på hennes del. Den 4. i rekken av barna var Kari Lier, og det er i saken ikke bestridt at hun var odelsberettiget. Det er videre på det rene at arvingene ikke overtok Sætres gjeld, og at skiftebehandlingen ble utført av to testamentsfullbyrdere - den ene var overrettssakfører Krog. I tiden fra 1938 til 1939 gjennomførte testamentfullbyrderne salg av de i alt ca. 60 eiendommer som Sætre eiet. Sluttresultatet var at gjelden ble dekket, og et par legater utbetalt. Det ble tilbake en mindre arv som etter oppgjøret falt på hovedarvingen Johanne Koppang.

Da det etter at odelssaken ble reist, er omtvistet mellom partene hva der egentlig skjedde i boet, da de eiendommer saken gjelder ble solgt, skal jeg kort referere hva de samtidige dokumenter viser:

Ad Kyndstykkene solgt til Sørli.

Arvingene holdt møte 9. februar 1935. Til stede var Johanne Koppang og hennes mann og for Storihles brødrene Martin og Nils og svogeren Mons Lier gift med Kari Lier. Samtidig møtte også testamentfullbyrderne.

Det er under post VII protokollert:

«Krog forela de møtende spørsmålet om salg av boets eiendommer. Etter forslag av driftsbestyrer Hans Mellum besluttet man å fremby til salgs til våren følgende skogteiger:...» I oppregningen nevnes de to eiendommer.

Det ble så holdt auksjon over eiendommene, og etter 2. auksjon hadde testamentfullbyrderne møte 12. august 1935. Jeg forstår det protokollerte under dette møte således at det ble konferert med representanter for Koppang og Storihles, men ikke med fru Lier personlig, og at det da fra begge hold ble uttalt at de overlot spørsmålet om salg av de eiendommer, som hadde vært på auksjon, til eksekutorene i samråd med boets driftsbestyrer.

Nytt møte i boet ble holdt 6. juni 1936. Foruten testamentfullbyrderne og bestyreren var Koppangs til stede og av Storihles: fru Lier personlig med mann. Det er protokollert under post I

Side:766

«Krog refererte de stedfunne salg av skoger - -.» I den følgende oppregning ble uttrykkelig nevnt bl.a. de to eiendommer i Kyndstykket med pris og kjøpers navn, Karl Sørli.

Kjøpekontrakt mellom Krog og Sørli ble opprettet 7. september 1935, men skjøte ble først utstedt 14. mars 1939. Det sies i skjøtet at Krog opptrer i følge fullmakt fra samtlige arvinger i Sætres bo, og denne fullmakt som er datert 17. april 1939 er undertegnet av samtlige arvinger, også av fru Lier og hennes mann.

Ad de 2 gjenværende eiendommer solgt til Sørli og de 5 eiendommer solgt til Storberget.

Det er tidligere referert hva det ble skrevet i møteboken 6. juni 1936 hvor fru Lier med mann var til stede.

Under post IV heter det videre:

«Man drøftet spørsmålet om salg i sommer og besluttet å søke realisert ved auksjon følgende eiendommer» - - I oppregningen er nevnt under post 3 de 2 eiendommer som Sørli senere kjøpte og under post 4 og 5 de 6 eiendommer Storberget kjøpte. Jeg nevner i denne forbindelse at den ene av eiendommene er holdt utenfor odelssaken, der som kjent bare gjelder 5 eiendommer tilhørende Storberget.

Den 28. september 1936 ble det holdt møte hvor testamentfullbyrderne og bestyreren var til stede. Krog refererte resultatet fra de siste auksjoner, og en ble enig om å sette prisforlangendet opp, bl.a. for flere av de eiendommer det her gjelder. Sørli og Storberget aksepterte prisene underhånden, og kjøpekontrakter ble opprettet i oktober s. å. Deretter ble skjøter utstedt til Sørli 26. juli 1937 og til Storberget 12. desember 1936.

Det er ikke godtgjort at fru Lier spesielt har godtatt salgene av disse 7 eiendommer, men tinglysingen av skjøtene er gjennomført med en alminnelig salgsfullmakt fra henne. Om det er fullmakten av 15. november 1935, som er gjengitt i lagmannsrettens dom, eller en annen fullmakt er ikke klarlagt, men under enhver omstendighet må fru Liers navn ha stått der.

I vurderingen av disse forhold er jeg enig med lagmannsretten. De foreliggende realisasjoner må etter hva det er opplyst være skjedd i arvingenes interesse for å oppnå størst mulig pengeinntekt for boet. Som fremstillingen viser har Kari Lier for 2 eiendommers vedkommende uttrykkelig godtatt salgene. For de andre 7 eiendommer gjelder det at hun har kjent til at eksekutorene foretok salgene, og hun har støttet dem i gjennomføringen med sin salgsfullmakt. Under disse forhold kan jeg ikke finne det tvilsomt at hun som deltager i frivillige salg etter sikker rettsbruk må antas å ha frafalt sin løsningsrett overfor kjøperne. Jeg viser for øvrig til de betraktninger som ligger til grunn for Høyesteretts dom av 9. mars 1948 i sak Sigrid Krogstad mot Anne Øyen.

Etter det resultat jeg er kommet til er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om en mulig løsningsrett for fru Lier skulle være preskribert.

Jeg antar at den ankende part bør betale saksomkostninger for Høyesterett.

Side:767

Jeg vil stemme for denne dom :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kari Lier til Nils Storberget og Karl Sørli 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker for forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Johannessen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Schjelderup og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J. C. Grøner med domsmenn T. O. Værlien, Otto Lien og Knud Husa):

Saken gjelder fru Kari Liers krav på odelsløsning av Vestre Rølsås skog gnr 164 bnr. 45, Værlien nordre skog gnr. 165 bnr. 24, Lien skog gnr. 164 bnr. 19, Lien skog gnr. 164 bnr. 15 og Sveen Lille skog gnr. 167 bnr. 10, som tilhører saksøkte Nils Storberget, og Nordlisameia (Sørliskogen) gnr. 175 bnr. 3, Sørli (Sørlisveen) gnr. 174 bnr. 1, 1/2 teig nr. 9 i Kynstykket nordre fordeling gnr. 153 bnr. 70 og 1/2 teig nr. 9 i Kynstykket nordre fordeling gnr. 158 bnr. 131, som tilhører saksøkte Karl Sørlie - alle i Elverum.

Sakene mot de to saksøkte er etter partenes begjæring og med rettens samtykke forenet til en sak etter tvistemålsloven §98.

Det er på det rene, at saksøkerens mor Karen Storihle overtok alle eiendommene ved skifte i 1900 etter sine foreldre, Hans G. Jordet og hustru Kari, og at hun hadde odelsrett til dem alle, da hun i 1929 solgte dem til sin bror Oluf Sætre. Oluf Sætre døde barnløs i 1930 og etterlot seg som eneste slektsarvinger sine to søstre Karen Storihle og Johanne Koppang, som også ved testament var innsatt som arvinger til de verdier, som ikke var disponert over til legater m.v. Hans bo ble behandlet av testamentsfullbyrdere og sluttet først i 1940. Karen Storihle døde i 1934 og etterlot seg 8 barn, alle døtre, deriblant saksøkeren fru Kari Lier, som var nr. 4 i rekken.

Oluf Sætre hadde selv ikke skjøte på eiendommene. Hans bo fikk først skjøte tinglyst 2. desember 1935.

Den 6. juni 1936 holdt testamenseksekutorene og boets arvinger - saksøkeren og søsteren fru Koppang - møte i boet. Det ble der besluttet å søke realisert ved frivillig auksjon alle de eiendommer, som er gjenstand for nærværende sak - med unntag av gnr. 153/70 og gnr. 158/131 teig nr. 9 i Kynstykket nordre fordeling. Om salg av disse to eiendommene er ikke opplyst å være fattet noen uttrykkelig beslutning hverken med eller uten saksøkerens tilslutning. Etter auksjon og videre salgsforhandlinger ble deretter de 7 eiendommene solgt til de saksøkte ved skjøter tinglyst 16. desember 1936 og 9. august 1937. Partene er enige om, at odelssak er reist innen lovens frist, såfremt fristen regnes fra skjøtenes tinglysing. - - -

Rettens formann bemerker:

Da salg av de syv bruksnumre som tilhører Oluf Sætres dødsbo ble

Side:768

besluttet 6. juni 1936 var Kari Lier loddeler i boet og som sådan deleir i eiendommene. I henhold til denne beslutning ble eiendommene senere solgt til de saksøkte. Selv om testamentseksekutorene ville hatt legitimasjon og måskje også rett - skiftelovens §9 og §19 - til å selge ute eller endog mot en loddeiers samtykke er det ikke uten betydning: dette samtykke foreligger. Det finnes ikke nødvendig å ta standpunkt til den rettslige situasjon i tilfelle av at testamentseksekutorene hadde solgt uten å innhente loddeiernes samtykke, eller at saksøkeren hadde protestert mot salg. Men den omstendighet, at også i disse tilfelle for boet bindende salg vil være sluttet gjør det resultat man nedenfor kommer til atskillig tvilsomt.

Ved sitt samtykke har saksøkeren godtatt salg på de vilkår og til personer som testamentsfullbyrderne måtte godta. Selv om hennes samtykke måtte ha betydning bare hva angår hennes andel i boet, har hun samtykket i salg av denne andel. Det kan da ikke antas, at hun senere kan kreve denne andel tilbake fra kjøperne i kraft av sin odelsrett. Det er en formentlig forlengst sikker rettsregel, at en selger av odelsgodset taper sin løsningsrett til dette overfor kjøperen - Motzfeldts Odelsrett 65, Voss' kommentar til odelslovens §8 og skjønnslovens §74 samt Skeies stensilerte forelesninger over odelsrett 12. Hva enten man vil bygge regelen på at selve salgsavtalen inneholder et tilsagn om ikke å ta salgsgjenstanden tilbake, eller på hjemmelsgaranti, synes resultat her å bli det samme. Som loddeier har saksøkeren hjemmelsansvar, selv om dette måskje er begrenset til hennes arvelodd. Oluf Sætres bo var solvent, og det tilfalt saksøkeren arv, selv om hun intet fikk utbetalt av arven, på grunn av sin store gjeld til boet. Det synes for øvrig lite å stemme med «redelighet og god tro» - jfr. avtalelovens §33 - hvis det tillates en selger å ta tilbake på odel fra kjøperen hva han har solgt til ham.

De saksøkte bør således frifinnes for så vidt angår kravet på løsning av de 7 førstnevnte bruksnumre, som omfatter det hele krav mot saksøkte Nils Storberget, og to av saksøkte Kari Sørlis teiger.

Det er ikke påstått at saksøkeren har samtykket i salg av Karl Sørlis to gjenværende bruksnumre. Det må derfor tas standpunkt til saksøktes innsigelse om saksøkerens tap av odelsretten ved foreldelse.

Ved Oluf Sætres død ble søsteren Karen Storihle medeier i alle boets eiendommer, og ved hennes død trådte hennes barn, deriblant saksøkeren inn i hennes rettsstilling. Spørsmålet blir om de ideelle andeler som svarer til de slettere berettigedes lodder under disse omstendigheter kan sies å ha vært ute av fru Liers ættlegg i mer enn 5 år i odelslovens §9. Utgangspunktet for en mulig foreldelse vil måtte være Oluf Sætres død eller tinglysing av skjøte til boet på eiendommene. I begge tilfelle var mer enn 5 år forløpet, da sak ble reist. I tilfelle av at det hadde foreligget et ordinært tilfeldig sameie i eiendommene, synes de beste grunner å tale for, at foreldelsesfristen løper for den sameier, som ikke nytter sin rett til å utløse de slettere odelsberettigedes ideelle andeler. Rettsordenen anerkjenner odelsrett til ideelle andeler av fast eiendom og en rett for den best odelsberettigede sameier til i kraft av sin odelsrett å utløse de slettere i linjen, og anser også i annen henseende en ideell andel av en fast eiendom som rettslig likestillet med en udelt eiendom.

Side:769

De ideelle andeler, som eies av en slettere odelsberettiget sameier, må derfor sies å være ute av de bedre odelsberettigedes ættlegg. I nærværende tilfelle foreligger imidlertid et sameie mellom arvinger med dettes særlige rettslige karakter, hvoretter hver enkelt arving ikke har rådighet over sin ideelle andel av hver av sameiets gjenstander, men alene over nettoandelen. Men selv om innholdet av sameieretten således er begrenset, er loddeiernes rett til bomassen en eiendomsrett. Boet er ikke eier, men de enkelte loddeiere. Det kan derfor ikke erkjennes å foreligge noen vesensforskjell hva odelsretten angår mellom disse arter av sameie. Enhver av loddeierne i boet har rett til på ethvert tidspunkt fra arvefallet å kreve i kraft av sin odelsrett å overta boets faste eiendommer i den rekkefølge som odelsloven bestemmer. I den tid dette unnlates, er også her de ideelle andeler, som svarer til de slettere odelsberettigedes del av boet, ute av de bedre odelsberettigedes ættlegg. Så vidt sees foreligger ingen rettsavgjørelse om dette spørsmål. En er henvist til lovens ord, som utvilsomt gir grunn til tvil. Men med de misbruk av odelsretten, som er særlig hyppige i inflasjonstider, er det all grunn til ikke å strekke odelsrettens anvendelse videre enn lovens ord med nødvendighet tilsier.

Fru Lier har som sameier i Oluf Sætres dødsbo unnlatt i foreldelsestiden å løse de andeler, som svarte til de fjernere loddeieres lodd, og må således antas å ha mistet sin odelsrett til disse. Da hun nå ikke ønsker å løse ideelle andeler men bare hele bruksnumre, må også saksøkte Karl Sørli bli i sin helhet å frifinne.

Dette syn på preskripsjonsspørsmålet får anvendelse også på alle de øvrige eiendommer saken gjelder og leder til frifinnelse også hva disse angår.

Domsmennene er enige i formannens begrunnelse og resultatet og slutter seg til dette. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Ubberud, lagdommerne Leivestad og Knudsen):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Retten kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse for at Kari Lier ved sitt samtykke til salg på møtet 6. juni 1936 har avskåret seg adgangen til å løse de deromhandlede 7 eiendommer tilbake fra kjøperne.

Det er fra den ankende parts side gjort gjeldende at salget i virkeligheten i forhold til henne var et tvangssalg, idet Oluf Sætres dødsbo var ansett for å være insolvent. Det synes etter prosedyren å være på det rene at boets stilling ihvertfall en tid var økonomisk svak.

Etter skiftelov av 21. februar 1930 §119 jfr. §127 siste ledd skulle boet være overgitt til skifterettens behandling hvis der var tvil om boets solvens, da gjelden ikke var overtatt av arvingene. Imidlertid har det vært behandlet den hele tid av testamentseksekutorene og det var ved slutningen solvent og det tilfalt Kari Lier arv, selvom hun ikke fikk noe utbetalt på grunn av gjeld til boet.

Om boets tilstand på noe tidspunkt har vært sådan at det burde ha

Side:770

gått over til konkursbehandling ved skifteretten, gir ikke fru Lier krav på å behandles etter de regler som måtte ha gjeldt om boet formelt var gått over til behandling av skifteretten som insolvent bo.

I et bo der behandles av testamentseksekutorer må en arving ha hjemmelsansvar iallfall for sin lodd i boet når hun gir sitt uttrykkelige samtykke til salg av boet, det vil si av henne og medarvinger tilhørende eiendommer.

For de to gjenstående eiendommer gnr. 153, bnr. 70 og gnr. 159 bnr. 131, hvilke eiendommer som nytt bruksnavn har fått 1/2 teig nr. 9 Kyndstykket nordre fordeling, gjelder de samme betraktninger som er gjort gjeldende for de foran omhandlede 7 eiendommer, etter at der er godtgjort at skjøte er utstedt i henhold til fullmakt undertegnet av den ankende part fru Kari Lier. Etter dette vil fru Lier ha tapt innløsningsretten til samtlige de 9 eiendommer. Det er da unødvendig for retten å ta standpunkt til det av herredsretten drøftede spørsmål om fru Kari Liers odelsrett er tapt derved at hun ikke under behandlingen av Oluf Sætres dødsbo har tatt skritt til odelsløsning overfor de dårligere berettigede medarvinger.

Retten vil dog uttalte at det neppe er grunn til å anta at sambesittelse under den tid et skifte pågår skal medføre preskripsjon for de bedre berettigedes vedkommende av de brøkdeler som eies av de dårligere odelsberettigede. - - -