Rt-1948-8
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-01-15 |
| Publisert: | Rt-1948-8 |
| Stikkord: | Prisforskriftene av 8 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 20/1948. |
| Parter: | Åsta Westvik (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Mentz Lillemark (høyesterettsadvokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Stenersen, Gaarder, Krogh, Grette, Stang |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §62, §28 |
Dommer Stenersen: Gården Østby vestre, g.nr. 10, b.nr. 2 i Egge av skyld Mk. 0,77 med et innmarksareal, som er opplyst å være 32,32 mål, og et skogbevokset areal 19,72 mål, ble ved odelstakst 18. juli 1944 satt i en verdi for hus og jord kr. 12 200 og for skog og berg kr. 300, tilsammen kr. 12 500. I anledning av at det var opplyst av besitteren at det var påkostet eiendommen forholdsvis betydelige beløp, blant annet til et nytt enda ikke ferdig uthus, var det under taksten avsagt kjennelse som ga uttrykk for at §3 i Prisdirektoratets kunngjøring av 8. oktober 1940 bare indirekte fikk betydning. nemlig således at det måtte tas hensyn også til en påbygning som den det her gjaldt, forutsatt at den hadde verdi for eiendommen som sådan. En av skjønnsmennene satte verdien av hus og jord bare til kr. 6 900 og kom således til et takstbeløp av kr. 7 200.
Ved odelsovertakst av 31. august 1944, som var begjært av begge parter, sattes verdien enstemmig til kr. 10 300 hvorav for hus og jord kr. 10 000. Det var av besitteren nedlagt påstand om at taksten i henhold til prisreglenes nevnte §3 skulle skje således at byggeomkostningene medtokes som tillegg til prisberegningen i den utstrekning de antokes å dekkes ved den høyeste omsetningsverdi for eiendommen ved fritt salg etter det nåværende prisnivå i distriktet. Odelsløseren hadde påstått at dette ikke tokes til følge. Det ble ikke avsagt noen kjennelse om spørsmålet, men det ble tilført i skjønnsgrunnene: «Skjønnet antar at det ikke er nødvendig å avsi noen spesiell kjennelse om dette spørsmål, idet skjønnet ved sin ansettelse tar hensyn til de gjeldende prisforskrifter, deriblant §3, ved verdsettelsen av odelsgodset etter gangbar pris i egnen. Noe annet antas heller ikke å ligge i den nedlagte påstand.»
Besitteren, fru Åsta Westvik, har påanket odelsovertaksten til Høyesterett og nedlagt sådan påstand:
«1. At overodelstaksten over eiendommen Østby vestre, g. nr. 10, b. nr. 2 i Egge, avhjemlet 31. august - 1944 oppheves og hjemvises til Inderøy herredsrett til avholdelse av ny takst med nye skjønnsmenn.
2. Ments Lillemark ved verge Edvard Lillemark dømmes til å betale saksomkostninger til den ankende part.»
Det ankes prinsipalt over saksbehandlingen. Det var tvist
Side:9
mellom partene ved overtaksten om hvorledes det skulle tas hensyn til påkostningene, og det var da uriktig at dette ikke ble avgjort ved kjennelse, således som foreskrevet i skjønnslovens §62 annet ledd. I virkeligheten er dette også i strid med lovens §28 første ledd, mener den ankende.
Av selve skjønnsresultatet må man også slutte, at de riktige rettslige forutsetninger ikke er lagt til grunn. Eiendommen var her 15. juni 1941 kjøpt for kr. 12 000 pluss rett for selgeren til å bebo to værelser i ett år, og å ta 40 trær i skogen. Av kjøpesummen falt kr. 2 000 på løsøre som fulgte. Ved takst av Egge prisnemnd 20. juni 1941 var høyeste lovlige pris for handelen satt til kr. 12 500. Prisnemndtaksten må, hevder den ankende, under de herskende forhold ansees å være av vesentlig betydning for fastsettelse av en eiendoms gangbare pris i egnen. Og hertil kommer her de betydelige omkostninger på eiendommen i sin alminnelighet, hvilke den ankende part hevder opplagt må betegne forbedringer som må gi seg uttrykk i verdien - kanskje mer enn den ved de avholdte skjønn omhandlede uthusbygning.
Under de således foreliggende omstendigheter, hevder den ankende til slutt, må odelsovertaksten iallfall her tilsidesettes som en ren vilkårlighet.
Odelsløseren, Mentz Lillemark, som er gitt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har ved den oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Valentin Voss, nedlagt sådan påstand:
«Odelsovertaksten stadfestes.
Fru Åsta Westvik og hennes mann Kåre Westvik tilpliktes én for begge og begge for én å betale saksomkostninger til det offentlige, idet mitt salær som beskikket sakfører for ankemotparten i ethvert fall ventes fastsatt og utbetalt av statskassen.»
Om saksforholdet henviser jeg for øvrig til de avholdte skjønn. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som ved odelsovertaksten. Det er fremkommet forskjellige nye opplysninger til bedømmelse av eiendomsverdiene i distriktet m.v. og det er avholdt en bevisopptagelse 4. februar 1947 ved Inderøy herredsrett til bruk for høyesterettssaken, der ankemotparten og 10 vitner er avhørt og forskjellige erklæringer er fremlagt og beediget.
Det er på det rene at odelsgodset av kjøperen Kåre Westvik, ble gjort til hustruens, Åsta Westviks, særeie. Han kom imidlertid under forfølgning for økonomisk landssvik som byggeentreprenør, og ektepakten er som følge herav opphevet, således at Kåre Westvik fra januar 1947 er eier av odelsgodset.
Jeg er kommet til det resultat at anken ikke kan føre frem.
Prisforskriftene av 8. oktober 1940 p å b y r ikke at påkostninger og forbedringer skal legges til den eiendomsverdi i 1. kvartal 1940 som prismyndighetene skal legge til grunn, men g i r a d g a n g til det. Dersom eiendommen har fått øket verdi ved det. Tilsvarende regler må gjelde ved takseringer i anledning av odelsløsning. Jeg henviser herom til Høyesteretts dom av 20. august 1947 i sak Arnfinn Haave mot Ambros O. Haave, inntatt i Rt-1947-
Side:10
399. Så vidt jeg kan skjønne, gir også den forannevnte kjennelse som ble avsagt ved undertaksten uttrykk nettopp for dette, at skjønnets oppgave var her å bedømme påkostningenes innflytelse på eiendommens verdi som sådan. Og noenlunde den samme tanke synes å ligge til grunn for den av besitterens prosessfullmektig nedlagte påstand om prinsippene for takseringen av odelsovertaksten. Når det derfor i grunnene for denne overtakst heter at det tas hensyn til prisforskriftene, deriblant §3, ved verdsettelsen av odelsgodset etter gangbar pris i egnen, og at noe annet heller ikke antas å ligge i den nedlagte påstand, mener jeg at det her må være all grunn til å anta at overtaksten i så måte hviler på korrekte rettslige forutsetninger. Etter min mening ville det dog vært riktig og best i samsvar med skjønnslovens §62 annet ledd, om det var avsagt kjennelse herom.
Jeg kan således ikke finne at saksbehandlingen lider av noen feil som det er sannsynlig kan ha virket bestemmende på skjønnsresultatet. Heller ikke kan jeg finne at skjønnet lider av selvmotsigelse, tvetydighet eller feil som hindrer prøvelsen av anken. Når overtakstens beløp er blitt så lavt som her, må det antas å ha sin forklaring ved at påkostningene ikke er funnet å ha hatt større verdi for eiendommen. Jeg peker i denne forbindelse på at det i den foran nevnte pristakst av 20. juni 1941 heter at uthuset (det daværende) er tilstrekkelig for den dyrkede jord, og at det er våningshus, vognbu og stabbur på eiendommen, og at alle hus er i bra stand. Videre på den lave verdiansettelse som mindretallet ved undertaksten, Saursaunet, der av erklæring av 30. oktober 1944 sees å være formann i Egge jordstyre, som foran nevnt stemte for.
Heller ikke mener jeg at den ankende har fyldestgjort sin bevisbyrde for at det skjønn odelsovertaksten har avgitt kan tilsidesettes som en ren vilkårlighet.
Mitt resultat er således at ankemotpartens påstand bør tas til følge. Dog finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Odelsovertaksten stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Krog og Grette samt justitiarius Stang: Likeså
Av underskjønnet kjennelse (dfm. Aage Junker med skjønnsmenn Torvald Saursaunet og Paul Strand):
- - - Eiendommen ble overtatt av saksøkte den 1. juli 1941. I det tidsrom som ligger mellom overtagelsesdagen og befaringsdagen den 18. juli 1944 er det nedlagt et betydelig arbeid på eiendommen. Ifølge utdrag av murmester Vestviks regnskapsbøker har saksøktes mann hatt utlegg
Side:11
på kr. 22 463,94. Herav faller på et uthus som ennå ikke er ferdig kr. 9 416,34. Siden er det løpt på arbeidspenger for kr. 424,97 slik at den samlede sum blir kr. 9 841,31. - - -