Rt-1948-818

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-09-24
Publisert:	Rt-1948-818
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 210 B/1948
Parter:	A/S Norsk Aluminium Company (overrettssakfører Peter P. Stabell til prøve) Mot Sogn og Fjordane fylke (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen).
Forfatter:	Grette, Eckhoff, Stenersen, Soelseth, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §8

Dommer Grette: Den 2. oktober 1946 avsa Ytre Sogn herredsrett dom i denne sak med slik domsslutning:

«Kyrkjebø overlikningsnemnds skattetakst av 27. september 1943 og den beskatning av A/S Norsk Aluminium Company som er bygget på denne stadfestes.

Hver part bærer sine omkostninger.»

Om sakens sammenheng viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Jeg gjør oppmerksom på at det beror på en skrivfeil når det i herredsrettens dom er sagt at totalvekten av hver av de små elektrolyseovner i driftsmessig stand er ca. 3 700 kg. Det er på det rene at vekten er ca. 7 300 kg.

A/S Norsk Aluminium Company har påanket dommen og har med Kjæremålsutvalgets samtykke innbrakt saken direkte for Høyesterett. I ankeerklæringen er vesentlig gjort gjeldende de samme betraktninger som fra den ankende parts side ble fremholdt for herredsretten og som er gjengitt i herredsrettens dom.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1) Herredsrettens dom underkjennes.

2) Kyrkjebø overligningsnemnds skattetakst av 27. september 1943 og den beskatning av A/S Norsk Aluminium Company som er bygget på denne, kjennes ulovlig og oppheves for så vidt taksten omfatter selskapets elektrolyseovner.

Side:819

3) Sogn og Fjordane fylke plikter å tilbakebetale A/S Norsk Aluminium Company et beløp svarende til den del av eiendomsbeskatningen som faller på elektrolyseovnene. Av det beløp som betales tilbake skal Sogn og Fjordane Fylke betale A/S Norsk Aluminium Company renter med 4 pst. fra de respektive betalingsdager til betaling finner sted.

4) Sogn og Fjordane Fylke tilpliktes å betale A/S Norsk Aluminium Company saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Sogn og Fjordane fylke, har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det foretatt bevisopptagelser ved Ytre Sogn herredsrett og Oslo byrett, liksom en del nye dokumenter er fremlagt.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i vesentlige deler tiltre den begrunnelse som er gitt i herredsrettens dom. Jeg vil dog fremheve at det i den sak vi her har for oss, etter min mening ikke er nødvendig å ta opp til drøftelse i sin fulle bredde hvilke hensyn kan og bør tillegges betydning, når det ved en eiendomsskattetakst skjønnsmessig skal bedømmes, om en bedrifts arbeidsmaskiner er å anse som «en integrerende del av anlegget», jfr. landsskattelovens §8, tredje ledd. For mitt syn på den foreliggende sak er følgende faktiske forhold avgjørende:

Det er på det rene at de to bygninger i Høyangeranlegget som under saken er betegnet som «Ovnshus I» og «Ovnshus II», er oppført med produksjon av aluminium for øye, og jeg må videre gå ut fra som det faktiske forhold at disse bygninger er oppført og innredet med henblikk nettopp på installering av elektrolyseovner. Jeg viser for så vidt til den beskrivelse som er gitt i herredsrettens dom, idet jeg særskilt nevner at dette formål har satt sitt preg på innredningen ikke bare av ovnshus I, men også av ovnshus II - jeg sikter her bl.a. til de spesielle ventilasjonsanordninger og til systemet med faste strømførende skinner. Når jeg videre ser hen til elektrolyseovnenes størrelse og vekt, og til den betydelige verdi de har, mener jeg at allerede det jeg her har nevnt må være avgjørende for det spørsmål som foreligger i saken. Jeg kan ikke se annet enn at det maskineri det her er tale om, helt naturlig må tre frem som en del av selve det faste anlegg for elektrolytisk fremstilling av aluminium, når dette anlegg skal takseres etter skattelovens bestemmelser om eiendomsbeskatning. Og da kan bestemmelsen i landsskattelovens §8, tredje ledd, etter min mening ikke med noen rimelighet forståes slik at disse maskiner faller utenfor eiendomsbeskatningen. Jeg viser her også til de uttalelser om rekkevidden av denne bestemmelse som fra forskjellige hold falt under lovbehandlingen på Stortinget i 1911.

Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes. Jeg finner at det heller ikke for Høyesterett er grunn til å tilkjenne saksomkostninger.

Side:820

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stenersen, Soelseth og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver F. Dahlin):

Ved en i april 1943 ved Kyrkjebø ligningsnemnd avholdt eiendomsskattetakst over eiendommer og anlegg i Høyanger tilhørende A/S Norsk Aluminium Company (nedenfor benevnt Naco), ble verdien satt til kr. 14 854 500. Blant de maskiner som ble medtatt i taksten, var også aluminiumsovnene (elektrolyseovnene) til et samlet beløp av kr. 1 715 000. i selskapets to ovnshus etter følgende beskrivelse i utskrift av takstforretningen:

«c. I ovnshus I (i utskriften feilaktig anført II):

15 stk. gamle elektrolyseovner i drift kr. 15 000,-

42 » do ute av drift da kraft mangler, en del i reserve for de igangnevnte 15 stk. » 20 000,-

50 » elektrolyseovner av lav type S II for 33 000 amp. » 780 000,-

- - -

d. I ovnshus II (i utskriften feilaktig anført I):

60 stk. elektrolyseovner av høy type for 33 000 amp.kr. 900 000,-

Naco mener at de nevnte ovner ikke skulle ha vært medtatt i taksten etter landsskattelovens §8b og påklaget taksten til overligningsnevnden, som ved vedtak av 27. september 1943 fastholdt ligningsrådets avgjørelse.

Om Nacos anlegg i Høyanger samt aluminiumsprosessen gis følgende beskrivelse:

Kraftanlegg I er oppført i 1916, ligger i Høyanger og er utbygget for leveranse av 25 500 hk likestrøm. Den har 7 aggregater å 4 500 hk, de 6 er alltid i drift, mens et er i reserve. Hovedinstallasjonene er høytrykk Peltonturbiner, hvortil er direkte koblet på akselenden likestrømgeneratorer for levering av ca. 300 volt likestrøm. Denne anvendes i aluminiumsfabrikken til drift av elektrolyseovner.

Kraftstasjon II er oppført i 1937 og ligger lenger oppe i Høyangdalen ca. 7 km fra fabrikken. Stasjonen leverer ca. 15 500 hk vekselstrøm ved ca. 12 000 volt spenning. Kraften ledes gjennom en aluminiumsledning som høyspent vekselstrøm til fabrikkene hvor kraften nedtransformeres og anvendes til forskjellige driftsøyemed i fabrikkene samt til lys og kraft til byanlegget etc.

Elektrodefabrikken er oppført i 1917 og leverer ferdigstekte elektroder og elektrodemasser til aluminiumsfabrikken og oksydfabrikken i Høyanger. Fremstillingen av elektroder skjer etter vanlige og kjente metoder. Råmaterialene, som vesentlig er forskjellige kokssorter, blir avgasset i kalsineringsovner og tørret i roterende tørretromler i den utstrekning som er nødvendig for de forskjellige materialer.

Side:820

Videre blir materialene knust i forskjellige knuseanlegg, hvoretter det tørrede, avgassede og knuste koksstøv blandes i blandemaskiner under opphetning med bek eller tjære, alt etter råmaterialenes art. Deretter blir materialene fra blandemaskinen (elektrodemasse) presset i hydrauliske presser til elektrodeblokker, som til slutt blir utglødet i en kammerovn som blir oppvarmet med gass fra koksgeneratorer. Fremstillingen av elektrodemasse skjer på samme måte, kun med den forskjell at massen fra blandemaskinen ikke blir presset og stekt, men kun støpt ut i former til passende blokker.

Oksydfabrikken er oppført i 1928 og fremstiller aluminiumoksyd etter selskapets egen, patenterte metode. Hovedmaterialene, bauxit, kalkstein og koks, blandes i passende forhold og smeltes i elektriske slaggovner til kalsiumaluminatslagg. Under tappingen av slaggen fra slaggovnene skilles automatisk bauxitens jerninnhold ut som elektrorujern, som er et ferdig salgsprodukt. Slaggen finpulveriseres og oppløses i sodalut hvorved dannes natriumaluminat i oppløsning samtidig som kalkslammet skilles ut. Kalkslammet skilles fra aluminatluten i spesielle beholdere. Deretter presses det kullsyre gjennom aluminatluten, hvorved dannes aluminiumhydroksyd og soda i oppløsning. Hydratet skilles fra sodaluten i sentrifuger og filtere, hvoretter sodaluten går tilbake til prosessen mens aluminiumshydroksydet blir glødet i roterende kalsineringsovner, opphetet ved generatorgass eller olje. Fra disse halsineringsovner tappes den ferdige aluminiumsoksyd.

Aluminiumavdelingen har 2 ovnshus, hvor det for tiden er i drift 15 stk. 11 000 amp. og 98 33 000 amp.elektrolyseovner. Dertil er det også installert en del reserveovner. Produksjonen av aluminium foregår på vanlig og kjent måte ved at strømmen spalter aluminiumoksyd som er oppløst i et elektrolytisk bad bestående av kryolitt med noen tilsetning av aluminiumfluorid. Strømmen føres gjennom elektroder (såkalte anoder) ned i badet, og elektrodene tar således del i prosessen og forbrukes. Disse elektroder er for 11 000 amp. ovnene ferdigstekte elektroder, mens man for 33 000 amp.ovnene anvender en elektrodemasse (Søderbergmasse) som stekes automatisk idet massen kommer ned i det varme bad. Metallet tappes av ovnene flere ganger om uken og samles i en oppholds- og blandeovn, hvorfra metallet blir støpt i 25 kg Ingots. Disse er vanlig salgsvare på verdensmarkedet.

Støperi- og legeringverket er oppført i 1916 og omstøper Ingots til forskjellige halvfabrikata. Delvis blir disse Ingots omstøpt sammen med forskjellige andre metaller som kobber, magnesium, mangan, silicium, nikkel etc. til forskjellige aluminiumslegeringer. Støperiovnene er delvis oppvarmet ved gass og delvis anvendes elektrisk tippbar ovn.

Av Nacos samlede bebygde fabrikkarealer i Høyanger opptar elektrodefabrikken ca. 2 700 kvm., oksydfabrikken ca. 7 180 kvm. og elektrolyseavdelingen ca. 8 430 kvm. Mannskapsstyrken er normalt fordelt med omtrent 40 mann på elektroden, 160 mann på oksyden og 200 mann på elektrolysen.

Anvendelsen av den elektriske kraft fordeler seg således:

Side:822

Aluminiumfabrikken

Elektrolyseovner 25 500 HK

Lys og kraft 305 »

Oksydfabrikken 11 800 »

Støperiet 320 »

Elektrodefabrikken 275 »

Laboratorium, byanlegg og konsesjonsstrøm, sykehus, linjetap og fjellet 2 800 »

41 000 HK

Om produksjonen er det opplyst at elektrodefabrikkens kapasitet er ca. 10 000 tonn, Nacos forbruk av elektroder 4 à 5 000 tonn, oksydfabrikkens kapasitet ca. 17 000 tonn, Nacos forbruk av oksyd 15 à 16 000 tonn, idet en regner med at det til Nacos produksjon av metallisk aluminium 8 400 tonn pr år medgår ca. 16 000 tonn oksyd. Støperiet og legeringsverket har en årlig kapasitet på ca. 10 000 tonn.

Ovnshus I er oppført i 1916, er bygget i jernbetong med betongfundamenter, gulvet dels av betong, dels steinsatt, tråglassvinduer i jernrammer, tretak med papp på jerntakstoler. Bygningen er delvis bygget i 2 etasjer med jernbetongetasjeskiller for 2 1/2 tonn pr. kvm. Den delvise 2. etasje består av 2 tversgående rom hver på 15 m. bredde (oxydlageret). Grunnflaten er 107,5 m X 51 m = 5 482,5 kvm. lette sidevegger i puss høyden i sidefløyene 4,9 m i midten 10 m.

Ovnshus II er oppført i 1939, er bygget av stålskjelett kledd med bølgeblikk på vegger og tak, nederste 1 1/2 m av vegger er støpt i betong. Grunnflaten er 110 m X 28 m = 3 080 kvm., høyden jevnt over 8,15 m.

Forskjellige ovnstyper er i bruk. Tidligere bruktes bare små ovner på 11 000 amp., i 1939 anskaffet en de 60 store ovner av høy type S I på 33 000 amp. til ovnshus II og i 1941 de 50 store ovner av lav type S II også på 33 000 amp., disse er plasert i ovnshus I sammen med de små. Totalvekten for hver av disse små ovner i driftsmessig stand er ca. 3 700 kg., for hver av de store ca. 34 000 kg. Det finnes ingen spesielle plattformer, ovnene er plasert I serier løst på gulvet uten forbindelse med bygningene for øvrig. I ovnshus I er det en nedfeldning på ca. 60 cm i gulvet for hver ovn av type S II, således at den står i en fordypning. Ovnene kan deles opp i mindre deler og kan transporteres oppdelt eller hele til andre steder, største kolli av de små ovner vil veie ca. 1700 kg., av de store ca. 7 300 kg. En flytting av en ovn til fabrikkaien, hvor fabrikkens kran kan bringe den ombord i et eventuelt skip, opplyses å komme på ca. kr. 75 for hver av de små og på kr. 340 for hver av de store ovner, tilsammen ca. kr. 40 000. Ingen av installasjonene i de 2 ovnshus er festet til bygningene, således heller ikke avtrekksystemene. I ovnshus II er dog overstellet på ovnene S I hvilende på 4 jernstolper, som hver er festet til gulvet med 4 skruer.

Saksøkerens prosessfullmektig har i det vesentlige anført:

Det er riktig at det meste av anlegget opprinnelig er oppført med tanke på aluminiumproduksjon, men planene bar ikke frem, og det nye selskap som i 1923 overtok anlegget har i stiftelsesoverenskomsten som gjenstand for virksomheten oppført «industri og handel samt utøvelsen

Side:823

av enhver annen dermed i forbindelse stående virksomhet, herunder innbefattet fremstilling, anvendelse og salg av vannkraft og annen energi». Aluminium er ikke nevnt. Ovnshusene er liketille, likefremme, rektangulære bygninger uten særpreg i sin brede alminnelighet, kun med visse eiendommeligheter som fordypningene i gulvet, oksydlagrene og det delvis lave tak, som for øvrig alt bare gjelder ovnshus I og er ikke ved oppførelsen avpasset etter de nåværende maskiner. Ovnene er ikke festet til grunnen, det er intet problem å flytte dem, det inngår som et ordinært ledd i produksjonen, og det has eksempler på flytning fra fabrikk til fabrikk, endog fra land til land. Det er ikke spesialbyggede ovner - de er vanlig salgsvare som også er tjenlig for annen produksjon og kan med hensyn til størrelse, plasering og sammenheng med anlegget mer stilles i klasse med Nydalens vevstoler enn med A/S Rjukanfoss' store patenterte maskiner med intim sammenheng fra maskin til maskin og videre med faste anlegg, slik at ingen del kan tas vekk uten brudd på det hele. Ved Naco kan en enkel ovn eller gruppe fjernes, det blir bare spørsmål om kapasitet.

Han gjør videre sterkt gjeldende, at elektrolysen ikke er et nødvendig ledd i en samlet eller fortløpende prosess, således som tilfelle var med prosessene på Rujkanfoss, men en avdeling for seg, som det under gitte forhold både praktisk og forretningsmessig kan bli spørsmål om å holde opp med og eventuelt erstatte med en annen produksjon, uten innflytelse på bedriften og uten økonomiske ofre som fra et forretningsmessig synspunkt behøver å betegnes som uforholdsmessige. Naco driver nemlig 3 forskjellige og av hinannen helt uavhengige produksjoner i Høyanger: Fremstilling av elektroder, som foregår i eget verk, og de ferdige elektroder anvendes dels som salgsvare, dels ved anlegget i Høyanger, som derved slipper å kjøpe elektroder fra andre leverandører. Fremstilling av aluminiumoksyd, også i eget verk. Oksyden er på samme måten som elektroder, en ferdig handelsvare som Naco dels benytter selv og dels selger til andre aluminiumsverker i og utenfor Norge, idet Naco er den eneste fabrikk her i landet som fremstiller denne vare. Endelig kommer fremstilling av det metalliske aluminium i elektrolyseavdelingen. I tillegg hertil kommer produksjon av elektrisk kraft og støperiet med legeringsverket, hvor det omstøpes Ingots både fra aluminiumsfabrikken i Høyanger og andre aluminiumsfabrikker. Det kan derfor tales om flere sideordnede, avsluttede prosesser, som kapasitetsmessig ikke er avpasset etter hverandre. Det kan bli foretatt en gradvis avvikling av elektrolysen og tilsvarende eller hel overgang til annen elektrolytisk fremstilling, f. eks. av lettmetallet magnesium. Anvendelsen av den ledigblevne likestrøm skaper intet problem, idet fremstillingen av magnesium krever et temmelig nøyaktig like stort antall kv.timer som lettmetallet aluminium. Også elektrotermisk fremstilling kan det bli tale om, det har allerede vært drevet fremstilling av karbid og rujern, og inntil nylig har en elektrolyseovn koblet i serie med de andre ovner produsert kryolit, og selskapets ingeniører har erfaring for at likestrøm kan anvendes til disse fremstillinger. I tilfelle kan også den ledige kraft anvendes til utvidet fremstilling av aluminiumoksyd. Det er ikke en ny tanke, det har tidligere vært planlegging herom, og omfattende og kostbare undersøkelser ble foretatt i Trondheim. Også fremstilling av magnesium har vært drøftet tidligere.

Side:824

Hel overgang til oksydproduksjon vil betinge omkring tredobbelt kapasitet fra ca. 17 000 tonn til ca. 54 000 tonn årlig, og bare Norges behov er ca. 70 000 tonn pr år. Under sin sammenligning med Rjukanfossanlegget anfører han sluttelig under henvisning til sirkulære av 2. januar 1914 fra Den norske Fellesforening for håndverk og industri, at dette anlegg er et fast industrielt spesialanlegg hvor spesialmaskineriet ikke alene innbefattes i en dertil særlig tilegnet fast eiendom, men også dominerer denne og driftsmaskineriet på en sådan måte, at det er det vesentlige ved anlegget. Annerledes derimot ved Naco hvor elektrolysen er et nøytralt industrielt anlegg knyttet til industriell spesialbedrift. Oksyden med kalsineringsverket er en sådan spesialbedrift med særpregede bygninger avpasset til spesialmaskinene.

Når det gjelder den forretningsmessige samhørighet mener han kriteriet må være at maskiner ikke kan skilles fra anlegget uten at verdier går til spille, det må være avgjørende for integr. Ved Rjukanfossanlegget er det ene bygget inn i eller om det annet, skilles det, vil verdier gå til spille, nemlig de spesialomkostninger som er anvendt. Det samme er ikke tilfelle for Nacos anlegg, der kan det som blir igjen anvendes i annet øyemed, eventuelt sammen med nybygning, men intet går til spille. De forandringer som må til med hensyn til avtrekkssystemene, detaljrørledninger, løpekraner og transportkraner er begatellmessige, og det betinges ingen forandring i administrasjon og arbeidsstokk ved f. eks. hel overgang til oksydproduksjon. - - -

Saksøktes prosessfullmektig har i det vesentlige anført:

Det er riktig at ovnene tidligere ikke har vært medtatt under eiendomsbeskatningen, men det prinsipielle syn på spørsmålet var hevdet allerede i 1938 overfor selskapets lokale ledelse, før de store maskiner var anskaffet. De utvidede planer i forbindelse med byggingen av ovnshus II åpnet ligningsmyndighetenes øyne helt for berettigelsen av eiendomsskatt også på ovnene. Det er det samme selskap i ny skikkelse som i 1923 overtok det tidligere selskaps anlegg, planene var fullt ferdige for aluminiumsproduksjon og bygningene var oppført med sikte på samme produksjon, også senere bygninger, f. eks. ovnshus II som er reist i henhold til de utvidede planer i forbindelse med overgang til Søderbergmetoden. Anlegget har derfor fått en individuell og særpreget karakter som også går igjen på ovnshusene særlig på ovnshus I med den ringe høyde, de motsvarende forsenkninger i gulvet og oksydloftene. Om en flytning av ovnene er teknisk mulig medfører den så store problemer og flyttingsomkostninger at en ikke kan gå videre enn å tale om en relativt økonomisk flyttbarhet. Ved en omfattende flytning vil foringen i samtlige ovner bli uttatt og en fortsatt demontering av ovnene stiller seg hensiktsmessig, avtrekks- og skinnegangssystemer må fjernes. Det vil ikke være noen enkel sak og medfører ytterligere omkostninger i tillegg til de kr. 40 000. En kan ikke trekke sammenligning med flytingen fra den amerikanske fabrikk i Baden City, det var en krigsbetonet flytning og omfattet også hele bygningen. For øvrig kan en ikke legge vekt på befestigelse i gulvene eller ikke, det er ovnenes størrelse, vekt og friksjonsflate som spiller inn ved bedømmelsen av flyttbarheten i denne forbindelse. Han nevner eksempel på at f. eks. transformatorer på hjul medtas under eiendomsbeskatning.

Side:825

Det er imidlertid den forretningsmessige samhørighet som spiller den viktigste rolle ved bedømmelsen, men også herunder vil den relativt økonomiske flyttbarhet spille inn. Utskiftning av likestrøm til vekselstrøm er forretningsmessig ugjørlig. Det er intet anlegg i Norge som kan overta likestrømsaggregatene, de må selges etter vektverdi. Anvendelsen av likestrøm til annen produksjon, f. eks. utvidet oksydproduksjon, er vel teknisk mulig under visse forutsetninger, men det avgjørende må være at ovnshusene ikke kan brukes i sin nåværende form. Det er mulighet for at de kan tilpasses til etslags bruk, men i ethvert fall er det nødvendig med atskillig nybygging, og det blir da et spørsmål hvordan det vil arte seg med likestrøm, som kun kan anvendes på korte avstander, antagelig ikke over 100 m. Ved utvidet oksyd- eller elektrodeproduksjon eller overgang til annen produksjon, som alle bare bruker en brøkdel av kraftforbruket pr. tonn aluminium, vil det bli atskillig kraft tilbake som ikke får sin økonomiske utnyttelse. Når det spesielt gjelder magnesium benekter han at det kan bli en overgang på forretningsmessig basis, og hvorvidt likestrøm kan anvendes i den elektrotermiske industri er uprøvet. Nacos egen erfaring kan en ikke legge vekt på. Han hevder at det er en høy grad av overensstemmelse mellom de faktiske forhold i Rjukanfossdommen og i nærværende sak og trekker også sammenligning med høyesterettsdommen av 1938 vedrørende Porsgrunn Metallverk A/S (Utv. VI, 6 1023) som frembyr flere likhetspunkter. Han henviser til fullkommenheten ved og sammenhengen i Nacos anlegg som gir et forsprang i konkurransen. Det er en av selskapets største fordeler, som det ikke uten tvingende grunner gjør forandring i. - - -

Retten skal bemerke at sakens avgjørelse beror på en fortolkning av landsskattelovens §8 tredje ledd. Etter denne bestemmelse skal «eiendommene verdsettes med de bygninger og øvrige innretninger, som hører anlegget til og er nødvendige for anleggets øyemed. Dog medtas ikke arbeidsmaskiner med tilbehør eller hva dermed kan settes i klasse, som ikke utgjør en integrerende del av anlegget». På den annen side skal arbeidsmaskiner som utgjør «en integrerende del av anlegget» medtas. Om forståelse av dette uttrykk henvises til de foreliggende høyesterettsdommer. Der er ved disse dommer slått fast at med uttrykket «anlegget» siktes til den faste eiendom, ikke til den bedrift som drives på eiendommen. Videre er det avgjort at ved spørsmålet om hvorvidt arbeidsmaskiner utgjør en integrerende del av anlegget, siktes det ikke til den rent fysiske eller tekniske samhørighet mellom maskiner og anlegg, men til den forretningsmessige eller økonomiske forbindelse, slik at arbeidsmaskiner må antas å utgjøre en integrerende del av anlegget i alle tilfelle, hvor maskiner og anlegg ikke kan skilles fra hverandre uten økonomiske ofre som fra et forretningsmessig synspunkt må betegnes som uforholdsmessige. I slike tilfelle kan maskiner og anlegg i økonomisk eller forretningsmessig henseende betraktes som en enhet, jfr. Rt-1934-466.

Retten er kommet til det resultat at en slik forbindelse mellom maskiner og anlegg i nærværende sak er til stede. En legger vekt på at anlegget utvilsomt må sies å være oppført med produksjon av aluminium som formål, og at bedriften også har vært innstillet på dette

Side:826

formål, selv om den til visse tider eller til dels også har drevet med annen produksjon. Det er heller ikke tvilsomt at ovnene er spesielle for den elektrolytiske fremstilling av aluminium. Ganske visst er det teknisk mulig å flytte dem, og det er heller ikke nødvendig at elektrolysen foregår på samme sted som de øvrige prosesser, herpå er det nok av eksempler på grunn av vanskelighetene med å forene elektrisk kraft, råmateriale, utskipningsmuligheter og tilstrekkelig plass på samme sted. Men det naturlige, det ideelle, er jo den konsentrasjon av prosesser en har i Høyanger, og når en først har den, representerer den en økonomisk faktor av betydelig verdi, det skulle være overflødig å gå nærmere inn på dette. Anlegget har en viss overskuddskapasitet, særlig hva elektroder angår, men stort sett gir produksjonen et billede av et anlegg hvis forskjellige avdelinger er ganske godt avpasset i forhold til hverandre. Det er klart at under disse forhold vil en fraskillelse av den elektrolytiske avdeling fra det øvrige anlegg medføre et tilsvarende verditap, og hertil kommer at de direkte omkostninger med flytning av ovnene vil andra til et beløp, som nok vil være betydelig større enn de kr. 40 000 som det er kalkulert med fra fabrikkgulv til kai i Høyanger. Det er rettens mening at slik som forholdene ligger an i Høyanger, ville en fraskillelse som foran nevnt være forretningsmessig uforsvarlig under en situasjon som betegnes av ordinære tider, og det er jo en sådan en må regne med.

Den samme faktor som er nevnt foran, vil også ha sin betydning om det bare er spørsmål om å nedlegge den elektrolytiske avdeling for overgang til annen produksjon, men for øvrig er som nevnt elektrolysen ingen nødvendighet for den øvrige bedrifts beståen. Spørsmålet blir derimot hvilke følger det vil få for den økonomiske utnyttelse av de bygninger eller andre faste anlegg som elektrolyseovnene fjernes fra. Først og fremst springer det da i øynene, hvordan kraftstasjon I med sine 25 500 hk. likestrøm kan anvendes, de slukes nå helt av elektrolysen og likestrømmens anvendelighet er betinget av svært korte avstander. Det er opplyst at det bare er Rjukanfoss og Naco som bruker likestrømsanlegg, og det vil neppe kunne påregnes å få aggregatene solgt utenfor kobberverdi. Det blir derfor spørsmål om å kjøpe 3 à 4 vekselstrømsaggregater, hvis en skal basere seg på drift med vekselstrøm, et aggregat er opplyst for tiden å koste 7 à 800 000 kroner eller likestrømmen må anvendes som den er. En overgang til vekselstrøm under disse forhold kan ikke være forretningsmessig forsvarlig enten en anskaffer ett eller flere aggregater. Fortsetter en med likestrøm, kan det bli spørsmål om annen elektrolytisk fremstilling, og det har særlig vært nevnt magnesium som forbruker det samme antall kw.timer pr. tonn som et tonn aluminium. Det har vært oppe under saken om elektrolyseovnene eventuelt kunne brukes til fremstilling av magnesium, men så vidt retten forstår, lar det seg ikke gjøre, iallfall ikke uten en omdannelse som neppe vil være regningssvarende. Noe mer foreligger det ikke opplyst om produksjon av magnesium, men det er neppe adgang til å tro at den vil vise en lønnsomhet som oppveier de uforholdsmessige omkostninger som en overgang vil medføre. Det har videre vært antydet en utvidet oksydproduksjon. Forholdet er imidlertid at kraftforbruket ved sådan produksjon bare er ca. 1/6 av kraftforbruket pr. tonn aluminium,

Side:827

og en blir stående overfor vanskeligheten med utnyttelsen av den resterende kraft på en regningssvarende måte. Vil en benytte hele kraftmengden, ville en komme opp i en tredobbelt kapasitet, og det ville medføre atskillig nybygging som det også vel er vanskelig å finne plass til. Det har også vært nevnt overgang til elektrotermisk fremstilling, men bortsett fra spørsmål om anvendeligheten av likestrøm, finner retten at de samme forhold gjør seg gjeldende som under en utvidet oksydproduksjon. Når det gjelder de ledigblevne ovnshus, antar retten at de må kunne få sin anvendelse ved overgang til en annen produksjon men om det blir en økonomisk og forretningsmessig utnyttelse, er en annen sak, sannsynligvis måtte de benyttes som lagerhus. Ovnshus I har dertil sin eiendommelighet som ved overgang til en annen produksjon, må rettes på f. eks. fordypningen etter de store maskiner, og det er en del installasjoner i begge ovnshus som krever sin forandring og tilpasning, f. eks. avtrekkssystemene, skinneganger, løpekraner og transportkraner. Det må videre formodes at det ville bli nødvendig med nybygninger, som med projektering og kalkulering ville kreve atskillige uttellinger. Alt tatt i betraktning, mener retten at en fraskillelse av elektrolyseovnene ville medføre uforholdsmessig store økonomiske ofre for den gjenværende bedrift sett fra et forretningsmessig synspunkt, og at det mellom ovnene og det faste anlegg eksisterer en sådan økonomisk forretningsmessig samhørighet at også ovnene bør komme inn under eiendomsbeskatningen. Ligningsmyndighetens skattetakst må derfor opprettholdes, men med opphevelse av sakens omkostninger, idet det har vært grunn for saksøkeren til å se rettsavgjørelse i saken.

Saksøktes prosessfullmektig har nedlagt påstand om frifinnelse, men etter den endrede formulering av sin påstand, som saksøkerens prosessfullmektig har nedlagt i prosesskrift av 24. juni 1946, antar retten det vil være rettest i domsslutningen å stadfeste skattetaksten. - - -