Rt-1948-907
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-10-09 |
| Publisert: | Rt-1948-907 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 268/1948 |
| Parter: | Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Marie Espenes (høyesterettsadvokat Lorents Rynning). |
| Forfatter: | Krog, Gaarder, Fougner, Soelseth, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Granneloven (1887) §12, §17, Granneloven (1887) |
Dommer Krog: Med hensyn til saksforholdet henvises til Strinda og Selbu herredsretts dom av 5. desember 1945 med denne domsslutning:
«Norges Statsbaner ved Hovedstyret, Oslo, tilpliktes å betale til fru Marie Espenes kr. 2 000, som blir å erlegge innen 14 dager etter at dommen er blitt rettskraftig.
Norges Statsbaner ved Hovedstyret, Oslo, tilpliktes innen samme frist å betale til saksøkeren saksomkostninger med kr. 250.»
Norges Statsbaner har påanket dommen i dens helhet. Det fremholdes i ankeerklæringen at Marie Espenes ikke er ekspropriat, og derfor ikke har krav på ekspropriasjonserstatning. Det anføres at heller ikke betingelsene for erstatningskrav etter naboloven er til stede. For ulemper ved at jernbanen tildanner sin eiendom kan i det hele ikke kreves erstatning og i alle fall ikke i dette tilfelle. Ved driften vil ikke bli ulemper som kan kalles usedvanlige og upåregnelige.
Den ankende har nedlagt påstand på at Statsbanene frifinnes og tilkjennes sakskostnader for begge retter.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«At herredsrettens dom stadfestes og at hun tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.»
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Hva det ennå ikke avsluttede anleggsarbeid angår, antar jeg at man i alminnelighet ikke kan kreve erstatning for ulemper som foretas på en nabotomt, og det er ikke påvist at arbeidene i nærværende tilfelle har voldt ulemper av noen ekstraordinær natur. Med hensyn til den fremtidige drift av jernbanen kan man - så vidt jeg forstår - for tiden ikke uttale med bestemthet om hvorvidt den vil føre med seg erstatningsbetingende ulemper, i tilfelle hvilke og i hvilken grad. Jeg antar da at motparten for tiden ikke vil kunne kreve erstatning. At jernbanetracéen, som ligger i en avstand fra huset av 66,8 meter, er lagt 1,39 meter høyere enn grunnmuren til motpartens eiendom og derved i noen grad stenger for utsikten mot nord og nordvest, antas ikke dette å være en så usedvanlig eller upåregnelig ulempe at det rammes av nabolovens §12. Man må selv i strøk av villamessig karakter være belaget på at det kan bli lagt en jernbane gjennom strøket, og dessuten forelå det i 1931, da motparten kjøpte tomten, aktuelle projekter om å bygge en forbindelsesbane mellom Dovrebanen og Meråkerbanen stor sett med samme tracé som den der nå bygges. Planen ble oppgitt i 1934, men tokes opp igjen i 1942, og arbeidet i marken ble påbegynt 15. april 1943. Jeg antar heller ikke at motparten kan kreve erstatning for at hennes eiendom er
Side:908
forringet i verdi, angivelig fordi eiendomsprisene i strøket er gått ned på grunn av at jernbanen legges gjennom det.
Saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett finner jeg bør bæres av motparten.
Jeg stemmer for denne dom:
Norges Statsbaner frifinnes.
I saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett betaler Marie Espenes til Norges Statsbaner 1 000 - ett tusen - kroner.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner og Soelseth og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Olav Jore med domsmenn J. Refseth og N. Chr. Christensen):
I 1943 påbegynte Norges Statsbaner anlegget av en forbindelseslinje fra Dovrebanen ved Stavne til Leangen stasjon på Meråkerbanen etter at lovlig ekspropriasjonsskjønn var holdt. Dette anlegget har medført visse ulemper for de omliggende eiendommer, bl.a. Innherredsveien 117 i Strinda tilhørende fru Marie Espenes. Denne har overfor Norges Statsbaner fremsatt krav på erstatning, men dette er ikke imøtekommet. Hun har derfor ved stevning av 17. juli 1944 anlagt sak for å få kravet gjennomført ved dom.
Saksøkeren anfører at anlegget har medført ulemper for eiendommen Innherredsveien 117 i et slikt omfang at det ligger over grensen av hva man må regne med å finne seg i. Ulempene omfatter røyk, larm, rystelser og hindring av utsikten. Trafikken har dessuten måttet omlegges som følge av anlegget, og ble derved for en stor del ledet gjennom en liten gate like utenfor eiendommen. Dette har medført ytterligere uro. En del av ulempene er av mer forbigående karakter, mens andre må påregnes å ville bli permanente. - - -
Retten er enig med saksøkeren i at det bør tilkjennes erstatning. Strøket hvor saksøktes eiendom ligger i var før jernbanen begynte anlegget av denne forbindelseslinje et typisk villastrøk i rolige omgivelser. Ved anlegget av denne nye jernbane, som skjærer seg vei tvers gjennom villastrøket er billedet radikalt endret. Saksøkte har prinsipalt hevdet at skadene og ulempene i foreliggende tilfelle ikke kan sies å være usedvanlige og upåregnelige, da eiendommen ligger i byggebeltet, altså i den umiddelbare nærhet av Trondheim. Folk som bor der må, hevder han, være forberedt på at det kan komme slike anlegg som f. eks. det i foreliggende tilfelle, trikkelinjer etc. Det følger av utviklingen. Videre hevder han at det i hvertfall ikke i foreliggende tilfelle kan sies å være upåregnelig i relasjon til saksøkeren, da forbindelseslinjen Stavne-Leangen ble projektert allerede i 1917 og av myndighetene oppgitt først i 1934, mens saksøkeren kjøpte tomt og bygget allerede i 1932.
Hertil er for det første å bemerk at det selv i den umiddelbare nærhet av større byer kan være rolige villastrøk. Og når noen i slike strøk anbringer innretninger som er egnet til å forandre stedets preg av villastrøk, hvilket retten i foreliggende tilfelle finner å være tilfelle,
Side:909
bør erstatning ytes i henhold til nabolovens §12 jfr. §17. At folk som bor i villastrøk i nærheten av byer på grunn av selve beliggenheten ikke skulle kunne anvende nabolovens erstatningsregler kan ikke antas. Utviklingen kan og bør de ikke få stoppe, men erstatning bør ytes.
Hva det andre av saksøkte anførte angår, så er det riktig at planen formelt ble skrinlagt først i 1934, som resultat av en henvendelse til jernbanens vedkommende. I realiteten var planen oppgitt tidligere. Den gang saksøkeren kjøpte tomten matr. nr. 117 i 1932 var det ikke fra selgerens - 1. vitne - side nevnt noe om at det skulle anlegges jernbane i strøket. 1. vitne hadde hørt om det projekterte jernbaneanlegg, men hadde inntrykk av at det forlengst var oppgitt. Ingen av de andre vitnene hadde noen gang hørt om projektet. Det er den alminnelige oppfatning at denne jernbanelinje aldri ville ha blitt bygget hvis ikke tyskerne var kommet til landet og forsert arbeidet.
Jernbanetracéen ligger 1,39 m. høyere enn grunnmuren til saksøkerens eiendom, og 66,8 m. fra selve huset. Når jernbanen kommer i drift vil det etter rettens mening medføre usedvanlig og upåregnelig røyk og larm, muligens også gnister. Disse ting har medført en reduksjon i eiendommens verdi. En eiendom i dette strøk ble i 1942 kjøpt for kr. 28 500 og solgt igjen i 1945 for kr. 24 000. Den ene av de sakkyndige domsmenn, byggmester Refseth, som er takstmann bl.a. for Strinda Sparebank, har som følge av anlegget taksert eiendommer i angjeldende strøk lavere.
Retten finner at en erstatning på kr. 2000 er passende. Saksøkeren bør også tilkjennes omkostninger med kr. 250. - - -