Rt-1948-953
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-10-28 |
| Publisert: | Rt-1948-953 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 293/1948 |
| Parter: | Fru Ebba Andreassen, fru Hildur Fredriksen, frøken Jenny Mathilde Hansen (overrettssakfører Rolf Vedeler - til prøve) mot Arendal Kommune (høyesterettsadvokat Eilif Holmesland). |
| Forfatter: | Gaarder, Holmboe, Thrap, Stenersen, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §38 |
Dommer Gaarder: I skjønnssak - ekspropriasjonssak - mellom Arendal kommune på den ene side og Erik Hansens arvinger: Ebba Andreassen, Hildur Fredriksen og Jenny Mathilde Hansen på den annen side, avsa Arendal byrett den 27. november 1944 skjønn, hvoretter eiendommen Havstad krets nr. 15 ble taksert til kr. 22 500. Erik Hansens arvinger begjærte overskjønn. Under den derpå følgende overskjønnsforhandling ved Arendal byrett ble det av arvingene protestert mot fremme av skjønnet, fordi det for tiden på
Side:954
grunn av pengemarkedets usikre stilling var ugjørlig å fastsette slik full erstatning som Grunnlovens §105 krever. Subsidiært anførte de at Prisdirektoratets kunngjøring nr. 22 av 8. oktober 1940, som inneholdt prisbestemmelser for faste eiendommer, ikke kunne komme til anvendelse. I anledning av disse protester avsa byretten den 25. april 1945 kjennelse, hvoretter ekspropriasjonsskjønnet skulle bli å fremme, og at Prisdirektoratets kunngjøring nr. 22 av 8. oktober 1940 skulle komme til anvendelse med omsyn til verdsettelsen av eiendommen. Kjennelsen ble avsagt under dissens, idet en av skjønnsmennene (prinsipalt) stemte for at forretningen ikke ble å fremme.- Retten fastsatte derpå enstemmig taksten for hele eiendommen til 23 000 kroner.
Det henvises for øvrig til premissene for kjennelsen og til rettens protokollerte bemerkninger i forbindelse med skjønnet.
Jeg vil her bemerke at spørsmålet om hvilke rettssetninger skjønnet skal bygges på, etter skjønnsprosesslovens §28 skulle vært behandlet i skjønnsgrunnene, ikke i særskilt kjennelse. Denne feil, som skjønnsretten for øvrig selv er oppmerksom på, er ikke gjort til ankegrunn og kan ikke få noen følger.
Ebba Andreassen, Hildur Fredriksen og Jenny Mathilde Hansen har påanket til Høyesterett overskjønnet og den kjennelse som ligger til grunn for det. Anken gjelder feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen, og i ankeerklæringen er både det prinsipale og det subsidiære standpunkt som de ankende inntok under overskjønnet, opprettholdt. Under prosedyren for Høyesterett har imidlertid de ankende parter frafalt protesten mot fremme av skjønnet og har nedlagt denne påstand:
«1. Overskjønnet med kjennelse oppheves.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Motparten, Arendal kommune, har påstått overskjønnet stadfestet og de ankende parter tilpliktet in solidum å betale kommunen saksomkostninger for Høyesterett.
De ankende for Høyesterett har ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at prisforskriftene for fast eiendom av 8. oktober 1940, som i §4 blant annet bestemmer følgende: «Bestemmelsene i §1, §2, §3 (om prisen ved frivillig salg) gjelder også tilsvarende ved ekspropriasjon med hensyn til verdsettelsen av eiendommen» - ikke kan komme til anvendelse fordi de ikke gir adgang til å få erstattet hva han betegner som bruksverdien, slik at bestemmelsene ikke hjemler ekspropriaten full erstatning, slik som Grunnlovens §105 påbyr.
Selv om man imidlertid tolker bestemmelsene videre enn deres ord etter prosessfullmektigens mening skulle tilsi, og opfatter dem derhen at de ikke inneholder noe som hindrer at full erstatning blir tilkjent, så har imidlertid - hevder prosessfullmektigen - skjønnsretten i denne sak ikke oppfattet dem på denne måten. I sin begrunnelse henviser nemlig skjønnsretten til en avgjørelse av den kommissariske Høyesterett i Rt-1943-94 ff., som gir uttrykk for at prisforskriftene har «låst fast» bruksverdien til nivået i tidsrommet 1. januar-8. april 1940.
Side:955
Jeg er kommet til at anken må tas til følge slik at overskjønnet med kjennelse oppheves, fordi skjønnet har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn, idet det har misforstått de da gjeldende prisforskrifter for fast eiendom. Under behandlingen av de ankende parters påstand om at prisbestemmelsene av 8. oktober 1940 ikke kunne komme til anvendelse, anfører retten bare følgende: «Hva angår høyesterettsadvokat Strays subsidiære påstand finner det samme flertall at prisbestemmelsene for faste eiendommer av 8. oktober 1940 også kommer til anvendelse. Man henviser til Rt-1943-94-95.» Dette er knapt uttrykt, men det kan ikke godt forståes på annen måte enn at overskjønnsretten har gjort den rettsoppfatning som på det siterte sted er uttalt av den kommissariske Høyesterett, til sin egen, og at taksten bygger på denne rettsoppfatning. Dette styrkes også av en senere uttalelse fra retten (i forbindelse med selve taksten), og som går ut på at den selvstendig har å ansette «prisen» på den grunn (med bygninger) som skal avståes, men at dette «naturligvis kun gjelder innen den ramme loven gir adgang dertil, med andre ord under full hensyntagen til prisbestemmelsene av 8. oktober 1940». Den rettsoppfatning som er uttalt av den kommissariske Høyesterett og som av overskjønnsretten er lagt til grunn i denne sak, anser jeg imidlertid for uriktig. Så vidt skjønnes er det enighet om - og det kan i ethvert fall ikke være tvilsomt - at en ekspropriat etter Grunnlovens §105 ikke behøver å finne seg i å avstå sin eiendom mot en erstatning som bare tar hensyn til omsetningverdien ved frivillig salg, når han lider tap som ikke dekkes av denne salgspris, uten at jeg i denne forbindelse behøver å gå inn på de nærmere prinsipper for erstatningens beregning. Den kommissariske Høyesterett har visstnok også vært på det rene med det anførte, idet den har regnet med den subjektive bruksverdi, men den har antatt (jfr. også Rt-1943-738) at vurderingen av denne bruksverdi må skje på grunnlag av prisnivået pr. 8. april 1940. Slik finner jeg imidlertid ikke at prisforskriftene av 8. oktober 1940 kan forståes. Når deres §4 gir bestemmelsene i §1, §2, §3 tilsvarende anvendelse ved ekspropriasjon «med omsyn til verdsettelsen av selve eiendommen», så antar jeg at meningen må være den at vurderingsreglene i §1, §2, §3 skal gjelde så langt ekspropriasjonsskjønnet har bruk for å få fastsatt den lovlige salgspris, idet det regelmessig vil være av avgjørende betydning for vurderingen av eierens tap å få brakt på det rene hva han lovlig kunne oppnå ved salg av eiendommen. Men for de faktorer i skjønnsresultatet som ikke utgjøres av omsetningsverdien, har prisforskriftene av 8. oktober 1940 ingen bestemmelse. Allerede av denne grunn er det uhjemlet i denne forbindelse å bygge på prisnivået pr. 8. april 1940. Men hertil vil jeg føye at overskjønnets formulering tyder på at skjønnet overhodet ikke har vært tilstrekkelig oppmerksom på at dets oppgave ikke først og fremst har vært å ansette en (salgs)-pris for eiendommen, men å fastsette det tap som eierne lider ved ekspropriasjonen, og som de etter Grunnlovens §105 har krav på å få fullt erstattet.
Kommunens prosessfullmektig har for Høyesterett hevdet at de
Side:956
ankende parter ikke har lidt noe tap som ikke dekkes av eiendommens omsetningsverdi, og at den feil som måtte foreligge ved skjønnsrettens avgjørelse, derfor bare har formell betydning. Til dette er å si at Høyesterett bare kan prøve saksbehandlingen og rettsanvendelsen, jfr. skjønnslovens §38, og det faktiske saksforhold som skjønnet bygger på er ikke-så fullstendig beskrevet at en derav kan slutte at skjønnsrettens uriktige rettsoppfatning har vært betydningsløs.
Jeg bemerker til slutt at der ved kgl. res. av 19. desember 1947 er gitt nye prisbestemmelser for faste eiendommer. Disse regler, som trådte i kraft 1. januar 1948, inneholder i §26 særlige bestemmelser om ekspropriasjon. Jeg finner det under disse omstendigheter ikke på sin plass å forsøke å utforme retningslinjer for det eventuelle nye skjønn, da dette vil få å ta standpunkt til de nye prisforskrifter. Om forståelsen av disse og om deres forhold til Grunnlovens §105, finner jeg heller ikke foranledning til å uttale meg.
Jeg finner at kommunen bør tilsvare saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1 000.
Jeg stemmer for denne dom:
Arendal byretts kjennelse og skjønn av 25. april 1945 oppheves.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arendal kommune til Ebba Andreassen, Hildur Fredriksen og Jenny Mathilde Hansen 1 000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.
Av byrettens kjennelse (sorenskriver Kj. Bruun-Hanssen med domsmenn F. Eggerichs, Ths. Ljosland, P. M. Pedersen, Harald Gundersen og Victor Tambs):
Høyesterettsadvokat Chr. Stray har på vegne av sin mandant Peder Gjeruldsen, Havstad krets nr. 60 protestert mot fremme av skjønnet over denne eiendom som er besluttet ekspropriert i sin helhet. - - -
Subsidiært har han anført at Prisdirektoratets kunngjøring nr. 22 av 8. oktober 1940, inneholdende prisbestemmelser for faste eiendommer ikke kan komme til anvendelse.
Advokat Stockinger har for eierne av Havstad krets, matr. nr. 15 anført det samme under henvisning til høyesterettsadvokat Strays begrunnelse og likeledes påstått at forretningen ikke blir å fremme for denne eiendom, der også skal eksproprieres i sin helhet. - - -
Hva angår høyesterettsadvokat Strays subsidiære påstand finner det samme flertall at prisbestemmelsene for faste eiendommer av 8. oktober 1940 også kommer til anvendelse. Man henviser til Rt-1943-94-95. Det samme mindretall har sluttet seg til prosessfullmektigens oppfatning. Etter den skjedde votering blir flertallets oppfatning å legge til grunn.
Side:957
Vedkommende Havstad krets nr. 15, eiere Jensine Hansens arvinger har flertallet, rettens formann og skjønnsmennene Eggerichs, Tambs og Ljosland kommet til samme resultat som flertallet i saken Havstad krets matr. nr. 60, mens rettens mindretall, Pedersen opprettholder sitt der anførte standpunkt. - - -
Slutning:
Ekspropriasjonsskjønnet blir å fremme overfor Havstad krets matr. nr. 15 og 60. - - -
Prisdirektoratets kunngjøring nr. 22 av 8. oktober 1940 kommer til anvendelse med omsyn til verdsettelsen av de angjeldende eiendommer. - - -
For Havstad krets nr. 15 og nr. 60 foreligger der pristakster. Det har under forhandlingene vært inn gående drøftet hvorvidt disse takster er bindende for overskjønnet.
Under henvisning til skjønnslovens §28 er dette et spørsmål om hvilke rettssetninger skjønnet skal bygges på.
Retten finner enstemmig at skjønnsretten er suveren når det gjelder fastsetting av pris på den grunn (med bygninger) som skal avståes. Dette gjelder naturligvis kun innen den ramme loven gir adgang dertil, med andre ord under full hensyntagen til prisbestemmelsene av 8. oktober 1940. Skulle også skjønnet være bundet av pristakstene, vil dets stilling som selvstendig avgjørende myndighet bli helt illusorisk, og det antas ikke å ha vært lovens mening som for øvrig kun vedkommer fastsettelse av pris ved frivillig salg eller ved salg på tvangsauksjon, jfr. den nå opphevede forordning av 23. oktober 1940, jfr. L. nr. 1 av 7. desember 1944 og den dertil knyttede rundskrivelse fra Justisdepartementet. - - -