Rt-1948-967

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-11-03
Publisert:	Rt-1948-967
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 254 B/1948
Parter:	Eierne av Drammensveien 110 m.fl. (høyesterettsadvokat Carl Kaas) mot Oslo Kommune (høyesterettsadvokat Sverre Thornes).
Forfatter:	Rognlien, Eckhoff, Kruse-Jensen, Soelseth, Alten
Lovhenvisninger:	Bygningsloven for Kristiania (1899) §10, §8, Bygningsloven (1924) §42, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §149

Dommer Rognlien: Oslo skjønnskommisjon avsa 20. november 1942 forsøkstakst med repartisjonsskjønn om grunn til utvidning av Drammensveien. Erstatningen ble for de ankende parter, som alle har eiendommer på sørsiden av Drammensveien, satt til kr. 10 pr. m2 uten ulempeerstatning.

I medhold av de dagjeldende bestemmelser ble skjønnet innanket for Eidsivating lagmannsrett, som 16. mars 1944 avsa dom med denne slutning:

«Skjønnet stadfestes, derunder også skjønnskommisjonens avgjørelse av refusjonsspørsmålet. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Under 20. oktober 1945 har grunneierne påanket skjønnet og lagmannsrettens dom til Høyesterett. Eidsivating lagmannsrett har ved kjennelse av 16. mars 1946 meddelt oppreisning for oversitting av fristen med hjemmel i restitusjonsanordningen av 17. august 1945 §17, annet ledd.

Anken gjelder skjønnet, ikke refusjonsspørsmålet, og er grunnet på at det er uriktig når skjønnsretten har taksert arealet som hagegrunn i stedet for byggegrunn og videre at avgjørelsen om ulempeerstatning er utilstrekkelig begrunnet og helt vilkårlig.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom av 16. mars 1944 og Oslo skjønnskommisjons skjønn av 20. november 1942 oppheves for så vidt de ankende parter angår.

Oslo kommune ilegges saksomkostninger til de ankende parter for lagmannsrett og Høyesterett.»

Oslo kommune har nedlagt denne påstand:

Side:968

«Lagmannsrettens dom av 16. mars 1944 og Oslo skjønnskommisjons skjønn av 20. november 1942 stadfestes, og Oslo kommune tilkjennes sakskostnader av de ankende parter in solidum for lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er på det rene at Drammensveien i 1894 ble regulert med en bredde av 15,7 meter og at reguleringsrådet 1. september 1905 vedtok at byggelinjen på sørsiden skulle gå 5 meter fra gatelinjen, slik at altså en strimmel i 5 meters bredde ikke kunne bebygges.

I 1933 ble de ankende parters tomter frasolgt hovedeiendommen og deretter bebygget. I skjøtene ble det bl.a. bestemt at grunnen mellom husene og Drammensveien skulle være fri til passasje til tørkeplassen og søppelkasser. Arealet foran husene ble derfor ikke inngjerdet.

Reguleringsrådet vedtok 11. januar 1938 å utvide Drammensveien til en bredde av 22 meter, slik at halvparten av den 5 meter brede strimmel på sørsiden skulle eksproprieres.

Jeg finner at anken ikke kan gis medhold og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens domsgrunner.

Byggelinjen var fastslått i 1905, og kjøperen måtte i likhet med selgeren være bundet av vedtaket, jfr. bygningsloven for Kristiania av 26. mai 1899 nr. 3 §8 og §10 p. §2, nå lov av 22. februar 1924 §42 nr. 5, som begge setter en frist av 1 år for adgangen til å reise erstatningskrav.

Med hensyn til erstatningen for ulempe må jeg gå ut fra at de faktiske forhold, derunder de påståtte ulemper, har vært fullt på det rene for skjønnskommisjonen, og at dette er grunnen til at de ikke er nærmere omhandlet i skjønnsgrunnene, jfr. skjønnslovens §28. Den skjønnsmessige vurdering kan ikke Høyesterett prøve, og jeg finner ikke grunnlag for å sette avgjørelsen til side som vilkårlig.

De ankende parter må dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Oslo kommune, og jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler E. Wekre, I. Nilsen, P. A. Musæus, Lars Musæus, Sisken Hoel, Ø. Scott-Hansen, Fr. Backer og Louise Musæus in solidum til Oslo kommune 800 - åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Soelseth og Alten: Likeså.

Av skjønnskommisjonens kjennelse.

Oslo kommune har forlangt forsøkstakst over grunnstykker som går med til utvidning av Drammensveien på strekningen fra Olav Kyrres plass til bygrensen ved Frognerelven.

Side:969

Til utvidningen går det av ........

nr. 110 Drammensveien 34,0 m2 ubebygget grunn.

» 110 B -»- 17,9 » » »

» 110 C -»- 17,9 » » »

» 110 D -»- 17,9 » » »

» 110 E -»- 18,5 » » »

» 110 F -»- 38,5 » » »

» 110 G -»- 17,9 » » »

» 110 H -»- 17,9 » » »

» 110 I -»- 18,5 » » »

» 110 M -»- 54,8 » » »

...... For strekningen mellom Olav Kyrres plass og Halvdan Svartes gate er forholdet likeledes det at det areal som eksproprieres i sin helhet faller utenfor pålagte byggelinjer, jfr. reguleringsrådets vedtak av 1. september 1905 for sydsiden, og reguleringsrådets vedtak av 3. november 1899 for nordsiden.

Grunnstykkene på denne strekning blir derfor å taksere som forhagegrunn.

Erstatningen fastsettes således: ......

Nr. 110 Drammensveien 34 m2 à kr. 10 kr. 340,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 B Drammensveien 17,9 m2 à kr. 10 kr. 179,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 C Drammensveien 17,9 m2 à kr. 10 kr. 179,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 D Drammensveien 17,9 m2 à kr. 10 kr. 179,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 E Drammensveien 18,5 m2 à kr. 10 kr. 185,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 F Drammensveien 38,5 m2 à kr. 10 kr. 385,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 G Drammensveien 17,9 m2 à kr. 10 kr. 179,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 H Drammensveien 17,9 m2 à kr. 10 kr. 179,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 I Drammensveien 18,5 m2 à kr. 10 kr. 185,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke.

Nr. 110 M Drammensveien 54,8 m2 à kr. 10 kr. 548,-

Ulempeerstatning tilkjennes ikke. - - -

Av lagmannsrettens dom.

- - -

Lagmannsretten anfører:

Det omhandlede strøk av Drammensveien har vært regulert som et villastrøk med tilbaketrukne byggelinjer for begge sider av gaten, jfr. reguleringskommisjonens godkjente beslutninger av 3. november 1899 og 1. september 1905. Beslutningene herom er vedtatt i tilslutning til en fastsatt gatebredde på 15,70 meter, som er bibeholdt til nå, mens

Side:970

den regulering som nå skal gjennomføres forutsetter vesentlige utvidelser av denne bredde. De må derfor oppfattes som ledd i en tidligere gateregulering der nå skal avløses. Etter den tidligere regulering var det ikke anledning for grunneierne til å bebygge den del av deres eiendommer som lå utenfor byggelinjen. Etter bygningslovens §149 var de heller ikke berettiget til å motsette seg pålegg som måtte komme fra bygningsmyndighetene om beplantning av denne del av grunnen. De antas derfor ikke å kunne kreve grunnen betraktet som annet enn forhagegrunn og det uansett om den i den mellomliggende tid faktisk har vært benyttet på annen måte, f. eks. som opplagsplass for materialer m.v. således som tilfellet har vært med nr. 120 Drammensveien.

Grunneierne kunne innen utløpet av den i bygningslovens §42 nr. 5 fastsatte frist ha fremsatt krav om innløsning eller erstatning hvis de hadde ment seg berettiget dertil på grunn av at byggelinje var blitt anordnet. Når de ikke har benyttet seg derav, er det senere ikke anledning for dem til å fremsette krav derom.

Med hensyn til spørsmålet om ulempeerstatning er skjønnskommisjonens skjønn ganske summarisk begrunnet, men etter omstendighetene kan det ikke antas å være holdepunkter for at skjønnet er vilkårlig avgitt eller at kommisjonen overhodet ikke har vært oppmerksom på de forhold de ankende anser for ulemper. Noen underkjennelse for så vidt har retten derfor ikke anledning til å foreta.