Rt-1949-109

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1947-07-12
Publisert:	Rt-1949-109
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1946
Parter:	Erik Aas (høyesterettsadvokat Gudde) mot 1. Telegrafverket (Staten v/Telegrafstyret) (høyesterettsadvokat Øvergaard) 2. Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Holthe).
Forfatter:	Lagdommer Wildhagen, byskriver Rønning, hjelpedommer Andersen
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30

Under 30. april 1945 avsa Strinda og Selbu herredsrett dom med sådan slutning: «Telegrafverket og Norges Statsbaner dømmes til en for begge og begge for en å betale til Erik Aas kr. 3 271,15 med 4 av hundre i årlig rente herav fra 5. juni 1944 til betaling skjer.

Under det innbyrdes oppgjør mellom de to saksøkte skal Telegrafverket erlegge 1/3 og Norges Statsbaner 2/3 av ovennevnte beløp kr. 3 271,15 med renter.

Utenom ovennevnte beløp kr. 3 271,15 med renter dømmes Norges Statsbaner til å betale Erik Aas kr. 1 090,38 med 4 av hundre i årlig rente herav fra 5. juni 1944 til betaling skjer.

Telegrafverket og Norges Statsbaner dømmes til en for begge og begge for en å betale sakens omkostninger til Erik Aas med kr. 500.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Ved ankeerklæring 25. juni 1945 har Erik Aas innbrakt denne dom for nærværende lagmannsrett, idet som ankegrunn er anført: At herredsretten har tatt feil så vel i faktisk som i rettslig henseende, når den har tilkjent ham så lav erstatning som gjort.

Han har nedlagt sådan påstand:

«Generaldirektoratet for Telegrafverket og Norges Statsbaner ved Hovedstyret dømmes til in solidum å betale til Erik Aas kr. 20 000 med lovlig rente for den skade han har lidt ved ulykken 1. juli 1943, samt saksomkostninger for begge retter.»

Ved rettidig prosesskrift 18. juli 1945 har Telegrafverket (Staten ved Telegrafstyret) erklært motanke og som grunner derfor anført:

Overfor Erik Aas:

At Telegrafverket eller dets folk ikke har vist uaktsomhet ved eller etter overtagelsen av Selbu Telefonanlegg med hensyn til trådnettets forfatning.

At herredsretten har lagt for liten vekt på Aas's egen

Side:110

uaktsomhet, hans aggravasjon og hans spondylose - på betydningen av dette for det eventuelle erstatningsansvar.

At der er regnet med for langvarig invaliditet.

At der feilaktig ikke er fratrukket mellomrente for det lønnstap retten er gått ut fra for 5 år fra 21. februar 1945.

At renteberegningen for lønnstap er feilaktig, til dels anticipert.

Overfor Norges Statsbaner:

At ved fordelingen av eventuelt ansvar mellom Telegrafverket og Statsbanene har herredsretten lagt for liten vekt på den uaktsomhet som er utvist fra Statsbanenes (Selburutens) vedkommende.

At i tilfelle av saksomkostninger må fordeling skje i samme forhold som for erstatningsbeløp.

Telegrafverket har nedlagt sådan påstand:

«At Telegrafverket frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Ved rettidig prosesskrift 24. juli 1945 har Norges Statsbaner erklært motanke, og som grunner derfor anført:

Overfor Erik Aas:

At årsaken til ulykken er telefontråden, som hang for lavt, hvilket ikke skyldtes Statsbanene, men Wehrmacht som hadde kjørt på tråden forut og derved senket den, og Telegrafverket som i tilfelle ikke har forsvarlig anbrakt den eller ført nødvendig tilsyn.

At erstatningsregelen etter motorvognlovens §30 ikke kan anvendes i dette tilfelle.

At Statsbanene ikke kan overføres uaktsomhet under kjøringen av motorvognen.

At Aas i det her omhandlede tilfelle har gjort seg skyldig i uaktsomhet.

Overfor Telegrafverket:

At - subsidiært - er det urimelig å pålegge Statsbanene 2/3 av ansvaret og Telegrafverket 1/3.

Norges Statsbaner har nedlagt sådan endelig påstand:

«1. At Statsbanene frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.

2. Dersom Statsbanene idømmes ansvar til Aas, påståes dette ansvar dekket av Telegrafvesenet.» - - -

Lagmannsretten antar som herredsretten at Aas har utvist uaktsomhet. Han hadde intet krav på å få bordet med på denne tur til Tydal. Da han kom fra Garberg bro (nærmere Hell) til Nesta med bordet og ville ha det med U 6721, var denne allerede opplastet, og så vel sjåføren, Korsvold, som ekspeditør Storø foreslo ham å vente med bordet til en annen dag. Normalt ville det tatt en eller et par dager å få bordet med bilruten til Tydal. På U 6721 var det plass for Aas like bak førerhytten som for de andre passasjerene, og disse kom ikke til skade. - Aas insisterte imidlertid og tok plass bakerst på bilen og høyere opp enn passasjerene som satt på benker. Det er nå opplyst at høyden fra veibanen til bilplatten var 1,12 m, og på platten var en del fiskekasser stilt på kortenden, så de raket 0,85 m opp. Oppe på dem var lagt noen postposer, 0,1 à 0,2 m tykke, og på disse - som skulle beskytte

Side:111

bordplaten - var bordet plasert med benene oppad, 0,80 m høyt Totalhøyden var altså ca. 3 m. Ifølge 4. vitne, Olaf J. Aasgaard, satt Aas oppe på fiskekassene og hadde bordet ved siden, av seg. Varegrindene på bilen var 0,8 m høye. Det måtte være klart for Aas at han på denne måte inntok en risikabel plass - f. eks. for tilfelle av bråstopp eller under fart i skarpe kurver. Noen risiko var det også ved at Aas av hensyn til trekk måtte sitte med ansiktet vendt bakover. En passasjer, som satt bak førerhuset og likeledes så bakover, ble oppmerksom på tråden like før den grep fatt - antagelig både i Ass og bordbenene.

Det er åpenbart at Ass inntok denne plass alene av hensyn. til bordet. Og det var en uaktsomhet at han på denne måte utsatte seg for en forverrelse av den risiko som erfaringsmessig alltid følger med biltrafikk. At sjåføren tillot eller kanskje endog anviste denne plasering, fritar ikke Ass for den nevnte karakteristikk av hans handlemåte. Han hadde fått grei beskjed av automobilens folk at de ønsket en annen ordning, men han hadde insistert. Man. legger liten vekt på hva Aas muligens har sagt like etter ulykken Ifølge 4. vitne, Aasgaard, var han da «borte», og kan neppe ha vært i stand til å uttale noen sikker mening om hva der var hendt. Det er meget mulig at tråden tok fatt i både Aas og bordet. 4. vitnet, Aasgaard, mener dette. Og da førerhyttens tak var ca. 2,5 m over veibanen kan tråden godt ha passert over taket for derpå å gripe i Aas som satt på fiskekassene 1,97 m over veibanen. Det hele var dessuten gått så hurtig, at Aas også av den grunn vanskelig kunne gi noen sikker beskjed.

Man vil dog ikke betegne Aas's uaktsomhet som grov. Hva angår Telegrafverket anser man dette erstatningspliktig overfor Aas på grunn av at telefonledningen ikke var i orden, og fordi der ikke var tatt rimelige forholdsregler i den anledning. Det er på det rene, at på ledningen til Tydalen hang telefontråden iallfall enkelte steder lavere enn det forskriftsmessige 5 meter over snebar vei. På det sted som saken gjelder, må ledningen ha hengt endog en god del lavere enn som nevnt. Noe før 1. juli 1943 kom nemlig en Wehrmachtbils ladning av knottsekker opp i den laveste tråd her. Visstnok er der ingen nærmere opplysning enn at bilen var topplastet. Men hensett til at en bils lasteplan vanlig er litt mer enn 1 meter over veibanen, bør det antas at tråden har hengt meget for lavt. Noen opplysning om de laveste trådkrokers plasering ved dette kryss, foreligger ikke. Etter denne kollisjon er det altså på det rene, at laveste tråd hang farlig lavt. Om kollisjonens tid uttalte øyenvitnet Olav Haugan (5. vitne) seg ikke i lagmannsretten, og etter herredsrettens dom synes han heller ikke der å ha gitt nærmere beskjed. For politiet sees han 14. august 1943 å ha sagt det var 26. juni.

Det var forbundet med åpenbar risiko at telefonledningen var i en stand som foran nevnt, både før og etter kollisjonen med Wehrmachtbilen. Og Telegrafverket har ikke opplyst om noe arbeid fra anleggets eiers side for å rette på dette eller endog å kontrollere og varsle trafikanter. Dette ansees som et uaktsomt forhold.

Side:112

Visstnok har distriktsfullmektig ved Trøndelag telegrafdistrikt, Einar K. Hanssen, som vitne forklart, at under okkupasjonen var der ordre til Telegrafstyret om å påskynde overtagelsen av private telefonanlegg - i Trøndelagen innløstes i den periode ca. 30 - og at der ikke alltid var tid til en forhånds besiktigelse før overtagelsen. Og likeledes forklarte han, at der i nevnte tidsrom ikke alltid var tid til besiktigelse av hverken Statens eller konsesjonspliktige private telefonanlegg. Vitnet visste ikke når Selbu telefonsamlags anlegg sist var besiktiget. Men man anser det ikke ubetinget bindende at den ene parts funksjonær uttaler en sådan oppfatning. Og i ethvert fall måtte der - om forholdene var så vanskelige - gjøres hva man med rimelighet kunne for å varsle trafikanter. Hensett til at risikoen vesentlig truet biltrafikken og - på grunn av den tids vanskeligheter med drivmidler - rutebiltrafikken fra Selbu til Tydal, ville det ikke vært forbundet med stor møye å gi en ganske effektiv advarsel angående telefonlinjens forskriftsstridige tilstand. Det foreligger imidlertid intet om noe sådant varsel til Selburuten.

Det her nevnte antas altså å begrunne erstatningsansvar ifølge skyld - uaktsomhet. Og ansvaret finnes å påhvile Telegrafverket. Avtalen om dettes overtagelse av Selbu telefonsamlags anlegg gikk ifølge dens punkt 1 ut på, at overtagelsen fant sted fra 1. juni 1943. Dette hovedpunkt er avgjørende i denne henseende uten at de senere enkeltbestemmelser i avtalen bevirker noen forandring. Heller ikke er det avgjørende i motsatt retning, at avtalen om overtagelse først ble endelig avsluttet ved skrivelse 29. juni 1943 fra Telegrafverket. Dette hadde hatt full anledning til å kontrollere anleggets tilstand før det avga denne erklæring om overtagelse fra 1. juni. Etter det foranstående er det unødvendig å inngå på hvorvidt Telegrafverket er erstatningspliktig etter reglene om objektivt ansvar.

På grunn av sin egen uaktsomhet må Aas overfor Telegrafverket svare for en del av skaden, og man finner å kunne stadfeste herredsrettens oppfatning, at dette bør gjelde en fjerdedel.

Hva angår Statsbanene må disse svare for hele skaden i henhold til motorvognlovens §30. Skaden er voldt ved bruken av motorvogn. Og på de av herredsretten fremholdte grunner antas videre, at den skyldes en fare som er typisk for sådanne vogner, - særlig farten. Det kan også nevnes at hverken sjåfør Korsvold eller 7. vitne Serine Lien som satt ved siden av ham, så tråden.

Av hensyn til ansvarets fordeling mellom Telegrafverket og Statsbanene skal der også inngåes på, om uaktsomhet hos de sistnevntes personale har medvirket til skade. Dette antas. At bilen U 6721 ikke var innregistrert for passasjerbefordring, var en feil, men ikke av synderlig betydning. Det antas at driftsbestyrer Lein med rette har bemerket, at det - under hensyntagen til de ekstraordinære forhold under krigen - ville være lett å oppnå sådan registrering. For lagmannsretten fremkom ikke bekreftelse av herredsrettens bemerkning om, at Selburuten hadde fått mange påminnelser av sine egne folk. Tvert om sa driftsbestyrer Lein

Side:113

i sin partsforklaring at der forelå ingen rapport om noen mangel ved ruten, før telefonoppringning kom om denne ulykke. Det er visstnok grunn til å anse dette for vel kategorisk sagt. Sjåfør Korsvold prover nemlig, at en gang før hadde telefontråd slått an mot sykler, som lå oppe på bilen, hvoretter han hadde sagt fra til sitt kontor, og saken blitt rettet på. Men noen bekreftelse av den nevnte passus i herredsrettens dom foreligger allikevel ikke.

Derimot er det av vekt, at en annen av Statsbanenes biler samme dag hadde en erfaring med telefontråden på det her omhandlede sted. 3. vitne Olaf Mølnhus forklarer, at han var passasjer på denne bil og satt i førerhuset. «De» ble oppmerksom på tråden og at 2 sykler som lå, på taket ikke ville gå fri. Farten ble slått av og bilen passerte, uten at syklene ble revet ned. Men de «hørte tråden i syklene». Vitnet sier, at denne bil kjørte fra Nesta kl. 12 eller senere. Ruten var visstnok kl. 13. U 6721 startet fra samme sted kl. 14,30. Man antar etter dette at sjåføren på den første bil temmelig snart kunne varslet rutens kontor om forholdet. Hvis så ikke hadde vært tilfelle, skulle det på grunn av herredsrettens bemerkninger ligget nær for Statsbanene å gi nærmere opplysninger. Men så er ikke gjort.

Etter det foreliggende finner man at Telegrafverket og Statsbanene bør bære like store deler av den skade som de har solidarisk ansvar for. Den fjerdedel som Telegrafverket ikke kan kreves for, bærer Statsbanene da alene.

Etter dette blir det naturlig at saksomkostningene bæres likt av de to ansvarlige.

Angående Aas's tap bemerkes, at erstatningsposten refusjon av utlegg kr. 333,40 er ubestridt. Og posten «full lønn i 4 måneder fra 1. november 1943 kr. 800» antas etter lægeerklæringen om 100 pst. invaliditet å kunne godtas uten videre. Angående de senere perioder med en mindre sterk invaliditet kommer det i betraktning at lægenes prosentvise ansettelse av denne er mer eller mindre skjønnsmessige, og at den prosent ikke nødvendigvis betinger en tilsvarende prosentvis nedsettelse i arbeidsinntekten. For vurderingen av denne nedsettelse må også tas hensyn til om tilskadekomne er blitt uskikket for sitt tilvante arbeid, og om han har utsikt til annen lønnet beskjeftigelse. Om Ass gjelder da, at ved ulykken 1. juli 1943 er han for alltid ute av stand til sitt tidligere hovedsakelig virke, nemlig tømmerhugging, - kjøring og fløtning. Men på den annen side kan han klare lettere arbeider. Og under de nåværende forhold har der vært og vil der formentlig en god tid fremover være adgang til sådanne selv med hans nedsatte evne. Ved vurderingen må der også tas hensyn til den betydelige spondylose som Ass led av allerede før ulykken, liksom i noen grad til at lægene har antatt aggravasjon å foreligge.

Man er ikke enig i herredsrettens antagelse av, at Aas i ethvert fall måtte slutte med tungarbeidet ved 65-årsalderen men finner å kunne regne med ennå en del år. Der ble under hovedforhandlingen nevnt flere mer enn 65 år gamle menn i Tydal, som ennå driver sådant arbeid.

Side:114

Man kan heller ikke anse det som uaktsomt at Aas i september 1945 forsøkte å gjenoppta sitt gamle arbeid med tømmerkjøring.

Alle omstendigheter tatt i betraktning ansetter man hans tap i arbeidsfortjeneste siden 1. november 1943 og hans tap i fremtidig erverv til kr. 7 000.

I dette beløp er innbefattet prosessrenter inntil lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten må tilsvares av Telegrafverket og Statsbanene in solidum med kr. 500.

Byskriver Rønning vil bemerke:

Jeg er enig i at det foreligger objektivt ansvar for Statsbanene etter motorvognlovens §30. Både lovens ord og den måte den har vært fortolket på i praksis, begrunner dette resultat. At objektivt ansvar i dette tilfelle etter min mening virker atskillig urimelig, er en sak for seg.

Jeg kan ikke være enig i at det fra Statsbanenes side har vært vist uaktsomhet ved å tillate at Erik Aas tok plass på lastebilen oppå godset slik at han med hodet raket ca. 3 m opp fra veibanen. Under normale forhold da det er full anledning til å holde bilmateriellet i helt forskriftsmessig stand, ville det vært uaktsomt å la en passasjer innta en slik plass. Annerledes i 1943 da okkupasjonsmakten behersket kommunikasjonsmidlene og overlot bare det nødtørftigste av biler og andre transportmidler til bruk for den sivile befolkning. Statsbanene og andre som på denne tid drev rutebiltrafikk, var ikke på langt nær i stand til å tilfredsstille det sivile trafikkbehov. Når biler beregnet på personbefordring var i ustand, ble man nødt til å sette inn annet bilmateriell (lastebiler) for å kunne betjene publikum. Dette var klar over situasjonen og hadde kun valget mellom å benytte det ikke forskriftsmessige materiell eller å avstå fra befordring. Således også med Erik Aas i dette tilfelle. Her kommer til at det bordet som han så gjerne ville ha med seg, bestemte hans utsatte plasering øverst på lasset. Jeg mener at i forholdet mellom Statsbanene og Erik Aas er det han som har vist uaktsomhet, og han alene. Han var da ulykken skjedde, en eldre og erfaren mann på ca. 60 år. Han visste hva han gjorde da han plaserte seg slik. Han måtte forstå eller burde forstå at han utsatte seg for risiko, f. eks. ved grener fra trær som kunne henge utover veien, ved sterk fart i svinger eller lignende. En innvending om at sjåføren kunne ha nektet ham å sitte hvor han satt og anvist ham plass på benk sammen med andre passasjerer og latt bordet bli tilbake for å tas med ved første leilighet, fører etter min mening ikke frem. Jeg anser det for godtgjort at Aas har vært meget inntrengende i sine anmodninger om å få bordet med straks. De daværende trafikkforhold har gjort at Statsbanenes folk har gitt etter for pågangen og latt ham få hva han ønsket. Aas var ikke den eneste av det trafikerende publikum som i de dager øvet press på dem som foresto trafikkmidlene. Det er fullt forklarlig at sjåføren og rutebilens ekspeditør ga Aas denne innrømmelse. Det må også ansees på det rene at sjåføren har sagt fra til Aas at han

Side:115

tok med bordet på eget ansvar. Statsbanene er intet å laste for sin handlemåte som er diktert utelukkende av tanken på å tjene publikum i en særdeles vanskelig tid. Det kan ikke forlanges at rutebilens betjening under slike forhold også skal være formynder for voksne folk. Jeg godtar ikke påstanden fra Aas om at sjåføren anviste ham plassen. Det var ham selv som ba om den, og det åpenbart temmelig inntrengende.

Jeg er enig med flertallet i dets begrunnelse for å anta uaktsomhet fra Telegrafverkets side. Jeg mener også at forholdet mellom Telegrafverkets uaktsomhet og den ankende parts bør ansettes som 3 til 1. Telegrafverket hadde ikke behøvet overta et mangelfult og ikke forskriftsmessig telefonanlegg før dette var utbedret enten av den tidligere eier eller av Telegrafverket selv. Bestemmelsen om 5 meters høyde over vei for laveste tråd er gitt for å beskytte det trafikerende publikum. Overtredes denne bestemmelse er anleggets eier den nærmeste til å svare for skadevirkningene. Bare den skadelidendes egen uaktsomhet kan bidra til å begrense dette ansvar. Om den uaktsomhet Aas har vist, er å si at han som før nevnt måtte være fullt klar over den alminnelige risiko han utsatte seg for. Dog tør risikoen for å komme i berøring med ledninger som er spent over veien, fremstille seg som liggende i periferien av det som en aktsom person rimeligvis må kunne forutse muligheten av. Men Aas burde i hvert fall regnet med at han på sin utsatte plass kunne komme i berøring med noe som henger utover veien, hva enten dette er en fremspringende bergvegg, en tregren eller noe annet. For denne uaktsomhet må han bære sin del av skaden som jeg altså ansetter til 1/4 av den totale skade. Denne fjerdedel hefter Statsbanene for på grunn av sitt objektive ansvar. Mitt standpunkt er således at Statsbanene og Telegrafverket hefter solidarisk for 3/4 av skaden og Statsbanene alene for den fjerdedel som skyldes Aas's egen uaktsomhet. For de tre fjerdedeler har da Statsbanene full regress mot Telegrafverket i tilfelle Statsbanene betaler den hele erstatning til den ankende part.

Jeg er enig med flertallet i beregningen av erstatningens størrelse.

Hva saksomkostningene angår må disse ut fra mitt standpunkt utredes med 3/4 av Telegrafverket og 14 av Statsbanene, men således at Statsbanene er ansvarlig for det hele beløp overfor den ankende part.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torgersen):

Den 1. juli 1943 reiste fhv. gårdbruker Erik Aas sammen med sin hustru fra Nesta i Selbu til sitt hjem i Tydal med en av Norges Statsbaners rutebiler, som ved denne anledning var en åpen lastebil. Foruten sjåfør Sigurd Korsvold var det 9 passasjerer med bilen. Av disse ble 7 anbrakt på 2 benker bak styrehuset. Aas, som absolutt ville ha med seg et bord, satte seg på noen fiskekasser, slik at han kunne passe på bordet, som med sjåførens tillatelse ble anbrakt på noen postsekker, som igjen lå på fiskekassene.

Side:116

Et par kilometer fra Nesta slo sjåføren av farten for en hestekjører i samme retning med et føll ved siden av hesten. Da bilen var kommet forbi, og farten igjen var satt noe opp, ble Aas og bordet revet ned på veien av en telefontråd som hang lavt over veien, men krysset denne på en slik måte at den nesten gikk i veiens lengderetning. Tråden tilhørte det ledningsnettet som Telegrafverket 1 måned i forveien hadde overtatt fra Selbu Telefonsamlag.

Bilen stanset straks etter, og det ble telefonert etter læge og sykebil. Aas hadde lagt seg på gresset i veikanten og klaget over smerter i ryggen. Han ble kjørt til Trondheim sykehus og tatt under behandling av overlæge Thorgersen.

Denne fant, at Aas var blitt sterkt skadet ved fallet fra bilen og foreslo den 21. september 1943 100 pst. invaliditetsgrad fra 1. juli til 31. oktober 1943. Den 29. november 1943 foreslo han invaliditetsgraden satt til 66 2/3 pst. i 3 måneder fra 1. november 1943, hvoretter han 19. juni 1944 foreslo den senket til 35-40 pst. med revisjon om 6-9 måneder. Den 21. februar 1945 foreslo han endelig invaliditetsgraden satt til 15-18 pst. med revisjon om 1 år.

Aas har overfor Telegrafverket og Norges Statsbaner fremsatt krav på erstatning for utlegg og tap av erverv. Da han ikke har fått tilfredsstillende svar, har han ved stevning av 5. juni 1944 anlagt sak mot de nevnte institusjoner for å få dom for kravet.

Sakrøkeren kan ikke erkjenne å ha opptrådt uaktsomt hverken ved plaseringen av seg og bordet eller da ulykken inntraff. De saksøkte hadde derimot vist uaktsomhet, og for deres vedkommende forelå dessuten objektivt ansvar, for Statsbanene i henhold til automobillovens §30.

Saksøkeren måtte ha full erstatning for tap av erverv, og ikke bare utregnet etter invaliditetsgraden. Det arbeid han hadde hatt (fløtning, tømmerkjøring og annet tungarbeid) og som var det eneste han kunne gjøre regning på, ville han for fremtiden overhodet ikke kunne påta seg, da det var meget slitsomt. Han har nedlagt slik påstand:

Norges Statsbaner ved Hovedstyret og Generaldirektoratet for Telegrafverket dømmes til in solidum å betale til Erik Aas kr. 20 000 med lovlige renter for den skade han har lidt ved ulykken 1. juli 1943. - - -

Retten finner:

- - -

Norges Statsbaner må imidlertid svare for hele den forvoldte skade etter motorvognlovens §30, da Aas ikke har vist grov uaktsomhet. Retten kan ikke godta den betraktning at skaden ikke er forårsaket på en måte som er typisk for motorvogner. Den jevnføringen med hestekjøretøyer som Statsbanenes advokat har påberopt seg med støtte i Høyesteretts praksis, kan lett føre vill og komme til å uthule det objektive ansvar etter motorvognlovens §30 på en måte som lovens forfattere ingenlunde ville vært enige i.

Skal en følge den alminnelige utvikling for øvrig, den som stadig utvider det objektive ansvar, når det gjelder bedrift, anlegg eller virksomhet, som i seg selv medfører risiko for omgivelsene, får en heller

Side:117

overføre dette ansvaret også på hestekjøretøyer og ikke trekke det bort fra motorvognene på en slik måte at det strider både mot den alminnelige tendens i rettsutviklingen og mot lovens klare ord.

I foreliggende tilfelle er for øvrig ulykken voldt på en måte som er typisk for motorvogner uten hensyn til at det eksisterer hestekjøretøyer. Vognføreren (sjåføren) satt inne i et styrehus, som tok bort utsikten oppad, etter hans egen forklaring. Når det gjelder hestekjøretøyer har vognføreren fri utsikt. Av samme grunn ville et utrop fra skadelidende ha fått kjøretøyet stanset straks i sistnevnte tilfelle, mens det ikke engang ble forsøkt her hvor føreren satt inne i styrehuset. Den uheldige plasering med passasjerer høyt tilværs ville også vært nokså utenkelig med et hestekjøretøy, skjønt det vel her heller ikke er tale om noe som kan sies å være typisk for motorvogner.

Det avgjørende er vel at ulykken er skjedd som følge av at motorvognen har vært i drift som transportmiddel. At den har hatt en noenlunde rimelig fart, som kanskje kunne vært nådd av et alminnelig hestekjøretøy, kan ikke berettige til den karakteristikk, at skaden ikke er voldt på en måte som er typisk for motorvogner. Når en har den strenge regelen om objektivt ansvar for disse, er det bl.a. for å unngå de vanskelige bevisspørsmål, når det gjelder å godtgjøre skyld hos vognføreren. Men heller ikke dette hensynet blir tilgodesett, hvis det objektive ansvaret skal gjøres til gjenstand for et slikt operativt inngrep som Statsbanenes advokat med støtte i Høyesteretts praksis har gjort seg til talsmann for. - - -

Retten kan derimot ikke godta saksøkerens krav på erstatning for tap av full arbeidsinntekt i tiden fremover. En må her holde seg til den invaliditetsgrad som er fastslått i overlæge Thorgersens erklæringer. Disse er fremlagt av saksøkeren selv og er av alle parter godtatt som bevis.

Saksøkeren har en rekke voksne sønner, hvorav en har overtatt gården etter ham i 1938. Han har tidligere samarbeidet med sine sønner og vil kunne gjøre det også for fremtiden. Han vil da kunne utnytte sin fulle arbeidskraft til lønnet arbeid, overensstemmende med invaliditetsgraden.

Saksøkeren har, så vidt sees, først kommet med sitt utvidede krav under hovedforhandlingen, og det kan selvsagt ikke godtas uten en inngående bevisføring.

Den årsinntekt som legges til grunn for beregningen, settes til kr. 2 400. Dette er noe lavere enn gjennomsnittet etter de fremlagte lønnsoppgaver, men det viser seg, at inntekten for 1941 har vært ekstraordinært høy, så hele forholdet av den grunn er blitt forrykket.

Der hvor invaliditetsgraden ikke er satt til en bestemt prosent, men angitt med 35-40 pst. og 15-18 pst., legges den laveste prosentsatsen til grunn for beregningen. Årsaken er, at det etter all sannsynlighet har foreligget aggravasjon under de foretatte undersøkelser. Overlægen mener å ha funnet tydelige tegn på dette, jfr. erklæringen av 19. jun: 1944, og det stemmer med rettens inntrykk av saksøkeren under hovedforhandlingen.

For det tidsrom overlægen ikke har bestemt invaliditetsgraden,

Side:118

settes denne til middeltallet for den forutgående og etterfølgende invaliditetsgrad.

Det er umulig å si når saksøkeren blir helt frisk. Men hans fantastiske prestasjoner under reisen til rettsstedet, som han selv har fortalt om i retten, skulle tyde på at mannen allerede var så frisk som det går an å være i hans alder. Da han imidlertid fremdeles jamrer seg, og da det ikke foreligger noen eksakt lægeerklæring om helbredelse, finner retten, at en fortsatt må regne med noen invaliditet og setter denne til 15 pst. i 5 år fra datoen for siste lægeerklæring, 21. februar 1945. Han får da erstatning for den termin som er fastsatt der, nemlig 1 år og enda for 4 år fremover. Han blir ved slutten av denne terminen ca. 65 år gammel.

I betraktning av at søksøkeren allerede da ulykken skjedde hadde en ikke ubetydelig spondylose jfr. lægeerklæringen, og allerede er 60 år gammel, hvilket skulle være en passende aldersgrense for tungarbeidere, og videre under hensyn til den jevnt fremadskridende bedring, som en vel med sikte på den før omhandlede turen til rettsstedet kan si er nådd enda lengere enn den siste lægeerklæringen av 21. februar 1945 gir uttrykk for, skulle det i hvert fall ikke for saksøkeren være grunn til misnøye med denne tilmåling av erstatningen. - - -