Rt-1949-124
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1943-09-08 |
| Publisert: | Rt-1949-124 |
| Stikkord: | Ansvarsreglene i sildeloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 75/1943. |
| Parter: | Godøy notbruk v/ A og B, Bodin (overrettssakfører Erik Dahl, Bodø) mot M/K «Arna I»s rederi v/ skipper C og eier D, Sør-Arnøy (høyesterettsadvokat Roald Angell, Bodø). |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Thor Falkanger, lagdommer Torgeir Moi, hjelpedommer Astrup Rindahl |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §8, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Sildefiskeloven (1937) §1 |
M/K «Arna I» som fraktet sild fra et steng ved Hopen i Saltenfjorden til en sildoljefabrikk, ankret ved 17-18-tiden den 3. januar 1942 opp 40-50 meter utenfor noten. Fortøyningen besto av et anker på 325 kg med 30-35 favner kjetting. Dybden var ca. 15 favner. Besetningen gikk ca. kl. 23 til sengs uten vakthold i rolig vær. Ved 1,30-tiden våknet skipperen ved at fartøyet drev innover mot noten i stiv kuling. Før han fikk fyrt opp maskinen, var båten drevet inn i noten med den følge at denne ble skadet og fangsten, anslagsvis 4 000 mål sild til en verdi av kr. 7,40 pr. mål, gikk tapt.
Under notbrukets erstatningssøksmål mot rederiet gjorde dette bl.a. gjeldende at det ikke kunne bli tale om et ubegrenset ansvar etter sildeloven av 25. juni 1937. Lagmannsretten uttalte om dette:
«Det første spørsmål som må avgjøres, er om sildeloven kommer til anvendelse. Avgjørelsen herav, som lagmannsretten har funnet meget tvilsom, må bero på en fortolkning av sildelovens §1, som angir lovens virkekrets. Det skal her bemerkes at loven som helhet gir det inntrykk at den alene har ment å regulere forholdet mellom fisker og fisker. Da der i §1 ikke er antydet noe om at fartøy som frakter sild fra steng eller fiskeplasser også kommer inn under loven, og da lovens forarbeider heller ikke sier noe derom, har retten funnet å måtte gå ut fra at sildelovens erstatningsbestemmelser ikke kommer til anvendelse på «Arna I». Hvis det hadde vært meningen med sildeloven å etablere et utvidet ansvar for fartøyer som ikke direkte deltar i selve fisket, måtte loven etter rettens mening ha uttalt seg klart derom.
Hjemmelen for mulig ansvar må derfor søkes i sjøfartslovens §8.»
Retten fant videre at der fra «Arna I»s side var utvist uaktsomhet med fortøyningen, idet der ble lagt vekt på skipperens kjennskap til de ustabile værforhold i Saltenfjorden, og på at der ikke var satt vakt ombord. Et ansvarsgrunnlag etter sjøfartslovens §8 forelå således, og da ansvarsbegrensningen i 10. kapitel kom til anvendelse, kunne det etter fartøyets drektighet maksimalt bare bli spørsmål om erstatning med ca. kr. 5 500.
Da der ikke var holdt forsvarlig vakt ved noten som ikke var merket med lys, måtte der finne sted en skyldfordeling etter
Side:125
straffelovens ikrafttredelseslov §25. Imidlertid var den samlede skade ca. kr. 31 600, og da rederiets ansvar selv etter skyldfordelingen ville komme til å overstige de ca. kr. 5 500, fant lagmannsretten ikke grunn til å fastsette den nøyaktige fordeling.
Rederiet ble således tilpliktet å betale erstatning til det maksimale ansvar etter sjøfartslovens 10. kapitel.