Rt-1949-230
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-02-23 |
| Publisert: | Rt-1949-230 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 20/1949. |
| Parter: | Arnfinn O. Haave (høyesterettsadvokat Valentin Voss) mot Ambros O. Haave (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen). |
| Forfatter: | Holmboe, Schjelderup, Soelseth, Stenersen, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §76, §76, LOV-1934-06-29-2 |
Dommer Holmboe: I odelsløsningssak anlagt av skogeier Ambros O. Haave mot forstkandidat Arnfinn O. Haave avsa Tinn og Heddal herredsrett den 30. januar 1948 dom med denne domsslutning:
«Saksøkte, Arnfinn O. Haave, dømmes til å gi saksøkeren, Ambros O. Haave, skjøte på eiendommen Hove nedre, g.nr. 94, b.nr. 1 i Heddal og til å fravike eiendommen til første faredag 14. april 1948 mot av Ambros O. Haave å få utbetalt løsningssummen kr. 880 000.
Saksøktes subsidiære påstand tas ikke til følge.
I erstatning for saksomkostninger dømmes Arnfinn O. Haave til å betale til Ambros O. Haave kr. 1 200.
Oppfyllelsesfristen er for saksomkostningenes vedkommende 2 uker fra dommens forkynnelse.»
Arnfinn O. Haave har påanket dommen, og anken er med Kjæremålsutvalgets tillatelse innbrakt direkte for Høyesterett.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
Side:231
«Arnfinn Haave frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Ankemotparten Ambros O. Haave har nedlagt denne påstand:
«I. At herredsrettens dom stadfestes, dog således at Arnfinn O. Haave tilpliktes å fravike eiendommen første faredag 14. april 1949.
II. At Arnfinn O. Haave tilpliktes til Ambros O. Haave å betale saksomkostninger for Høyesterett.»
Av de innsigelser mot odelsløsningen som den ankende part Arnfinn O. Haave gjorde gjeldende for herredsretten, er bare én opprettholdt for Høyesterett, nemlig den som går ut på at ankemotparten Ambros O. Haave har forspilt sin løsningsrett ved den avtale han forut for løsningstilbudet inngikk med Blakstad, Holta & Co. A/S. Det anføres herom i ankeerklæringen:
«A. 1. Herredsretten har tatt feil ved bedømmelsen av forholdet mellom Ambros O. Haave og Blakstad, Holta & Co., og den kan ikke sees å ha tatt hensyn til de fleste av de viktige opplysninger herom, som fremkom gjennom parts- og vitneforklaringer.
2. Herredsretten har begått en feil derved at den bare har bedømt forholdet i relasjon til odelslovens §8 og ikke i forhold til skjønnslovens §76.
3. Herredsretten har tatt feil, når den har funnet at det har formodningen mot seg «at saksøkeren skulle innlate seg på et for ham så risikabelt foretagende som saksøktes påstand omfatter.»
B. Den ankende part hevder det samme som for herredsretten, at det mellom Ambros O. Haave og Blakstad, Holta & Co. er inngått en avtale som i realiteten gir sistnevnte disposisjonsretten over odelsgodsets skog. Dette ble bekreftet ved de opplysninger som fremkom.
En slik avtale er i strid med forbudet i odelslovens §76, mot eiendommens overdragelse til bruk til en fremmed, og må føre til at saksøkte blir frifunnet.»
Til bruk for Høyesterett er det 14. januar 1949 holdt bevisopptagelse ved Gjerpen herredsrett, hvorved er avhørt 4 vitner. Dessuten er fremlagt noen nye dokumenter som jeg skal nevne i den utstrekning de får betydning for avgjørelsen av saken. Viktigst blant disse er to kontrakter mellom Ambros Haave og Blakstad, Holta & Co. A/S. Den ene, som er underskrevet av partene og datert 26. september 1947, dreier seg om lån på en million kroner, som Blakstad, Holta & Co. A/S forplikter seg til å yte Ambros O. Haave til gjennomførelse av odelsløsningen og til forbedringer på eiendommen, og fastsetter i forbindelse dermed forskjellige forpliktelser for Ambros Haave. Jeg nevner her særlig punkt 5, hvorved partene forplikter seg til på løsningsdagen å undertegne «den i samme forbindelse opprettede tømmerkontrakt». Sistnevnte, den annen av de to nå fremlagte kontrakter, er som følge av at løsning ikke er gjennomført, ikke undertegnet eller datert, men det er på det rene mellom partene at den, i henhold til nevnte punkt 5 ville ha blitt undertegnet, hvis løsning hadde funnet sted under herredsrettssaken. Dens innhold skal jeg komme tilbake til.
Side:232
Jeg tilføyer at etter punkt 6 i kontrakten av 26. september 1947 skulle Blakstad, Holta & Co. A/S stå fritt hvis odeløsning ikke ble gjennomført med overtagelse senest 14. april 1948. Da så ikke er skjedd, hevdes det fra Ambros Haaves side, at det nå ikke lengere består noen kontrakt, og dette er bekreftet i brev fra Blakstad, Holta & Co. A/S til Arnfinn Haaves prosessfullmektig av 17. januar 1949, med tilføyelse av at Blakstad, Holta & Co. A/S selvsagt ikke med denne erklæring har fraskrevet seg adgangen til å treffe ny avtale med Ambros Haave, om han etter vunnet høyesterettssak skulle henvende seg til firmaet herom.
Med støtte i denne erklæring hevder Ambros Haave at kontrakten må settes ut av betraktning, idet det er stillingen som den er i dag, ikke som den var da saken ble avgjort av herredsretten, som må legges til grunn. Dette spørsmål blir det for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til, idet jeg finner at de nevnte kontrakter etter sitt innhold ikke ville være til hinder for at Ambros Haave løser eiendommen på odel. Av samme grunn behøver jeg heller ikke å ta standpunkt til Ambros Haaves anførsel om at skjønnslovens §76 bare rammer avtaler som inngåes etter at odelsløsning er gjennomført.
Den nevnte lovbestemmelse rammer det tilfelle at odelsløseren innen tre år etter løsningen «overdrar eiendommen til eie eller bruk til en fremmed - - -.»
Jeg nevner først at denne bestemmelse klarligvis ikke i alminnelighet rammer det forhold at odelsløseren låner penger til å gjennomføre løsningen, og i den forbindelse forplikter seg til å pantsette odelsgodset og til helt eller delvis å dekke gjelden ved leveranse til långiveren av eiendommens avkastning. Dette følger ikke bare av bestemmelsens ordlyd, men også av dens historie. Skjønnslovens §76 inneholdt i sin opprinnelige skikkelse et særskilt forbud mot at odelsmannen innen ett år etter tiltredelsen hogget friske trær i skogen mer enn til gårdsfornødenhet. Denne bestemmelse, som opprinnelig - ved lov av 19. mai 1890 - var innført til beskyttelse av skogen, ble imidlertid opphevet ved lov 29. juni 1934 nr. 2, dels fordi den ikke fantes nødvendig lenger etter at man hadde fått særskilt lov om skogvern, dels fordi man fant at den under den da herskende krisetilstand i landbruket vanskeliggjorde finansieringen av odelsløsning. Jeg henviser herom til Ot. prp. nr. 49 for 1934 3. Det forekommer meg klart at skal odelsløseren kunne finansiere løsningen ved hogst i skogen, må han som regel kunne forplikte seg til slik hogst allerede før løsningen iverksettes.
Kontrakten medfører en forpliktelse for Ambros Haave til å levere Blakstad, Holta & Co. A/S i alt 30 000 m3 tømmer, fordelt på forskjellige dimensjoner, i kvanta fra 5 til 10 000 m3 pr. år, etter de for året gjeldende tømmerpriser. Overskuddet på de årlige leveranser skulle brukes til betaling av renter og avdrag på gjelden. Tømmeret skal utdrives av de 5 best beliggende felter i skogen, og Ambros Haave forplikter seg til for de penger som Blakstad, Holta & Co. A/S låner ham, å anlegge en vei som er nødvendig for driften, og å sette i stand eller bygge nødvendige driftshus for å skaffe
Side:233
tilstrekkelig husvær for folk og hester. Det er ikke på det rene hvor mange år leveransen vil strekke seg over - overholdes avtalen vil det bli høyst 6 år. En særegenhet ved avtalen er det at Blakstad, Holta & Co. A/S har rett til å avslå å ta ut det kvantum som skal leveres i vedkommende år, og at Ambros Haave har bundet seg til å selge det således «ekskluderte» kvantum, og for øvrig hva han måtte hogge utover 10 000 m3 pr. år, til Telemark Tømmersalgslag. I tillegg til denne salgsavtale har Ambros Haave tilsagt Blakstad, Holta & Co. A/S forkjøpsrett til hva han driver ut av skogen de første 5 år etter at de 30 000 m3 er levert.
Jeg kan ikke se at disse bestemmelser i avtalene på noen måte kan sies å overføre bruksretten, enn si eiendomsretten, til odelsgodset til Blakstad, Holta & Co. A/S. Ganske visst binder Ambros Haave seg til en ganske kraftig drift i de første år - den senere forkjøpsrett pålegger ham derimot ingen forpliktelse med hensyn til driften. Men det er på det rene at skogen er overmoden, og at selv en så betydelig drift ikke går ut over hva der er fullt forsvarlig. Av kontraktens bestemmelser om forkjøpsrett osv. fremgår det at partene endog regner med hogst utover det nevnte kvantum. Blinking skal foretas av selgeren. Det heter også i kontraktens punkt 2: «Selger vil presisere at utblinkingen vil bli utført forstlig, og at bare det tømmer som det skogskjøtselmessig er riktig å hogge vil bli drevet ut. Kjøper har befart de trakter av skogen hvorfra partiet vil bli fremdrevet.» Det er fra Arnfinn Haaves side gjort gjeldende at det for enkelte dimensjoners vedkommende ikke vil kunne drives det kvantum som er fastsatt i kontrakten, men jeg finner ikke bevis ført for dette, og jeg kan heller ikke se at det kan ha noen betydning for det foreliggende spørsmål om partene for så vidt skulle ha forregnet seg.
Det fremgår klart av kontraktens bestemmelser at driften foregår for selgerens, Ambros Haaves, regning, og det er ingen bestemmelse som tyder på at kjøperen direkte kan blande seg inn i driften. Derimot inneholder kontrakten en bestemmelse som Arnfinn Haave har lagt vesentlig vekt på, nemlig at Ambros Haave forplikter seg til å ansette en skogbestyrer som Blakstad, Holta & Co. A/S godkjenner. Lånebeløpet - utover løsningssummen - samt de tømmerforskudd som Blakstad, Holta & Co. A/S etter vanlige regler skal yte, blir utbetalt skogbestyreren, som har regnskapspligt så vel overfor eieren som overfor Blakstad, Holta & Co. A/S. Den rent økonomiske kontroll som dette firma således har betinget seg - og som det i betraktning av de store beløp det her er tale om ikke er unaturlig at det har betinget seg - kan selvsagt ikke ha noen betydning for bedømmelsen av det foreliggende spørsmål. Og selv om man vel kan tenke seg at Blakstad, Holta & Co. A/S gjennom skogbestyreren faktisk kan få anledning til å øve en viss innflytelse på driften, kan heller ikke dette føre til at man anser bruksretten overført til firmaet.
Under prosedyren for Høyesterett har partene inngående drøftet spørsmålet om hvilke utsikter Ambros Haave har til å få nedbetalt gjelden gjennom oppfyllelsen av de trufne overenskomster.
Side:234
Høyesterett kan ikke danne seg noen sikker mening om de beregninger som i den anledning er foretatt og de forutsetninger hvorpå de er bygget, og det er etter min mening heller ikke nødvendig. Det er ganske visst så at hvis løsningsmannen har inngått en forretningsavtale som må forutsettes å ville føre til at hans eierinteresse blir illusorisk kan det bli spørsmål om å anse odelslovens §8 eller skjønnslovens §76 krenket, men dette antar jeg etter de foreliggende opplysninger ikke er tilfelle her.
Jeg kommer etter dette til at herredsrettens dom må bli å stadfeste med den endring at fravikelsestiden settes til 14. april 1949. Jeg bemerker at begge parter er enige om at fravikelsesfristen fastsettes på denne måte.
Etter det resultat jeg kommer til finner jeg at den ankende part må erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett med 2 000 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
Herredsrettens dom stadfestes, men slik at fravikelsestiden settes til april flyttedag 1949.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arnfinn O. Haave til Ambros O. Haave 2 000 - to tusen - kroner. Fristen for å oppfylle dommen er 2 - to - uker fra den dag den blir forkynt.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Soelseth, Stenersen og Bonnevie: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Gerh. Klouman med domsmenn Niri Løkja, Jon O. Ramberg og Jon Hefre):
Saksøkte har angitt følgende grunner for å nekte eiendommen avstått: - - -
3. Stevningen i saken gir ikke uttrykk for et reelt odelssøksmål, men for et proformaarrangement, hvorved det blir Blakstad, Holta & Co. A/S som i realiteten kommer til å disponere eiendommens skog. - - -
Ad innsigelse nr. 3.
Retten finner ikke noe avgjørende bevis ført for at det som påstått foreligger en avtale med firmaet Blakstad, Holta & Co., hvoretter det er dette firma som skal bli den virkelige eier av odelsgodset.
Saksøkeren har forklart at man har lånt et større beløp ca. kr. 1 000 000 til finansiering av odelsløsningen av nevnte firma og at det foreligger en avtale med dette om levering av tømmer.
Selvom saksøkeren ikke har villet etterkomme provokasjonen om å fremlegge den kontrakt som er sluttet med firmaet, finner retten det ikke tilstrekkelig godtgjort at Ambros Haave har overdratt sin odelsrett til nevnte firma og at søksmålet således i strid med odelslovens §8 ikke er reelt.
Ved denne bevisbedømmelse tar retten i betraktning at det i og for seg har formodning mot seg at saksøkeren skulle innlate seg på et for ham selv så risikabelt foretagende som saksøktes påstand omfatter. - - -
Side:235