Rt-1949-238
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-02-26 |
| Publisert: | Rt-1949-238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24/1949 |
| Parter: | Statsadvokat L. J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen) |
| Forfatter: | Schjelderup, Holmboe, Soelseth, Stenersen, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §257, Straffeprosessloven (1887) §283, §53, §62 |
Dommer Schjelderup: Asker og Bærum forhørsrett avsa 4. november 1948 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §127 første ledd, jfr. §127 tredje ledd og straffelovens §257 til fengsel i 6 måneder hvori fragår 58 dager for utholdt varetekt. Under forutsetning av at han til konduktør B betaler en rimelig erstatning og oppreisning for tort og svie, utstår fullbyrdelsen av straffen i 3 år, uten tilsyn.»
Påtalemyndigheten har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, mangelfulle domsgrunner og fastsettelsen av erstatningen.
Med hensyn til straffutmålingen hevder påtalemyndigheten at ubetinget straff burde vært anvendt, og viser for så vidt til Høyesteretts praksis når det gjelder forbrytelser mot straffelovens §127.
Besværingen over domsgrunnene gjelder rettens uttalelse om
Side:239
at den «finner grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde siktede fra nye straffbare handlinger». Loven krever imidlertid at retten finner særlig grunn til å anta dette.
Hva erstatningen til fornærmede angår, besværer påtalemyndigheten seg over at retten ikke har fastsatt noe bestemt beløp, ikke satt noen frist innen hvilken erstatningen skulle vært betalt og heller ikke tatt standpunkt til hvorvidt fornærmedes erstatningskrav var tilstrekkelig legitimert, og endelig heller ikke til om siktede hadde evne til å yte erstatning, jfr. straffelovens §53, punkt 2.
Etter det syn jeg har på forhørsrettens straffutmåling vil de nevnte mangler ikke få betydning. Disse deler av dommen er nemlig knyttet til dens forutsetning om at straffullbyrdelsen bør utstå, på betingelse av at tiltalte yter fornærmede den i dommen ikke nærmere fikserte erstatning.
Hva straffutmålingen angår, er jeg i motsetning til forhørsretten blitt stående ved at det, alt tatt i betraktning, ville være i mindre god overensstemmelse med Høyesteretts praksis med hensyn. til voldsforbrytelser mot politiet dersom ikke også en brutal opptreden overfor en sporvognskonduktør som utfører sin lovlige tjeneste skulle medføre ubetinget fengselsstraff. Det spesielle forhold at det på grunn av tiltaltes fravær til sjøs beklageligvis er gått 2 år før voldsforbrytelsen ble behandlet i forhørsretten gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til å endre dette resultat. Jeg finner dog at frihetsstraffen bør nedsettes til fengsel i 120 dager. Aktor har gjort oppmerksom på at tiltalte etter dommens avsigelse ikke ble løslatt, men satt i varetektsfengsel ytterligere i 11 dager som han må ha fradrag for.
Jeg stemmer for denne
dom:
A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §127 første ledd, jfr. §127 tredje ledd og straffelovens §257, jfr. §62, til fengsel i 120 - et hundre og tyve - dager med fradrag av 69 - ni og seksti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Holmboe: Jeg finner at fullbyrdelsen av straffen bør utstå. Jeg er ganske visst enig med førstvoterende i at en så vidt alvorlig forbrytelse mot straffelovens §127 som det her er tale om, i alminnelighet må medføre ubetinget fengselsstraff, og jeg finner det tvilsomt om de av forhørsretten fremholdte formildende omstendigheter ville ha vært tilstrekkelige til å begrunne utsettelse med fullbyrdelsen, hvis saken var kommet under pådømmelse innen rimelig tid. Men når det som her er forløpet henved 2 år etter at forbrytelsen ble begått og etter at tiltaltes tilståelse forelå, før saken fremmes til doms i forhørsretten, taper de generalpreventive hensyn som taler imot utsettelse meget av sin vekt. Og på den annen side virker det særlig hårdt å fullbyrde straffen etter så lang tids forløp, særlig overfor en så ung tiltalt - han var 20 år da forbrytelsen ble begått. Det som har voldt meg noen tvil er at han så sent som i september 1948, under en rangel, gjorde seg skyldig i det i saken
Side:240
omhandlede leilighetstyveri. Men alt tatt i betraktning finner jeg ikke dette tilstrekkelig alvorlig til at man av hensyn hertil bør unnlate å utsette fullbyrdelsen.
Skal straffullbyrdelsen utstå, må det beløp som domfelte skal betale i erstatning som vilkår for utsettelse fastsettes. Da jeg imidlertid etter rådslagningen går ut fra at rettens flertall vil anvende ubetinget frihetsstraff finner jeg ikke grunn til å uttale meg om hvor høyt dette beløp bør settes eller til å forme konklusjon.
Dommer Soelseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stenersen og Bonnevie: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommer fullmektig Jack Frost):
Siktede, A, er født xx.xx.1926. Han bor i Kirkeveien 64, Haslum, er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han er uformuende. Han er løsarbeider og tjente siste år ca. kr. 2 000. Han er tidligere bøtelagt 4 ganger for beruselse, siste gang den 2. oktober 1946, og er for øvrig ustraffet.
Han er ved beslutning datert 12. oktober 1948 av statsadvokatene i Oslo siktet for forbrytelse mot straffelovens §127 første ledd jfr. §127, 3. ledd og for forbrytelse mot straffelovens §257.
Ved siktedes tilståelse som er avgitt i retten og som styrkes av de øvrige beviser som foreligger i saken, finner retten godtgjort
1. at han den 30. november 1946 ca. kl. 19,00 under reise med en av Bærumsbanens vogner på Avløs st. i Bærum med knyttet hånd tildelte tjenestegjørende konduktør B, 4 slag i ansiktet og derved søkte å hindre konduktøren fra å vise ham bort fra vognen, og
2. at han den 4. september 1948 om ettermiddagen på Engerstrandveien i Bærum uten besitterens samtykke i tyvs hensikt borttok et gullur fra Ludvig Hermansen, hvilket gullur han senere med Ivan Hermansens hjelp pantsatte.
Siktede har samtykket i dom i forhørsretten og retten finner at vilkårene for det etter straffeprosesslovens §283 er til stede. Straffen settes til fengsel i 6 måneder. I straffskjerpende retning vites intet særskilt å anføre. Dog har retten tatt hensyn til at det gjelder å reagere strengt overfor forbryterske angrep mot offentlige tjenestemenn under utførelsen av deres på forhånd vanskelig verv. I formildende retning har retten lagt vekt på siktedes unge alder ved foretagelsen av den straffbare handling som foran er omhandlet under 1. Retten har også i noen grad sett hen til at siktede allerede fra første stund for begge de straffbare handlingers vedkommende har avgitt uforbeholden tilståelse. - - -
Idet retten ser hen til siktedes unge alder og til at hans straffbare virksomhet mer synes å skrive seg fra en villedet periode han har befunnet seg i enn den vitner om et forbrytersk sinnelag, finner retten grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde siktede fra nye straffbare handlinger, jfr. straffelovens §62. Retten vil dog som vilkår for denne utsettelse pålegge siktede å yte konduktør B en passende erstatning og oppreisning for tort og svie. Prøvetiden finnes passende å kunne settes til 3 år uten tilsyn.
Side:241