Rt-1949-37
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1947-08-27 |
| Publisert: | Rt-1949-37 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 219/1946 |
| Parter: | H. E. Østerud (høyesterettsadvokat Harald Wellèn) mot Kristoffer L. Skistad (høyesterettsadvokat G. Strøm Walseng). |
| Forfatter: | Lagdommerne Ubberud, Stenersen, Kviberg med domsmenn Alf Johansen, Hans Halden, Arthur Guldbrandsen, Johannes Kjoaas |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874), Tvistemålsloven (1915) §340 |
Eiker, Modum og Sigdal herredsrett - den kst. sorenskriver med to domsmenn av det alminnelige utvalg - avsa 24. mai 1946
Side:38
dom i oppfriskningssak: Gårdbruker H. E. Østerud mot gårdbruker Kristoffer L. Skistad med domsslutning:
«Kristoffer L. Skistads rett som eier av g.nr. 114 b.nr. 1 i Ø. Eiker til båtstø m.v. på Peder Østeruds eiendom g.nr. 114 b.nr. 3 i Ø. Eiker stadfestes i forhold til Hans E. Østerud og skal ikke hindres av dennes mulige rettigheter på samme eiendom. Hans E. Østerud som eier av b.nr. 2, har ikke rett til båtstø ved siden av sitt båthus i nordre bukt.
Forliksrådets dom og uteblivelsesdommen stadfestes for så vidt angår omkostningsspørsmålet.
H. E. Østerud tilpliktes å betale Kristoffer L. Skistad innen 2 uker fra dommens forkynnelse kr. 600 i saksomkostninger i oppfriskningssaken.»
Om saksforholdet henvises til herredsrettens domsgrunner.
Det fremgår av disse at det forut for oppfriskningssaken var gått en forliksrådsdom av Ø. Eiker forliksråd den 21. juni 1944 og en uteblivelsesdom av Eiker, Modum og Sigdal herredsrett - avsagt av de samme dommere - 12. september 1945. Disse dommer hadde med hensyn til den for lagmannsretten omprosederte båtstørett for H. E. Østerud samme utfall som dommen i oppfriskningssaken og Østerud ble ilagt saksomkostninger med kr. 125 for forliksrådet og kr. 400 for herredsretten i uteblivelsessaken.
Herredsrettens dom av 24. mai 1946 ble av H. E. Østerud ved ankeerklæring av 23. juli 1946 påanket i dens helhet til lagmannsretten for så vidt saksbehandling og avgjørelsen angår.
Den ankende mener at det var feil, når herredsretten har funnet, at Østerud ikke hadde lovlig forfall ved rettsmøtet til hovedforhandling 12. september 1945. Høyesterettsadvokat Wellén hadde som prosessfullmektig skriftlig gjort herredsretten oppmerksom på de vansker som H. E. Østerud hadde som følge av at han var i fengslig forvaring som siktet for landssvik og av at Erstatningsdirektoratet hadde gjort inngrep med hensyn til hans formuesforhold. Advokaten hadde som prosessfullmektig gjort herredsretten skriftlig oppmerksom på at han ikke kom til å møte og fikk ikke innkallelse til hovedforhandlingen 12. september 1945. Østerud hadde dessuten i skriv av 6. september 1945 anmodet om å få saken utsatt også fordi han var syk, hvorom henvistes til en vedlagt attest fra dr. Knut Lossius av 3. september 1945, hvori Østerud pålegges utsettelse med rettssaken. Etter Østeruds partsforklaring hadde han nettopp samme dag hatt et kollikkanfall som gjorde ham uskikket til å møte. Østerud hadde presisert dette i skriv av 8. september 1945 og bedt saken utsatt, fordi han hadde lovlig forfall.
Hva realiteten angår ankes der over avgjørelsen i dens helhet, både med hensyn til bevis- og rettsspørsmål.
Det anføres å være feil, når retten anser det bevist, at det tidligere var båtstø for bruksnummer 1 (og b.nr. 3) ved det sted hvor Østeruds båthus anbraktes i 1890-årene. Likeså er det uriktig når retten har antatt at avtalen om båthusets anbringelse ikke omfattet båtstørett, som er et naturlig tilbehør til båthusretten.
Side:39
Enn videre har retten feilaktig ikke funnet at Østeruds bruk av båtstøen har hatt den fornødne kontinuitet til å begrunne hevd og at det ikke fantes slike synbare faste innretninger som kreves etter lov av 23. mai 1874. Det er også feil når retten antar at mulig hevd ikke har virket utslettende på b.nr. 1's rett. Og hvis rettens uttalelser i denne forbindelse er således å forstå at retten finner hevd utelukket på grunn av manglende god tro hos Østerud eller hans forgjengere i eiendomsforholdet, er denne mening etter den ankendes oppfatning ugrunnet.
Den ankende har påstått: At H. E. Østerud kjennes som eier av g.nr. 114 b.nr. 2 berettiget til båtstø m.v. på Peder Østeruds eiendom g.nr. 114 b.nr. 3 i Ø. Eiker i forhold til Kristoffer L. Skistad som eier av Østerud nordre, g.nr. 114, b.nr. 1. Sistnevnte kjennes uberettiget til å legge sin båt i H. E. Østeruds båtstø og så nære H. E. Østeruds båtplass at derved kan voldes skade eller ulempe for H. E. Østerud.
Videre har han påstått at H. E. Østerud tilkjennes saksomkostninger for forliksråd, herredsretten og lagmannsrett, og at uteblivelsesdommen oppheves, også for så vidt angår omkostningsansvaret.
Ankemotparten, Kristoffer L. Skistad, har påstått herredsrettens dom stadfestet og den ankende part dømt til å betale ham sakens omkostninger for lagmannsrett.
Som prosessvarslet har eieren av g.nr. 114, b.nr. 3, Peder Antonsen Østerud, møtt for lagmannsretten men har ikke nedlagt noen påstand.
Ved lagmannsrettens behandling av ankesaken er det etter anmodning av ankemotparten tilkalt fire domsmenn av det alminnelige utvalg.
Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring der partene, prosessvarslede og et par vitner har forklart seg. Under åstedsbefaringen ble også påvist de 2 kryss som ifølge forliket av 27. juni 1857 betegner grensene for g.nr. 114, b.nr. 2's område for strandrett og landlegg. Det er avhørt 15 vitner. Saken foreligger i realiteten i vesentlig samme skikkelse som for herredsretten.
Lagmannsretten er i realitetsspørsmålet - hvorvidt den ankende part har rett til båtstø i nordre bukt - kommet til samme resultat som herredsretten og henviser i det vesentlige til dens begrunnelse.
Rettsforliket i 1857 gir klart uttrykk for at eieren av b.nr. 2 ingen rett hadde i nordre bukt. Han fikk anvist båtplass i søndre bukt, mellom de to kryss som ble påvist under befaringen i dag og hvorom det ikke ble reist noen innsigelse.
Ved skylddelingen i 1863 ble eieren av b.nr. 1 avskåret fra stranden på den her omhandlede strekning, men fikk båtstø m.v. sammen med eieren av b.nr. 3, bl.a. i nordre bukt.
Dette forhold fortsatte i flere år fremover inntil omkring 1890 da eieren av b.nr. 2, den ankende parts far, anskaffet en liten dampbåt. Etter de opplysninger som foreligger - særlig vitnet Lauritz Haugens prov - bygget da eieren av b.nr. 2 et nytt, større båthus
Side:40
i søndre bukt. Imidlertid var det vanskelig å legge inn til søndre bukt med dampbåten i pålandsvind og det ble da truffet avtale mellom daværende eiere av b.nr. 2 og b.nr. 3 at den ankende parts far skulle få flytte båthuset opp i nordre bukt, men sier vitnet så langt ut (vest) at det ikke skulle ligge i veien for båtstøene til bruksnummer 3 og 1. Dette støttes også av 7. vitne Hans Tangen. Avtalen ble inngått muntlig og det er ikke ført bevis for at det skulle ytes noe vederlag. Heller ikke er det ført noe bevis for at det samtidig skulle vært sluttet en avtale om at eieren av b.nr. 2 også skulle ha rett til en båtstø ved siden av (østenfor) båthuset. Det kan dog være meget som taler for at en slik avtale om båtstø som appendiks til båthuset kunne være truffet, men forholdene på stedet taler bestemt imot dette. Selve båthuset som ble satt opp var forholdsvis stort til en så liten vik å være som på forhånd skulle gi plass til båtstø for b.nr. 3 og 1.
Dette ville som forholdene lå an som det viste seg ved befaringen i dag ikke være plass for et båtstø også til b.nr. 2 i nordre bukt. Det er videre opplyst i saken at begge parter den gang var fullt oppmerksom på at både b.nr. 3 og b.nr. 1 hadde rett til båtstø i bukten og det har da formodningen mot seg at eieren av b.nr. 3 også skulle ha gitt b.nr. 2 rett til båtstø i bukten. Lagmannsretten finner derfor at eieren av b.nr. 2, den ankende parts far, kun fikk tillatelse til å sette opp båthus og ikke samtidig noen rett til å ha båtplass ved siden av i nordre bukt, idet det på forhånd var etablert en ordning hvoretter så vel b.nr. 3 som b.nr. 1 hadde båtstø der. Man vil i denne forbindelse henvise til eieren av b.nr. 3's forklaring om at engang de drev med fløtning av tømmer på flåter sa faren at det godt kunne legge flåtene i nordre bukt bare de passet på ikke å stenge tilgangen til båthusene. Faren var den samme mann som hadde truffet avtalen med eieren av b.nr. 2 om flytning av båthuset.
Er det først så som av lagmannsretten antatt at den ankendes far ikke har fått noen tillatelse til også å ha båtstø i nordre bukt, må også hevd være utelukket - iallfall i den tid den ankende parts far eiet båthuset fordi han da ikke kan være i god tro. Det kan heller ikke antas at den ankende part har vært uvitende om dette forhold. Det er nok så at han har forbedret forholdene i nordre bukt, bygget opp molo og har hatt båt liggende der uten påtale, men han har vel funnet det tjenlig og gjort det i tillit til at ingen ville innvende noe når båtplassene ikke var opptatt av de andre som hadde retten. Han har således kun hatt en stilltiende tillatelse uten noen rett til å ha båt der. For øvrig er man enig med herredsretten i at også de øvrige betingelser for hevd mangler og henviser til dens begrunnelse herom.
Med hensyn til den avsagte uteblivelsesdom er lagmannsretten kommet til det resultat at denne er uriktig og må bli å oppheve.
Man finner det uriktig av herredsretten å ha forsert denne sak frem. Saken ble berammet 16. juli 1945 mens H. E. Østerud satt fengslet - siktet for landssvik. Han hadde da ingen anledning til å konferere med noen sakfører. Østerud kom ut av fengslet
Side:41
ca. 3 uker før saken var berammet. Under fengselsoppholdet og etterpå led han av kollikksmerter. Under sitt 3 måneders fengselsopphold var han gått ned 16 kilo i vekt. Han var dessuten sterkt psykisk nedfor og hadde ingen fremferd. Når han dessuten i god tid før hovedforhandlingen varsler om at han ikke kan møte og vedlegger lægeuttalelse herom var det «sannsynlig» at han hadde gyldig forfall og dommeren burde da overensstemmende med rettergangslovens §340 ha utsatt saken. Det er også en feil at ikke den samlede rett undersøkte om H. E. Østerud var syk den 12. september.
Dette må da lede til at uteblivelsesdommen oppheves og at lagmannsretten står fritt ved tilkjennelse av omkostninger så vel for herredsrett som lagmannsrett.
Imidlertid finner lagmannsretten at H. E. Østerud hadde liten grunn til å påanke forliksrådets dom og at han derfor med rette er ilagt saksomkostninger for herredsretten. Man er også enig i omkostningenes størrelse fordi saken dengang gjaldt grensetvist foruten spørsmålet om båtstø.
For lagmannsretten har den ankende parts anke for så vidt angår uteblivelsesdommen fått medhold, men man finner dog at han bør betale saksomkostninger delvis fordi han har tapt saken i hovedspørsmålet. Begge forhold tatt i betraktning fastsettes omkostningene for lagmannsrett til kr. 500.
Domsslutning:
Forliksrådets og herredsrettens dom av 24. mai 1946 stadfestes, dog således at herredsrettens uteblivelsesdom av 12. september 1945 oppheves.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler H. E. Østerud til Kristoffer L. Skistad 500 - fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Leif Falkum-Hansen med domsmenn O. K. Ellingsgard og Peder Aker):
Ø. Eiker forliksråd har den 21. juni 1944 avsagt dom med slik domsslutning: - - -
Da den faktiske beskrivelse i forliksrådsdommen er svært kort, vil retten tilføye følgende:
I 1857 ble det inngått et rettsforlik mellom eierne av b.nr. 1 og 2 hvorved b.nr. 2 skulle flytte sin båtstø fra nordre bukt og til en beskrevet plass i søndre bukt (revebukten). I 1863 blir så b.nr. 1 delt i to like deler og hele strandlinjen tilfaller den del som fikk b.nr. 3, mens b.nr. 1 fortsatt skulle ha visse rettigheter der nede, bl.a. til båtstø. I 1890-årene flytter så b.nr. 2 tilbake til nordre bukt hvor han bygger seg båthus og legger robåten sin ved siden. I 1920 bygger også b.nr. 3 seg båthus i samme bukt, og da så b.nr. 1 under krigen skaffer seg båt protesterer b.nr. 2 mot at han legger båten sin slik at den skader hans. - - -
Side:42
Retten er kommet til samme resultat som forliksrådet og kan anføre følgende til støtte for sin avgjørelse:
Retten kan ikke være enig med saksøkeren når denne anfører at det ikke har vært båtstø tidligere på den plass hvor han har anbrakt sitt båthus og båtstø. Det er en ganske liten vik av en større bukt og retten ser i den omstendighet at b.nr. 2 måtte flytte derfra ifølge rettsforliket av 1857, et bevis for at det har vært båtstø lenge før saksøkeren flyttet tilbake i 1890-årene. - - -
Det er således helt på det rene at b.nr. 1 fra gammelt av har en rett til båtstø i nevnte vik av nordre bukt.
Det neste spørsmål blir så om b.nr. 2 har ervervet seg en rett til båtstø i viken og om denne retts stilling i forhold til b.nr. 1's rettigheter.
Retten antar at det må ha foreligget en avtale mellom eierne av b.nr. 2 og 3 når b.nr. 2 i 1890-årene flyttet sitt båthus tilbake dit hvor han tidligere måtte flytte fra.
Det er ikke en så enkel historie å bygge et slikt båthus som b.nr. 2 har gjort, og en må anta at han ville sikre seg mot å flytte det hele når b.nr. 3 ønsket det. Retten ser et bevis for en avtale i det nevnte båthus og da er det unødvendig med vitner eller andre papirer. Resultatet støttes imidlertid av to vitner som sier at daværende husfrue på b.nr. 3 bebreidet sin mann at b.nr. 2 hadde sitt båthus i nordre bukt. Men en slik avtale som kun bevises ved en faktisk tilstand, kan selvfølgelig ikke gå lengere enn den faktiske tilstand gir uttrykk for. Likeså må den faktiske tilstand være av en slik tyngde at det blir en byrde for den det går ut over. Anbringelsen av en båt oppfyller etter rettens mening ikke disse betingelser så lenge det kun gjelder å ha en robåt liggende ved stranden. En er derfor kommet til at saksøkeren ikke har ført bevis for at det foreligger en avtale som omfatter mer enn retten til å ha det oppførte båthus. Noen avtale om båtstø ved siden antas derfor ikke å foreligge.
Retten kan heller ikke gi saksøkeren medhold i å ha hevdet en slik rett.
Retten har her lagt avgjørende vekt på den bruk som saksøkeren har gjort av båtstøen og finner ikke at den tilfredsstiller kravene til kontinuitet i bruken. Samtlige vitner er enige om at saksøkerens robåt har vandret mellom robåtbekken, nordre bukt, søndre bukt og Tørrbekk, og kan ha vært borte i årevis fra enkelte av disse plasser. Likeså antar retten under tvil at det ikke finnes slike synbare faste innretninger som kreves etter lov 23. mai 1874 for at en bruksrett skal kunne hevdes. Moloen må ansees som en innretning som står i forbindelse med båthuset og ikke med en rett til å ha en båt liggende utenfor huset. Noen ringer og bolter i moloen kan etter rettens mening heller ikke tyde på det samme.
Men i ethvert tilfelle er retten kommet til at mulig hevd fra b.nr. 2's side ikke har virket utslettende på b.nr. 1's rett. Det er nemlig opplyst av vitnene at b.nr. 1 i tiden under forrige verdenskrig hadde båt som lå i viken, og saksøkeren som er en eldre mann, kan derfor ikke antas å ha vært i uvitenhet angående denne rett for b.nr. 1.
Heller ikke antar retten at saksøkte ved noen passivitet har latt
Side:43
saksøkeren erverve en rett til å ha sin ro båt ved siden av båthuset. Det har ikke vært en så fast og eksklusiv bruk fra saksøkerens side at saksøkte kunne føle seg forpliktet til å skride inn.
Retten er således kommet til at saksøkte har en eldre rett enn saksøkeren til å ha sin båt i nordre bukt, og at denne hans rett ikke er berørt på annen måte enn ved byggingen av saksøkerens båthus. Saksøkeren har derfor ingen rett til å ha en robåt liggende ved siden av sitt båthus til fortrengsel for saksøktes rett til båtstø i samme bukt. Da retten er kommet til at viken blir for liten om saksøkeren skal ha plass til mer enn sitt båthus, tilpliktes han å fjerne den båt han har liggende utenfor båthuset. - - -