Rt-1949-404

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-04-30
Publisert:	Rt-1949-404
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 62/1949
Parter:	Statsadvokat L. J. Dorenfeldt, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat G. Mellbye).
Forfatter:	Stenersen, Thrap, Berger, Skau, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §29, §182, §257, §258, §261, §263, §265, §265a, §267, §39, §49, §52, §62, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §15, §29

Dommer Stenersen: Oslo byrett avsa 11. februar 1949 dom i saken med domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §267, §258 nr. 1, jfr. §257 og §261 og straffelovens §265a, samt §257, alt sammenholdt med straffelovens §62 til fengsel i 1 år og 6 måneder med fradrag av 365 dager for utholdt varetektsarrest.

Han taper den i straffelovens §29, 2 nevnte rettighet for 10 år.

Påstanden om rett for påtalemyndigheten til å bruke sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39, I, a-f, tas ikke til følge.

B dømmes for forbrytelser mot straffelovens §265a, og §257, jfr. §62 til fengsel i 9 måneder med fradrag av 33 dager for utholdt varetektsarrest. - - -

Straffullbyrdelsen av reststraffen for Bs - - - vedkommende utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 3 år uten tilsyn. - - -.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for en frihetsstraff av 4 år for A og for anvendelse av sikring for ham i samsvar med påtalemyndighetens påstand og for at straffens fullbyrdelse for B ikke skulle utsettes.

Statsadvokatene i Oslo har påanket dommen for begge, idet det hevdes i det vesentlige det samme syn på straffereaksjonen som rettsformannen i byretten har gitt uttrykk for.

Om saksforholdet viser jeg til domsgrunnene. Det sees av disse at A i samsvar med sin egen tilståelse er dømt for et meget betydelig ran (kr. 16 000, hvorav bare en mindre del er kommet til rette, utøvet under trusel med pistol), et innbruddstyveri, av skytevåpen, seks biltyverier og tre simple tyverier, av bildeler og bilrekvisita. Disse forbrytelser ble begått i tiden fra 14. januar 1948, da våpentyveriet fant sted, til 13. februar s. å., da ranet skjedde og han kort etter ble grepet og fengslet. Han var 6. januar - altså like før han gikk i gang med sine forbryterske handlinger, - løslatt på prøve fra Botsfengslet etter en dom av Oslo forhørsrett avsagt 22. februar 1947 på 1 år og 6 måneders fengsel for grove og simple tyverier og biltyverier forøvet i oktober 1946. Tidligere hadde han vært straffet ifølge samme retts dom av 12. september 1946 for forsøk på biltyveri og for bruk av falsk dokument, også forøvet i 1946, med 120 dager. Mens han var fengslet forut for den nå påankede dom ble han underkastet rettspsykiatrisk observasjon med det endelige resultat at de sakkyndige ikke anså ham for sinnssyk, men som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og antok at det var fare for at han atter ville foreta straffbare handlinger.

Det sees av de sakkyndiges erklæringer at det er de moralske

Side:405

sjelsevner det skorter på hos ham. Hans intelligens derimot ligger bra over det normale med en intelligenskvotient på ca. 130. Han har ingen lykkelig oppvekst hatt, viste allerede i skolen hang til tyvaktighet, kom på tvangsskole i 12-årsalderen og senere på Toftes Gave i to år (med et fritt mellomrom). Det har vært anvendt påtaleunnlatelse overfor ham to ganger, i september 1942 og august 1946. Han er ikke blitt straffet for rusdrikksforseelser. Han synes etter erklæringene å ha et levende ønske om å erverve seg en høyere utdannelse, når han ikke ligger under for sin tross og samfunnsfiendtlighet. Hans forsvarer anførte i byretten at det er folk som interesserer seg for hans fremtid og eventuelt vil tre støttende til.

Etter det billede jeg således får av denne unge mann er jeg ikke i tvil om at det ikke er noen annen vei å gå enn både å skjerpe frihetsstraffen og å gi bemyndigelse til sikring. Avgjørende er de mange meget alvorlige forbrytelser han nå skal ha sin dom for og alt det han - så ung han er - tidligere er straffet for. Om nødvendigheten av sikring henholder jeg meg til det byrettens formann har sagt og til de sakkyndiges uttalelser som er gjengitt i byrettens dom. Jeg stemmer for en frihetsstraff av 2 års fengsel, hvilket er overordentlig mildt (påtalemyndigheten påsto 5 år) og bemyndigelse til sikring. Sikringstiden mener jeg nå bør begrenses til 5 år, men med alle de sikringsmidler som straffelovens §39, I litr. a-f gir anvisning på. Når jeg foretrekker å utforme straffereaksjonen på denne måte, er det vesentlig ut fra to hensyn. For det første mener jeg at domfelte skal vite at retten ikke har villet hindre ham mer enn nødvendig i å realisere sine planer om å utdanne seg i den alder han er mest mottagelig for opplæring, og at det ikke vil bli spørsmål om frihetsberøvelse som sikring, hvis han skikker seg vel. Dog mener jeg - med de sakkyndige - at også de skarpere sikringsmidler - som tvangsarbeidshus og fengsling - her bør has i bakhånden. Ellers kunne de mildere midler vise seg virkningsløse. For det annet er det min tro at det kan være grunn til håp om å bevare domfelte for samfunnet, hvis han får denne chanse og således kan få tillit til samfunnet og dets myndigheter og tro på fremtiden, når han må forstå at det er meningen å hjelpe ham til å utvikle sine evner til det godes tjeneste. Men han må også være klar over at dette er en chanse som ikke kommer igjen.

Tapet av de i straffelovens §29 nr. 2 nevute rettigheter må bli stående.

Han har sittet i varetekt i 78 dager etter byrettens dom. - - -

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres disse endringer:

For A fastsettes frihetsstraffen til fengsel i 2 - to - år med fradrag av 443 - fire hundre og tre og førti - dager for varetektsfengsel.

Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende de sikringsforanstaltninger som nevnes i straffelovens §39, I, a-f, dog ikke ut over 5 - fem - år uten rettens samtykke.

Side:406

For B bortfaller bestemmelsen om at fullbyrdelsen utsettes etter straffelovens §52 flg.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger og Skau og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Arnulf med domsmenn Klara Guttormsen og Erland Pedersen):

Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1928. Verge: C, bor Hollendergt. 4, Oslo, for tiden i varetekt i Oslo kretsfengsel, ved Oslo forhørsretts dom 12. september 1946 ble han idømt fengsel i 120 dager for overtredelse av straffelovens §182, §265, §49 og lov nr. 2 av 20. februar 1926 §29, jfr. §15 - og ved samme retts dom 22. februar 1947 ble han idømt fengsel i 1 år og 6 måneder for overtredelse av straffelovens §261, jfr. §258, I, jfr. §257, §265a samt §257 alt sammenholdt med §62 og §263, ikke tidligere bøtelagt. - - -

I skjerpende retning er for tiltalte nr. 1's vedkommende tatt i betraktning at han så sent som i 1947 er idømt 1 år og 6 måneders fengsel for grovt tyveri, det store antall forbrytelser - til dels grove - som han har begått i løpet av kort tidsrom og så å si like etter at han var sloppet ut av fengslet etter avsoningen av foran nevnte straff. Rettens formann legger også vekt på at tiltalte har vært initiativtageren i alle forbrytelsene og at generalpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon. Ranet er utført med stor dristighet og med trusler med pistol. I formildende retning er det tatt hensyn til tiltaltes unge alder, de vanskelige kår han er vokset opp under, hans sjelelige tilstand og til at han har tilstått. - - -

Rettens flertall - begge domsmennene - finner at det er særlig grunn til for de tiltalte nr. 2 og 3's vedkommende å anta at straffens fullbyrdelse nå ikke er nødvendig for å avholde de nevnte tiltalte fra nye straffbare handlinger og finner derfor å kunne beslutte fullbyrdelsen utsatt i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 3 år uten tilsyn, som ansees unødvendig. De viser til det som er anført i formildende retning. Rettens form ann finner at straffullbyrdelsen ikke bør utsettes for tiltalte nr. 2's vedkommende, men er enig i at den utsettes for tiltalte nr. 3's vedkommende.

Tiltalte nr. 1 har vært undergitt rettspsykiatrisk undersøkelse av de oppnevnte sakkyndige, overlægene Irmelin Christensen og Jon Leikvam. Disse har i erklæring av 4. oktober 1948 konkludert med at de ikke anser tiltalte som sinnssyk, at de ikke antar at han var sinnssyk eller bevisstløs i tiden for påklagede handlinger og at de ikke anser ham som en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Den rettsmedisinske kommisjon har erklært seg uenig i denne konklusjon. Den mener at tiltaltes tilstand må bli å oppfatte som uttrykk for mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner og anser det gitt at det er fare for gjentagelse av de straff bare handlinger. Saken er etter kommisjonens anmodning oversendt de sakkyndige til fornyet overveielse av konklusjonen. De sakkyndige har deretter i uttalelse av 25. september 1948 konkludert med:

Side:407

«1. Vi anser ikke A som sinnssyk.

2. Vi anser A som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og antar at det på grunn av hans sinnstilstand er fare for at han atter vil foreta straffbare handlinger.»

De sakkyndige har under hovedforhandlingen fastholdt sistnevnte konklusjon og premissene for den med nærmere kommentar.

Forsvareren har opplyst at det er personer som har fattet interesse for tiltalte og som er villige til å bekoste artium på ham - og deretter i tilfelle ingeniørutdannelse - samt at journalist Holm har erklært seg villig til å overta tilsynet med ham. En sikringsdom, mener forsvareren, vil øke tiltaltes bitterhet mot samfunnet og hans trossighet. Den vil virke skadelig på ham ved den nedsettelsen han må befryktes å måtte tåle i eventuelle studiekameraters omdømme.

De sakkyndige mener allikevel at sikring bør bringes i anvendelse og at alle de i straffelovens §39 a-f omhandlede sikringsmidler stilles til påtalemyndighetens disposisjon. Tiltalte bør være på det rene med at myndighetene har «riset bak speilet». De mener at det først bør forsøkes med tilsyn. En lang fengselsstraff vil ikke virke godt. Intellektuelt ligger tiltalte bra over det normale, med en intelligenskvosient på ca. 130.

Retten slutter seg til de sakkyndiges konklusjon. Domsmann Erland Pedersen ber sin følgende motivering protokollert: «Han er fullt klar over de alvorlige ting som tiltalte har gjort seg skyldig i og som etter straffeloven betinger en streng straff. På den annen side er tiltalte en ung gutt med en ulykkelig barndom, som har gjort at han har vært overlatt meget til seg selv uten noen god påvirkning. Det er under saksbehandlingen kommet frem at tiltalte ikke har vært oppfostret hos sine rette foreldre, men hos pleieforeldrene. Da gutten var 10 år gammel, flyttet pleieforeldrene fra hinannen og ble senere skilt. Tiltalte ble igjen hos pleiemoren som tok skritt til å gifte seg igjen med mann nr. 2. På dette tidspunkt hevder tiltalte at hans ulemper og vanskeligheter tiltar. Han kommer på skolehjem og hevder at hans pleiemor medvirket til dette. Inntil da, hevder han ikke å ha gjort seg skyldig i noe uhederlig. Etter at han kom ut fra skolehjemmet utviklet det seg slik at pleiemoren ikke fortsatt ville ha ham boende hos seg. Han opplyser i denne forbindelse at han var kommet i arbeid, men når et eller annet ble meldt savnet på arbeidsplassen, ble det han som tidligere skolehjemsgutt som ble mistenkt og avskjediget.

De sakkyndige har i sin erklæring uttalt at hans intelligens ligger over det normale. Det følger samtidig et resymé over tiltaltes oppførsel og forseelser fra skoletiden til nå. Så vidt jeg som legmann forstår - er det disse ting som opprinnelig har satt de sakkyndige i tvil om ikke tiltalte tross sin betydelige intelligens - allikevel må bli å betrakte som en person med nedsatte sjelsevner. Denne tvil hos de sakkyndige har vært forelagt Rettsmedisinske kommisjon, som uten å ha vært i direkte kontakt med tiltalte, anser at det ikke kan være noen tvil om at tiltalte er en person med nedsatte sjelsevner og at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. På dette grunnlag oppstår også påstanden om sikring.

Under saksbehandlingen går det videre frem at tiltalte under sitt fengselsopphold har begynt å lese til middelskole og artium, samt at

Side:408

denne lesning foregår etter endt dagsarbeid i fengslets verksted. Han vil gjerne utdanne seg til ingeniør, og det er folk som tror på ham, som hevder at de vil støtte ham i dette - moralsk som økonomisk. En lang fengselsstraff med etterfølgende sikring antas å føre med seg at denne chanse for tiltalte vil falle bort.

Jeg finner etter samvittighetsfull granskning og på grunn av tiltaltes ungdom at han bør få den chanse som nå byr seg for ham i form av utdannelse. Etter foranstående vil jeg votere for at påstanden om sikring ikke tas til følge.»

Den annen domsmann - Klara Guttormsen - sluttet seg til det som foran er anført av domsmann Pedersen.

Rettens formann slutter seg til de sakkyndiges uttalelser. I betraktning av de dårlige muligheter tiltalte har hatt i sin oppvekst og de gode evner han åpenbart har, ville det være ønskelig å kunne gi ham anledning til å benytte den chansen som nå bys ham til å skaffe seg høyere utdannelse innen en etter forholdene kort tid. Han leser i fengslet til middelskoleeksamen og artium på korrespondanseskole og skal være meget flink. Formannen finner imidlertid at tiltalte gjennom et noe lengere tidsrom først bør få anledning til å vise god oppførsel og til å vise at hans interesser for studier er virkelige og varige. Det vil i så fall være adgang til på administrativ vei å redusere den idømte straff og i tilfelle å finne den mest mulig tjenlige sikringsmåte. Tiltalte er klar over at hans forgåelser må medføre streng straff. Han er videre kjent med den store chanse han har i og med løftet om høyere utdannelse og med at hans sjelsevner ifølge de sakkyndige kan forandres til det bedre. Rettens form ann voterer for anvendelse av sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39 I a-f.