Rt-1949-580
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1949-03-12 |
| Publisert: | Rt-1949-580 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | L.nr. 53/1949 |
| Parter: | Professor A og gjenlevende hustru B's dødsbo (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot 1. Norges Tekniske Høyskole 2. Kirkedepartementet ved dets sjef (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Fougner, Eckhoff, Dissens: Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Midl lov om rettshandler (1946) §12, §1, Restitusjonsloven (1946) §2 |
Dommerne Fougner, Eckhoff og Gaarder.
Ved skrivelse av 15. juli 1942 frafalt det nazistiske Kirkedepartement en leiekontrakt fra 1924 mellom Norges Tekniske Høyskole og professor Harald Pedersen. Kontrakten gjaldt lokaler for Metallurgisk laboratorium. Etter frigjøringen krevet høyskolen å bli gjeninnsatt i lokalene. Kravet ble bygget på lov nr. 1 av 21. juni 1946 om ugyldigheten av rettshandler m.v. som har sammenheng med okkupasjonen, §1 og §12. Det ble fra den annen side hevdet at disse bestemmelser ikke kunne finne anvendelse.
Namsretten og lagmannsretten fant at kravet var berettiget.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg kom under dissens til samme resultat og uttalte:
«Hva dernest angår spørsmålet om tolkningen av forskriften i loven av 21. juni 1946 §1, 1. punktum, finnes det visstnok å være meget tvilsomt om en oppgivelse (frafallelse) av en av staten eller en statsinstitusjon ervervet leierett eller annen bruksrett over fast eiendom, etter vanlig språkbruk faller inn under lovstedets uttrykk «avhendelse eller beheftelse av fast gods». De hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen, tilsier imidlertid etter utvalgets mening en så vid forståelse. Staten og kommunene osv. synes å ha hatt det samme behov for vern mot okkupasjonsmaktens og dennes hjelperes disposisjoner over leie- og andre bruksrettigheter over fast gods som for beskyttelse mot de samme myndigheters salg av og f. eks. innrømmelse av bruksrettigheter over de staten m. fl. tilhörende faste eiendommer. Og den ting at bestemmelsen etter den likefremme ordlyd åpner adgang til anfektelse ikke bare for faste eiendommers vedkommende, men også for så vidt angår «løsøre og fordringer», bekrefter at lovgiveren har tilsiktet et vidstrakt vern. Kjæremålet må derfor også for så vidt forkastes.
Det tilføyes at den bestemmelse i §12 i lov nr. 1 av 21. juni 1946, som foran er drøftet, for så vidt angår de deler det i denne sak kommer an på, går uforandret igjen fra den provisoriske anordning av 18. desember 1942 «om ugyldigheten av rettshandler m.v. som har sammenheng med okkupasjonen», jfr. denne anordnings §4. Bestemmelsene i den senere restitusjons-lovgivning synes allerede av den grunn ikke å kunne tilsi at bestemmelsen i §12 gis den snevrere rekkevidde.»
Dommer Gaarder fant at §12 måtte forståes overensstemmende med sin ordlyd, og bestemmelsen kunne derfor ikke ha ment å ramme oppsigelse eller frafallelse av en leierett. Mot misbruk på dette område har man et remedium i restitusjonsloven av 15. november 1946 §2 første ledd.