Rt-1949-72
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-01-29 |
| Publisert: | Rt-1949-72 |
| Stikkord: | Erstatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 4/1946 |
| Parter: | Statens Veivesen v/overingeniøren for Veivesenet i Nord-Trøndelag (overrettssakfører Heggstad) mot Steinkjer Eiendomsstyre (Steinkjer kommune) (høyesterettsadvokat Schiefloe). |
| Forfatter: | Lagmann Blom, lagdommerne Fjærli, Wildhagen |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §60, §60 |
Overensstemmende med lov om veivesenet av 21. juni 1912 §60 ble der holdt skjønn til fastsettelse av den erstatning som tilkom Steinkjer kommune av Statens Veivesen for avståelse av grus. Ved underskjønnet ble erstatningen ansatt til kr. 858,75, ved overskjønnet til kr. 7 500. - Veivesenet påanket overskjønnet til lagmannsretten og hevdet at herredsretten uriktig hadde beregnet erstatningen etter den kubikkmasse grus som kunne uttas. Det riktige ville være å legge det eksproprierte areal til grunn slik som underskjønnet hadde gjort. Dette mente veivesenet fremgikk av ordlyden i veilovens §60 annet ledd hvor det heter: «For avståelsen tilkommer eieren erstatning, såfremt skade voldes». Etter reguleringsplanen skulle området utnyttes som naturpark, og da hadde grusen ingen verdi for kommunen. Det var bare overflaten som kom i betraktning.
Lagmannsretten uttalte: «Dersom grusmassen har en påviselig omsetningsverdi, må det antas at det er denne som skal erstattes. Det kan neppe i denne henseende spille noen rolle hvordan massen har vært tenkt utnyttet fra eierens side. En eier har full adgang til å la være å selge. Verdien ligger nå der allikevel. Det kan ikke innsees at den omstendighet at kommunen har hatt den plan å la arealet ligge urørt som naturpark skal gjøre noen forandring i kommunens rett til erstatning, når grusmassen allikevel blir tatt. Planene om naturpark blir jo da allikevel forrykket, grusmassen blir omsatt, og det må bli dens omsetningsverdi som skal erstattes. For når massen forsvinner, så er det verdien av det forsvunne som skal erstattes uten hensyn til om det hadde vært eierens mening på forhånd å realisere denne verdi. I utmark i avsidesliggende strøk kan grusen i og for seg være uten omsetningsverdi, og da blir det bare overflaten som kan ha en større eller mindre verdi, og det vil i slike tilfelle være korrekt å legge arealet til grunn for erstatningens ansettelse. Det må antas at bestemmelsen i veilovens §60 annet ledd sikter til slike tilfelle. Avgjørelsen av om den ene eller annen erstatningsberegning skal anvendes, inneholder et større eller mindre skjønnsmessig moment, og når overskjønnet i dette tilfelle har funnet at grusmassen på stedet hadde en virkelig omsetningsverdi, kan ankedomstolen for så vidt ikke rokke ved skjønnet.»