Rt-1949-818
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-10-13 |
| Publisert: | Rt-1949-818 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 177/1949. |
| Parter: | Marius Stene (høyesterettsadvokat Gustav Sjaastad) mot Severin Stene (overrettssakfører Otto Chr. Ottersen - til prøve). |
| Forfatter: | Fougner, Skau, Schei, Holmboe, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Fougner: Den 17. november 1943 avsa Frostating lagmannsrett i sak mellom Marius Stene som eier av g.nr. 242, br.nr. 2, Stene, og Severin Stene som eier av g.nr. 242, br.nr. 1, Stene, begge i Verdal, dom med denne domsslutning:
«Severin Stene har som eier av gnr. 242 bnr. 1 i Verdal retten til skogshugst over hele den del av Nordmarka (Stensberget) som ligger vest for en rett linje fra merkegranen ved Dillanveien til midt i Våtåknappen.
Kutrøa ligger i fullt sameie mellom gårdene Stene gnr. 242 b.nr. 1 og 2 i Verdal.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om de til lagmannsrettens prøvelse innankede rettsavgjørelser - Innherred utskiftningsretts to kjennelser av 19. juni 1941 og Stjør- og Verdal herredsretts dom av 7. november s. å. - viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens og de tidligere instansers grunner, som også gjør rede for hele saksforholdet. Det vil sees at avgjørelsene for så vidt parsellen «Kutrøa» angår, har falt forskjellig ut i alle tre instanser.
Lagmannsrettens avgjørelse er ikke påanket fra noen av sidene for så vidt angår retten til skogshugst i den nærmere angitte del av stykket «Nordmarka», jfr første ledd i lagmannsrettens domsslutning. Derimot har Marius Stene erklært anke mot dommen for så vidt den avgjør at Kutrøa ligger i fullt sameie mellom gårdene Stene, br.nr. 1 og 2, jfr annet ledd i domsslutningen. Den ankende part fremholder som ankegrunner vesentlig de samme betraktninger som allerede er gjort gjeldende fra hans side i de tidligere instanser.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«1. At Frostating lagmannsretts dom av 17. november 1943 oppheves for så vidt angår Kutrøa, og at Innherred utskiftningsretts kjennelse av 19. juni 1941 vedkommende Kutrøa stadfestes.
2. At Marius Stene tilkjennes saksomkostninger hos Severin Stene for Høyesterett.»
Ankemotparten Severin Stene har nedlagt slik påstand:
«Frostating lagmannsretts dom av 17. november 1943 stadfestes, dog således at Severin Stene tilkjennes saksomkostninger hos Marius Stene for alle retter.»
Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett den 19. november 1945 med avhøring av partene i saken og et vitne.
Jeg er med hensyn til det påankede ledd i lagmannsrettens dom kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det
Side:819
vesentlige henvise til den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Jeg tilføyer:
Av grunner som nærmere utviklet av lagmannsretten kan etter min mening de grunnleggende dokumenter, nemlig den mindelige forening av 1846 og skylddelingen av 1855, for så vidt angår jordstykket eller skogstykket Kutrøa bare leses på den måte at bestemmelsene fastslår eller opprettholder fullt sameie i dette stykke mellom de to Stenegårder som vil denne sak har å gjøre med, dette ikke bare med hensyn til selve grunnen, men også hva angår retten til skog og beite.
Spørsmålet i saken blir derfor også for meg dette om det etter 1855 for så vidt er blitt noen endring.
Dette spørsmål mener jeg, fremdeles i samsvar med lagmannsretten, må bli å besvare med «nei». Det er visstnok så at eieren av br.nr. 2 må antas, iallfall gjennom de senere årtier, å ha utøvet en rådighet over det omhandlede stykke som i og for seg kan sies å peke mot en viss enerådighet for eieren av br.nr. 2, mens eieren av br.nr. 1 så vidt skjønnes i den samme tid overhodet ikke har utovet noen rådighet i stykket. Jeg legger for så vidt mindre vekt på at eieren av br.nr. 2 har latt kreaturer beite i stykket, mens det overhodet ikke vites at eieren av br.nr. 1 har brukt stykket på samme måte. Dette kan nemlig fullt ut forklares ved at det for br.nr. 1 faller mer bekvemt å la dyrene havne i stykket «Øikmyra» hvor eieren av br.nr. 1 faktisk har vært alene om beitet, jfr. nærmere lagmannsretten. Mer påfallende er opplysningene om, dels at br.nr. 2 ved en enkelt anledning, nemlig i 1918, har drevet en, som en må anta, etter forholdene betydelig hugst i Kutrøa uten at noen protest fremkom fra eieren av br.nr. 1, dels at eieren av br.nr. 2 så vidt forståes omkring århundreskiftet, har dyrket opp en del av Kutrøa og lagt denne del til sin innmark, også dette siste uten at eieren av br.nr. 1 reiste noen innvending. At dette er passert kan jo nok sies å vekke en viss formodning om at det gjennom en særlig overenskomst som nå er glemt, kunne være hitført en forandring i det tidligere sameie med hensyn til Kutrøa. Og for en slik antagelse kunne også tale, at det etter 1855 er inntrådt forandringer hva angår eierforholdet til andre deler av den opprinnelig utdelte gård uten at det nå kan påvises når eller hvorledes disse nyordninger er kommet i stand - særlig tenker jeg herved på den senere gjennomførte deling av stykket «Kalvtrøa» som ifølge dokumentene av 1846 og 1855 tillå de to bruk i fellesskap. På den annen side er det imidlertid intet opplyst som skulle tyde på at eieren av br.nr. 2 skulle ha drevet noen mer regelmessig hugst i Kutrøa eller overhodet her ha tatt noe til salg utover den ene gang da han må antas å ha hatt en relativ stor hugst i stykket, nemlig i 1918. Og betydningen av hva der er kommet frem om oppdyrkningen av en del av stykket, blir også redusert ved en opplysning om at eieren av br.nr. 2 i større eller mindre grad har kompensert denne beskjæring av Kutrøa ved på annen kant å legge et nytt areal til nevnte stykke, idet dette etter omstendighetene nettopp kunne tyde på at han regnet med den annen gård som fremdeles medinteressert i stykket. Jeg ser
Side:820
det derfor slik at de nå drøftede opplysninger alt i alt ikke gir tilstrekkelig grunning for å fastslå at eieren av br.nr. 1 det være seg gjennom uttrykkelig avtale eller stilltiende, endelig og bindende skulle ha frafalt den medeierrett i Kutrøa som utvetydige bestemmelser i dokumentene av 1846 og 1855 hjemlet ham.
Det må dernest tas standpunkt til om eieren av br.nr. 2 bør antas å ha vunnet en videregående rett over Kutrøa, enten ene-eiendomsrett eller enerett til hugst av påstående trær, i kraft av hevdsreglene. Jeg mener at det ikke foreligger noe slikt erverv. Utgangspunktet må etter min mening bli at eierne av de to bruk på bakgrunn av de ordninger som ble truffet i 1840-50 årene var besittere av Kutrøa i fellesskap, et forhold som ikke ble endret derigjennom at eieren av br.nr. 2 ble alene om å bruke havnegangen i dette stykke samtidig med at eieren av br.nr. 1 brukte beitet i Øikmyra. Og det som senere er passert med hensyn til oppdyrking av en parsell av Kutrøa omkring århundreskiftet og gjennom hugsten av 1918, synes da ikke i og for seg å være nok til å begrunne en slik endring i besittelsesforholdet eller i besittelsens karakter som måtte være den første forutsetning for at eieren av br.nr. 2 skulle ha ervervet en eksklusiv rett gjennom hevd. De samlede opplysninger om den besittelse eieren av br.nr. 2 gjennom de skiftende tider har utøvet, blir med andre ord etter min oppfatning for spinkle. Og om betingelsene for hevd i øvrig kan antas å ha vært til stede, herunder særlig om de subjektive betingelser for hevd kunne ansees å ha foreligget, behøver jeg derfor ikke å ta standpunkt til.
Heller ikke kan den ankende part etter min mening bygge på vår retts regler om alders tids bruk. Det kan ikke finnes godtgjort at noen tradisjon, enn si en tradisjon som skulle gå synderlig langt tilbake i tiden, har utpekt eieren av br.nr. 2 som rådende over Kutrøa med noen eksklusiv rett, enten som eneeier av stykket eller som innehaver av eneretten til hugst.
Etter dette antas lagmannsrettens dom å måtte stadfestes så langt dommen er påanket til Høyesterett.
Den ankende part finnes å måtte erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Marius Stene til Severin Stene kr. 1 000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra den dag dommen blir forkynt.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Holmboe og justitiarius Stang: Likeså.
Av utskiftningsrettens kjennelse (utskiftningsformann S. Aksnes med utskiftningsmenn Arne Lie og Julius Bye):
- - -
De gjenstander hvorom eierne er uenige om er:
Side:821
1. Nordmarken: - - -
2. Kotrøen: I delingsforretningen av 1855 er Kotrøen, Kalvtrøen og en del av Leiren oppgitt å ligge i fellesskap mellom gårdene for så vidt beitet angår.
Kalvtrøen er senere delt mellom gårdene. Til hvilken tid vites ikke, da det ikke foreligger noe dokument om delingen. Men delingen er utført i marken, og det er oppført gjerde om det stykke som er tillagt br.nr. 2. Det som er tillagt br.nr. 1, ligger inntil gårdens øvrige innmark.
Leiren eller Legret er i 1880-90-årene frasolgt br.nr. 1 og utgjør nå bruket Vikdal. Ifølge delingsforretningen av 1855 var br.nr. 2 medeier av havnegangen på Leiren. Men det er ikke brakt på det rene hva slags godtgjørelse eieren av br.nr. 2 fikk for denne havnerett da Leiren eller Legret ble solgt. Marius Stene påstår at forholdet må være ordnet på den måten at eieren av br.nr. 2 har gitt avkall på havnerett på Leiren eller Legret, imot at br.nr. 1 til gjengjeld ga avkall på sin havnerett i Kotrøen. På denne måten ble eieren av br.nr. 1 eneeier av Leiren og br.nr. 2 eneeier av Kotrøen. Noe skriftlig dokument om at forholdet er ordnet på denne måten, er ikke fremlagt for retten. Marius Stene støtter sin forannevnte påstand på den omstendighet at det for delingen av Kalvtrøen heller ikke har kunnet skaffes skriftlig dokument om delingen, men ikke desto mindre viser merkene i marken, at delingen er utført og godkjennes nå av begge parter.
Om bruken av beitet i Kotrøa anfører M. Stene videre at i hans og hans fars tid har eieren av br.nr. 1 ikke beltet med sine kreaturer der og har tidligere ikke gjort krav på noen beiterett.
Retten må i det store og hele gi Marius Stene medhold i hans påstand. Av de tre stykker som nevnes i delingsforretningen av 1855 og hvor det er felles beiterett, er fellesskapet oppløst for Kalvtrøen og Leirens vedkommende. At eieren av br.nr. 2 har gitt avkall på sin beiterett i Leiren uten vederlag, er utenkelig. At han som vederlag for beiteretten skulle ha mottatt et pengebeløp, er også utenkelig av den grunn at dette ville være ensbetydende med salg av en herlighet som tillå eiendommen, og et sådant salg kunne ikke foregå uten fradrag i skylden for br.nr. 2. Noen skyldsetning hvorunder et sådant fradrag er gjort, er ikke opplyst å være holdt. Det er derfor rimelig å tenke seg at det er foregått på den måten at eieren av br.nr. 2 har gitt avkall på sin beiterett i Leiren mot å få Kotrøen fri til rådighet. At det ikke kan påvises at eieren av br.nr. 1 på lang tid har utøvet noen beiterett i Kotrøen, må styrke denne antagelse. - - -
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Odd Woxholdt med domsmenn Alf. M. Gruman og Severin Efskind):
Ad. Kotrøen:
Det er på det rene at etter utskiftningen av 1855 lå Kotrøen i fellesskap mellom de to eiendommer. De to andre i skylddelingen nevnte jordstykker Kalvtrøen og Leiren er senere delt eller frasolgt eiendommene. Retten finner ikke å kunne legge til grunn det samme syn som utskiftningsretten har gjort gjeldende. Man innskrenker seg for så vidt til å påpeke den omstendighet at det er lite rimelig at br.nr. 2 skulle få tildelt som eiendom Kotrøen for å gi avkall på Leiren som etter de opplysninger som er fremkommet i retten, skulle utgjøre ca. 9 mål, mens
Side:822
Kotrøen utgjør ca. 55 mål. Retten finner derfor som utgangspunkt å måtte legge til grunn skylddelingens bestemmelser om at Kotrøen ligger i fellesskap mellom de to eiendommer og noe bevis for annet er ikke ført. Et flertall, domsmennene, finner imidlertid at eieren av br.nr. 2 har hevdet selve hugstretten, idet han har utøvet denne rett i de siste 50 år utan protest fra eieren av br.nr. 1. Rettens formann er ikke enig i dette, idet det er en fast regel i teori og praksis at man ikke kan hevde mot sin adkomst. Om man ikke kan tale om adkomst i egentlig forstand, er det dog på det rene at skylddelingsforretningen har uttrykkelig bestemmelse om at Kotrøen ligger i fellesskap og at skylddelingsforretningen er tinglyst ved månedstinget for Verdal, Skogn og Åsen den 14. desember 1855. Rettens formann kan etter dette ikke anta at det foreligger aktsom god tro i den utstrekning som kreves for hevd. Rettens formann finner at her må foreligge positivt bevis for suveren rådighetsrett for noen av partene når sådan rådighetsrett ikke er hjemlet i skylddelingsforretningen. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Eriksen og Wildhagen og sorenskriver Berger med domsmenn Gunv. Neegaard og Erling Moen):
- - -
Lagmannsretten bemerker: - - -
Ad tvisten om Kutrøa:
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at beiteretten og eiendomsretten til grunnen ligger i fellesskap også i denne strekning. Hva skogshugsten angår er man kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Om Kutrøa har Marius Stene fremholdt at han fikk eiendomsretten til grunnen ved en minnelig forening mellom de to Stenegårder den 25. april 1846. Videre mener han det fremgår av en delings- og skylddelingsforretning av 5. oktober 1855 at skogshugsten var tilfalt hans eiendom. Som fellesskap skulle da bare beiteretten stå igjen. Og den mener han å ha fått ved overenskomster og ved den bruk som fra hans eiendom er utøvet over Kutrøa. For øvrig mener han at Kutrøa er atskillig større av utstrekning enn den var i gamle dager.
Om Kutrøas størrelse kan man henvise til det som vitnet John Haugdal har forklart under bevisopptagelse den 18. februar 1942. Vitnet som da var 75 år, har ikke greie på at Kutrøa skal ha vært mindre tidligere. Man kan ikke være enig med Marius Stene i hans forståelse av den minnelige forening av 1846 og skylddelinge av 1855. Han beviser til at foreningen av 1846 sier at all innhegnet jord nordenfor gården skal tilhøre hans eiendom. Ved dette mener han at eiendomsretten til Kutrøa er lagt til hans gård, idet han regner den til den innhegnede hjemjord. Dette kan dog neppe være riktig fordi foreningen senere om Kutrøa og forskjellige andre grunnstykker bestemmer at de «såvel hva skogshugst som havnegang betreffer bliver fremdeles at bruge og benytte som felles eiendom indtil sameierne derom anderledes forenes.» Ved dette er det uttalt at oppsitterne på de to Stenegårder er sameiere bl.a. i Kutrøa. Det er lite rimelig å lese bestemmelsen således at det skulle foreligge «sameie» bere for så vidt skogshugst og havning angår hvilket er Marius Stenes oppfatning. Ved skylddelingen av 1855 kan man ikke se at det er foregått noen forandring av rettsforholdene i Kutrøa. Det heter i denne
Side:823
forretning at Kutrøa og en del andre jordstykker «blive som Havnegange betragtet fremdeles at bruge av begge opsiddere i fellesskab». Det er lite rimelig å lese denne forretning således at den bestemmer eller forutsetter at retten til skogshugst skal høre under Marius Stenes eiendom. Skogstrekningene er behandlet tidligere i forretningen uten at noe nevnes om Kutrøa. Den er betraktet som havnegang og det bestemmes at den skal brukes som før i fellesskap av begge oppsittere. Når Marius Stene påstår at han ved overenskomst eller bruk har fått enerett til beitet eller til Kutrøa overhodet da kan man heller ikke være enig med ham. Noen avtaler eller overenskomst er ikke dokumentert eller bevist. Hva det for så vidt er anført fra en skogdeling i Sørmarka er alt for løst til at man kan legge noen vekt på det. Det har vært henvist til at Severin Stene belter alene i fellesskapet Øikmyra og at Marius Stene beiter alene i Kutrøa. Dette synes å være en gammel ordning. Skogen i Kutrøa er også brukt fra Marius Stenes gård. Severin Stene har forklart at han mener at han har rett til både beite og skoghugst i Kutrøa. Men stykket ligger slik til at det er ubekvemt for ham å utøve beiterett der. Men til gjengjeld har han som nevnt utøvet enerett til beite i Øikmyra. På grunn av de stedlige forhold er det rimelig at Kutrøa er blitt brukt fra Marius Stenes gård alene. Man antar ikke at det derved for hans gård er vunnet noen rett i strid med dokumentene om stykket. Selv om bruken er utøvet som utslag av en formentlig rett, antar man ikke at Marius Stene er blitt eneeier. Den gode tro har ikke vært tilstrekkelig aktsom når hensyn tas til foreningen av 1846 og skylddelingen av 1855 som fastsetter rettsforholdene om Kutrøa. For øvrig finner man ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som har vært reist i denne sak. - - -