Rt-1949-823

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-10-22
Publisert:	Rt-1949-823
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 181/1949
Parter:	Helge-Rein-By Brug (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe) mot gårdbruker Olai Stenkjær (overrettssakfører Olav Leira til prøve).
Forfatter:	Skau, Fougner, Holmboe, Schei, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §16, §19, Jordskifteloven (1882) §89, §14, §15, §17, §18, Skogloven (1863)

Dommer Skau: I skriv av 21. november 1938 til Innherred utskiftningsrett begjærte Olai Stenkjær som eier av gr.nr. 14, br.nr. 1 Borgan i Kvam, avløsning av visse rettigheter til trevirke og brensel og til beite i eiendommene gr.nr. 14, br.nr. 2 Borgan Skog Vestre og gr.nr. 13, br.nr. 2 Borgan Skog Østre.

Utskiftningsretten tok begjæringen til følge ved to kjennelser av 4. september 1941 med slike slutninger:

1. «Den under skylddeling over gården Borgan gnr. 14 bnr. 1 i

Side:824

Kvam tingl. 7. januar 1878 og ved kjøpekontrakt av 27. januar 1877 stiftede husbehovsrett for eiendommen i gnr. 14 bnr. 2 Borgan skog. står fremdeles ved makt og kan kreves avløst med eiendomsskog

Utskiftningsmann Jørgen Hegge tilførte protokollen, at han under tvil sluttet seg til de to andre rettsmedlemmers votum i saken.

Avløsning av denne hugstrett kan ikke skjønnes å medføre noen ulempe for skogeieren.»

2. «Den forlangte avløsning av husbehovsrett og beiterett for Borgan gnr. 14 bnr. 1 blir å fremme. For beiterettens vedkommende dog under forutsetning av at det kan treffes en ordning for opparbeidelse av kulturbeite.

De under dette møte avsagte kjennelser kan påankes til herredsretten innen 2 - to - måneder fra den dag de blir forkynt for partene.

Verdien av tvistens gjenstand overstiger kr. 500.»

Det er enighet mellom partene om at Utskiftningsrettens avgjørelser også gjelder gr.nr. 13 br.nr. 2, som ved en inkurie ikke er nevnt i vedkommende kjennelse.

Utskiftningsrettens avgjørelser ble - for så vidt angår hugstrettighetene så vel i gr.nr. 13, br.nr. 2 som i gr.nr. 14, br.nr. 2 - av A/S Helge-Rein-By Brug påanket til Inderøy herredsrett. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa 30. juli 1942 dom med slik domsslutning:

«1. Utskiftningsrettens kjennelse av 3. september 1941, gående ut på at motparten Olai Stenkjær forlangte avløsning av husbehovsrett for Borgan, gnr. 14, bnr. 1 vedkommende Borgan Skog Vestre gnr. 14, bnr. 2 samt av motparten forlangte avløsning av hugstrettigheter stiftet i 1872 vedkommende Borgan Skog Østre, gnr. 13, bnr. 2 i Kvam stadfestes.

2. De rettigheter som Borgan gnr. 14, bnr. 1 i Kvam har til gjerdefang og annet trevirke på Borgan Skog Østre, gnr. 13, bnr. 2 i Kvam - stiftet ved utskiftningsforretning av 17. og 18. juni 1872, tingl. 7. januar 1876, og på Borgan Skog Vestre gnr. 14, bnr. 2 i Kvam, stiftet ved kjøpekontrakt av 27. januar 1877, tingl. 17. februar 1883, jfr. delings- og skyldsetningsforretning avholdt 27. og 28. september 1877, tingl. 7. januar 1878, blir å avløse med eiendomsskog i samsvar med utskiftningslovens §89 og §92. Den eiendomsskog som således blir å avstå, må tilsvare den økonomiske verdi for eieren av nevnte eiendommer gnr. 13, brn. 2 og gnr. 14, bnr. 2 nå å bli kvitt disse bruksrettigheter.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A/S Helge-Rein-By Brug anket videre til Frostating lagmannsrett som - med to domsmenn - den 5. juni 1944 avsa dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Helge-Rein-By Brug til gårdbruker Olai O. Stenkjær 900 - ni hundre - kroner.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av lagdommerne

Side:825

stemte for at den ankede part skulle gis medhold og tilkjennes saksomkostninger.

Lagmannsrettens dom ble av A/S Helge-Rein-By Brug påanket til Høyesterett. Kjæremålsutvalget har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. A/S Helge-Rein-By Brug har lagt ned slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom underkjennes.

2. Det av Olai Stenkjær som eier av Borgan gnr. 14 bnr. 1 i Kvarn herred fremsatte krav om hugstrettigheter i Borgan gnr. 13 bnr. 2 og Borgan gnr. 14 bnr. 2 i Kvam og hans krav om avløsning av disse tas ikke til følge.

3. A/S Helge-Rein-By Brug tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Olai Stenkjær har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Helge-Rein-By Brug tilpliktes å betale Olai Stenkjær saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår avløsning av rettigheter til gjerdefang og annet trevirke ifølge delings- og skyldsetningsforretning avholdt 27. og 28. september 1877, tinglyst 7. januar 1878, jfr. kjøpekontrakt av 27. januar 1877, tinglyst 17. februar 1883, vedkommende Borgan Skog Vestre, gnr. 14 bnr. 2 i Kvam.

2. A/S Helge-Rein-By Brug tilpliktes å betale Olai Stenkjær saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Om saksforhodet viser jeg til grunnene for de avsagte kjennelser og dommer. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak til avhør av parter og vitner - av de siste er en del nye for Høyesterett. Dessuten er lagt frem en del nye dokumenter. De nye bevis får etter mitt syn på saken ikke noen betydning.

Anken gjelder dommen i dens helhet - og så vel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen. I ankeerklæringen gjør A/S Helge-Rein-By Brug gjeldende at lagmannsretten uriktig har antatt:

1. At de omtvistede hugstrettigheter ved stiftelsen var ment å være stedsevarige.

2. At partene ved avslutningen av kontraktene var uvitende om skoglovens §14, §15, §16, §17, §18, §19

3. At det i 1877 måtte fremstille seg som en urimelighet at utmarken ble fraskilt eiendommen Borgan gnr. 14 bnr. 1 i Kvam.

4. At det er lovlig adgang til å konvertere en etter skoglovens §16, jfr. §19, bortfallen hugstrett med eiendomsskog, selv om det ikke foreligger noen avtale eller forutsetning herom.

5. At en rett til konverteren som nevnt i punkt 4 ikke er gjenstand for foreldelse og i det foreliggende tilfelle heller ikke er spilt ved passivitet.

Den siste innsigelse - at retten til å kreve konversjon er spilt ved passivitet - er ikke tatt opp under prosedyren for Høyesterett.

Side:826

Jeg er - i likhet med den dissenterende dommer i lagmannsretten - kommet til det resultat at A/S Helge-Rein-By Brug må gis medhold. De rettigheter som saken for Høyesterett gjelder vil fremgå av følgende:

Ved «utskiftningsforretning» holdt 17. og 18. juni 1872 ble Borgangårdenes skog etter overenskomst delt mellom de to eiere. I utskriften av forretningen heter det:

«Ved delingen ere vi ogsaa komne overens om, at alt Gjærdefang, kan tages efter mest Bekvemmelighed uanseet hvem af os som eier Skoven, dog gjælder dette ikke Gjerdet som gaar fra Gaarden nedover til Storelven. Ligeledes kan ogsaa Ørke til Opførelse og Vedligeholdelse af Høboder i Fjeldengene tages efter Bekvemmelighed og uanseet hvilken af os som eier Skoven, men dog gjælder dette ikke Ørke til Tag og Tækning, hvilket maa tages i egen Skov.»

Ved kjøpekontrakt av 27. januar 1877 solgte eieren av den ene av gårdene gårdens «Indjord». Den solgte del er det nåværende bnr. 2, den gjenværende del bnr. 1 av gnr. 14. I kjøpekontrakten heter det:

«I Skoven skal Kjøberen eller Eieren være berettiget til efter Udviisning at ærholde Det til gaarden Borgums Bruug fornødne Bygningsmaterial til Huusenes Vedligeholdelse og Gjærdefang, og det fornødne til Gaardens Kornstør og Hædsjeveed samt Brænde, hvilke Sidste han Eteren, er forpligted til at tage af aftørrede og nedfaldne Træer, samt af Topper og andet Affald som Sælgerne ikke finder anvændeligt for Deres Bruug. Endvidere tages til Brænde friske Træer af Older, Rogn og Birk.»

I anledning av salget ble holdt «delings- og skyldsætningsforretning» den 27.-28. september 1877. I protokollen for denne heter det blant annet:

«Efterat grænselinjen mot naboeiendommene saaledes var angitt, og eiendommene befaret, skred man til at fordele skyldsetningen paa de respektive dele av den og besluttet man enstemmig at skogen blir at pålegge 4/15 av den samlede eiendoms skyldsetning, 4/15 av 3 daler og 3 ort 6/ er 4 ort 20 4/5/ og indjordene med beitesret i utmarken og bruksret i skogen som foran berørt 11/15 er 2 daler og 3 ort 9 1/5 - revidert respektive 3 ort 1/15/ og 1 daler 3 ort 8 14/4;»

Det er enighet mellom partene om at rettighetene fra 1872 som følge av bestemmelsene i skoglovens §16 og §19 ikke kunne ha gyldighet for mer enn 25 år - altså til 1897. For så vidt angår rettighetene fra 1877 har Olai Stenkjær gjort gjeldende at «skylddelingsforretningen av 27. og 28. september 1877 har judisiell karakter, og at rettighetene i gr.nr. 14, br.nr. 2 derfor fremdeles består til tross for reglen i skoglovens §16». Men fører dette ikke frem, er han enig i at også disse rettighetene på grunn av den nevnte bestemmelse i skogloven bare kunne ha gyldighet i 25 år - altså til 1902. På den omstendighet at begge grupper av rettigheter fortsatt ble utøvet inntil 1927, da selskapet under henvisning til skoglovens §16 og §19 protesterte, - har Stenkjær ikke bygget noe krav.

Side:827

Jeg finner det praktisk først å behandle den nettopp nevnte påstand basert på skylddelingsforretningen av 1877. Det er omtvistet mellom partene om den nylig siterte passus i protokollen for denne forretning betyr at man ved fordelingen av skylden har tatt hensyn til rettighetene, og hvis man det har gjort - om det er med rette eller urette. Jeg anser det ikke nødvendig å ta standpunkt til disse siste spørsmål. Jeg finner det nemlig ikke tvilsomt at skylddelingsforretningen under ingen omstendighet kan danne noe selvstendig grunnlag for rettighetene av sån art at disse, tross bestemmelsen i skoglovens §19 skulle kunne bestå ut over den i §16 nevnte tid. Det som med bindende virkning ble avgjort ved skylddelingsforretningen, var hvorledes matrikkelskylden skulle fordeles - jfr. Schweigaard: «Den norske Proces» i §129 (4. utgave side 632-33). Forutsetningene for fordelingen omfattes ikke av forretningens judisielle virkning. En annen sak er det at den omstendighet at en rettighet er nevnt, kan danne et bevis for dens eksistens eller omfang, eller at partene, om de begge har vært til stede og ikke har protestert, må ansees for stilltiende å ha vedtatt den. Men det nye grunnlag som i siste tilfelle etableres, er også av kontraktmessig art.

Når man - som jeg - antar at det ikke ved skylddelingen er gitt rettighetene av 1877 noe slikt grunnlag at de må ansees som bestående tross forbudet i skoglovens §16, er det, som nevnt, på det rene at hverken disse eller rettighetene av 1872 hadde gyldighet ut over 25 år fra stiftelsen. Men herav må følge at de ikke kan kreves avløst. Etter utskiftningslovens §89 er det «stedsevarende brugsrettigheder» av den der nevnte art som kan kreves avløst også utenfor utskiftning. For at rettighetene skulle kunne gjores til gjenstand for avløsning måtte det etter min mening kreves ikke bare at de var avtalt som stedsevarende, men også at de gyldig kunne avtales som stedsevarende. Men da avløsning ble forlangt i 1938, hadde rettighetene forlengst opphørt å eksistere. Jeg behøver derfor for så vidt ikke ta standpunkt til det omtvistede spørsmål om partene ved avtalens inngåelse har ment at rettighetene skulle gjelde for alltid.

Imidlertid har Olai Stenkjær gjort gjeldende at selvom de avtalte bruksrettigheter ikke kunne ha gyldighet ut over den i skoglovens §16 bestemte tid, så har det dog vært partenes mening at rettighetene skulle være stedsevarende. Partene i 1872 og 1877 kjente ikke forbudet i skoglovens §16. Formålet med avtalen om rettighetene var å sikre den berettigedes husbehovsrett for alltid, og for en slik stedsevarende rett er det gitt vederlag. Når den «likevekt» som overenskomsten således etablerte forrykkes ved at skoglovens bestemmelser griper inn og hindrer at behovet tilfredsstilles ved bruksrett, må likevekten gjenopprettes ved en konversjon av bruksretten, slik at den berettigede får seg utlagt et skogstykke til eiendom. Til støtte herfor er påberopt høyesterettsdommer referert i Rt-1899-492, 1922 431 og 1925 953. Videre er vist til uttalelser i teorien, særlig hos Gjelsvik i Norsk Tingsrett §18 (i 3. utgave side 151-152 med note 3).

Side:828

Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å avgjøre hvorvidt det i et tilfelle som dette overhodet ville være adgang til å kreve konversjon - et spørsmål som ikke er besvart ved de påberopte dommer. Normalt vil følgen av at en relevant forutsetning ved rettshandel om overdragelse brister, bare være den at den skadelidende part kan heve handelen eller kreve prisavslag. Visstnok er det så, som av Steinkjær fremholdt, at en godtgjørelse i penger i et tilfelle som dette ville være et dårlig botemiddel. Men det er en pengereparasjon også ofte ellers. Og på den annen side vil en adgang til konversjon i tilfelle som det foreliggende fremby nærliggende betenkeligheter hensett til forbudet i skoglovens §16 og de hensyn som ligger til grunn for denne bestemmelse. Imidlertid finner jeg det som sagt ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om konversjon overhodet ville være anvendelig. Og jeg finner det heller ikke her nødvendig å ta standpunkt til det omtvistede bevisspørsmål om det har vært de opprinnelige kontraherende parters mening at rettighetene skulle være stedsevarende. For om det i et tilfelle som dette skulle være adgang til konversjon, så måtte det, for at kravet skulle tas til følge, etter min mening også ha vært ført bevis for at omstendighetene ved avtalens inngåelse var slike at det måtte antas at eieren av de forpliktede eiendommer - om partene hadde vært oppmerksomme på at bruksrett ikke kunne avtales for lenger tid enn 25 år - ville ha gått med på en løsning som svarer til den konversjon som nå kreves. Men slikt bevis har det etter min mening ikke lykkes Olai Stenkjær å føre.

Etter dette blir det for meg ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om kravet om konversjon skulle være foreldet.

Jeg bemerker til slutt at jeg etter sakens prosessuelle stilling ikke har funnet grunn til at Høyesterett ex officio skulle ta opp spørsmålet om et krav om «avløsning» basert på en rett til konversjon kunne reises for utskiftningsretten eller om det ikke måtte vært innbrakt for de ordinære domstoler. Partene har den hele tid vært enige om å få spørsmålet avgjort i realiteten, og saken har etter utskiftningsretten passert både herredsrett og lagmannsrett.

Mitt resultat blir altså at A/S Helge-Rein-By Brug må gis medhold. Og da det ikke er gjort noen innvending mot den form selskapet har gitt sin påstand i punkt 2, antar jeg at denne bør tas til følge.

Etter den tvil saken har frembudt finner jeg at omkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

Det av Olai Stenkjær som eier av Borgan gnr. 14, bnr. 1 i Kvam herred fremsatte krav om hugstrettigheter i Borgan gnr. 13 bnr. 2 og Borgan gnr. 14 bnr. 2 i Kvam og hans krav om avløsning av disse tas ikke til følge.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Schei og justitiarius Stang: Likeså.