Rt-1949-924
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-11-26 |
| Publisert: | Rt-1949-924 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 115 B/1949 |
| Parter: | M/S «Kinn», eier A. Hove A/S, Florø (høyesterettsadvokat Henrik Ameln jr.) mot Abraham K. Austervoll (høyesterettsadvokat Gunnar Greve). |
| Forfatter: | Bahr, Thrap, Gaarder, Stenersen, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §254, Sildefiskeloven (1937) §61, §64, LOV-1851-09-24-§33, §255, §258, §64, §6, §8, Sjøloven (1893), Tvistemålsloven (1915) §172, §4, Sildefiskeloven (1937), LOV-1949-07-15-3 |
Dommer Bahr: Bergen byrett - justitiarius med sjøkyndige domsmenn - avsa 18. januar 1949 dom med domsslutning:
«Motorfartøy «Kinn»s reder, A. Hove, dømmes til innen 3 dager fra dommens forkynnelse å betale til Abraham K. Austevoll kr. 7434,75 med 4 prosent årlig rente derav fra den 28. mai 1948 til betaling skjer.
Abraham K. Austevoll kjennes å ha sjøpanterett i motorfartøyet «Kinn» for det tilkjente beløp med renter og å være berettiget til å sette fartøyet til tvangsauksjon til sin fyldestgjørelse.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
M/S «Kinn»s eier og reder A. Hove A/S, har påanket dommen, og anken er med samtykke av Kjæremålsutvalget innbrakt direkte for Høyesterett.
Den ankende part hevder prinsipalt at rederiets ansvar i det foreliggende tilfelle er begrenset i samsvar med reglene i sjøfartslovens §254 nr. 2 og §255. Bestemmelsene i sildeloven av 25. juni 1937 §61 og §64 første ledd handler etter den ankende parts mening hare om skadevolderens personlige ansvar og får ikke anvendelse overfor rederen når denne - som her - ikke er personlig skyldig i den skadegjørende handling. Hva spesielt angår sildelovens §64 første ledd, hevder den ankende part at ordet «hefter» i denne bestemmelse betyr det samme som «svarer», og at bestemmelsen bare inneholder en regel om fordelingen av erstatningsansvaret skadevolderne imellom, og således ikke gjelder ansvaret overfor skadelidte.
Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at selv om man legger til grunn byrettens oppfatning - at utstrekningen av fartøyeierens ansvar i tilfelle av denne art bestemmes av sildelovens §64 første ledd, ikke av sjøfartslovens ansvarsbegrensningsregler - kan sildelovens §64 ikke få anvendelse i den foreliggende sak:
Side:925
1. fordi det her dreier seg om skade på snurpenot, og en slik not etter den ankende parts mening ikke gikk inn under uttrykket «utestående redskap» i sildelovens §61 (i dens tidligere ordlyd), 2. fordi den personlige skadevolders erstatningsansvar ikke er fastslått på den måte som er forutsatt i §64 dvs. ved dom mot eller vedtagelse fra skadevolderen. Begge disse innsigelser er nye for Høyesterett, men ankemotparten har ikke protestert mot at de blir fremsatt.
Den ankende part har nedlagt påstand om at rederiets ansvar overfor ankemotparten etter sjøfartslovens §255 begrenses til kr. 11 607,25, og at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Ankemotparten har for Høyesterett gjort gjeldende i det vesentlige det samme som for byretten. Han har nedlagt påstand om at byrettsdommen stadfestes, og at han tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten. Jeg nevner at det etter byrettsdommen og prosedyren for Høyesterett er på det rene at «Kinn»s rederi var medlem av det notlag som brukte fartøyet da dette voldte skaden på Austevolls not.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger i anledning av det som er anført under prosedyren for Høyesterett.
Ankemotparten har også for Høyesterett gjort gjeldende at sjøfartslovens regler om begrensning av rederansvaret overhodet ikke får anvendelse på fiskefartøyer under pågående fiske. I likhet med byretten finner jeg det unødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål.
Med hensyn til bestemmelsene i sildelovens §61 og §64 bemerkes:
Jeg er enig med byretten i at bestemmelsene i §61 gjelder den personlige skadevolders erstatningsplikt, mens §64 første ledd handler om adgangen til å gjøre gjeldende ansvar mot andre enn skadevolderen, f. eks. mot eieren av vedkommende fiskefartøy. Den ankende parts oppfatning: at §64 bare skulle gi en regel om fordelingen av ansvaret mellom de personlige skadevoldere, kan jeg ikke finne noe holdepunkt for. Jeg er videre enig med byretten i at utstrekningen av rederiets ansvar i det foreliggende tilfelle må avgjøres etter bestemmelsene i sildelovens §64 første ledd, selv om disse måtte gå videre enn sjøfartslovens ansvarsbegrensningsregler.
Som tidligere nevnt har den ankende part anført at det i dette tilfelle er spørsmål om erstatning for snurpenot, og at en snurpenot ikke omfattes av uttrykket «utestående redskap» i sildelovens §61, slik som bestemmelsen lød før den ble endret ved lov av 15. juli 1949. Skadelidte kan derfor ikke kreve erstatning av den personlige skadevolder etter §61 og følgelig heller ikke gjøre ansvar gjeldende mot rederen etter §64.
Jeg antar at denne innvending ikke kan føre frem. Ved den nevnte tilleggslov av 15. juli 1949 ble etter ordene «utestående
Side:926
redskap» i §61 første punktum tilføyd «herunder også snurpenot og drivgarn». Etter min mening innebar denne tilføyelse ikke noen reell utvidelse av bestemmelsens område, men bare en klargjøring av uttrykket: «utestående redskap». Jeg finner støtte for min oppfatning i forarbeidene til loven av 15. juli 1949. Jeg viser til «Innstilling om endringer og tillegg i loven om sild- og brislingfiskeriene av 25. juni 1937 nr. 20 m. m.» (bilag til Ot. prp. nr. 23 for 1949) side 25, hvor det heter: «Videre er det tvil om hva paragrafen forstår med «utestående redskap», jfr. således dom i Nordiske dommer 1938 313 og i RG-1940-119 flg., hvor det er antatt at snurpenøter ikke er utestående redskap i denne relasjon. Det samme må da gjelde for drivgarn. De nevnte dommer må således formentlig bygges på at «utestående redskap» kun er settegarn og landnot, eller med andre ord hva man forstår med «faststående redskap». Dette er imidlertid i strid så vel med vanlig språkbruk som lovens system som opererer med begrepene «utestående», «faststående» og «drivende redskap», hvorav det førstnevnte er overbegrepet som omfatter begge de to sistnevnte. For å utelukke mulig tvil, foreslår man spørsmålet løst i loven.»
Den ankende part har videre anført: Ansvar etter §64 første ledd er betinget av at den personlige skadevolders erstatningsplikt er fastslått ved dom eller vedtagelse, jfr. lovens uttrykk: «skadeserstatning som noen er tilpliktet eller har vedtatt å utrede». Noen slik dom eller vedtagelse foreligger ikke i nærværende tilfelle. Byretten har lagt til grunn at det er erkjent av rederiet at ansvaret kan grunnes på uaktsomhet fra «Kinn»s side. Men etter den ankende parts mening kan rederiet etter §64 ikke med rettsvirkning avgi en slik erkjennelse uten i tilfelle i forståelse med vedkommende personlige skadevolder. Den ankende part bestrider for øvrig at rederiet har gitt en slik erkjennelse som nevnt. Den erkjennelse som rederiet avga under byrettssaken gikk bare ut på å erkjenne rederansvar etter sjøfartsloven og omfattet ikke den personlige skadevolders ansvar.
Jeg finner at heller ikke denne innvending kan føre frem. Jeg er ganske visst enig med den ankende part i at ordene: «er tilpliktet eller har vedtatt å utrede» i §64 første ledd synes å gi uttrykk for en forutsetning om at den personlige skadevolders erstatningsplikt (og erstatningens størrelse) skal være konstatert ved dom mot eller vedtagelse fra skadevolderen. Bestemmelsen har imidlertid på dette punkt fått en mindre heldig utformning og kan etter min mening ikke tolkes strengt etter sin ordlyd. Jeg finner at §64 i dette tilfelle må komme til anvendelse overfor rederiet, uansett at det ikke foreligger noen dom mot eller vedtagelse fra den personlige skadevolder. Det heter i byrettens saksfremstilling at «Kinn»s reder har erkjent å være ansvarlig. Det er også erkjent, at ansvaret kan grunnes på utvist uaktsomhet fra «Kinn»s side, idet man var bekjent med at motoren hadde en tilbøyelighet til å klikke nå og da, hvorfor det ikke var forsvarlig å manøvrere i nærheten av andre fiskeredskaper på feltet. Jeg forstår dette slik at rederiet erkjenner at skaden skyldes uaktsomhet av den som ved anledningen hadde kommandoen på
Side:927
«Kinn» - at vilkårene for erstatningsansvar mot den personlige skadevolder for så vidt er til stede - og at rederiet også erkjenner ansvar for feilen, i den utstrekning det overhodet er ansvarlig for slike feil. Den ankende part hevder som nevnt at rederiets erkjennelse bare omfattet rederansvar etter sjøfartslovens, ikke den personlige skadevolders ansvar. Etter alt som foreligger, antar jeg imidlertid at byrettens fremstilling og oppfatning av erkjennelsens innhold er riktig. Rederiet har videre godkjent skadelidtes erstatningsberegning, hvoretter skade og tap tilsammen utgjør kr. 19 042. Jeg finner at de erkjennelser som her er avgitt fra rederiets side, under de foreliggende omstendigheter må tillegges samme virkning i forhold til rederiet som en dom mot eller vedtagelse fra skadevolderen. Jeg er derfor enig med byretten i at §64 må komme til anvendelse, og at rederiet således hefter overfor skadelidte med fartøyets fulle verdi.
Mitt resultat blir etter dette at byrettens dom må stadfestes.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Stenersen og Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom (justitiarius M. Coucheron med sjøkyndige domsmenn Bj. Schrøeder og Kr. Jebsen jr.):
K. Austevoll drev snurpenotfiske med motorfartøyet «Senior» under storsildfisket i 1947 og hadde om aftenen den 4. februar gjort et snurpekast ved Bulandet. A. Hove drev snurpenotfiske med sitt motorfartøy «Kinn» på samme felt og gjorde et kast i nærheten av Austevolls snurpenot. Under manøvreringen for å legge på noten gikk «Kinn» akterover med maskinen, men da man så skulle slå fremover, nektet motoren å lystre med den følge at fartøyet fortsatte sitt sig akterover og seg inn i Austevolls snurpenot, så noten ble skadet og iværende fangst gikk tapt. Austevoll holder «Kinn»s reder ansvarlig for denne skaden og tapet, og «Kinn»s reder har erkjent å være ansvarlig. Det er også erkjent, at ansvaret kan grunnes på utvist uaktsomhet fra «Kinn»s side, idet man var bekjent med at motoren hadde en tilbøyelighet til å klikke nå og da, hvorfor det ikke var forsvarlig å manøvrere i nærheten av andre fiskeredskaper på feltet. Partene er blitt enige om at Austevolls fangsttap kan anslåes til 1200 hl storsild à kr. 15,71, og at skaden på noten kan settes til kr. 190, så at skaden og tapet tilsammen blir kr. 19 042. Men «Kinn»s reder påstår sitt ansvar begrenset overensstemmende med sjøfartslovens §254 nr. 2 og §255 annet punktum. Det er på det rene at den drektighet som overensstemmende med sjøfartslovens §255 og §258 blir å legge til grunn for utregningen av ansvarsgrensen, for «Kinn»s vedkommende utgjør 80,05 tonn, der etter kr. 145,- pr. tonn gir en
Side:928
ansvarsgrense på kr. 11 607,25. Og da «Kinn»s reder har nektet å betale mer enn dette beløp, har K. Austevoll anlagt sak mot ham til inntale av full erstatning. Etterat «Kinn»s reder den 15. juni 1948 har betalt kr. 11 607,25, går saksøkerens endelige påstand ut på at saksøkte motorfartøy «Kinn», dets rederi, skal dømmes til å betale til saksøkeren restbeløpet kr. 7434,75 med lovlige renter fra stevningens forkynnelse og tilstrekkelige saksomkostninger, og at saksøkeren skal kjennes sjøpanteberettiget i motorfartøy «Kinn» med rett til å sette fartøyet til tvangsauksjon. Saksøkte motorfartøy «Kinn» ved dets eier Å. Hove har nedlagt påstand på å frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Det er ikke påstått at rederen selv har skyld i den skade som «Kinn» gjorde på Austevolls snurpenot. Hvis rederen selv hadde hatt skylden ville det ikke blitt spørsmål om ansvarsbegrensning. Det forståes at ansvaret utelukkende bygges på hans stilling som reder for fartøyet. Sjøfartsloven, som den lyder etter lovendringene av 31. mai 1929 og 4. februar 1938, fastslår at rederansvaret er begrenset således som bestemt i dens §255 for de fordringer som er oppregnet i §254, og det foreliggende tilfelle dekkes for så vidt av ordlyden i §254 nr. 2 som det her er oppstått ansvar for rederen for skade påført annenmanns eiendom ved feil eller forsømmelse fra skipsbesetningens side. Men saksøkeren har for det første, under henvisning til den i Nordiske domme i sjøfartsanliggender 1946 356 refererte dom av Frostating lagmannsrett, reist spørsmålet om sjøfartslovens ansvarsbegrensningsregler overhodet er ment å skulle gjelde for fiskefartøyer under pågående fiske. Nærværende rett finner imidlertid ikke å kunne slutte seg til de betraktninger som gjøres gjeldende av lagmannsrettens flertall i denne dommen. Men etter de resultater hvortil retten ellers er kommet i saken, finnes det ikke nødvendig å inngå nærmere på den påberopte dom.
Dernest er det fra saksøkerens side reist spørsmålet om ikke loven om sild- og brislingfiskeriene av 25. juni 1937 inneholder spesielle erstatningsregler som utelukker at sjøfartslovens ansvarsbegrensningsregler her kommer til anvendelse. Saksøkeren sikter da særlig til sildelovens §61 som sier: «Enhver som ved overtredelse av bestemmelser i denne lov eller av forskrifter gitt i henhold til loven eller som på annen måte med fartøy (båt) eller redskap gjør skade på utestående redskap, skal erstatte skaden......»
Saksøkeren fremholder at denne bestemmelse fastsetter en skadeserstatningsplikt uten noen ansvarsbegrensning.
Men retten forstår denne bestemmelse så, at den fastslår det erstatningsansvar som påhviler skadevolderen selv, og ikke omhandler rederens ansvar for skade voldt av fiskefartøyets besetning eller notlagets medlemmer for hvem han er ansvarlig. Den utelukker således ikke at rederansvaret for sådan skade kan være begrenset, like så litt som sjøfartslovens §220 som i tilsvarende uttrykk fastslår ansvaret ved alminnelige skipssammenstøt, utelukker en begrensning av rederens ansvar for kollisjonsskade.
Sildeloven har imidlertid i §64 også en sålydende bestemmelse: «For skadeserstatning som noen er tilpliktet eller har vedtatt å utrede for forseelse mot denne lov, hefter vedkommende notlags eller båtmannskaps båt, redskaper og fangst». Denne lovbestemmelse synes å
Side:929
måtte leses som en bestemmelse om utstrekningen av det ansvar som påhviler eierne av skip, redskap og fangst på samme måte som sjøfartslovens §8 som den lød før lovendringen av 1929, da den i noenlunde tilsvarende uttrykk fastslo, at rederen hefter med sjøformuen for skade forårsaket ved besetningens feil. Og retten må etter bestemmelsens tilblivelseshistorie anta at således har den også vært ment. Den er ikke ny i sildeloven av 1937. Den gjenfinnes i det vesentlige enslydende i en rekke andre fiskerilover og går igjen helt fra sildeloven av 24. september 1851, dens §33. Det sies f. eks. av Tarald Lundevall i «Samvirkeformer i Sildefisket» side 79 og side 80-81, at «det er tydelig at vårsildlovens forfattere i disse spørsmål har hatt de dagjeldende sjørettsregler for øye», og at det personlige ansvar for folkenes rettsbrudd «ble sløyfet i sildelovene der i stedet innførte den tinglige heftelse for å etablere en ordning stemmende med sjøretten, hvor rederiet for folkenes rettsbrudd hefter med sjøformuen, men ikke personlig». Likeledes sier Henry Nærstad i sin bok «Samvirkeformer innen Fiskeribedriften» side 43, at den omhandlede bestemmelse i fiskerilovene «må nærmest betraktes som et supplement til sjøfartslovens §6 om rederansvaret». Og videre at «den nevnte regel medtar foruten skip også redskap og fangst, men innfører på samme måte som sjøfartslovens §8 en begrensning av ansvaret». Enn videre kan retten henvise til Platons «Forelesninger over Norsk Sjørett», utgaven ved Jakob Aars side 130, hvor det sies, at det i sjølovens §8 uttalte prinsipp, som denne paragraf lød før lovendringen av 1929, kommer til anvendelse på flere steder i vår lovgivning, og som eksempel herpå nevnes den foran omhandlede regel i fiskerilovene. Overensstemmende med den oppfatning som således er kommet til orde i rettslitteraturen, finner retten å måtte anta, at bestemmelsene i fiskerilovgivningen om fartøyets, redskapenes og fangstens hefte for skadeserstatningsansvar er å lese som bestemmelser om utstrekningen av rederens eller eierens ansvar på samme måte som den tidligere §8 i sjøfartsloven, og ikke bare som en bestemmelse om en legal panterett. Nå har visstnok loven av 31. mai 1929 om forandringer i lov om sjøfarten helt endret det prinsipp for begrensning av rederarsvaret som var gjeldende den gang fiskerilovgivningen tok sjøfartslovens ansvarsbegrensningsregler til forbilde. Men det er ikke noe i denne loven av 1929 eller dens forarbeider som henpeker på, at det har vært meningen at den skulle medføre noen endring i fiskerilovgivningens ansvarsregler. Disse er blitt stående uforandret og er blitt gjentatt i sildeloven av 1937. Og der er ikke noe grunnlag for å forstå dem annerledes enn før loven av 1929.
Retten er således kommet til det resultat at i de tilfelle hvor sildeloven av 1937 er gjeldende, er ansvaret for rederen av et fiskefartøy begrenset til den i fartøyet (eventuelt med tillegg av redskaper og fangst) liggende verdi.
Det kan visstnok undertiden være tvilsomt om et skadetilfelle har sådan tilknytning til fisket at det går inn under loven. Men i det foreliggende tilfelle kan det i hvert fall ikke være noen tvil, idet skaden er tilføyet en not som ved anledningen var i bruk som fiskeredskap, av et fiskefartøy som likeledes var aktuelt beskjeftiget med fiske. Det har videre vært påpekt at sildelovens §64 gjelder skadeserstatningskrav «for forseelse mot denne lov», og det kan vel være tvilsomt, hvorledes den
Side:930
begrensning av lovbestemmelsens virkefelt som ligger i disse ord, er å forstå. Men retten må i hvert fall anta at skadeserstatningskravet i denne sak hitrører fra en forseelse mot loven, idet «Kinn» har vært manøvrert i strid med forbudet i sildelovens §4 mot å plasere sitt fartøy på sådan måte at det skader eller unødig kommer iveien for fiskere som allerede er begynt sitt fiske. Resultatet blir således at saksøktes ansvar visstnok er begrenset, men ikke på den måte som angitt i sjøfartslovens §255, hvor imot ansvaret er begrenset overensstemmende med sildelovens §64 til den i motorfartøyet «Kinn» liggende sjøformue. Og saksøkte medgir at «Kinn»s verdi overstiger saksøkerens erstatningskrav, således at der blir full dekning for dette. Saksøkerens påstand vil derfor bli tatt til følge, idet dog saksomkostningene på grunn av sakens beskaffenhet bør oppheves i medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd.
Dommen er ensstemmig.