Rt-1949-949

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-12-03
Publisert:	Rt-1949-949
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 206/1949
Parter:	Murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo (overrettssakfører Rolf Foss - til prøve) mot J. Werner & Søn's Eftf. A/S (høyesterettsadvokat Th. Borge) og Martinsen & Forsman (høyesterettsadvokat Th. Borge) mot murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo ved bobestyreren Gustav Sjaastad (overrettssakfører Rolf Foss - til prøve).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Eckhoff, Schei, Holmboe, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §120, Skipsregisterloven (1901) §20, Kjøpsloven (1907) §41, Tvistemålsloven (1915) §98

Dommer Kruse-Jensen: I sak mellom murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo og J. Werner & Søns Eftf. A/S, Oslo, avsa Oslo skifterett den 9. juli 1945

Side:950

kjennelse med sådan slutning: «I murmester D. F. Olsens konkursbo anerkjennes J. Werner & Søns Eftf. A/S som massekravsfordringshaver for et beløp stort kr. 24 460,10. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjennelsen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 11. august 1948 avsa dom med sådan domslutning:

«J. Werner & Søns Eftf. A/S anerkjennes som massekreditor i avdøde murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo for et beløp stort kr. 22 014,10 med 4 prosent rente av kr. 24 460,10 fra 4. mars 1941 til 6. mai 1943 og av kr. 22 014,10 fra 7. mai 1943 til betaling skjer. Konkursboet dømmes til å betale J. Werner & Søns Eftf. kr. 1 500 i saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra denne doms forkynnelse.»

Murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo har påanket denne dom til Høyesterett og nedlagt sådan påstand:

«1. At J. Werner & Søns Eftf. A/S anerkjennes som uprioritert fordringshaver i murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo med kr. 22 014,10 og

2. at ankemotparten tilpliktes å betale murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo tilstrekkelige saksomkostninger for alle retter.»

J. Werner & Søns Eftf. A/S har nedlagt sådan påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes og murmester D. T. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens dødsbos konkursbo tilpliktes å betale J. Werner & Søns Eftf. A/S sakens omkostninger for Høyesterett.»

I sak mellom Martinsen & Forsman og avdøde murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo avsa Oslo skifterett den 20. august 1946 kjennelse med sådan slutning:

«I murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo anerkjennes firma Martinsen & Forsman som uprioritert fordringshaver for kr. 12 279,27.»

Kjennelsen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 11. februar 1948 avsa dom med sådan domslutning:

«Martinsen & Forsman anerkjennes som uprioritert fordringshaver for kr. 12 279,27 i avdøde murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo. Sakskostnadene oppheves for skifteretten og lagmannsretten.»

Martinsen & Forsman har påanket dommen til Høyesterett og nedlagt sådan påstand:

«1. D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo dømmes til som massekrav å betale Martinsen & Forsman kr. 11 051,34 med 4 prosent årlig rente av kr. 12 279,27 fra fordringens anmeldelse den 13. september 1940 til 3. - oktober 1944 og av kr. 11 051,34 fra sistnevnte dag til betaling skjer.

2. D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo dømmes til å betale Martinsen & Forsman saksomkostninger for alle retter.»

Side:951

Murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo har nedlagt sådan påstand:

«1. At Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes og

2. at den ankende part tilpliktes å betale murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo sakens omkostninger for alle retter.»

Høyesterett har i medhold av tvistemålslovens §98 besluttet begge saker forenet.

Saksforholdene fremgår av de underordnede retters domsgrunner.

I ankesaken mellom murmester D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo og J. Werner & Søns Eftf. A/S (for korthets skyld kaldt «boet» «Wernersaken») gjør den ankende part gjeldende at lagmannsretten har tatt feil så vel i sin bedømmelse av bevisene som rettsanvendelsen. Boet anfører herom i ankeerklæringen mellom annet: «Retten har tatt feil når den kommer til det resultat at eiendomsforbehold var avtalt, og at en rettslig kan avtale eiendomsforbehold når det er på det rene at det som eiendomsforbeholdet omfatter skal nyttes til byggevirksomhet på en slik måte som avtalt i dette tilfelle. Under alle omstendigheter mener den ankende part at en ikke kan opprettholde eiendomsforbeholdet etter at det er kommet på den plass det etter avtalen skulle ha. I hvert fall kan etter ankemotpartens mening eiendomsforbeholdet ikke gjøres gjeldende overfor konkursboet.»

I ankesaken mellom Martinsen & Forsman (for korthets skyld kaldt «Martinsen-saken») og «boet» gjør den ankende part, liksom «boet» i den annen sak, gjeldende at lagmannsretten har tatt feil så vel med hensyn til bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. I ankeerklæringen anfører firmaet i denne forbindelse følgende: «Spesielt antas lagmannsretten å ha tatt feil, når den finner at besittelsen av det i saken omhandlede materiell (rørleggermateriell m. m.) var gått over fra den ankende part til murmester Olsen før konkursens åpning, og at kjøpslovens §41 derfor ikke kommer til anvendelse. Videre antas lagmannsretten å ha tatt feil, når den - til tross for at det ansees på det rene at enkelte deler av anleggene ville kunne fjernes uten at det ble tilføyet de gjenværende deler av anleggene eller bygningene fysisk skade av noen som helst betydning, finner at det er naturlig å se hvert anlegg som en helhet, og at det da ville være urimelig økonomisk sett om rørleggerfirmaet som entreprenør skulle kunne rive anleggene fra hverandre med de følger som dette måtte få. Lagmannsretten antas også å ta feil, når den har funnet at den økonomiske skade som ville oppstått ved en slik lemlesting av anleggene ikke ville stått i forhold til den økonomiske interesse som entreprenøren hadde i å oppnå dekning av sin restfordring. Den ankende part mener for øvrig at selv om det hadde forholdt seg således, kan den sistnevnte betraktning ikke medføre at eiendomsforbeholdet ikke kan gjøres gjeldende for de deler av anleggene som kunne fjernes uten skade for bygningen eller de gjenværende anlegg.»

Jeg er i «Wernersaken» kommet til samme resultat som

Side:952

lagmannsretten og kan - for så vidt angår spørsmålet om hvorvidt avtale om eiendomsforbehold er inngått og hvorvidt et slikt eiendomsforbehold er gyldig - i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at eiendomsforbeholdet i det foreliggende tilfelle ikke ble gjort gjeldende i skadehensikt, videre at det ikke var en så nær tilknytning mellom de ting forbeholdet gjaldt og bygget at det for øvrig fremtrådte som urimelig at retten ble gjort gjeldende, og endelig at det i denne sak ikke foreligger kollisjon med kjøper, panthavere, leieboere eller andre tredjemenn. Jeg behøver således ikke å drøfte hvordan saken i så fall ville ha stillet seg.

Når det gjelder «Martinsensaken» er jeg kommet til et annet resultat enn de underordnede retter.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det i dette tilfelle - som i «Wernersaken» - er avtalt eiendomsforbehold og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse herfor. Derimot kan jeg ikke innse at det kan være riktig, som lagmannsretten har gjort, å sette det avtalte forbehold til side fordi kun enkelte deler av anleggene kunne fjernes. Lagmannsretten uttaler herom: «Men det er naturlig å se hvert anlegg som en helhet og det ville da ha vært urimelig økonomisk sett om rørleggerfirmaet som entreprenør skulle kunne rive anleggene fra hverandre med de følger som dette måtte få. Den økonomiske skade som ville ha oppstått ved en slik lemlesting av anleggene ville ikke stått forhold til den øknomiske interesse som entreprenøren hadde i å oppnå dekning av sin restfordring overfor byggherren eller dennes konkursbo.»

Hertil er for det første å bemerke at det i det avtalte forbehold om eiendomsrett uttrykkelig er bestemt at leverandøren er berettiget til «helt eller delvis» å ta det leverte tilbake i tilfelle av mangelfull betaling; men dertil kommer at en slik deling etter de foreliggende opplysninger ikke antas å føre med seg slike konsekvenser for anleggene som lagmannsretten har antatt. Slik som jeg ser det, ligger forholdene i denne henseende stort sett likt an i begge saker.

Jeg finner etter dette at den ankende parts påstand må bli å ta til følge.

Saken har vært prosedert for regning av Norske Rørleggerbedrifters Landsforening for å få en prinsipiell avgjørelse av spørsmålet om hvorvidt eiendomsforbeholdene er gyldige. Av denne grunn antar jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

I saken: J. Werner & Søns Eftf. A/S:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes.

I saken: Martinsen & Forsman:

D. F. Olsen og før avdøde hustru Hanna Olsens fellesbos konkursbo dømmes til som masse krav å betale Martinsen & Forsman kr. 11 051,34 - ellevetusenogfemti 34/100 - kroner med 4 - fire - pct. årlig rente av kr. 12 279,27 - tolvtusentohundreogsyttini

Side:953

27/100 - kroner fra den 13. september 1940 til 3. oktober 1944 og av kr. 11 051,34 - ellevetusenogfemti 34/100 - kroner fra sistnevnte dag til betaling skjer.

I begge saker: Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei og Holmboe og justitiarius Stang: Likeså.

Wernersaken.

Av skifterettens kjennelse: (skiftedommer Ragnv. Walnum):

Murmester D. F. Olsen begynte i 1939 å føre opp en større leiegård på tomten Jens Bjelkesgate 82 i Oslo.

Firmaet J. Werner & Søns Eftf. A/S ga i brev av 14. juni anbud på utførelsen av varme- og sanitæranlegget i bygningen. I brevet er sagt, at anbudet skjer i henhold bl.a. til «omstående leveransebetingelser». Hermed er siktet til et trykt eksemplar av «Alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser for varme- og sanitæranlegg», vedtatt av Norske Rørleggerbedrifters Landsforening.

Disse alminnelige leveranse og betalingsbetingelser bestemmer i §17 at anbudssummen betales etter hvert med 90 % av verdien av de til enhver tid leverte eller til disposisjon stillede materialer og utført arbeid og resten, når arbeidet er ferdig. Videre inneholder betingelsene i §21 fig. bestemmelser:

«Eiendomsforbehold. Det leverte blir under alle forhold leverandørens eiendom inntil anbudssummen er fullt betalt, og det selv om det ved innmuring eller på annen blivende måte er blitt innført i eller forbundet med fast eiendom, som tilhører bestilleren eller tredjemann. Salg, bruk, pantsettelse eller annen disposisjon av det leverte må ikke finne sted uten leverandørens samtykke, før anbudssummen i sin helhet er betalt. Hvis der betales med veksler, transporter eller lignende, betraktes ikke anbudsummen som betalt før den i sin helhet er inngått skadesløs. I tilfelle av mangelfull betaling har leverandøren rett til helt eller delvis å ta tilbake det leverte. Han kan avhende eller på annen måte disponere den ufullstendige betalte levering til leier eller andre for på denne måte å skaffe seg dekning.»

Murmester Olsen antok anbudet fra J. Werner & Søns Eftf. A/S. Det ble satt opp kontrakt mellom partene datert 5. juli 1939. Det ble gjort et par forandringer av teknisk art og i betalingsvilkårene. Med hensyn til disse ble det bestemt bl.a. at det til enhver tid utførte arbeid skulle betales med 80 % av dets kostende, men ikke mindre beløp enn kr. 10 000 ad gangen. Ellers står det i kontrakten, at varme- og sanitæranlegget utføres «i henhold til denne kontrakt og anbud av 14. juni 1939.»

Murmester D. F. Olsen kom i betalingsvanskeligheter under byggearbeidet i mai 1940 hadde Werner levert materiell og utført arbeid for kr. 24 460,10, men hadde ikke fått betaling på annen måte enn ved senere misligholdte aksepter i mellomregnskapsforhold, idet Olsen og J. Werner & Søns Eftf. A/S også hadde annen forretningsforbindelse.

Ved brev av 20. mai 1940 sendte Olsen til rørleggerfirmaet kvittering fra byskriveren i Oslo for innlevering til tinglysing av to pantobligasjoner store hver kr. 50 000 som andel av en 4. prioritets pantobligasjon

Side:954

stor tilsammen kr. 450 500 samt erklæring om, at obligasjonene skulle ansees deponert hos firmaet som sikkerhet for dets tilkommende. Rørleggerfirmaet fant denne sikkerhet å være av liten verdi, og stanset sitt arbeid i bygget den 25. mai 1940. Det var da levert varer og arbeid for det foran nevnte beløp kr. 24 460,10.

Murmester Olsen døde den 31. mai 1940. Bygget var da omtrent halvferdig. Fellesboet til avdøde og før avdøde hustru ble tatt under behandling ved nærværende skifterett som dødsbo med uovertatt gjeldsansvar. Den 22. juli 1940 ble boet etter begjæring fra en kreditor tatt under behandling som konkursbo. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Aasgaard, lagdommerne Hassel og Dæhli):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Avtale om eierforbehold.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at det mellom rørleggerfirmaet J. Werner & Søns Eftf. A/S og avdøde murmester D. F. Olsen ble avtalt eierforbehold for leverandøren i det materiell til varmeanlegg og sanitæranlegg som skulle leveres. I kontrakten av 5. juli 1939 som var skrevet av murmester D. F. Olsen, står det at «varme- og sanitaranlegget utføres i henhold til denne kontrakt og anbud av 14. juni 1939 med følgende forandringer».

Blant forandringene er et avsnitt med overskriften «Betalingsbetingelser». Dette avsnitt kan ikke sies å ha vært satt i steden for samtlige §17, §18, §19, §20, §21, §22, §23 de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser for varme- og sanitæranlegg som var knyttet til anbudet. Avsnittet inneholder i virkeligheten bare endringer eller presisjoner vedkommende §17 og §18 i de alminnelige anbudsvilkårene og siste punktet i avsnittet vedkommer §23 i de alminnelige vilkårene.

Det fremgår for øvrig av opplysningene i saken og av dommer i andre saker at rørleggerbedriftene i en lang årrekke ved sine anbud har brukt de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser for varme- og sanitæranlegg som Norske Rørleggerbedrifters Landsforening har vedtatt på møtet alt fra 1921 av. I disse betingelser finnes den nåværende §21 om eiendomsforbeholdet i et hvert fall siden 1932. Rørleggermester Martinsen i firmaet Martinsen & Forsman, medlem av Landsforeningens styre siden 1920-årene, har som vitne i nærværende sak, og som part i saken mellom sitt firma og konkursboet, uttalt at medlemmene var forpliktet til å bruke de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser som Landsforeningen hadde vedtatt, og han har erklært at han som tillitsmann mindre enn andre kunne la være å bruke vilkårene. Det fremgår også av opplysningene i saken og av annen domsavgjørelse at murmester D. F. Olsen ved sine tallrike bygg gikk med på å godta Rørleggerbedriftenes Landsforenings alminnelige betingelser, derunder anbudbetingelsen om eiendomsforbehold for leverandøren, selv om det også er opplyst at han ikke likte eiendomsforbehold. Kontrakten var satt opp av murmester Olsen, som burde søkt å få en klar og uttrykkelig bestemmelse om at anbudsbetingelsenes eierforbehold ikke skulle gjelde, om dette hadde vært partenes mening.

Side:955

Kunne eiendomsforbeholdet gjøres gjeldende?

Konkursboet, som opprinnelig bestred rørleggerfirmaets rett til å fjerne noe av materiellet gikk med på å godta som massekrav rørleggerfirmaets krav for leveranse inntil stansningen av arbeidet den 25. mai 1940, hvis retten skulle komme til det resultat at eierforbehold kunne gjøres gjeldende overfor konkursboet.

Konkursboet mente at en avtale om eierforbehold ikke kunne gjøres gjeldende etter at materiellet var brakt på plass i byggene.

I norsk rett har en ingen lovbestemmelse som svarer til §38 i den danske tinglysningslov av 31. mars 1926 som sier: «Når en bygning er opført, helt eller delvis, og når maskiner, kjedler, ovne eller lignende er blevet indlagt i en ejendom på ejerens bekostning til brug for ejendommen eller en der værende erhvervsvirksomhed, kan særskilt ret over bygningens materialer og over nevnte tilbehør ikke forbeholdes, være sig som ejendomsret eller på anden måde.» Heller ikke har norsk rettspraksis på samme måte som svensk rettspraksis (på grunnlag av en lov av 1895) stilt seg avvisende til eierforbehold i tilbehør til fast eiendom. En annen sak er det at eierforbehold i ting som er knyttet til fast eiendom eller som er tilbehør, ikke etter norsk rett kan gjøres gjeldende overfor godtroende tredjemann som erverver en fast eiendom eller rettigheter i denne. I nærværende sak gjelder det imidlertid spørsmålet om eierforbehold kan gjøres gjeldende overfor konkursboet. Da dette i alminnelighet ikke kan gjøre annen rett gjeldende enn konkursskyldneren, blir spørsmålet om rørleggerfirmaet på den tid arbeidet stoppet, hadde kunnet gjøre eierforbeholdet gjeldende overfor konkursskyldneren, murmester Olsen.

Ved løsningen av dette spørsmål, finnes ingen rettledning i loven av 31. mai 1929 som føyet følgende nye annet ledd til skipsregisterlovens §20: «Motor, dampmaskiner eller annet maskineri som installert i skip, skal omfattes av rettsstiftelser i skipet uansett om de nevnte gjenstander tilhører skipets eier. Panterett eller annen særlig tinglig rett kan ikke stiftes særskilt i sådant Inventar.» Etter forarbeidene til loven av 1929 var det omsynet til tredjemann som en hadde for øye ved den nye bestemmelse (Ot. prp. 1929 7). Men selv om denne kan tolkes som gjeldende også mellom partene, så kan den ikke anvendes analogisk på rettigheter i fast eiendom. Når det gjelder forholdet mellom partene vil derfor selgerens adgang til å gjøre gjeldende eierforbehold i løsøre som knyttes til fast eiendom, avhenge av om den solgte ting er sammenføyet med (inkorporert i) den faste eiendom på en slik måte at det ville være urimelig å skille tingen fra eiendommen. Ved avgjørelsen av dette spørsmål vil retten måtte ta omsyn, ikke bare til om tingen kan skilles fra den faste eiendom uten at fysisk skade av betydning i forhold til tingens verdi tilføyes eiendommen eller tingen, men også til en alminnelig økonomisk vurdering av resultatet av fraskillingen i forhold til den interesse som selgeren har i å få tingen tilbake. De alminnelige omsyn til at det samfunnsmessig sett er uheldig at verdier ødes uten rimelig grunn, gjør seg gjeldende som ellers i læren om sammenføyning (inkorporasjon) som ervervsmåte. Mens omsynet til omsetnings- og kredittlivet gjør seg gjeldende overfor godtroende tredjemann, kan ikke dette sies å være tilfellet ved løsningen av spørsmålet om i hvilken utstrekning selgerens eierforbehold i ting som sammenføyes med eller knyttes til fast eiendom er

Side:956

beskyttet i forholdet til kjøperen eller hans konkursbo og utleggshavere, unntagen når det er spørsmål om bytting av tilbehør til eiendommen etter at utlegg er tatt.

I det foreliggende tilfelle har rørleggerfirmaet inngitt anbud og inngått kontrakt om levering og montering av et helt sentralvarmeanlegg og ett fullstendig sanitæranlegg i boligbygget Jens Bjelkesgate 82. Kontraktsummen var samlet for sentralvarmeanlegget kr. 58 430 og for sanitæranlegget kr. 84 790, tilsammen kr. 143 220. Det var ikke avtalt priser særskilt for noe av det materiell som rørleggerfirmaet skulle levere. Etter en oppgave fra rørleggerfirmaet av 20. juni 1940 var det levert materiell og utført arbeid for kr. 24 460,10 av det samlede kontraktsbeløp. Etter en oppgave fra rørleggerfirmaet som ikke er blitt bestridt av konkursboet, var verdien av det leverte materiell etter dagens priser på den tid en del høyere, gjennomsnittlig omlag 30 % høyere enn på kontraktstiden, og firmaet ville kunne fått full dekning for sin fordring ved å ta det installerte materiell tilbake. Firmaet hadde ikke fått betaling for noe av sitt arbeid og sine leveranser, idet de aksepter som murmester D. F. Olsen hadde utstedt, ikke var blitt honorert.

Etter en beskrivelse av byggets tilstand den gang arbeidet ble stoppet (datert mai 1940 og underskrevet av en rørleggermester, en montør for varmeanlegget og en montør for sanitæranlegget) som begge parter har godtatt, var bygget oppmurt og gulvene støpt og der var avsatt hull i gulv og vegger, men intet pussarbeid var utført. De fleste bunnledninger var lagt, og grøftene for ledningene var igjenfyllt, men kjellergulvene var ikke kultet eller støpt. Slikt ferdig kjellergulv skulle ligge ca. 30 cm høyere enn daværende terreng. Følgelig lå en del bunnledninger fritt i dette rom, mens en del ledninger var nedgravet. Men det ville vært lett å grave grøftene opp igjen. To sentralvarmekjeler var montert, men ikke forbundet med ledninger. En del ledninger var opphengt under kjellertaket, idet de var festet med ekspansjonsbolter som de var provisorisk festet til med ståltråd. Det ville vært en lett sak å fjerne en ekspansjonsbolt ved å løse mutterne, slå boltene inn og deretter trekke hele hylsen med bolten ut. Det var også montert en del opplegg som var festet med en del stiftklammer. Disse klammer var slått direkte inn i en fuge eller det var boret en treplugg, som klemmene var slått inn i, og de kunne lett tas ut. Når vegger og gulv ble pusset ville hullene etter klammer og ekspensjonsbolter også bli pusset igjen.

Det eneste av det leverte materiell som var av noen større verdi, var de to sentralvarmekjeler. Firmaet mener at disse etter prisstigning hadde en verdi av kr. 6000 på den tiden da konkursboet forhandlet med de forskjellige entreprenører om fullførelse av bygget.

Retten er av den oppfatning at rørleggerfirmaet i det foreliggende tilfelle ville ha kunnet fjerne alt det leverte materiell, unntagen det som var gått med til dreneringen og som hadde mindre verdi uten fysisk skade av noen betydning for bygget i den tilstand dette var da arbeidet opphørte. Fjerningen ville heller ikke medført økonomisk skade eller verdiforringelse av noen betydning, og rørleggerfirmaet ville på denne måte fått dekning for den del av kontraktprisen, som det leverte materiell og det utførte arbeid representerte, og som det ikke hadde fått noen betaling for.

Side:957

Det kan heller ikke sees, at firmaet har gitt avkall på sin rett etter eierforbeholdet under de forhandlinger som pågikk først med murmester Olsens dødsbo og senere med dettes konkursbo.

Retten er derfor kommet til det resultat at ankemotpartens krav må godtas som massekrav.

Med hensyn til kravets størrelse antar retten at man bør legge til grunn verdien av det leverte materiell på det tidspunkt da arbeidet ble stanset og i den stand det ville vært ved demonteringen. Etter begge parters prosedyre må denne verdi iallfall utgjøre det opprinnelige påstandsbeløp kr. 24 460,10. Kravet bør derfor godtas som massekrav med dette beløp etter fradrag av kr. 2446 som er blitt betalt av konkursboet som dividende.

Retten anser det åpenbart at konkursboet ikke kan fordre fradrag for kostnadene ved demonteringen fordi denne ikke fant sted.

I og med at retten godtar rørleggerfirmaets krav som massekrav vil firmaet ha rett til renter av dette fra anmeldelsen den 4. mars 1941. Rørleggerfirmaet har nemlig ikke gått med på noen utsettelse av betalingstiden, men i boets og kreditorenes interesse gått med på å fullføre anleggene overensstemmende med kontrakten, med forbehold av at dets krav ble endelig avgjort av domstolene. - - -

Martinsen-saken.

Av skifterettens kjennelse: (skiftedommer Ragnv. Walnum):

I murmester D. F. Olsen og før avdøde hustrus fellesbos konkursbo anmeldte Martinsen & Forsman som fordring nr. 254 et massekrav på kr. 15 079,27. Bostyret innstillet fordringen anerkjent uprioritert med kr. 12 279,27, hvoretter tvist ble åpnet.

Saksøkerne bygger sitt krav på leveranser og rørleggerarbeid i Thunesgate 14 og 16 i henhold til kontrakt av 24. april 1939 samt anbud av 14. og 15. mars 1939. Anbudene er gitt på de vanlige trykte anbudsskjemaer som inneholder Norske Rørleggerbedrifters Landsforenings leveringsbetingelser. Her bestemmes bl.a.:

«§11. Entreprenøren assurerer anlegget mot ildebrand i et anerkjent forsikringsselskap og transporterer på forlangende så stor del av forsikringssummen til byggherren, som denne til enhver tid har utbetalt entreprenøren. All skade som gjennom uheldige værforhold, ulykkeshendelser o. l. måtte oppstå på entreprenørens arbeider eller materiell, vedkommer kun entreprenøren, og er byggherren uvedkommende inntil anlegget er avlevert til byggherren. Derimot er byggherren forpliktet til å erstatte entreprenøren for all skade eller tap som kan påføres denne derved at levert materiell eller utført arbeid blir ødelagt eller skadet gjennom synkning, setning eller nedrasing av deler av bygningen, likeså for frostskade, hvis sådan skulle inntreffe uten skyld fra entreprenørens side.

Ansvar for tyveri av montert materiell hvortil det ikke er skaffet låsbart rom, påhviler byggherren. Likeså hvis montert materiell ituslåes eller ødelegges av uvedkommende. - - -

§15. Så snart entreprenøren har sitt arbeid ferdig, skal han skriftlig meddele dette til byggherren, som derpå senest innen 8 dager er forpliktet til sammen med entreprenøren å motta arbeidet.

Side:958

Det forutsettes dog at entreprenøren har forvisset seg om, at anlegget er i den stand at besiktigelse kan forlanges. Kreves det av byggherren gjennomgåelse og besiktigelse av anlegget før godkjennelsen, skal entreprenøren underrettes herom umiddelbart etter at byggherren har mottatt meddelelse fra entreprenøren om at anlegget er ferdig. Besiktigelsen kan finne sted 8 dager, ved utenbys anlegg 14 dager, etterat byggherren har mottatt entreprenørens meddelelse. Forekommer det feil eller mangler, er entreprenøren forpliktet til så snart skje kan å rette og avhjelpe disse, i motsatt fall er byggherren berettiget til etter betimelig varsel på entreprenørens bekostning å rette feilen.

Innløper der ingen meddelelse fra byggherren om at besiktigelse eller spesiell overlevering forlanges, ansees den av entreprenøren oppgitte termin som overleverings- og godkjennelsestermin for anlegget, idet arbeidet fra denne dag av ansees som overtatt av byggherren.

Alle omkostninger med besiktigelsen påhviler det byggherren å utrede, idet dog entreprenøren må bære omkostningene ved eventuell reise etc. for sitt eget personale.

Enhver tvist mellom entreprenør, byggherre eller konsulent angående forståelsen av foranstående bestemmelser og angående gjensidige forpliktelser avgjøres med bindende virkning av vedkommende tekniske voldgiftsrett, eller hvis begge parter er enige derom - av privat skjønn.»

Disse bestemmelser medfører, hevder saksøkerne at overlevering av det leverte først skjer når arbeidet er ferdig, besiktiget og prøvet og inntil det er skjedd er det entreprenøren som har besittelsen. Hverken da D. F. Olsen døde den 31. mai 1940 eller ved konkursens åpning den 22. juli hadde overlevering funnet sted liksom tingene ikke var tatt i bruk. Herav følger at boet ikke kunne disponere over det av saksøkerne i de to hus anbrakte sanitær- og varmemateriell uten at boet på sin side oppfyller den inngåtte kontrakt. Etter konkursens åpning forlangte imidlertid bobestyreren vannet påsatt av hensyn til stedfunnen bortleie, hva saksøkerne p. g. av de ekstraordinære forhold (okkupasjonen) fant å måtte gjøre. Videre har boet senere solgt eiendommene.

Ved disse disposisjoner har boet, anføres det, inntrådt i kontraktsforholdet på en slik måte at det i h. t. kjøpslovens §41 plikter å utrede saksøkernes tilgodehavender med renter og omkostninger som massekrav.

Konkursboets bestyrer bestrider at kjøpslovens §41 her kan komme til anvendelse. Denne bestemmelse gjelder for det tilfelle at salgsgjenstanden etter konkursens åpning er kommet i boets besittelse, men her var besittelsen gått over til skyldneren før konkursens åpning. Gjenstandene var endog kommet inn i huset og Installert på den plass de skulle ha. Bestyreren viser til Hagerups Konkurs 2. utgave side 194 og Alméns «Om kjøp och byte av løs egendom» III utgave side 605.

Skifteretten er enig med bestyreren. Det må antas at besittelsen av vedkommende gjenstander som var brakt på plass i eiendommene var gått over til konkursskyldneren før konkursen. De var tydeligvis i hans og ikke i leverandørens besittelse. De av kreditor påberopte bestemmelser i leveransevilkårene kan ikke forandre dette faktiske forhold og disse bestemmelser har sin fulle berettigelse selv under den forutsetning at besittelsen er gått over til kjøperen.

Videre påberoper saksøkerne seg som grunnlag for sitt krav at der

Side:959

ved kontraktsavslutningen er tatt eiendomsforbehold og henviser herom til §21 i de trykte leveringsbetingelser som lyder slik:

«Det leverte blir under alle forhold leverandørens eiendom inntil anbudssummen er fullt betalt, og det selv om det ved muring eller på annen blivende måte er blitt innføyet eller forbundet med fast eiendom som tilhører bestilleren eller tredjemann. Salg, bruk, pantsettelse eller annen disposisjon av det leverte må ikke finne sted uten leverandørens samtykke, før anbudssummen i sin helhet er betalt. Hvis der betales med veksler, transporter eller lignende, betraktes ikke anbudssummen som betalt før den i sin helhet er inngått skadesløs.

I tilfelle av mangelfull betaling har leverandøren rett til helt eller delvis å ta det leverte tilbake. Han kan avhende eller på annen måte disponere den ufullstendig betalte levering til leier eller andre for på den måten å skaffe seg dekning.» - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Aasgaard, lagdommerne Hassel og Dæhli).

- - -

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at besittelsen av materiellet var gått over til konkursskyldneren før konkursen. Det gjelder nemlig materiell til varmeanlegg og sanitæranlegg som rørleggerfirmaet gjennom sitt monteringsarbeid hadde brakt på plass i de to bygg som konkursskyldneren oppførte på egen eiendom. De av rørleggerfirmaet påberopte bestemmelser i de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser for varme- og sanitæranlegg som anbudet og kontrakten var basert på, endret ikke det faktiske forhold. Retten er derfor enig med skifteretten i at kjøpslovens §41 ikke kommer til anvendelse. Det foreligger for øvrig ikke i nærværende tilfelle noe rent kjøp, men en verksleieavtale.

Lagmannsretten er derimot av en annen oppfatning enn skifteretten når det gjelder spørsmålet om eiendomsforbehold er avtalt. Det fremgår nemlig både av opplysningene i saken og av dommer i andre saker at rørleggerbedriftene i en lang årrekke ved sine anbud har brakt de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser for varme- og sanitæranlegg som Norske Rørleggerbedrifters Landsforening har vedtatt på møter alt fra 1921 av. I disse betingelser finnes den nåværende §21 om eiendomsforbehold i hvert fall siden 1932. Rørleggermester Martinsen, medlem av det ankende firma, og medlem av Landsforeningens styre siden 1920-årene har som vitne i saken mellom konkursboet og Werner & Søns Eftf. A/S og som part i nærværende sak, uttalt at medlemmene var forpliktet til å bruke de alminnelige leveranse- og betalingsbetingelser som Landsforeningen hadde vedtatt. Og han har erklært at han som tillitsmann mindre enn andre kunne la være å bruke vilkårene. Det fremgår også av opplysningene i saken og av annen domsavgjørelse, at murmester D. F. Olsen ved sine tallrike bygg gikk med på å godta rørleggerbedriftenes landsforenings alminnelige anbudsbetingelser, derunder betingelsen om eiendomsforbehold for leverandøren, selv om det også er opplyst at han ikke likte eiendomsforbehold. I kontrakten av 24. april 1939 mellom murmester Olsen og det ankende rørleggerfirma er det også uttrykkelig sagt:

«Varme- og sanitæranlegget utføres i henhold til denne kontrakt og

Side:960

anbud av 14. og 15. mars samt i henhold til oversendte tegninger og min beskrivelse.»

Kontrakten var oppsatt av murmester Olsen, som burde sørget for en klar uttrykkelig bestemmelse om at anbudsbetingelsenes eiendomsforbehold ikke skulle gjelde om dette hadde vært partenes mening. Avsnittet om «Betalingsbetingelser» i den av murmesteren formulerte kontrakt kan ikke forståes som annet enn endringer i betalingsvilkårene i den utstrekning disse uttrykkelig er gjort.

Retten er av den oppfatning at det ikke er noe til hinder for å treffe en mellom partene bindende avtale om selgers eierforbehold i ting som skal knyttes til fast eiendom enten ved fysisk sammenføyning (inkorporasjon) eller som tilbehør. Men det er en helt annen sak om en slik rett for selgeren av tingen ville være beskyttet overfor godtroende erverver av den faste eiendom eller av rettigheter i denne. Også når det gjelder forholdet mellom partene vil selgerens adgang til å gjøre eierforbeholdet gjeldende være begrenset av de alminnelige regler om ekstinktivt erverv ved sammenføyning (inkorporasjon). Retten viser til sine grunner av alminnelig prinsipiell art i dom av i dag i ankesak nr. 78/46 avdøde murmester D. F. Olsen og før avdøde Hanna Olsens fellesbos konkursbo mot J. Werner & Søns Eftf. A/S.

De faktiske forhold i nærværende sak er imidlertid andre enn de som forelå i den nevnte sak. Ved kontrakten av 14. og 15. mars 1939 hadde Martinsen & Forsman påtatt seg levering av sentralvarme- og sanitæranlegg til de to leiegårder for en samlet pris av kr. 20 510 pr. hus eller tilsammen kr. 41 020. Da arbeidet ble stoppet, sto det igjen arbeid på anleggene for bare omlag kr. 3 000, et arbeid som ble utført etter overenskomst med konkursboet. Det beløp som rørleggerfirmaet hadde mottatt var kr. 24 806, og firmaet mente å ha til gode et restbeløp på kr. 15 079,27 for det arbeid og de leveranser som var utført da bygget ble stoppet på grunn av byggmester Olsens økonomiske vanskeligheter. Eierforbeholdet gjaldt etter avtalen materiellet i de samlede sentralvarme- og sanitæranlegg. Etter en ubestridt oppgave fra rørleggerfirmaet ville p. g. a. prisstigningen verdien av de materialer som firmaet mente å kunne fjerne fra anleggene uten å skade den gjenværende del av husene, etter de daværende dagens priser andra til kr. 36 365,42.

Konkursboet bestred under forhandlingene rørleggerfirmaets rett til å fjerne noe av materiellet selv om eierforbehold skulle vært avtalt. Det mente at det ikke lot seg gjøre at rørleggerfirmaet med hjemmel i et slikt eierforbehold kunne fjerne fra noen av anleggene deler av disse. Men konkursboet ville godta firmaets krav som massekrav hvis retten skulle komme til det resultat at eierforbeholdet skulle kunne gjøres gjeldende på en slik måte som rørleggerfirmaet hevdet. Retten har funnet det tvilsomt om firmaet hadde krav på, i samsvar med eierforbeholdet, å kreve utlevert deler av det utførte anlegg til en verdi som måtte antas å dekke den del av den avtalte kontraktpris som firmaet ikke hadde fått utbetalt.

Det er visstnok så at enkelte deler av anleggene ville kunne fjernes uten at det ble tilføyet de gjenværende deler av anleggene eller bygningene fysisk skade av noen som helst betydning. Men det er naturlig å se hvert anlegg som en helhet, og det ville da ha vært urimelig økonomisk sett om rørleggerfirmaet som entreprenør skulle kunne rive anleggene fra

Side:961

hverandre med de følger som dette måtte få. Den økonomiske skade som ville oppstått ved en slik lemlesting av anleggene, ville ikke stått i forhold til den økonomiske interesse som entreprenøren hadde i å oppnå dekning av sin restfordring overfor byggherren eller dennes konkursbo. Retten er derfor blitt stående ved å nekte rørleggerfirmaet rett til - med hjemmel i eierforbeholdet til de samlede anlegg - å fjerne enkelte deler av disse.

Martinsen & Forsman kan ikke basere noe massekrav på den omstendighet at firmaet fullførte sine arbeider etter konkursens åpning.

Dette gjorde rørleggerfirmaet nemlig etter avtale som det frivillig hadde sluttet med bobestyreren, selv om omstendighetene var egenartet. Konkursboet hadde ikke gått med på å anerkjenne firmaets fordring for allerede utført arbeid som massekrav og noe sådant vilkår hadde heller ikke vært satt av rørleggerfirmaet.

Det følger av det ovenstående at Martinsen & Forsmans krav blir å anerkjenne som uprioritert.

Partene er enige om at en utbetaling av 10 % dividende i konkursboet har funnet sted.

Da kravet er anerkjent bare som uprioritert, vil det etter konkurslovens §120 ikke bli spørsmål om tilkjenning av renter. - - -