Rt-1950-100
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-02-04 |
| Publisert: | Rt-1950-100 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 18 B/1950 |
| Parter: | A/S Havlide (høyesterettsadvokat Arne Rygh) mot Staten v/ The Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) (overrettssakfører Torleif Berger, prøve). |
| Forfatter: | Dæhli, Schjelderup, Holmboe, Thrap, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Valutareguleringsloven (1946) §3, §6, Lov om erstatning for rekvirerte skip (1946) §3, §6 |
Dommer Dæhli: Skjønnsretten for Statens Oppgjør med de norske Skipsredere avsa 19. mars 1948 i sak mellom A/S Havlide ved O. H. Holta, Skien og The Norwegian Shipping and Trade Mission dom med slik slutning:
«Saksøkte frikjennes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen er blitt påanket i sin helhet av A/S Havlide som hevder at skjønnsretten har tatt feil når den har avgjort at selskapets skip D/S Haardraade ikke hadde blitt rekvirert etter provisorisk anordning av 22. april 1940.
Den ankende part påstår:
«At A/S Havlide, Skien, tilkjennes hos The Norwegian Shipping and Trade Mission erstatning for D/S Haardraade i overensstemmelse med bestemmelsene i §3 og §6 i lov av 19. juli 1946 nr. 15, samt fulle saksomkostninger og vanlige renter.»
The Norwegian Shipping and Trade Mission påstår:
«Skjønnsrettens dom stadfestes.
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Den norske Krigsforsikring for Skip som var prosessvarslet av den ankende part, har ikke møtt for Høyesterett.
Begge parters rettsfullmektiger har fremlagt noen nye dokumenter for Høyesterett, deriblant en udatert felleserklæring inneholdende en av dem undertegnet beskrivelse av den faktiske situasjon i Ulvik og Hardangerfjorden 22.-26. april 1940.
Jeg er kommet til samme resultat som skjønnsretten for Statens Oppgjør med de norske Skipsredere. Det er etter min mening i og for seg avgjørende at rekvirering etter provisorisk anordning av 22. april 1940 om Norges Skipsfart under krigen av D/S Haardrande til bruk for den norske regjering i virkeligheten var utelukket. Skipets befal hadde ikke kjennskap til anordningen av 22. april 1940 før skipet sank 26. samme måned, anordningen ble meddelt i Kringkastingen samme dag som skipet sank. Skipet hadde vært beskutt av tyske sjøstridskrefter to dager tidligere og rammet av bombe fra allierte fly dagen før, slik at det var utbrutt brann ombord, og mannskapet med unntak av kapteinen hadde forlatt skipet. Rederiet eller skipets befal hadde ikke kunnet gjøre noe for å stille skipet til regjeringens bruk, og de norske myndigheter hadde heller ikke kunnet foreta seg noe for å overta det. Forutsetningen for erstatningen til rederiet på grunnlag av den provisoriske anordning av 22. april 1940 må i alle fall være at skipet i samsvar med anordningen hadde kunnet disponere på en eller annen
Side:101
måte i Regjeringens interese, f. eks. ved opplag, om ikke på annen måte.
Jeg finner at rederiet må betale sakskostnader for Høyesterett med 2 000 kroner.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skjønnsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Havlide til Staten ved The Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 2 000 - to tusen - kroner.
Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg i alt vesentlig er enig i skjønnsrettens domsgrunner. For meg er det avgjørende og tilstrekkelig at anordningen av 22. april 1940 bare ga den norske regjering adgang til å rekvirere skip.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Thrap: Som dommer Schjelderup.
Dommer Bonnevie: Likeså.
Av skjønnsrettens dom (høyesterettsjustitiarius Paal Berg, professor Carl Jacob Arnholm, høyesterettsadvokat John Nielsen, skipsreder W. Dahl-Hansen, skipsreder Odd Gogstad):
Den 9. april 1940 var A/S Havlides skip D/S Haardrande på vei fra København til Bergen med stykkgods. Kl. 2 om morgenen ble det stoppet av et norsk vaktskip ved innseilingen til Korsfjorden, og fikk beskjed om å stoppe og avvente dagslyset. Kl. 8 om morgenen fikk vaktskipet melding om at Bergen var tatt av tyskerne og ga D/S Haardrande beskjed om å søke en trygg havn. Skipet gikk derfor til Lervik på Stord, men fikk den 15. april ordre fra kaptein Hauge i den norske marine om å dra til Uskedal og derfra til Granvin hvor skipet ankom den 16. april. Norske militære rekvirerte her 4 biler av skipets last, men tok ikke skipet. Den 21. april ble skipet beordret ut til ankerplass på havnen ved Granvin. Samme dag forlot flere av mannskapet skipet.
Den 23. april ble skipet bombet av tyske fly uten å bli skadet. Da dro resten av mannskapet i land, således at bare kapteinen var igjen. Mannskapet hentet sine effekter dagen etter og dro så i land for godt.
Den 24. april besatte tyskerne stedet. De kom inn med 3 eller 4 mindre båter og en større mineutlegger. Under dette ble D/S Haardraade beskutt og truffet over vannlinjen uten å lide alvorlig skade. En tysk offiser kom samme dag ombord og så på skipets papirer.
Den 25. april ble skipet bombet av fly. Partene har for retten erklært seg enige i at disse fly må ha vært allierte. Skipet begynte å brenne. Tyskerne tok noe av lasten fra det brennende skip som sank den 26. april kl. 10,55. Samme dag ble provisorisk anordning av 22. april 1940 kunngjort i radio over B.B.C. Ingen av skipets befal hadde kjennskap til denne anordning da skipet sank.
Side:102
Senere i 1940 fikk skipet erstatning for totalskade av Den Norske Krigsforsikring for Skip. Skipets eier har i denne sak forlangt erstatning etter lov av 19, juli 1946 §3 og §6 da Krigsforsikringens erstatning ikke er tilsvarende.
Saksøkeren har gjort gjeldende at D/S Haardrande allerede var overtatt av Staten ved rekvisisjon den 22. april 1940 i og med provisorisk anordning av denne dato. Rekvisisjonen trådte i kraft ved anordningens utstedelse, og skipet var derfor rekvirert da det sank den 26. april 1940. Skipet befant seg på fritt territorium da det ble rekvirert, idet Granvin først ble okkupert av tyskerne den 24. april 1940. Rederiet har derfor krav på erstatning etter lov 19. juli 1946 §3 §6. - - -
Saksøkte hevder at D/S Haardraade ikke går inn under lov av 19. juli 1946. Da anordningen av 22. april ble utstedt og da skipet sank lå skipet på tyskkontrollert område, idet Hardangerfjord var sperret av tysk militærvakt. Saksøkte henviste til sin skrivelse av 13. juni 1947 til Forsvarsdepartementet og Forsvarsdepartementets svar av 9. juli 1947 samt til beretning i verket «Norges Krig» om hendelsene i Hardangerfjorden på den tid D/S Haardraade lå der. Saksøkte hevdet videre at intet ble foretatt fra skipets befal for å søke å komme ut på fritt hav eller oppnå kontakt med Regjeringen, uten at dette dog er noe å bebreide befalet. Skipet var således på grunn av de faktiske forhold avskåret fra å komme inn under anordningen av 22. april 1940. Videre anfører saksøkte at anordningen ikke medfører rekvisisjon uten videre. Den gir bare en adgang til rekvisisjon, og må følges av en faktisk disposisjon fra Regjeringens eller skipets side. Endelig hevder saksøkte at det bare kunne bli tale om en rekvisisjon til bruk, ikke til eiendom. Skipet er overhodet ikke tatt i bruk, og noen erstatning for skade eller tap som følge av bruken, er derfor utelukket. For skade eller tap som ville ha rammet skipet uten hensyn til rekvisisjonen, eller bruken har eieren selv risikoen. - - -
Skjønnsretten er enig om følgende:
Den provisoriske anordning av 22. april 1940 nevner ikke klart tidspunktet for når rekvisisjonen av skip skal ansees som gjennomført. Isolert kan anordningen leses således at de skip den gjelder er rekvirert i og med anordningens utstedelse. Men den kan også leses således at den bare gir en adgang til rekvisisjon. Skjønnsretten mener at dette siste er riktig og at etterfølgende disposisjoner fra Regjeringens eller redernes og befalets side var nødvendig for å gjennomføre et rekvisisjonsforhold. Anordningen sier at skipene er «stilt til rådighet» for å sikre forsyninger og fremme krigsoperasjoner. Dette er etter skjønnsrettens mening en forholdsordre. Redere og skipsbefal var i de første aprildager 1940 i sterk villrede med hensyn til sin stilling overfor Regjeringen og de okkuperende myndigheter. Regjeringen visste heller ikke hvordan rederier og befal ville reagere og trengte en klar regel som avskar enhver tvil ved å opprette et lydighetsforhold mellom Regjeringen og de norske skips redere og befal. På dette grunnlag kom anordningen av 22. april 1940 i stand. Redere og befal hadde etter denne anordning for fremtiden å ta ordre fra Regjeringen. Men dermed er etter skjønnsrettens mening ikke umiddelbart opprettet noe rekvisisjonsforhold. Anordningen av 22. april 1940 kan ikke være slik å forstå at skipene var
Side:103
rekvirert uten videre, og dermed uten ethvert hensyn til om de overhodet kunne tjene anordningens formål. Forutsetningen for at et rekvisisjonsforhold skulle være opprettet var at enten Regjeringen selv disponerte skipet med hjemmel i anordningen, eller at skipets reder eller befal selv frivillig tok skritt for å søke å gjennomføre de oppgaver anordningen siktet til. I alle fall mener skjønnsretten at det må være en rimelig mulighet for at skipet skulle kunne tjene dette formål.
For D/S Haardraades vedkommende er det på det rene at skipet ikke fikk noen ordre fra Regjeringen, idet kontakt overhodet ikke ble oppnådd. Noen disposisjon eller ordre fra Regjeringens side foreligger derfor ikke. Heller ikke fra rederes eller fra befalets side foreligger noen sådan disposisjon. Skipet ble riktignok bortgjemt på det tryggest mulige sted, men for øvrig ble intet foretatt med skipet, som endog lå delvis ubemannet og skipet sank før meddelelse om anordningen av 22. april 1940 overhodet kunne nå befalet. Retten må også etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at muligheten for overhodet å etterkomme noen ordre fra Regjeringen eller å foreta noe på eget initiativ i strid med de okkuperende myndigheter var så små at de kan settes ut av betraktning.
Retten finner at D/S Haardraade ikke var rekvirert etter provisorisk anordning av 22. april 1940 da skipet sank, og at skipets eier derfor ikke har krav på oppgjør ifølge påstanden etter lov av 19. juli 1946 §3 og §6. - - -